Da integreringsloven trådte i kraft i 2021, ble kurs i livsmestring i et nytt land etablert som en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger. Formålet med ordningen var å gi flyktningene verktøy til å orientere seg i det norske samfunnet. Ukrainske flyktninger med midlertidig kollektiv beskyttelse var imidlertid unntatt fra dette kravet fram til i år. Fra 1. januar 2026 har myndighetene endret spillereglene, og kurset har nå blitt et nasjonalt krav også for denne gruppen.
På livsmestringskurset ved Oslo Voksenopplæring Helsfyr jobber deltakerne med tema som helse, utdanning, arbeid og livet i Norge. Kurset består av undervisning, samtaler og diskusjoner i grupper, og går over flere økter tidlig i opplæringsløpet. Foto: Håkon Høye / Oslo VO Helsfyr
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEn fersk rapport fra Fafo, utført på oppdrag fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), belyser status for denne implementeringen. Rapporten som har tittelen «Livsmestring i introduksjonsprogrammet», viser at selv om de fleste kommuner allerede har tilbudt slike kurs til ukrainere på eget initiativ, eksisterer det betydelige ulikheter i innhold og kvalitet på tvers av kommunegrensene.
Avdelingsdirektør for kvalitet i karriereveiledning i HK-dir, Ingjerd Espolin Gaarder, begrunner innføringen av det obligatoriske kravet med den særskilte situasjonen mange ukrainske flyktninger befinner seg i. Hun viser til at en stor andel av de ukrainske flyktningene besitter høy utdanning og bred arbeidserfaring, men at de samtidig lever under premissene av en midlertidig og uforutsigbar oppholds situasjon. Om nødvendigheten av det nye grepet uttaler Ingjerd Espolin Gaarder:
– At dette nå er obligatorisk også for ukrainere, er et viktig grep. Mange lever med stor usikkerhet om hvor lenge de skal bli i Norge. Da er det ekstra viktig å få hjelp til å kartlegge kompetansen sin og forstå hvilke muligheter som finnes her og nå.
Videre påpeker hun hvordan innsikt i eget potensial kan virke stabiliserende og fremme integreringsprosessen:
– Karriereveiledning og karrierekompetanse er helt sentralt for god integrering, og er et viktig verktøy for å skape retning og motivasjon i en krevende fase av livet. Da er det viktig å få hjelp til å se hvilke muligheter som finnes og hvordan kompetansen deres kan brukes i Norge. Når de får bedre innsikt i egne ressurser og muligheter, styrker det både motivasjon og mestring i møte med et nytt samfunn.
Kurset i livsmestring er strukturert rundt to sentrale temaområder: karriere kompetanse samt migrasjon, helse og mangfold. De overordnede faglige anbefalingene utarbeides i fellesskap av HK-dir og IMDi, mens den praktiske og lokale utformingen overlates til den enkelte kommune i samarbeid med eksterne aktører.
Et vesentlig element i den nye ordningen fra 2026 er at tidsbruken differensieres og tilpasses deltakernes formelle utdanningsbakgrunn:
Uavhengig av lengde slår retningslinjene fast at kurset skal gjennomføres som en dialog basert prosess. Målet er å skape arenaer for refleksjon, trygghet og tillit, slik at flyktningene får en reell oversikt over egne ressurser og det handlingsrommet de har i det norske samfunnet. Et eksempel på denne praksisen finnes ved Oslo Voksenopplæring Helsfyr, hvor deltakerne arbeider med temaer knyttet til helse, utdanning, arbeid og det generelle livet i Norge gjennom undervisning, samtaler og gruppediskusjoner tidlig i opplæringsløpet.
Faforapporten avdekker at den lokale friheten har ført til en markant avstand mellom kommunene når det gjelder kursenes faktiske innhold, timeantall, undervisningspersonell og plassering i introduksjonsprogrammet. Der noen kommuner har valgt en terapeutisk eller refleksjonsorientert tilnærming, har andre lagt vekt på ren praktisk samfunnsinformasjon. Ingjerd Espolin Gaarder utdyper forskjellene som rapporten beskriver:
– Rapporten viser at livsmestring er et viktig tiltak i hele landet, men også at organisering og kvalitet varierer betydelig mellom kommunene.
Noen kommunale tilbud legger primært vekt på refleksjon, trygghet og samtaler om identitet, migrasjon og psykisk helse. I den andre enden av skalaen finner man kommuner som opererer med et langt mer praktisk og informasjons orientert opplegg, hvor det undervises i konkrete hverdags rutiner som kollektivtransport, banktjenester og søppel sortering.
Denne faglige og strukturelle spredningen skyldes i stor grad at mange kommuner opplever en mangel på konkrete verktøy for å omsette de statlige visjonene til lokal praksis. Ifølge Fafo etterlyser kommunesektoren mer praktisk støtte og metodikk for å tette gapet mellom de nasjonale ambisjonene og den lokale gjennomføringen.
Fra sentralt hold understrekes det at dette er en utfordring som tas på alvor. For å møte kommunenes behov har HK-dir over flere år samarbeidet med Universitetet i Sørøst-Norge om å utvikle et eget kompetansehevingsprogram. Dette programmet har som formål å utstyre de kommunale veilederne med bedre praktisk metodikk innen karrierekompetanse. Det registreres en jevn økning i antall deltakende kommuner, noe direktoratet vurderer som en positiv utvikling for å sikre en mer harmonisert og kvalitativ integreringsomsorg over hele landet.
En fersk rapport fra Fafo, utført på oppdrag fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), belyser status for denne implementeringen. Rapporten som har tittelen «Livsmestring i introduksjonsprogrammet», viser at selv om de fleste kommuner allerede har tilbudt slike kurs til ukrainere på eget initiativ, eksisterer det betydelige ulikheter i innhold og kvalitet på tvers av kommunegrensene.
Avdelingsdirektør for kvalitet i karriereveiledning i HK-dir, Ingjerd Espolin Gaarder, begrunner innføringen av det obligatoriske kravet med den særskilte situasjonen mange ukrainske flyktninger befinner seg i. Hun viser til at en stor andel av de ukrainske flyktningene besitter høy utdanning og bred arbeidserfaring, men at de samtidig lever under premissene av en midlertidig og uforutsigbar oppholds situasjon. Om nødvendigheten av det nye grepet uttaler Ingjerd Espolin Gaarder:
– At dette nå er obligatorisk også for ukrainere, er et viktig grep. Mange lever med stor usikkerhet om hvor lenge de skal bli i Norge. Da er det ekstra viktig å få hjelp til å kartlegge kompetansen sin og forstå hvilke muligheter som finnes her og nå.
Videre påpeker hun hvordan innsikt i eget potensial kan virke stabiliserende og fremme integreringsprosessen:
– Karriereveiledning og karrierekompetanse er helt sentralt for god integrering, og er et viktig verktøy for å skape retning og motivasjon i en krevende fase av livet. Da er det viktig å få hjelp til å se hvilke muligheter som finnes og hvordan kompetansen deres kan brukes i Norge. Når de får bedre innsikt i egne ressurser og muligheter, styrker det både motivasjon og mestring i møte med et nytt samfunn.
Kurset i livsmestring er strukturert rundt to sentrale temaområder: karriere kompetanse samt migrasjon, helse og mangfold. De overordnede faglige anbefalingene utarbeides i fellesskap av HK-dir og IMDi, mens den praktiske og lokale utformingen overlates til den enkelte kommune i samarbeid med eksterne aktører.
Et vesentlig element i den nye ordningen fra 2026 er at tidsbruken differensieres og tilpasses deltakernes formelle utdanningsbakgrunn:
Uavhengig av lengde slår retningslinjene fast at kurset skal gjennomføres som en dialog basert prosess. Målet er å skape arenaer for refleksjon, trygghet og tillit, slik at flyktningene får en reell oversikt over egne ressurser og det handlingsrommet de har i det norske samfunnet. Et eksempel på denne praksisen finnes ved Oslo Voksenopplæring Helsfyr, hvor deltakerne arbeider med temaer knyttet til helse, utdanning, arbeid og det generelle livet i Norge gjennom undervisning, samtaler og gruppediskusjoner tidlig i opplæringsløpet.
Faforapporten avdekker at den lokale friheten har ført til en markant avstand mellom kommunene når det gjelder kursenes faktiske innhold, timeantall, undervisningspersonell og plassering i introduksjonsprogrammet. Der noen kommuner har valgt en terapeutisk eller refleksjonsorientert tilnærming, har andre lagt vekt på ren praktisk samfunnsinformasjon. Ingjerd Espolin Gaarder utdyper forskjellene som rapporten beskriver:
– Rapporten viser at livsmestring er et viktig tiltak i hele landet, men også at organisering og kvalitet varierer betydelig mellom kommunene.
Noen kommunale tilbud legger primært vekt på refleksjon, trygghet og samtaler om identitet, migrasjon og psykisk helse. I den andre enden av skalaen finner man kommuner som opererer med et langt mer praktisk og informasjons orientert opplegg, hvor det undervises i konkrete hverdags rutiner som kollektivtransport, banktjenester og søppel sortering.
Denne faglige og strukturelle spredningen skyldes i stor grad at mange kommuner opplever en mangel på konkrete verktøy for å omsette de statlige visjonene til lokal praksis. Ifølge Fafo etterlyser kommunesektoren mer praktisk støtte og metodikk for å tette gapet mellom de nasjonale ambisjonene og den lokale gjennomføringen.
Fra sentralt hold understrekes det at dette er en utfordring som tas på alvor. For å møte kommunenes behov har HK-dir over flere år samarbeidet med Universitetet i Sørøst-Norge om å utvikle et eget kompetansehevingsprogram. Dette programmet har som formål å utstyre de kommunale veilederne med bedre praktisk metodikk innen karrierekompetanse. Det registreres en jevn økning i antall deltakende kommuner, noe direktoratet vurderer som en positiv utvikling for å sikre en mer harmonisert og kvalitativ integreringsomsorg over hele landet.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
