KRISTIANSUND, 19. mars 2026: På scenen i Kulturfabrikken står Jan Erik Vold – 86 år gammel, men fremdeles virksom i det han selv konsekvent omtaler som å «lese dikt». Rundt ham står jazzmusikere, gode historier, minner, og et publikum som spenner fra unge musikkelever til eldre tilhørere med flere tiår lange lytteerfaringer. Tidligere på dagen møter Applausen lyrikeren til samtale om forholdet mellom dikt, musikk og en økende grad av fremføring av dikt sammen med musikk.
Jan Erik Vold før konserten i kulturfabrikken. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKRISTIANSUND, 19. mars 2026: På scenen i Kulturfabrikken står Jan Erik Vold – 86 år gammel, men fremdeles virksom i det han selv konsekvent omtaler som å «lese dikt». Rundt ham står jazzmusikere, gode historier, minner, og et publikum som spenner fra unge musikkelever til eldre tilhørere med flere tiår lange lytteerfaringer. Tidligere på dagen møter Applausen lyrikeren til samtale om forholdet mellom dikt, musikk og en økende grad av fremføring av dikt sammen med musikk.
Innledningsvis i intervjuet rettes oppmerksomheten mot Volds mange samarbeid med jazzmusikere – ofte beskrevet som en utvidelse av lyrikkens uttrykksrom. Vold avviser raskt enhver programmatisk forståelse av dette
– Samarbeidsprosjektene dine med jazzmusikere beskrives som en utvidelse av lyrikkens uttrykksrom. Opplevde du selv dette som et litterært eksperiment, eller mer som en naturlig utvikling av diktets muntlige side?
– Jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Det ble litt om å gjøre noe sammen med Jan Garbarek, sier Jan Erik Vold, og viser til hvordan samarbeidet oppstod gjennom et forslag utenfra.
Han presiserer videre at initiativet ikke sprang ut av en litterær ambisjon:
– Det var Svein-Erik Børja (1942–1992) i kringkastingen (NRK, red anm.) som foreslo at Garbarek og jeg skulle gjøre noe sammen.
Her etableres et gjennomgående trekk ved samtalen: Vold avviser i stor grad etterrasjonalisering. Samarbeidet med jazzen var ikke et prosjekt, men en hendelse.
– Jeg hadde jo aldri noen tanke om begynne med jazz.
– For du startet jo en trend?
– Jeg var jo jazzinteressert, så jeg hadde jo hørt mye jazz og hadde masse jazzplater hjemme. Men det var jo ikke meningen at jeg skulle gå i studio.
Vold har ofte blitt omtalt som en poet som har gjort diktet mer muntlig og performativt. Han stiller seg distansert til selve begrepsbruken:
– Du beskrives ofte som en poet som har bidratt til å gjøre diktet mer muntlig og performativt. Ser du på den performative opplesningen som en del av selve diktet?
– Man har skrevet dikt, og man leser dikt, og man kan lese de høyt. Og hvis det å lese dikt høyt er performativt, så gjør det for meg.
Han legger til:
– Jeg bruker ikke sånn ord.
Dette er karakteristisk for Vold: Han insisterer på praksis fremfor teori. Det finnes dikt, og de kan leses. Resten blir sekundært.
– Ordet lyrikk oppstod ved at dikt ble fremført til akkompagnement av en lyre. Opplever du at et dikt kan få en annen betydning når det fremføres med musikk enn når det kum leses på papiret?
Vold svarer med en enkel, men presis formulering:
– Et dikt, om det skal høres høyt eller om det skal leses, så blir det jo en slags musikk av det at man sier flere ting etter hverandre som henger ihop.
Vold mener det her ligger en forståelse av språkets iboende musikalitet. Musikk er ikke nødvendigvis noe som legges til diktet. Musikken finnes allerede i språket.
På spørsmål om han ser en linje fra egne prosjekter til dagens felt av spoken word og tverrkunstneriske uttrykk, avviser Vold igjen en historiserende lesning:
– Jeg ser ikke etter linjer. Jeg gjør greiene mine, og hvis andre synes det er greit, så er jo det bra.
Dette fraværet av selvhistorisering står i kontrast til hvordan han ofte plasseres i norsk litteraturhistorie, hvor han står som en pioner og markant figur i møtet mellom lyrikk og jazz.
.jpg)
Når samtalen vender tilbake til jazzen, peker Vold på en konkret erfaring:
– Jeg har jo hørt på jazz siden jeg hørte Louis Armstrong i radioen da jeg var 12 år gammel.
Han beskriver videre en ungdom preget av aktiv lytting:
– Da bygget jeg en platespiller til jul da jeg var 13 år. Så begynte jeg å kjøpe plater, jazzplater.
Det avgjørende for Vold er ikke påvirkning i kunstnerisk forstand, men erfaringen av lyd:
– Man hørte måten de spilte på, som var fint å høre på.
Vold trekker frem blant andre Stein Meren, Louis Armstrong og Egil Kapstad som inspiratorer og sistnevnte som en læremester både for Vold og Inderberg.
Når Vold blir bedt om å si noe om hvor lyrikken er på vei i dag, svarer han kort:
– Det må du spørre lyrikerne om.
Han utdyper:
– De som er 50 år yngre enn meg holder på med det. Det får de holde på med som de vil.
Her markerer han en tydelig avstand mellom egen praksis og samtidens utvikling.
– Mange av diktene dine har en tydelig rytmisk struktur. Tenker du rytme på samme måte som en musiker gjør, eller oppstår rytmen mer intuitivt i språket?
Dette spørsmålet får et uventet svar. Vold peker videre mot barytonsaksofonisten og professor emeritus ved jazzlinja på NTNU i Trondheim, John Pål Inderberg:
– Han er bedre til å svare på det enn meg.
Igjen unngår han å teoretisere egen praksis. Rytmen finnes, men den analyseres ikke.
John Pål Inderberg forklarer at rytmen og flyten som skapes mellom Vold og musikerne er gjensidig. De tilpasser seg hverandre sin takt og rytme. Under konserten kunne man ane en viss tilpasning fra dem begge underveis, sammen med improvisasjon som jo er et av kjennemerkene til jazzen. De var såpass samkjørte og rutinerte at det var neppe mange fra publikum som merket disse små nyansene og justeringene.
Under konserten samme kveld trer et annet bilde frem. Vold leser, men lesningen er uløselig knyttet til musikerne rundt ham. Samarbeidet med John Pål Inderberg og de andre musikerne trekkes frem som en kontinuerlig praksis:
– Jeg har jobbet med John Paul i halvannet år, og det er like moro hver gang. Første gang de begynte å samarbeide var for rundt 30 år siden.
Programmet består av både eldre materiale og nye fremføringer, og flere av musikerne som tidligere har vært en del av samarbeidet, omtales med navn og dødsår:
– Egil Kapstad døde i 2017 og Terje Venås døde i 2025. Nisse Sandström i 2021. Kvartetten, sier de, er nå redusert til en duett av de som var kjernen. Konserten blir dermed også en slags form for minnearbeid.
Det mest slående ved både intervjuet og fremføringen er hvordan Vold insisterer på enkelheten i handlingen: å lese dikt. Samtidig oppstår det et rom der språk, stemme og musikk virker sammen.
En av introduksjonene på scenen understreker dette:
– Det finnes ikke noen mer musiserende personer på scenen her enn Jan-Erik Vold.
Denne dobbeltheten som eksisterer mellom avvisning av teoretiske begreper, men samtidig en praksis som nettopp åpner diktet mot musikk – preger både intervjuet og konserten.
Til slutt et utdrag fra diktlesningen som kjennes ekstra relevant i dag:
Hva skal vi med en due
når den bare brukes
til blink?
KRISTIANSUND, 19. mars 2026: På scenen i Kulturfabrikken står Jan Erik Vold – 86 år gammel, men fremdeles virksom i det han selv konsekvent omtaler som å «lese dikt». Rundt ham står jazzmusikere, gode historier, minner, og et publikum som spenner fra unge musikkelever til eldre tilhørere med flere tiår lange lytteerfaringer. Tidligere på dagen møter Applausen lyrikeren til samtale om forholdet mellom dikt, musikk og en økende grad av fremføring av dikt sammen med musikk.
Innledningsvis i intervjuet rettes oppmerksomheten mot Volds mange samarbeid med jazzmusikere – ofte beskrevet som en utvidelse av lyrikkens uttrykksrom. Vold avviser raskt enhver programmatisk forståelse av dette
– Samarbeidsprosjektene dine med jazzmusikere beskrives som en utvidelse av lyrikkens uttrykksrom. Opplevde du selv dette som et litterært eksperiment, eller mer som en naturlig utvikling av diktets muntlige side?
– Jeg kan ikke svare på det spørsmålet. Det ble litt om å gjøre noe sammen med Jan Garbarek, sier Jan Erik Vold, og viser til hvordan samarbeidet oppstod gjennom et forslag utenfra.
Han presiserer videre at initiativet ikke sprang ut av en litterær ambisjon:
– Det var Svein-Erik Børja (1942–1992) i kringkastingen (NRK, red anm.) som foreslo at Garbarek og jeg skulle gjøre noe sammen.
Her etableres et gjennomgående trekk ved samtalen: Vold avviser i stor grad etterrasjonalisering. Samarbeidet med jazzen var ikke et prosjekt, men en hendelse.
– Jeg hadde jo aldri noen tanke om begynne med jazz.
– For du startet jo en trend?
– Jeg var jo jazzinteressert, så jeg hadde jo hørt mye jazz og hadde masse jazzplater hjemme. Men det var jo ikke meningen at jeg skulle gå i studio.
Vold har ofte blitt omtalt som en poet som har gjort diktet mer muntlig og performativt. Han stiller seg distansert til selve begrepsbruken:
– Du beskrives ofte som en poet som har bidratt til å gjøre diktet mer muntlig og performativt. Ser du på den performative opplesningen som en del av selve diktet?
– Man har skrevet dikt, og man leser dikt, og man kan lese de høyt. Og hvis det å lese dikt høyt er performativt, så gjør det for meg.
Han legger til:
– Jeg bruker ikke sånn ord.
Dette er karakteristisk for Vold: Han insisterer på praksis fremfor teori. Det finnes dikt, og de kan leses. Resten blir sekundært.
– Ordet lyrikk oppstod ved at dikt ble fremført til akkompagnement av en lyre. Opplever du at et dikt kan få en annen betydning når det fremføres med musikk enn når det kum leses på papiret?
Vold svarer med en enkel, men presis formulering:
– Et dikt, om det skal høres høyt eller om det skal leses, så blir det jo en slags musikk av det at man sier flere ting etter hverandre som henger ihop.
Vold mener det her ligger en forståelse av språkets iboende musikalitet. Musikk er ikke nødvendigvis noe som legges til diktet. Musikken finnes allerede i språket.
På spørsmål om han ser en linje fra egne prosjekter til dagens felt av spoken word og tverrkunstneriske uttrykk, avviser Vold igjen en historiserende lesning:
– Jeg ser ikke etter linjer. Jeg gjør greiene mine, og hvis andre synes det er greit, så er jo det bra.
Dette fraværet av selvhistorisering står i kontrast til hvordan han ofte plasseres i norsk litteraturhistorie, hvor han står som en pioner og markant figur i møtet mellom lyrikk og jazz.
Når samtalen vender tilbake til jazzen, peker Vold på en konkret erfaring:
– Jeg har jo hørt på jazz siden jeg hørte Louis Armstrong i radioen da jeg var 12 år gammel.
Han beskriver videre en ungdom preget av aktiv lytting:
– Da bygget jeg en platespiller til jul da jeg var 13 år. Så begynte jeg å kjøpe plater, jazzplater.
Det avgjørende for Vold er ikke påvirkning i kunstnerisk forstand, men erfaringen av lyd:
– Man hørte måten de spilte på, som var fint å høre på.
Vold trekker frem blant andre Stein Meren, Louis Armstrong og Egil Kapstad som inspiratorer og sistnevnte som en læremester både for Vold og Inderberg.
Når Vold blir bedt om å si noe om hvor lyrikken er på vei i dag, svarer han kort:
– Det må du spørre lyrikerne om.
Han utdyper:
– De som er 50 år yngre enn meg holder på med det. Det får de holde på med som de vil.
Her markerer han en tydelig avstand mellom egen praksis og samtidens utvikling.
– Mange av diktene dine har en tydelig rytmisk struktur. Tenker du rytme på samme måte som en musiker gjør, eller oppstår rytmen mer intuitivt i språket?
Dette spørsmålet får et uventet svar. Vold peker videre mot barytonsaksofonisten og professor emeritus ved jazzlinja på NTNU i Trondheim, John Pål Inderberg:
– Han er bedre til å svare på det enn meg.
Igjen unngår han å teoretisere egen praksis. Rytmen finnes, men den analyseres ikke.
John Pål Inderberg forklarer at rytmen og flyten som skapes mellom Vold og musikerne er gjensidig. De tilpasser seg hverandre sin takt og rytme. Under konserten kunne man ane en viss tilpasning fra dem begge underveis, sammen med improvisasjon som jo er et av kjennemerkene til jazzen. De var såpass samkjørte og rutinerte at det var neppe mange fra publikum som merket disse små nyansene og justeringene.
Under konserten samme kveld trer et annet bilde frem. Vold leser, men lesningen er uløselig knyttet til musikerne rundt ham. Samarbeidet med John Pål Inderberg og de andre musikerne trekkes frem som en kontinuerlig praksis:
– Jeg har jobbet med John Paul i halvannet år, og det er like moro hver gang. Første gang de begynte å samarbeide var for rundt 30 år siden.
Programmet består av både eldre materiale og nye fremføringer, og flere av musikerne som tidligere har vært en del av samarbeidet, omtales med navn og dødsår:
– Egil Kapstad døde i 2017 og Terje Venås døde i 2025. Nisse Sandström i 2021. Kvartetten, sier de, er nå redusert til en duett av de som var kjernen. Konserten blir dermed også en slags form for minnearbeid.
Det mest slående ved både intervjuet og fremføringen er hvordan Vold insisterer på enkelheten i handlingen: å lese dikt. Samtidig oppstår det et rom der språk, stemme og musikk virker sammen.
En av introduksjonene på scenen understreker dette:
– Det finnes ikke noen mer musiserende personer på scenen her enn Jan-Erik Vold.
Denne dobbeltheten som eksisterer mellom avvisning av teoretiske begreper, men samtidig en praksis som nettopp åpner diktet mot musikk – preger både intervjuet og konserten.
Til slutt et utdrag fra diktlesningen som kjennes ekstra relevant i dag:
Hva skal vi med en due
når den bare brukes
til blink?
Nyåpningen av Caroline Kino i Kristiansund, som nå driftes av Trondheim Kino, var en fin opplevelse. Den markerte en aldri så liten milepæl for filmopplevelser i regionen. Gjennom en god kombinasjon av teknologiske oppgraderinger og et samarbeid med kulturkommunen Kristiansund, har kinoen blitt et moderne tilholdssted for gode filmopplevelser.
Laget av ScaleFlow.
