Innledningsvis dreier samtalen seg om Shakespeare og språket. Shakespeares verker er ett av to virkelig monumentale kilder som definerte tidlig moderne engelsk fra sent tidlig 1600-tall som har formet det engelske språket. Den andre betydelige kilden til utviklingen av det engelske språket er king James' bible (1611). Shakespeare sin rolle som ordsmed, som en oppfinner av nyord, legges også til betydningen av verkene hans.

Måten Shakespeare sin tekst i dag formidles har fremdeles betydning for kulturen.

Mads Ousdal plasserer sitt arbeid tydelig:

– For meg så er måten teksten formidles på nesten mye viktigere og sterkere enn analysen av teksten. Det er det emosjonelle vi skal treffe hos publikum og ikke nødvendigvis det intellektuelle.

Han beskriver arbeidet med tekst som en form for musikalsk praksis:

– Jeg bruker mye musikk i min innøving av tekst. Det musikalske gir en mulighet til å leke med tempo, rytme og dynamikk.

I praksis innebærer dette konkrete grep:

– Når jeg pugger tekst, så tar jeg bort store bokstaver og jobber med pust. Vi snakker jo ikke sånn lenger, så jeg prøver å la pusten styre.

Denne tilnærmingen knytter ham direkte til tradisjonen han arbeider i. Shakespeare er ikke bare dramatiker, men komponist av både språk og musikk, der blankvers, prosa og rytmeforskyvninger fungerer som signaler:

– Shakespeare bruker rytmeforskyvninger og prosa for å skille karakterer og status. Det ligger allerede en musikalitet i teksten.

Én kropp – mange roller

Det er ikke en idé om minimalisme som var utgangspunktet for soloversjonen av Hamlet, men det var som et resultat av erfaring og påvirkning. Ousdal viser til flere kilder som årsaken til soloversjonen.

– Ideen går tilbake til tidligere arbeid med å mange roller samtidig, og da så jeg Eddie Izzard gjøre Hamlet alene i New York. Det var så fascinerende at jeg fikk lyst til å gjøre det selv.

Han peker også på en dramaturgisk kvalitet ved Hamlet som egner seg for denne formen:

– Hele stykket handler jo om iscenesettelse. Spiller han? (Hamlet, red. anm.) Er han gal? Hva er virkelighet? Det passer godt til én skuespiller.

Forestillingen er ikke en forkortet versjon i tradisjonell forstand. Den er komprimert, men helhetlig:

– Vi har med alle scenene, men de er strøket ned. Det er omtrent 13.000 ord. Det er lik en masteroppgave, egentlig.

Tap og gevinst i énmannsformatet

Å spille alene innebærer en radikal forskyvning av teaterets grunnstruktur.

Ousdal er tydelig på hva som står på spill:

– Du mister jo medspillere. Du mister den dialogen som oppstår mellom skuespillere.

Men samtidig oppstår noe annet:

– Du får en direkte kontrakt med publikum. Det er bare meg. Det kommer ingen flere.

Den største utfordringen ligger ikke i tekstmengden, men i kontinuiteten:

– Det er ikke noe hvileskjær. Du må bare gå videre hele tiden. Du kan ikke stoppe, heller ikke om noe skulle glippe underveis.

Karakterarbeid uten kostyme

Hvordan skape tydelige karakterer uten sceneskift, kostymer eller medspillere?

Ousdal beskriver en metodisk tilnærming:

– Jo enklere man gjør det, jo tydeligere blir det. Det er små fysiske elementer, håndbevegelser, holdninger.

Han arbeider med grunnstemninger:

– Kongen er innesluttet og grubler. Dronningen er bekymret. Det gir et fysisk liv.

Konkrete virkemidler brukes sparsomt, men presist:

– Ofelia får et tørkle som etter hvert dekker hodet. Det blir et symbolsk bilde på at hun trekker seg inn i sin egen verden.

Nordmøringen Kjetil Bjerkestrand har komponert musikken

Musikken spiller også en avgjørende rolle i differensieringen:

– Musikken tonesetter karakterene og stemningene. Det er helt avgjørende.

Det er Kjetil Bjerkestrand som står for musikken til stykket. Ousland skryter av arbeidet som er gjort. Musikken er en
avgjørende del av stykket og med en soloopptreden er dette enda viktigere som virkemiddel for å forsterke, bære frem og
vise endring i stemning og scene.

Man bærer alt selv

Den største utfordringen er ikke teknisk, men mental:

– Du bærer alt selv. Du kan ikke gjemme deg bak noe.

Han beskriver forestillingen som to forestillinger i én:

– Etter første akt føles det som én forestilling er ferdig, og så er det en til.

Dette forsterkes av det typiske turnélivet som skuespiller:

– Hvert rom er nytt. Publikum sitter forskjellig. Du må tilpasse deg hver gang.

Hvordan er Hamlet i vår tid?

På spørsmål om relevansen av Hamlet i dag, svarer Ousdal uten forbehold:

– Makt korrumperer innenfra. Det kan vel ikke beskrives bedre enn akkurat i dag.

Han plasserer stykket i en større fortellingstradisjon:

– De beste seriene og filmene har ofte røtter i slike urfortellinger som Hamlet.

Hamlet er et klassisk verk, men samtidig fungerer stykket som et rammeverk for å forstå konflikter i vår samtid. Stykket skildrer konflikter mellom sannhet og løgn, mellom handling og passivitet.

Skuespillerfaget og «magien»

Ousdal avviser forestillingen om det magiske som noe spontant:

– Magi er ikke noe som oppstår. Det er resultat av mye arbeid.

Han er tydelig på arbeidsmoralen:

– Ingenting kommer gratis.

Soloforestillingen fungerer her som en forsterkning av faget:

– Her kan du ikke juge. Du står alene.

Ousdal har jobbet mye med forberedelser, men fikk ikke mye tid på selve øvingsperioden.

– Jeg gikk av scenen i Peer Gynt, og 30 dager etterpå hadde vi premiere på Hamlet.

Han presiserer samtidig at noe arbeid var gjort i forkant:

– Jeg har jobbet litt på forkant, men det er klart når panikken slår inn …
Ousdal lar den siste setningen henge.
‍
For en innøvingsperiode på maks 30 dager og med 13.000 ord må vi si at dette ikke er mindre enn imponerende.
Dette er en svært komprimert arbeidsperiode, spesielt av denne dimensjonen.

Teateret under press

Samtalen beveger seg over i teaterets situasjon i Norge. Ousdal er klar i sin vurdering:

– Teateret er definitivt under press.

Han peker særlig på økonomisk styring:

– Kunst blir målt etter lønnsomhet. Det er en vanskelig kombinasjon.

Han mener denne måten å måle på ikke treffer for hvordan
teater fungerer.

Samtidig har teateret mistet en tidligere funksjon som offentlig møteplass:

– Politikere kommer ikke på premierer lenger. Den arenaen er borte.

Han beskriver også en intern utfordring:

– Teateret risikerer å bli for politisk korrekt. Det skal være et fritt rom for å utfordre og provosere.

Ytringsrom og ansvar

Teaterets kjerne er, ifølge Ousdal, enkel:

– Møtet mellom publikum og scene. Tar du bort det, finnes ikke teater.

Men dette møtet utfordres av samtidens strømninger:

– Ytringsfriheten snevres inn av reaksjoner og polarisering.

Hans oppfordring er intern:

– Teatrene må rydde plass og finne tilbake til hva de er.

Fremtid og publikum

På spørsmål om fremtidens teater er Ousdal pragmatisk:

– Vi bør ikke sette opp teater for teaterets skyld. Det må være en kunstnerisk ambisjon om å påvirke publikum.

Når det gjelder unge publikummere, er han tydelig:

– Ta dem på alvor. Ikke prøv å etterligne dem.

Vi diskuterer typiske stereotyper i samtalen som bommer på å ta ungdommen på alvor. Det blir som å ta på capsen bak frem og si: "Nu skal vi være kule!"
Da bommes det utenfor målskiven.

Hva sitter publikum igjen med?

Til slutt, spørsmålet om hva publikum skal sitte igjen med.

Ousdal svarer konkret uten retoriske ambisjoner:

– Kanskje de får lyst til å lese Hamlet.

For en forestilling der én skuespiller bærer hele teksten, ligger ikke ambisjonen i å erstatte originalen, men å åpne den og tilgjengeliggjøre den for fremtidige publikum og lesere. I samtalen med Applausen fremstår Ousdal som en skuespiller som undersøker materialet med presisjon og håndverk. Hans inngang til Hamlet er ikke først og fremst litterær, men musikalsk. Følg også med i Applausens anmeldelse av Hamlet.

‍