Norge står overfor en voksende samfunnsutfordring med økende individualisme og sosial isolasjon. Hele 114 000 unge voksne mellom 18 og 29 år befinner seg i dag helt utenfor skole, arbeid og statlige støtteordninger. Samtidig finnes det rundt 120 000 kulturarbeidere i landet.
Marit Standen på NOKU. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHva gjør man når en ungdom slutter å gå på skolen, trekker seg unna venner og låser døren til rommet sitt? For mange kommuner er ufrivillig skolefravær og sosial isolasjon blant de største og mest fastlåste flokene i oppvekstsektoren. Det tradisjonelle systemet, med kartlegginger, tiltaksplaner og krav til prestasjon fungerer ikke for alle.
Nå tegner erfaringene fra pilotprosjektet «Kultur på resept» et helt nytt bilde. Ved å flytte fokus fra behandling til mestring, og fra prestasjon til ren tilstedeværelse, åpner prosjektet dører som lenge har vært lukket. Den standardiserte, forskningsbaserte modellen strekker seg vanligvis over ti uker, der deltakerne møtes i grupper på rundt 15 personer under oppfølging av en dedikert koordinator. Målet er å skape et rom fullstendig fritt for forventninger.
Dette handler ikke om en naiv tro på at litt maling eller musikk løser alt. Prosjektet hviler på et omfattende og voksende forskningsgrunnlag. I 2019 publiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) en banebrytende rapport som dokumenterer de positive effektene kunst og kultur har på både fysisk og psykisk helse.
Nasjonalt underbygges dette av den omfattende HUNT-undersøkelsen i Nord-Trøndelag. Siden 2011 har dataene vist at kulturelt aktive personer rapporterer om bedre livskvalitet og mindre angst og depresjon. Nyere forskning indikerer til og med at kulturell aktivitet kan knyttes til færre legebesøk og lavere sannsynlighet for tidlig død. UNESCO har treffende omtalt kultur som «det manglende bærekraftsmålet». Ser vi ut i Europa, viser det tiårige prosjektet i svenske Björnstorp og systematiske tiltak i Region Skåne målbare langtidseffekter på stressreduksjon, sosial tilknytning og retur til arbeidslivet.
I Verdal kommune ble prosjektet rullet ut som en integrert del av «Verdalsmodellen» for inkluderende praksis og fleksibel opplæring. Bakteppet var alvorlig. Kommunen har over tid registrert store utfordringer med ufrivillig skolefravær, og hele 18,6 prosent av ungdommene i kommunen opplevde utenforskap etter fullført grunnskole.
Pilotprosjektet rettet seg mot ungdommer med angst, ensomhet og langvarig skolefravær i enkelte tilfeller opp mot tre år uten skolegang. Inger Lise Rostad fra PPT-tjenesten ble satt til å lede prosjektet. Hun innrømmer at satsingen har ført til et paradigmeskifte i hennes eget syn på tverrfaglig samarbeid.
– PPT har vært koordinator, men vi har tradisjonelt ikke tenkt på kultur som en viktig samarbeidspartner når vi ser på de elevene som strever med ufrivillig skolefravær og ensomhet, forklarer Rostad og legger til: – Vi har tenkt at hjelpetjenestene, skolene og barnehagene må jobbe tettere sammen. Men det vi er overbevist om i dag, er at kultur er inngangen for å jobbe med denne målgruppen. At det er en del av kommunens folkehelsearbeid, er vi overhodet ikke i tvil om.
Gjennomføringen i Verdal bød imidlertid på en høyst uventet gruppedynamikk. Ungdommene i gruppen snakket overhodet ikke sammen under aktivitetene. Men til tross for den totale stillheten, var oppmøtet på 100 prosent gjennom hele perioden.
– Det som overrasket mest, var egentlig at ingen snakket sammen. Det var helt stille. Men de møtte opp hver eneste gang! Og etterpå rapporterte de at Kultur på resept var det beste som hadde skjedd dem, forteller Rostad.
Hun peker på kulturens unike evne til biologisk og emosjonell stabilisering:– Verdien med kultur er jo blant annet at det er med på å regulere stressresponssystemet, noe vi vet er helt avgjørende for den målgruppen vi jobber med.
Erfaringene fra Bergen kommune underbygger funnene fra Trøndelag, men her valgte man en litt annen tilnærming til rekruttering og organisering. Gjennom et unikt samarbeid mellom tre byrådsavdelinger (byutvikling/områdesatsingen, skole og kultur) ble prosjektet lagt til Valmyra skole i Bergen vest, en skole der statistikken viser at hele 43 prosent av elevene ikke fullfører videregående opplæring.
Etter en grundig administrativ prosess, ble navnet endret til det mer ungdomsvennlige «Kulturvitaminer». Prosjektleder Ann-Kristin Nordal Seljestokken fra Etat for skole og kultur forteller at det å få ungdommene til å møte opp på aktiviteter etter skoletid, krevde en høyst utradisjonell og oppsøkende innsats:
– I Bergen prøvde vi først å invitere alle, men siden det var to ettermiddager i uka, var de aller fleste opptatt. Det skolene gjorde da, var å gå direkte. Ringe, hente foreldre. Altså gå langt utover det vi egentlig kan forvente, sier Seljestokken.
Gjennom 16 ettermiddager deltok en håndplukket gruppe på fem elever på varierte kulturaktiviteter. Fra K-pop-dansekurs og bibliotekbesøk til ekskursjoner på KODE kunstmuseer i sentrum. For å dempe uroen som hyppige forflytninger mellom ulike kulturinstitusjoner kunne medføre, ble det utarbeidet detaljerte, visuelle dagsplaner på forhånd. Grepet fungerte, samtlige fem elever fullførte hele løpet.
Både i Verdal og Bergen trekkes enkeltmenneskene bak prosjektet frem som den mest kritiske suksessfaktoren. I Bergen ble koordinatoren «Tone», som er både lærer, pedagog og kunstner, selve limet i prosjektet. Seljestokken beskriver hvordan «Tone» maktet å fange opp deltakernes emosjonelle svingninger før de i det hele tatt ble satt ord på:
– Prosjektet har stått og falt på den personen, fordi dette er sårbare ungdommer. Under et K-pop-dansekurs så jeg plutselig at Tone reiste seg, tok ei jente i hånden og gikk ut. Hun hadde sett på jentas væremåte at hun hadde det tungt, før jenta sa det selv. Den personen gir trygghet. Da timen var ferdig, satt ungdommene og skrattlo der ute. Humøret var et helt annet.
Denne tryggheten bar frukter. Ungdommer som i utgangspunktet opplevde intenst utenforskap, maktet gjennom prosjektet å redefinere sin egen posisjon.
– Skolen og koordinatoren sier at denne gruppa har skapt en ny normal. De var litt outsidere, men nå er de den normale kraften, sier Seljestokken og siterer deltakernes egne, sterke tilbakemeldinger: – De lever i en virkelighet der de føler at verden holder på å rase sammen hele tiden. Men det å få gjøre ting med voksne som møtte dem med stor respekt, ga en enorm mestringsfølelse. De rapporterer at de kjenner på en helt fantastisk mestring og ro i kroppen.
Spørsmålet er nå hvordan man tar disse tidsavgrensede suksessene videre. Det nasjonale koordineringsarbeidet for å overføre den nordiske modellen til norske kommuner ledes av Marit Stranden, daglig leder for Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg, som finansieres over statsbudsjettet under Helse- og omsorgsdepartementet. Stranden påpeker at målet med forskningen og pilotene nettopp er å transformere prosjektene til faste, integrerte tilbud i kommunene, fremfor at de forblir kortvarige enkelttiltak.
– Altså vi har jo blitt så individualistiske etter hvert, og det her er jo litt tilbake igjen til at lokalsamfunnet ivaretar hverandre, påpeker Stranden om hvorfor samfunnsutviklingen gjør slike kravfrie arenaer tvingende nødvendige i dag.
– Du får en plass uten krav, og du møter likepersoner. Og så hjelper det så mange som du gjør, så hvordan kan vi få sitert i familiens kommune i forhold til helsekommunene? Når det virker så bra, da har vi råd til å ikke gjøre dette?
Tverrfaglig samarbeid på tvers av tradisjonelle skott i kommunene har historisk sett vært utfordrende. Likevel understreker Ann-Kristin Nordal Seljestokken at en konkret handlingsplan basert på solid forskning fungerer som en døråpner.
– Jeg opplever at det er lettere å samarbeide når vi har konkrete samarbeid om, sier Seljestokken. – Det som var spesielt med kultur på resept, er at veldig mye av de e-postene jeg sendte rundt så fikk jeg svarer der det sto: 'Ja, dette har jeg lest om. Ja, så dette vil vi.' Og det har vi aldri opplevd før når vi har prøvd å gjøre utviklingsprosjekter tidligere. Så det at dette her er noe som man vet om, det er lett, og det er lett å si ja fordi at det er så godt. Vi vet så mye om dette allerede, så ja, jeg synes at dette her avslutter veien å gå. Men klart det er utfordrende, sånn arbeid på tvers av sektorer.
Marit Stranden uttrykker stor tilfredshet med den lokale forankringen i prosjektene, og trekker frem hvordan erfaringene allerede påvirker de ordinære kommunale rutinene, som for eksempel høstens skolestart.
– Jeg kan bruke «overrasket», mer imponert over hvor godt forankret at de han gjort det, sier Stranden.
– Du kan ikke gjøre dette bare helse, du kan ikke gjøre dette bare kultur, men de kan godt stå på rett ut allerede ved planleggingen i å se på. Hvordan kan vi få dette best mulig til? Og sånn som deler da allerede vil ha en annen skoloppstart i høsten basert på dette, det synes jeg er kjempefint. Noen trenger dette tilrettelagte kultur på resept, men at skolen automatiserer: 'oi, her må vi ha noen kulturforsterkere på høsten for å bygge skolemiljø. Da bruker du jo effekten av det.
Samtidig understreker Stranden at tiltaket krever presis målgruppetilpasning. Erfaringer fra andre prosjekter har vist at for strenge krav, som absolutt rusfrihet to ganger i uken, i visse tilfeller kan føre til overstimulering og frafall. Fleksibilitet og tett oppfølging fra kjente fagpersoner er derfor nødvendig. Modellen må integreres i eksisterende strukturer som den kommunale kulturskolen, fremfor at det opprettes nye, kostbare systemer.
– Det er dere som kjenner kommunen og når og hvor dette kan passe inn i deres system, for vi må ikke lage noe nytt, understreker Stranden.
– Til gjengjeld har vi et tiltak blant mange som på ganske lav innsats flytter folk på en helt ny plass i livet. Og så må vi finne ut av en modell som passer i de norske kommunene.
Utenforskapsstatistikkens kalde realiteter danner et kontrastfylt bakteppe for prosjektets beskjedne kostnadsramme. Det krever lite midler å åpne opp kulturarenaer, men gevinsten av å lykkes er astronomisk. Inger Lise Rostad i Verdal setter de faktiske kommunale utgiftene opp mot den potensielle gevinsten ved å hente en enkelt ungdom tilbake til samfunnet:
– Vi henter jo opp elever som lever i utenforskap i samfunnet. Den samfunnsøkonomiske kostnaden per individ som faller utenfor er beregnet til 53 millioner kroner. Til sammenligning har vi brukt hva da, rundt 200 000 kroner i kommunene for å få til å gjennomføre kultur på resept.
Konferansier og debattleder Anna Stina Næss oppsummerte debatten med å peke på de harde realitetene i det statistiske tallmaterialet, som i seg selv utgjør det endelige argumentet for en nasjonal satsing:
– Så hvis vi tenker på at det er da hundreogtjuetusen kulturarbeidere i Norge, og det er hundreogfjorten tusen ungdommer mellom 18 og 29 som er totalt utenfor samfunnet. Ikke i NAV, ikke i skole, ikke i det hele tatt, så er vi vel nesten der at vi kan si at dette her er de to streker som gjør at dette skal vi satse på.
Med suksesshistorier fra både Verdal og Bergen har pilotkommunene bevist at ved å fjerne prestasjonskravene og invitere sårbar ungdom inn i kulturens trygge rammer, kan man skape varig endring. Enten det skjer i form av total, trygg stillhet rundt et bord i Trøndelag, eller gjennom K-pop og museumsturer i Bergen, er konklusjonen den samme: Kulturvitaminer er ikke bare koselig tidsfordriv. Det er kritisk, lavkostnadsinfrastruktur for psykisk helse og folkehelse.
Hva gjør man når en ungdom slutter å gå på skolen, trekker seg unna venner og låser døren til rommet sitt? For mange kommuner er ufrivillig skolefravær og sosial isolasjon blant de største og mest fastlåste flokene i oppvekstsektoren. Det tradisjonelle systemet, med kartlegginger, tiltaksplaner og krav til prestasjon fungerer ikke for alle.
Nå tegner erfaringene fra pilotprosjektet «Kultur på resept» et helt nytt bilde. Ved å flytte fokus fra behandling til mestring, og fra prestasjon til ren tilstedeværelse, åpner prosjektet dører som lenge har vært lukket. Den standardiserte, forskningsbaserte modellen strekker seg vanligvis over ti uker, der deltakerne møtes i grupper på rundt 15 personer under oppfølging av en dedikert koordinator. Målet er å skape et rom fullstendig fritt for forventninger.
Dette handler ikke om en naiv tro på at litt maling eller musikk løser alt. Prosjektet hviler på et omfattende og voksende forskningsgrunnlag. I 2019 publiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) en banebrytende rapport som dokumenterer de positive effektene kunst og kultur har på både fysisk og psykisk helse.
Nasjonalt underbygges dette av den omfattende HUNT-undersøkelsen i Nord-Trøndelag. Siden 2011 har dataene vist at kulturelt aktive personer rapporterer om bedre livskvalitet og mindre angst og depresjon. Nyere forskning indikerer til og med at kulturell aktivitet kan knyttes til færre legebesøk og lavere sannsynlighet for tidlig død. UNESCO har treffende omtalt kultur som «det manglende bærekraftsmålet». Ser vi ut i Europa, viser det tiårige prosjektet i svenske Björnstorp og systematiske tiltak i Region Skåne målbare langtidseffekter på stressreduksjon, sosial tilknytning og retur til arbeidslivet.
I Verdal kommune ble prosjektet rullet ut som en integrert del av «Verdalsmodellen» for inkluderende praksis og fleksibel opplæring. Bakteppet var alvorlig. Kommunen har over tid registrert store utfordringer med ufrivillig skolefravær, og hele 18,6 prosent av ungdommene i kommunen opplevde utenforskap etter fullført grunnskole.
Pilotprosjektet rettet seg mot ungdommer med angst, ensomhet og langvarig skolefravær i enkelte tilfeller opp mot tre år uten skolegang. Inger Lise Rostad fra PPT-tjenesten ble satt til å lede prosjektet. Hun innrømmer at satsingen har ført til et paradigmeskifte i hennes eget syn på tverrfaglig samarbeid.
– PPT har vært koordinator, men vi har tradisjonelt ikke tenkt på kultur som en viktig samarbeidspartner når vi ser på de elevene som strever med ufrivillig skolefravær og ensomhet, forklarer Rostad og legger til: – Vi har tenkt at hjelpetjenestene, skolene og barnehagene må jobbe tettere sammen. Men det vi er overbevist om i dag, er at kultur er inngangen for å jobbe med denne målgruppen. At det er en del av kommunens folkehelsearbeid, er vi overhodet ikke i tvil om.
Gjennomføringen i Verdal bød imidlertid på en høyst uventet gruppedynamikk. Ungdommene i gruppen snakket overhodet ikke sammen under aktivitetene. Men til tross for den totale stillheten, var oppmøtet på 100 prosent gjennom hele perioden.
– Det som overrasket mest, var egentlig at ingen snakket sammen. Det var helt stille. Men de møtte opp hver eneste gang! Og etterpå rapporterte de at Kultur på resept var det beste som hadde skjedd dem, forteller Rostad.
Hun peker på kulturens unike evne til biologisk og emosjonell stabilisering:– Verdien med kultur er jo blant annet at det er med på å regulere stressresponssystemet, noe vi vet er helt avgjørende for den målgruppen vi jobber med.
Erfaringene fra Bergen kommune underbygger funnene fra Trøndelag, men her valgte man en litt annen tilnærming til rekruttering og organisering. Gjennom et unikt samarbeid mellom tre byrådsavdelinger (byutvikling/områdesatsingen, skole og kultur) ble prosjektet lagt til Valmyra skole i Bergen vest, en skole der statistikken viser at hele 43 prosent av elevene ikke fullfører videregående opplæring.
Etter en grundig administrativ prosess, ble navnet endret til det mer ungdomsvennlige «Kulturvitaminer». Prosjektleder Ann-Kristin Nordal Seljestokken fra Etat for skole og kultur forteller at det å få ungdommene til å møte opp på aktiviteter etter skoletid, krevde en høyst utradisjonell og oppsøkende innsats:
– I Bergen prøvde vi først å invitere alle, men siden det var to ettermiddager i uka, var de aller fleste opptatt. Det skolene gjorde da, var å gå direkte. Ringe, hente foreldre. Altså gå langt utover det vi egentlig kan forvente, sier Seljestokken.
Gjennom 16 ettermiddager deltok en håndplukket gruppe på fem elever på varierte kulturaktiviteter. Fra K-pop-dansekurs og bibliotekbesøk til ekskursjoner på KODE kunstmuseer i sentrum. For å dempe uroen som hyppige forflytninger mellom ulike kulturinstitusjoner kunne medføre, ble det utarbeidet detaljerte, visuelle dagsplaner på forhånd. Grepet fungerte, samtlige fem elever fullførte hele løpet.
Både i Verdal og Bergen trekkes enkeltmenneskene bak prosjektet frem som den mest kritiske suksessfaktoren. I Bergen ble koordinatoren «Tone», som er både lærer, pedagog og kunstner, selve limet i prosjektet. Seljestokken beskriver hvordan «Tone» maktet å fange opp deltakernes emosjonelle svingninger før de i det hele tatt ble satt ord på:
– Prosjektet har stått og falt på den personen, fordi dette er sårbare ungdommer. Under et K-pop-dansekurs så jeg plutselig at Tone reiste seg, tok ei jente i hånden og gikk ut. Hun hadde sett på jentas væremåte at hun hadde det tungt, før jenta sa det selv. Den personen gir trygghet. Da timen var ferdig, satt ungdommene og skrattlo der ute. Humøret var et helt annet.
Denne tryggheten bar frukter. Ungdommer som i utgangspunktet opplevde intenst utenforskap, maktet gjennom prosjektet å redefinere sin egen posisjon.
– Skolen og koordinatoren sier at denne gruppa har skapt en ny normal. De var litt outsidere, men nå er de den normale kraften, sier Seljestokken og siterer deltakernes egne, sterke tilbakemeldinger: – De lever i en virkelighet der de føler at verden holder på å rase sammen hele tiden. Men det å få gjøre ting med voksne som møtte dem med stor respekt, ga en enorm mestringsfølelse. De rapporterer at de kjenner på en helt fantastisk mestring og ro i kroppen.
Spørsmålet er nå hvordan man tar disse tidsavgrensede suksessene videre. Det nasjonale koordineringsarbeidet for å overføre den nordiske modellen til norske kommuner ledes av Marit Stranden, daglig leder for Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg, som finansieres over statsbudsjettet under Helse- og omsorgsdepartementet. Stranden påpeker at målet med forskningen og pilotene nettopp er å transformere prosjektene til faste, integrerte tilbud i kommunene, fremfor at de forblir kortvarige enkelttiltak.
– Altså vi har jo blitt så individualistiske etter hvert, og det her er jo litt tilbake igjen til at lokalsamfunnet ivaretar hverandre, påpeker Stranden om hvorfor samfunnsutviklingen gjør slike kravfrie arenaer tvingende nødvendige i dag.
– Du får en plass uten krav, og du møter likepersoner. Og så hjelper det så mange som du gjør, så hvordan kan vi få sitert i familiens kommune i forhold til helsekommunene? Når det virker så bra, da har vi råd til å ikke gjøre dette?
Tverrfaglig samarbeid på tvers av tradisjonelle skott i kommunene har historisk sett vært utfordrende. Likevel understreker Ann-Kristin Nordal Seljestokken at en konkret handlingsplan basert på solid forskning fungerer som en døråpner.
– Jeg opplever at det er lettere å samarbeide når vi har konkrete samarbeid om, sier Seljestokken. – Det som var spesielt med kultur på resept, er at veldig mye av de e-postene jeg sendte rundt så fikk jeg svarer der det sto: 'Ja, dette har jeg lest om. Ja, så dette vil vi.' Og det har vi aldri opplevd før når vi har prøvd å gjøre utviklingsprosjekter tidligere. Så det at dette her er noe som man vet om, det er lett, og det er lett å si ja fordi at det er så godt. Vi vet så mye om dette allerede, så ja, jeg synes at dette her avslutter veien å gå. Men klart det er utfordrende, sånn arbeid på tvers av sektorer.
Marit Stranden uttrykker stor tilfredshet med den lokale forankringen i prosjektene, og trekker frem hvordan erfaringene allerede påvirker de ordinære kommunale rutinene, som for eksempel høstens skolestart.
– Jeg kan bruke «overrasket», mer imponert over hvor godt forankret at de han gjort det, sier Stranden.
– Du kan ikke gjøre dette bare helse, du kan ikke gjøre dette bare kultur, men de kan godt stå på rett ut allerede ved planleggingen i å se på. Hvordan kan vi få dette best mulig til? Og sånn som deler da allerede vil ha en annen skoloppstart i høsten basert på dette, det synes jeg er kjempefint. Noen trenger dette tilrettelagte kultur på resept, men at skolen automatiserer: 'oi, her må vi ha noen kulturforsterkere på høsten for å bygge skolemiljø. Da bruker du jo effekten av det.
Samtidig understreker Stranden at tiltaket krever presis målgruppetilpasning. Erfaringer fra andre prosjekter har vist at for strenge krav, som absolutt rusfrihet to ganger i uken, i visse tilfeller kan føre til overstimulering og frafall. Fleksibilitet og tett oppfølging fra kjente fagpersoner er derfor nødvendig. Modellen må integreres i eksisterende strukturer som den kommunale kulturskolen, fremfor at det opprettes nye, kostbare systemer.
– Det er dere som kjenner kommunen og når og hvor dette kan passe inn i deres system, for vi må ikke lage noe nytt, understreker Stranden.
– Til gjengjeld har vi et tiltak blant mange som på ganske lav innsats flytter folk på en helt ny plass i livet. Og så må vi finne ut av en modell som passer i de norske kommunene.
Utenforskapsstatistikkens kalde realiteter danner et kontrastfylt bakteppe for prosjektets beskjedne kostnadsramme. Det krever lite midler å åpne opp kulturarenaer, men gevinsten av å lykkes er astronomisk. Inger Lise Rostad i Verdal setter de faktiske kommunale utgiftene opp mot den potensielle gevinsten ved å hente en enkelt ungdom tilbake til samfunnet:
– Vi henter jo opp elever som lever i utenforskap i samfunnet. Den samfunnsøkonomiske kostnaden per individ som faller utenfor er beregnet til 53 millioner kroner. Til sammenligning har vi brukt hva da, rundt 200 000 kroner i kommunene for å få til å gjennomføre kultur på resept.
Konferansier og debattleder Anna Stina Næss oppsummerte debatten med å peke på de harde realitetene i det statistiske tallmaterialet, som i seg selv utgjør det endelige argumentet for en nasjonal satsing:
– Så hvis vi tenker på at det er da hundreogtjuetusen kulturarbeidere i Norge, og det er hundreogfjorten tusen ungdommer mellom 18 og 29 som er totalt utenfor samfunnet. Ikke i NAV, ikke i skole, ikke i det hele tatt, så er vi vel nesten der at vi kan si at dette her er de to streker som gjør at dette skal vi satse på.
Med suksesshistorier fra både Verdal og Bergen har pilotkommunene bevist at ved å fjerne prestasjonskravene og invitere sårbar ungdom inn i kulturens trygge rammer, kan man skape varig endring. Enten det skjer i form av total, trygg stillhet rundt et bord i Trøndelag, eller gjennom K-pop og museumsturer i Bergen, er konklusjonen den samme: Kulturvitaminer er ikke bare koselig tidsfordriv. Det er kritisk, lavkostnadsinfrastruktur for psykisk helse og folkehelse.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
