Svaret foreligger nå i form av en omfattende vitenskapelig rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), basert på ti år med systematiske ferdselstellinger i sommersesongene 2016–2025. Dataene gir en detaljert oversikt over ferdselens omfang, geografiske fordeling og utvikling over tid.

Datagrunnlag fra ti år med overvåking

Undersøkelsen baserer seg på data innsamlet via automatiske ferdselstellere strategisk plassert langs stier og sentrale innfallsporter over hele vidda. Seniorforsker i NINA, Vegard Gundersen, forklarer formålet og rammene for rapporten, og understreker forskernes objektive rolle i datainnsamlingen:

– Vi beskriver hvordan Hardangervidda faktisk brukes. Rapporten inneholder ikke vurderinger av hvilke tiltak som bør gjennomføres. Slike beslutninger er et ansvar for forvaltningen og de politiske myndighetene.

Gundersen utdyper videre den vitenskapelige verdien av de langvarige målingene som har pågått gjennom det siste tiåret:

– Automatiske tellere gir oss noe vi tidligere ikke har hatt i samme omfang: lange tidsserier som viser hvordan ferdselen varierer både i tid og rom. Det gjør det mulig å følge utviklingen over mange år.

Det samlede tallmaterialet bak studien omfatter over 20 000 telledøgn og nærmere en halv million telletimer gjennom hele analyseperioden. Tellerne registrerer passeringer kontinuerlig gjennom sommersesongen og genererer et etterprøvbart og objektivt bilde av den reelle ferdselen i landskapet.

Ferdselens konsentrasjon i faste korridorer

Et av de mest markante funnene i den tiårige kartleggingen er at menneskelig aktivitet i fjellet viser en langt høyere grad av geografisk konsentrasjon enn hva som har vært den gjengse oppfatningen. Store deler av Hardangervidda opplever i realiteten svært lav menneskelig ferdsel, mens trafikken i all hovedsak kanaliseres gjennom et begrenset antall etablerte strukturer.

Om dette mønsteret uttaler Vegard Gundersen:

– Kartene viser tydelig at mennesker følger etablerte strukturer som parkeringsplasser, sleper og merkede stier. Dette gir et langt mer nyansert bilde enn om man bare snakker om «ferdsel på Hardangervidda» som ett fenomen.

Utviklingstrendene er samtidig sammensatte; noen strekninger viser en økning i bruken, andre fremstår som stabile, mens visse områder har hatt en målbar nedgang i ferdselen over tiårsperioden. Følgelig eksisterer det ingen homogen eller entydig beskrivelse av utviklingen for fjellplatået under ett.

Terskelverdier for villreinens arealbruk

I analysen har forskerne ikke kun summert det totale antallet sesongpasseringer. Det er også foretatt spesifikke analyser av hvor mange dager den daglige ferdselen overstiger definerte kritiske nivåer. Tidligere forskning har påvist at sannsynligheten for at villreinen krysser en sti reduseres merkbart når ferdselen når et nivå på rundt 20–25 passeringer per dag. Dersom ferdselstallene stiger vesentlig over dette, blir kryssinger langt sjeldnere.

Vegard Gundersen presiserer at forskerne kun synliggjør tålegrensene, og at de ikke tar stilling til praktiske restriksjoner eller stenging av ruter:

– Dette handler ikke om å si at en sti skal være åpen eller stengt. Vi dokumenterer hvor ofte slike nivåer faktisk forekommer. Hvordan denne kunnskapen skal brukes, er en forvaltningsmessig vurdering som må bygge på flere typer kunnskap.

Rapporten inngår som en brikke i den langsiktige overvåkingen av ferdselsdynamikken på Hardangervidda. Gundersen påpeker viktigheten av et solid empirisk fundament for fremtidige beslutningsprosesser:

– God naturforvaltning krever gode data. Uansett hvilke beslutninger som tas i framtiden, er det en styrke at de bygger på dokumentert kunnskap fremfor antakelser.

Et sammensatt kunnskapsgrunnlag for fremtiden

Forskerne ved NINA understreker samtidig at automatiske ferdselstellere har sine metodiske begrensninger og kun utgjør én del av det totale kunnskapsgrunnlaget. Tellerne gir eksakte data på kvantitet og lokasjon, men belyser ikke de bakenforliggende sosiologiske eller biologiske mekanismene.

Gundersen forklarer behovet for å kombinere metodiske tilnærminger for å oppnå en helhetlig forståelse:

– Tellerne viser hvor mange passeringer som skjer på bestemte steder. De sier ikke hvem brukerne er, hvorfor de går der eller hvordan villreinen reagerer i hvert enkelt tilfelle. Slike spørsmål krever at tellerdata kombineres med annen forskning, som GPS-data fra villrein, spørreundersøkelser og feltstudier.

Spørsmålet om villreinforvaltning og bruken av Hardangervidda er gjenstand for en omfattende og tidvis polarisert offentlig debatt. Avslutningsvis redegjør Vegard Gundersen for vitenskapens primære samfunnsmandat i denne konteksten:

– Forskningens oppgave er å beskrive virkeligheten så godt som mulig, sier Vegard Gundersen. – Vi leverer et faktagrunnlag. Hvordan samfunnet velger å bruke denne kunnskapen i avveininger mellom natur, friluftsliv og andre interesser, er en politisk og forvaltningsmessig beslutning.

Han understreker verdien av en faktabasert diskusjon, og målet om å gi et mest mulig presist bilde av ferdselsmønstrene på Hardangervidda.

‍