Det er lett å forflate historien om bygninger som fortsatt står i bruk. I tilfellet Fiskergata 6 på Innlandet i Kristiansund – i dag kjent som Innlandet kultur- og samfunnshus – er det nettopp forenklingene som har fått feste. Foredraget om Wirumbrygga tegner et annet bilde: mer sammensatt, mer konkret, og tett knyttet til utviklingen av byens maritime økonomi.

Ole Jørgen Wirum er etterkommer av familien som i generasjoner eide Wirumbrygga. Mandag 16.03.2026 holdt han foredrag på om historien til området nettopp i Innlandet kultur og samfunnshus i Fiskergata 6.

Allerede i åpningen av foredraget blir en av de mest seiglivede misforståelsene korrigert.

– Eiendommen ligger ikke i Hønebukta, slik det ofte blir skrevet. Den ligger på en av de mest markante nesene på Innlandet, med sjø på begge sider.

Denne geografiske presiseringen forteller også en del om hvorfor stedet fikk sin funksjon, det var nettopp tilgjengeligheten til sjøtransport som var avgjørende, ikke skjermet beliggenhet eller tilgang fra land. Det kom av mer som en ettertanke eller tilfeldighet.

Eiendommen før Wirum – kart, eiere og «fengselet»

Historien til eiendommen går tilbake til 1700- og tidlig 1800-tall, med dokumentasjon i kart og skjøter. Et sentralt bydelskart fra 1876, på denne tiden ble det tegnet flere detaljerte kart enn tidligere og er en viktig kilde for å forklare mange gamle eiendommer. Kartet viser eiendommen som en sammensatt struktur av bolighus, sjøbod, naust og hage.

Det er også her det såkalte «fengselet» dukker opp – en benevnelse som har fått stå uimotsagt i senere omtaler.

– Det som er merkelig, er at det på kartet står «fengsel». Men det var ikke noe fengsel. Det var et naust helt nede i sjøkanten, sier Wirum

Bygget ble brukt praktisk, blant annet til lasting direkte fra andre etasje ned i båt. Betegnelsen «fengsel» synes å være en senere tolkning eller misforståelse, ikke en funksjonell realitet. Det har ikke kommet frem dokumentasjon på at det faktisk har vært et fengsel.

Eiendommen var også knyttet til offentlige institusjoner.

– Det står at det tilhørte syke- og fattighuset. Det tyder på at det var offentlig eiendom.

Dermed fremstår området som et sted hvor privat næring og offentlige funksjoner har eksistert side om side.

Jørgen Wirum og etableringen av virksomheten

Da Jørgen Wirum kom til Kristiansund i 1870, var byen inne i en periode med sterk vekst, særlig knyttet til klippfisknæringen.

Han gikk i lære som bøkker og etablerte seg raskt i en bransje som var avgjørende for eksportindustrien.

– Kristiansund var den største bøkkerbyen langs kysten etter Bergen.

I 1887 kjøpte Wirum eiendommen i Fiskergata 6. Her etablerte han både bolig, bøkkerverksted og sjørettet virksomhet. Bygget ble utformet med tydelig orientering mot kaia.

– Huset var laget med tanke på sjøen. Hovedinngangen var fra kaia.

Alt var rettet mot sjøen og sjøtransport. Det meste av betydelig virksomhet skjedde via sjøen.

Slofarten – forbindelsen mellom nord og sør

Et av de viktigste kapitlene i foredraget er knyttet til den såkalte slofarten, transporten av fisk fra Lofoten og Vesterålen til Kristiansund.

Bakgrunnen var endringer i skreiens gytevandringer.

– Skreien trengte ikke lenger å gå så langt sør. Den fant gyteområder i Lofoten og Vesterålen.

For Kristiansund, med sin etablerte klippfiskindustri, innebar dette en utfordring. Løsningen ble å hente fisken.

– På det meste var det nesten 200 fartøy som gikk i slofarten.

Fartøyene kjøpte fersk fisk direkte fra fiskere i nord, saltet den om bord og fraktet den sørover.

– De hadde med seg pengebelte. Det var ikke Vipps den gangen.

Slofarten var ikke bare logistikk, men en forutsetning for å opprettholde industrien i Kristiansund.

Hverdagen i Fiskergata 6 – arbeid og aktivitet

Bygningen var et arbeidssted med kontinuerlig aktivitet. Bøkkerverkstedet lå både i kjeller og sjøhus.

– De begynte klokka fem om morgenen. Du hørte bankinga.

Det var også risiko knyttet til arbeidet.

– Himlingen i kjelleren var slått med blikk for å hindre brann.

Virksomheten omfattet mer enn bøkkering. Det ble også drevet med foredling av fisk.

– Han drev med fiskekaker og annen foredling.

Fiskergata 6 fremstår som et kombinert produksjons- og handelssted, med direkte kobling til sjøtransport.

Ole Wirum – videreføring og modernisering

Etter Jørgen Wirums død i 1894 tok sønnen Ole Wirum over virksomheten. Han gikk i lære som bøkker hos Johan Olsen.

– Læretiden var ett år. Han fikk kost og losji, men måtte holde klær selv.

Lærekontrakten viser tydelig disiplin og struktur i håndverket.

Ole Wirum utvidet virksomheten betydelig, både innen sjøfart og fiskehandel. Han eide og drev en rekke fartøy, og utviklet nye markeder.

– Han leverte blant annet sild til Gøteborg.

Han etablerte også tørkeanlegg flere steder, blant annet på Tustna og Kvitnes.

Damptråling og motstand i nord

Overgangen fra seil til damp markerte et teknologisk skifte. Tråling ble introdusert i Norge mot slutten av 1800-tallet, men møtte motstand, spesielt sterkt var dette i Nord-Norge hvor det kom til åpen konflikt mellom småbåtfiskerne og damptrålerne i 1890 i det som ble kalt Trollfjordlslaget der damptrålere med nøter sperret skreien inn i trollfjorden. Etter dette krevde småbåtfiskerne forbud mot damptrålere, og trålerne holdt seg lengre ute og fisket til havs.

– I Nord-Norge var det dårlig stemning mot damptrålerne.

Trålerne opererte i Barentshavet, der skreien oppholdt seg store deler av året. Flere rederier gjorde forsøk under og etter første verdenskrig.

– 4–5 rederi begynte med tråling under første verdenskrig. Kort etter 1920 var det slutt.

Først på 1930-tallet ble virksomheten tatt opp igjen, blant annet av Wirums rederi.

– De kjøpte tråleren «Kongshamn» i Gøteborg.

Denne ble en viktig ressurs.

– Det sikret råvarer hele året, ikke bare i sesong.

Tråleren fungerte også som opplæringsarena for nye mannskaper i en næring i vekst.

Krig og endring

Andre verdenskrig satte et tydelig preg på virksomheten. Tråleren Borgene (den første med dette navnet, den andre Borgenes var krigserstatning etter krigen) ble rekvirert av tyskerne.

– Den ble brukt til patruljering og gikk på grunn og ble senere sprengt utenfor Tustna. Vrakrestene av den ligger der ennå.

Eiendommen i Fiskergata 6 ble også brukt under krigen, blant annet av tyskerne til lagring.

Samtidig ble familiens landsted brukt til å beskytte verdier.

– Arkivene til Kristiansund Sparebank ble gjemt i kjelleren der.

Fra brygge til kulturhus

Fiskergata 6 har gjennomgått flere transformasjoner, men bærer fortsatt spor av sin opprinnelige funksjon.

– Det var aktivitet hele tiden. Det var et levende sted.

I dag er bygget kjent som Innlandet kultur- og samfunnshus, men historien sitter i konstruksjonen, plasseringen og rominndelingen.

Foredraget viser hvordan én eiendom speiler større utviklingslinjer: fra håndverk og klippfisk, via sjøfart og tråling, til dagens kulturbruk og møter mellom mennesker.

Samtidig rydder det opp i myter og misforståelser, og gir et mer presist bilde av hva stedet faktisk har vært.

‍