Kjetil Mulelids andre solo pianoalbum, «Piano, Unfolding», utgis på Sagene Records den 7. august 2026, og markerer et modent, saklig og dyptgående steg videre for en av Norges mest markante pianister.
Albumcover «Piani, Unfolding» / Kjetil Mulelid. Sagene Recrds
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementGjennom ti presise komposisjoner belyser albumet overgangen fra den kritikerroste solodebuten «Piano» fra 2021. Platen utfordrer det tradisjonelle konsertsal-perspektivet til fordel for et intimt og nært lytterom, innspilt i akustiske rammer i Hardanger.
For fem år siden markerte Kjetil Mulelid seg i det internasjonale solopianofeltet med sitt debutalbum. Utgivelsen ble her i presseskrivet kontekstualisert gjennom rammene for utgivelsen og mottakelsen:
– I 2021 debuterte Kjetil Mulelid med formatet solo piano. Hans album «Piano» som ble utgitt av det legendariske plateselskapet Rune Grammofon, som deres eneste solo pianoalbum, ble hyllet i skyene av en rekke medier og likestilt med de store innen solo pianofeltet, som Chick Corea og Keith Jarrett, men også mer mot den klassiske musikken som romantiske Chopin. Nå, fem år etter sin solodebut, er Kjetil Mulelid klar med sin oppfølger, «Piano, Unfolding».
For å få et innblikk i Mulelids posisjon i dagens musikklandskap, må solovirksomheten ses i sammenheng med hans kollektive prosjekter. Kjetil Mulelid har utgitt en rekke kritikerroste album, både som soloartist og med egne band som Kjetil Mulelid Trio, de to jazzkvartettene Wako og Beiggja. Sist jeg hørte Kjetil, spilte han sammen med Siril Malmedal Hauge, på en god og gjennomført utgivelse som heter, «I Remember Oranges». En opplevelse jeg vil klasifisere som utelukkende positiv. Mulelids musikk har fått bred internasjonal oppmerksomhet, med omtaler i publikasjoner som The Wire, International Piano Magazine, Jazzwise, Orkesterjournalen, Jazznytt og The NYC Jazz Record, og hans første trio utgivelse ble også løftet frem som «Best of the Year» av Jez Nelson på britiske Jazz FM.
Dette nettverket av prosjekter indikerer en artist som kontinuerlig veksler mellom bandformatets dynamikk og solistens isolasjon. Erfaringene fra samarbeid med profilerte jazzmusikere som Arve Henriksen, Trygve Seim, Kika Sprangers, Sissel Vera Pettersen, Siril Malmedal Hauge og Mathias Eick har satt tydelige spor i hvordan Mulelid disponerer tid, rom og stillhet på det nye albumet. Soloformatet på «Piano, Unfolding» fremstår dermed ikke som et vakuum, men som et uttrykk av de erfaringene han har opparbeidet seg i samspill med dyktige musikere.
«Piano, Unfolding» dokumenterer en musiker som opererer i skjæringspunktet mellom fastlagte strukturer og åpen improvisasjon. Verkene demonstrerer en utvikling fra det rent melodiske og sangbare, som i Solskinnet, til mer komplekse, harmoniske og improvisatoriske strukturer i partier som underbygger hans meritterte bakgrunn. Det tonale landskapet henter impulser fra den nordiske salmetradisjonen, men brytes systematisk opp av impresjonistiske harmonier og moderne, frie sekvenser.
Fine og lune melodier, sterke komposisjoner. Stykkene minner meg om mange melodier, men er ikke en direkte gjenskapelse av noe annet. Den bare setter lytteren på sporet av gode minner, og så skaper den et nytt spor å lete etter. Dette er et gjennomgangsmotiv på albumet, en detetivroman av et musikalsk album. Nydelige fraseringer over tangentene og velspilt. Det går igjen på hele albumet, som har en gjennomført helhet i seg.
Med «How the West Was Won» fører tittelen til at tanken går til åpent prærie landskap langt der vest. For hvem kan vel glemme vakre Månestråle i Sølvpilen. Men spøk til side så får man ut i stykke en imaginær følelse av et lokomotiv som tiltar i styrke der det driver gjennom en verdensdel på jernskinner, For å lande trygt på en trygg jernbanestasjon. Mulelid sin svake vokale tilstedeværelse blir i så måte som regnet som faller i det åpne landskapet, som krydder. Et dramatisk stykke som maler et varierende landskap. SÅ kan man jo trekke en parallell til dagens verdenssituasjon. Der musikken alltid står seg bedre, en forbigående herskere av forskjellig valør i tiden. Samt at denne låten ender i harmoni, i langt større grad en herskere ofte gjør.
«Entrance» heter stykket som også er en reise. Selv om dette er albumets nest korteste stykke, føles det ikke sånn. Her maler komponist og pianist et fint maleri med forskjellige toner. Vi føler ikke bare at han lever seg inn i det han gjør, vi hører også nynningen i bakgrunnen gir en ekte følelse av innlevelse. Dette går igjen på flere av de korte delikate stykkene på albumet. Fra albumets korteste til «Solskinnet» som er det lengste. Men det er seks minutter, og det er ikke langt i den store sammenhengen. Dette gir derimot rom for flere partier som gir det muligheten til en dramatisk slutt som ender rolig.
Dette albumet har en ekte nærhet til musikken, vi sitter i samme rom som Kjetil Mulelid. Vi er i umiddelbar nærhet til et nydelig flygel i et rom bygd for akustikk. Der Mulelid fører oss gjennom en poetisk verden av sine komposisjoner. En musikknerd som meg føler flere uttrykk på vei gjennom et velspilt, velkomponert og godt regissert album.
Dette albumet har ti sterke stykker. «The Poem» treffer meg personlig veldig godt. Det er beskrivende for hele albumet, som musikalske dikt. Metaforisk kan man jo si at det siste sporet er et høydepunkt. All den tid det heter «Glitretind».
«Piano, Unfolding» fremstår som et grundig dokumentert stykke arbeid. Ved å flytte lytteropplevelsen fra den anonyme konsertsalen og inn på selve pianokrakken i Kunsthuset Kabuso, har Mulelid og lydtekniker Andreas Skår Winther skapt et transparent lydbilde der ingen tekniske eller kompositoriske svakheter kan skjules. Albumet lykkes i å integrere jazzens improvisatoriske nerve med den klassiske musikkens formbevissthet, og resultatet er en utgivelse som krever og tåler, den grundige og analytiske lyttingen en kritikk etterstrender. Samtidig som dette er et album for alle, der alle vil finne sin favoritt. Om ikke en, så mange flere.
Finn roen i musikken, albumet anbefales!
Innspilt 30. juni og 1. juli 2025 av Andreas Skår Winther i Kunsthuset Kabuso, Øystese
Mikset av Kyrre Laastad. Mastret av Erik Nylander. Sleeve av Kim Hiorthøy
Komponert, utøvet og produsert av Kjetil Mulelid
1. Memorable Stories
2. How the West Was Won
3. Entrance
4. Solskinnet
5. You Know, I Know
6. Shards of Light (Krystaller)
6. The Poem
7. And Now
8. (the longing for a) Hello
9. Encore
10. Glittertind
Gjennom ti presise komposisjoner belyser albumet overgangen fra den kritikerroste solodebuten «Piano» fra 2021. Platen utfordrer det tradisjonelle konsertsal-perspektivet til fordel for et intimt og nært lytterom, innspilt i akustiske rammer i Hardanger.
For fem år siden markerte Kjetil Mulelid seg i det internasjonale solopianofeltet med sitt debutalbum. Utgivelsen ble her i presseskrivet kontekstualisert gjennom rammene for utgivelsen og mottakelsen:
– I 2021 debuterte Kjetil Mulelid med formatet solo piano. Hans album «Piano» som ble utgitt av det legendariske plateselskapet Rune Grammofon, som deres eneste solo pianoalbum, ble hyllet i skyene av en rekke medier og likestilt med de store innen solo pianofeltet, som Chick Corea og Keith Jarrett, men også mer mot den klassiske musikken som romantiske Chopin. Nå, fem år etter sin solodebut, er Kjetil Mulelid klar med sin oppfølger, «Piano, Unfolding».
For å få et innblikk i Mulelids posisjon i dagens musikklandskap, må solovirksomheten ses i sammenheng med hans kollektive prosjekter. Kjetil Mulelid har utgitt en rekke kritikerroste album, både som soloartist og med egne band som Kjetil Mulelid Trio, de to jazzkvartettene Wako og Beiggja. Sist jeg hørte Kjetil, spilte han sammen med Siril Malmedal Hauge, på en god og gjennomført utgivelse som heter, «I Remember Oranges». En opplevelse jeg vil klasifisere som utelukkende positiv. Mulelids musikk har fått bred internasjonal oppmerksomhet, med omtaler i publikasjoner som The Wire, International Piano Magazine, Jazzwise, Orkesterjournalen, Jazznytt og The NYC Jazz Record, og hans første trio utgivelse ble også løftet frem som «Best of the Year» av Jez Nelson på britiske Jazz FM.
Dette nettverket av prosjekter indikerer en artist som kontinuerlig veksler mellom bandformatets dynamikk og solistens isolasjon. Erfaringene fra samarbeid med profilerte jazzmusikere som Arve Henriksen, Trygve Seim, Kika Sprangers, Sissel Vera Pettersen, Siril Malmedal Hauge og Mathias Eick har satt tydelige spor i hvordan Mulelid disponerer tid, rom og stillhet på det nye albumet. Soloformatet på «Piano, Unfolding» fremstår dermed ikke som et vakuum, men som et uttrykk av de erfaringene han har opparbeidet seg i samspill med dyktige musikere.
«Piano, Unfolding» dokumenterer en musiker som opererer i skjæringspunktet mellom fastlagte strukturer og åpen improvisasjon. Verkene demonstrerer en utvikling fra det rent melodiske og sangbare, som i Solskinnet, til mer komplekse, harmoniske og improvisatoriske strukturer i partier som underbygger hans meritterte bakgrunn. Det tonale landskapet henter impulser fra den nordiske salmetradisjonen, men brytes systematisk opp av impresjonistiske harmonier og moderne, frie sekvenser.
Fine og lune melodier, sterke komposisjoner. Stykkene minner meg om mange melodier, men er ikke en direkte gjenskapelse av noe annet. Den bare setter lytteren på sporet av gode minner, og så skaper den et nytt spor å lete etter. Dette er et gjennomgangsmotiv på albumet, en detetivroman av et musikalsk album. Nydelige fraseringer over tangentene og velspilt. Det går igjen på hele albumet, som har en gjennomført helhet i seg.
Med «How the West Was Won» fører tittelen til at tanken går til åpent prærie landskap langt der vest. For hvem kan vel glemme vakre Månestråle i Sølvpilen. Men spøk til side så får man ut i stykke en imaginær følelse av et lokomotiv som tiltar i styrke der det driver gjennom en verdensdel på jernskinner, For å lande trygt på en trygg jernbanestasjon. Mulelid sin svake vokale tilstedeværelse blir i så måte som regnet som faller i det åpne landskapet, som krydder. Et dramatisk stykke som maler et varierende landskap. SÅ kan man jo trekke en parallell til dagens verdenssituasjon. Der musikken alltid står seg bedre, en forbigående herskere av forskjellig valør i tiden. Samt at denne låten ender i harmoni, i langt større grad en herskere ofte gjør.
«Entrance» heter stykket som også er en reise. Selv om dette er albumets nest korteste stykke, føles det ikke sånn. Her maler komponist og pianist et fint maleri med forskjellige toner. Vi føler ikke bare at han lever seg inn i det han gjør, vi hører også nynningen i bakgrunnen gir en ekte følelse av innlevelse. Dette går igjen på flere av de korte delikate stykkene på albumet. Fra albumets korteste til «Solskinnet» som er det lengste. Men det er seks minutter, og det er ikke langt i den store sammenhengen. Dette gir derimot rom for flere partier som gir det muligheten til en dramatisk slutt som ender rolig.
Dette albumet har en ekte nærhet til musikken, vi sitter i samme rom som Kjetil Mulelid. Vi er i umiddelbar nærhet til et nydelig flygel i et rom bygd for akustikk. Der Mulelid fører oss gjennom en poetisk verden av sine komposisjoner. En musikknerd som meg føler flere uttrykk på vei gjennom et velspilt, velkomponert og godt regissert album.
Dette albumet har ti sterke stykker. «The Poem» treffer meg personlig veldig godt. Det er beskrivende for hele albumet, som musikalske dikt. Metaforisk kan man jo si at det siste sporet er et høydepunkt. All den tid det heter «Glitretind».
«Piano, Unfolding» fremstår som et grundig dokumentert stykke arbeid. Ved å flytte lytteropplevelsen fra den anonyme konsertsalen og inn på selve pianokrakken i Kunsthuset Kabuso, har Mulelid og lydtekniker Andreas Skår Winther skapt et transparent lydbilde der ingen tekniske eller kompositoriske svakheter kan skjules. Albumet lykkes i å integrere jazzens improvisatoriske nerve med den klassiske musikkens formbevissthet, og resultatet er en utgivelse som krever og tåler, den grundige og analytiske lyttingen en kritikk etterstrender. Samtidig som dette er et album for alle, der alle vil finne sin favoritt. Om ikke en, så mange flere.
Finn roen i musikken, albumet anbefales!
Innspilt 30. juni og 1. juli 2025 av Andreas Skår Winther i Kunsthuset Kabuso, Øystese
Mikset av Kyrre Laastad. Mastret av Erik Nylander. Sleeve av Kim Hiorthøy
Komponert, utøvet og produsert av Kjetil Mulelid
1. Memorable Stories
2. How the West Was Won
3. Entrance
4. Solskinnet
5. You Know, I Know
6. Shards of Light (Krystaller)
6. The Poem
7. And Now
8. (the longing for a) Hello
9. Encore
10. Glittertind
Laget av ScaleFlow.
