Det er en dag i mai, 2026 og klokken er 19:00. Akkurat i dette øyeblikket pågår det kriger i verden: Ukraina - Russland: 4 år, 2 måneder, 11 dager Israel - Palestina: 77 år, 11 måneder, 21 dager Borgerkriger: Sudan: 3 år, 20 dager Myanmar: 5 år, 3 måneder, 4 dager Jemen: 11 år, 7 måneder, 19 dager Somalia: 35 år, 3 måneder, 8 dager DR Kongo (Kivu): 22 år, 4 måneder, 4 dager

Aleksandra Rzewuska er skribent i Applausen
USA - Iran: 2 måneder, 7 dager
På verdensbasis pågår det flere titalls væpnede konflikter (det snakkes ofte om rundt 50–60). For eksempel: konflikter i Sahel (Mali, Burkina Faso, Niger), Nigeria (Boko Haram), Etiopia (Tigray og andre spenninger), Filippinene (lokale kamper), Colombia (væpnede grupper).
Man trenger ikke analysere storpolitikk for å forstå hva krig er. Det holder å se på klokken. I det samme øyeblikket som du leser dette, er det noe et sted i verden som flykter, som venter på en beskjed, eller som bare prøver å komme seg gjennom dagen.
Dette er ikke bare tall. Bak hver av dem finnes det konkrete historier. Familier som ble splittet på én natt, hjem som ikke lenger finnes, barn som må vokse opp altfor fort.
Men det gjør det. Dette er våre naboer.
I et sted som Kristiansund lever det mennesker som bærer disse krigene med seg hver eneste dag. De tar telefoner fra hjemlandet og er redde for hva de skal få høre. De sjekker nyhetene morgen og kveld, og håper på én ting: at deres nærmeste fortsatt lever.
Jeg kjenner minst én person som bor her, som kommer fra et land i krig. For denne personen er ikke krig noe fjernt. Den skjer nå - akkurat i dette øyeblikket. Og det finnes flere enn vi tror. Derfor er det så viktig hvordan vi møter hverandre.
Respekt handler ikke om store handlinger. Det handler om små ting i hverdagen, om oppmerksomhet, å ikke dømme for raskt, et enkelt «hei». Å forstå at noen kan bære på noe vi ikke ser. For for noen rundt oss er verden fortsatt ikke trygg, selv om vår virker slik.
Vi kan ikke endre hele verden. Men vi kan gjøre stedet vi er, her og nå, litt lettere å være i for noen andre.
Det betyr faktisk noe.
Skrevet i mai 2026, og klokken var 19:00
USA - Iran: 2 måneder, 7 dager
På verdensbasis pågår det flere titalls væpnede konflikter (det snakkes ofte om rundt 50–60). For eksempel: konflikter i Sahel (Mali, Burkina Faso, Niger), Nigeria (Boko Haram), Etiopia (Tigray og andre spenninger), Filippinene (lokale kamper), Colombia (væpnede grupper).
Man trenger ikke analysere storpolitikk for å forstå hva krig er. Det holder å se på klokken. I det samme øyeblikket som du leser dette, er det noe et sted i verden som flykter, som venter på en beskjed, eller som bare prøver å komme seg gjennom dagen.
Dette er ikke bare tall. Bak hver av dem finnes det konkrete historier. Familier som ble splittet på én natt, hjem som ikke lenger finnes, barn som må vokse opp altfor fort.
Men det gjør det. Dette er våre naboer.
I et sted som Kristiansund lever det mennesker som bærer disse krigene med seg hver eneste dag. De tar telefoner fra hjemlandet og er redde for hva de skal få høre. De sjekker nyhetene morgen og kveld, og håper på én ting: at deres nærmeste fortsatt lever.
Jeg kjenner minst én person som bor her, som kommer fra et land i krig. For denne personen er ikke krig noe fjernt. Den skjer nå - akkurat i dette øyeblikket. Og det finnes flere enn vi tror. Derfor er det så viktig hvordan vi møter hverandre.
Respekt handler ikke om store handlinger. Det handler om små ting i hverdagen, om oppmerksomhet, å ikke dømme for raskt, et enkelt «hei». Å forstå at noen kan bære på noe vi ikke ser. For for noen rundt oss er verden fortsatt ikke trygg, selv om vår virker slik.
Vi kan ikke endre hele verden. Men vi kan gjøre stedet vi er, her og nå, litt lettere å være i for noen andre.
Det betyr faktisk noe.
Skrevet i mai 2026, og klokken var 19:00

Med sin enorme scenepersonlighet trollbandt Sofi O publikum i Molde. Der spilte hun låter fra sitt solodebutalbum Radio Sofi O.
.jpg)
Molde, fredag 17. juli 2026: Da Ytre Suløens Jass-Ensemble inviterte New Orleans-legenden Leroy Jones til kirkekonsert i Molde domkirke under Moldejazz, var det som å reise tilbake til festivalens aller første år. Konserten ble en varm påminnelse om hvorfor nettopp New Orleans-jazzen var selve grunnmuren da Moldejazz vokste fram på 1960-tallet – og hvorfor denne fengende musikken fortsatt treffer publikum med full kraft.