Dimension Act er et progressivt metal band, og i vår slapp de et egen produsert album. Dette er bandets andre album. Etter å ha hørt gjennom albumet «Labyrinths of life» utallige ganger vil jeg si at dette albumet er et stekt instrument drevet album. Det er så klart vokal, men instrumentene setter sterkt preg på dette albumet. Minst to av medlemmene i bandet har også tilknytning til Kristiansund.
Coverart. Stephen van Baalen for Steve-Art (www.steve-art.net)
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementJeg har hørt gjennom albumet flere ganger som musikk på øret, mens jeg har vært ute og gått tur, eller drevet med hverdagslige sysler. Jeg har nesten lært meg teksten på enkelte av dem. Minst to av medlemmene i bandet har en forhistorie i Kristiansund, Tommy Granli og Tom-Vidar Salangli bodde her og jobbet i en periode på Sterkoder. De spilte også i lokale band som Last Chance og Gothic.
Jeg har også satt meg ned og lyttet med mer fokus på hver enkelt spor, som seg hør og bør når man skal anmelde et album. Albumet har 12 låter som er ca 3-8 minutter lange. Fra spor 5 -12 fungerer det som låtene er et helt konsept eller verk, i alle fall om man tar utgangspunkt i tittelen på låtene og at melodien går litt over i hverandre og følger samme melodiske mønster. Så blir det variasjon eller så modellerer det over i helt annet melodi. En annen måte å beskrive det på er at man kan høre de samme note linjene igjen i flere av låtene. Ikke ulikt det man kan oppleve med klassiske verk.
Musikken på albumet holder seg i hovedsak til et progressivt metal uttrykk, men man kan også høre preg fra opera og jazz i noen låter. Man har noen rolige partier, som blir avløst av knallhard metal musikk før tempo sakker av igjen. Noen ganger høres det ut som det er med et helt filharmonisk orkester sammen med bandet.
Perkusjon og gitar er de instrumentene som er enklest å høre tydelig i låtene. Jeg hører bass og instrumenteringen godt med bass break og gode markeringer. Det var også noen vekslinger av overganger på trommer, keyboard og piano hadde flere introer, mellomspill og avslutninger i låtene. Det er mange gitarsoloer, men det blir også brukt forskjellige gitarutrykk på albumet. Hoved vokalen får vi fra en Tom-Vidar Salangli, og Marica Moire deltar på tre av låtene. Begge har kraftfulle stemmer med god og tydelig diksjon.
Har du noen gang vært på et trylle show der den ene illusjonen etter den andre blir fremført? Da har du kanskje hørt denne type musikk, fordi den bygger opp til noe dramatisk, som å bli sagd i to. Så setter man boksene sammen, og ved et mirakel er man ikke sagd i to likevel. Etter et slikt klimaks blir alt rolig, før tempo bygger seg opp til neste topp i showet. Akkurat slik opplevde jeg flere av de instrumentale partiene og melodiene på albumet.
Jeg opplever store kontraster i melodi og tekst. I den grad man kan si at progressiv-metal er musikk man kan bli glad av, så er ikke tekstene fylt med mye håp. Dette er ofte bekmørkt som så ofte i metal tekster. Flere av tekstene beskriver hvordan det er å leve langt nede i dypet, som en depresjon er. I alle fall kan man si at man omtaler utfordringer. Hvor mye er fiksjon eller virkelige opplevelser anes ikke, men det er mørke tekster.
Tekstene handler om å nekte og være en del av de som skjuler sitt sanne ansikt bak en maske. Tilværelsen til noen som er falmet inn i mørket hvor han føler seg usynlig og brukt, men også fortapt og alene. Alt handler om hvilket perspektiv man velger å se ting fra, det er skjebnen som tar seg av rettferdigheten.
Det stilles spørsmål om det er ekte eller fantasi, om man skal bli i det eller jakte drømmer. Om man skal bryte lenkene, eller er alt bare bortkastet. Det vil være enklere om du forteller hvem man er, han har fremdeles sår han må ta seg av. Han beskriver at ting vil aldri bli som det var før, at det bare er å innse sannheten du ikke kan skjule. En av dem er at hans tid er i ferd med å renne ut. Selv om han kunne få se livet på nytt, så er det ikke sikkert at morgendagen kommer til ham. Han er ikke her for å bli, og om den endeløse reisen. Han vet sin tid har kommet, og han er endelig fri. Er vi de udødelige, de utvalgte?
Hvis jeg må velge en favoritt, så er «Masqerade» min favoritt. Dette fordi den har en fengende melodi og jeg liker budskapet i teksten. Det var på ingen måte plagsomt å høre dette albumet om og om igjen. Om man liker heftig musikk er det helt klart verdt å lytte til.
1 «Masqerade» 05:39
2 «Shrine of Deception» 07:44
3 «The Greater Good» 04:44.
4 «Phantom Reality» 06:17.
5 «Bluring the Lines of Moral Existence l: Scars to Mend» 02:36.
6 «Bluring the Lines of Moral Existence ll: Decipher the Past» 05:12
7 «Bluring the Lines of Moral Existence lll: A Day Tomorrow» 03:41
8 «Bluring the Lines of Moral Existence lV: Ad Astra» 06:26.
9 «Bluring the Lines of Moral Existence V: Bottom Deep» 03:19.
10«Bluring the Lines of Moral Existence Vl: Another Course» 03:11
11«Bluring the Lines of Moral Existence Vll: Another Fight» 04:55
12«Bluring the Lines of Moral Existence Vlll: Graze into Forever» 06:27
Produsert av Marius Nilsen
Miks av Øyvind LionheartLarsen på Lionheart Studios, Norway
Mastret av Markus Teske hosBazement Studios, Germany
Trommer innspilt i FNRDrum Studios, Norway
Gitar og keyboards innspilti Dimension Studios, Norway
Vokal innspilt iSoulSurfer Studios, Norway
Bass innspilt iTommyKnockers Studios, Norway
Keyboards innspilt iGardenParty Studios, Norway
Tom-VidarSalangli – Lead and backing vocals
MariusNilsen – Electric and acoustic guitars, additional keyboards
KetilRonold – Keyboards
TommyGranli – Bass guitars
FrankNordeng Røe – Drums
Bidrar også på albumet:
Marica Moire – Lead and backing vocals on Masquerade, The Greater Good and A Day Tomorrow
Ludwig Dankertsen – Choir keyboards on Gaze into Forever
Jeg har hørt gjennom albumet flere ganger som musikk på øret, mens jeg har vært ute og gått tur, eller drevet med hverdagslige sysler. Jeg har nesten lært meg teksten på enkelte av dem. Minst to av medlemmene i bandet har en forhistorie i Kristiansund, Tommy Granli og Tom-Vidar Salangli bodde her og jobbet i en periode på Sterkoder. De spilte også i lokale band som Last Chance og Gothic.
Jeg har også satt meg ned og lyttet med mer fokus på hver enkelt spor, som seg hør og bør når man skal anmelde et album. Albumet har 12 låter som er ca 3-8 minutter lange. Fra spor 5 -12 fungerer det som låtene er et helt konsept eller verk, i alle fall om man tar utgangspunkt i tittelen på låtene og at melodien går litt over i hverandre og følger samme melodiske mønster. Så blir det variasjon eller så modellerer det over i helt annet melodi. En annen måte å beskrive det på er at man kan høre de samme note linjene igjen i flere av låtene. Ikke ulikt det man kan oppleve med klassiske verk.
Musikken på albumet holder seg i hovedsak til et progressivt metal uttrykk, men man kan også høre preg fra opera og jazz i noen låter. Man har noen rolige partier, som blir avløst av knallhard metal musikk før tempo sakker av igjen. Noen ganger høres det ut som det er med et helt filharmonisk orkester sammen med bandet.
Perkusjon og gitar er de instrumentene som er enklest å høre tydelig i låtene. Jeg hører bass og instrumenteringen godt med bass break og gode markeringer. Det var også noen vekslinger av overganger på trommer, keyboard og piano hadde flere introer, mellomspill og avslutninger i låtene. Det er mange gitarsoloer, men det blir også brukt forskjellige gitarutrykk på albumet. Hoved vokalen får vi fra en Tom-Vidar Salangli, og Marica Moire deltar på tre av låtene. Begge har kraftfulle stemmer med god og tydelig diksjon.
Har du noen gang vært på et trylle show der den ene illusjonen etter den andre blir fremført? Da har du kanskje hørt denne type musikk, fordi den bygger opp til noe dramatisk, som å bli sagd i to. Så setter man boksene sammen, og ved et mirakel er man ikke sagd i to likevel. Etter et slikt klimaks blir alt rolig, før tempo bygger seg opp til neste topp i showet. Akkurat slik opplevde jeg flere av de instrumentale partiene og melodiene på albumet.
Jeg opplever store kontraster i melodi og tekst. I den grad man kan si at progressiv-metal er musikk man kan bli glad av, så er ikke tekstene fylt med mye håp. Dette er ofte bekmørkt som så ofte i metal tekster. Flere av tekstene beskriver hvordan det er å leve langt nede i dypet, som en depresjon er. I alle fall kan man si at man omtaler utfordringer. Hvor mye er fiksjon eller virkelige opplevelser anes ikke, men det er mørke tekster.
Tekstene handler om å nekte og være en del av de som skjuler sitt sanne ansikt bak en maske. Tilværelsen til noen som er falmet inn i mørket hvor han føler seg usynlig og brukt, men også fortapt og alene. Alt handler om hvilket perspektiv man velger å se ting fra, det er skjebnen som tar seg av rettferdigheten.
Det stilles spørsmål om det er ekte eller fantasi, om man skal bli i det eller jakte drømmer. Om man skal bryte lenkene, eller er alt bare bortkastet. Det vil være enklere om du forteller hvem man er, han har fremdeles sår han må ta seg av. Han beskriver at ting vil aldri bli som det var før, at det bare er å innse sannheten du ikke kan skjule. En av dem er at hans tid er i ferd med å renne ut. Selv om han kunne få se livet på nytt, så er det ikke sikkert at morgendagen kommer til ham. Han er ikke her for å bli, og om den endeløse reisen. Han vet sin tid har kommet, og han er endelig fri. Er vi de udødelige, de utvalgte?
Hvis jeg må velge en favoritt, så er «Masqerade» min favoritt. Dette fordi den har en fengende melodi og jeg liker budskapet i teksten. Det var på ingen måte plagsomt å høre dette albumet om og om igjen. Om man liker heftig musikk er det helt klart verdt å lytte til.
1 «Masqerade» 05:39
2 «Shrine of Deception» 07:44
3 «The Greater Good» 04:44.
4 «Phantom Reality» 06:17.
5 «Bluring the Lines of Moral Existence l: Scars to Mend» 02:36.
6 «Bluring the Lines of Moral Existence ll: Decipher the Past» 05:12
7 «Bluring the Lines of Moral Existence lll: A Day Tomorrow» 03:41
8 «Bluring the Lines of Moral Existence lV: Ad Astra» 06:26.
9 «Bluring the Lines of Moral Existence V: Bottom Deep» 03:19.
10«Bluring the Lines of Moral Existence Vl: Another Course» 03:11
11«Bluring the Lines of Moral Existence Vll: Another Fight» 04:55
12«Bluring the Lines of Moral Existence Vlll: Graze into Forever» 06:27
Produsert av Marius Nilsen
Miks av Øyvind LionheartLarsen på Lionheart Studios, Norway
Mastret av Markus Teske hosBazement Studios, Germany
Trommer innspilt i FNRDrum Studios, Norway
Gitar og keyboards innspilti Dimension Studios, Norway
Vokal innspilt iSoulSurfer Studios, Norway
Bass innspilt iTommyKnockers Studios, Norway
Keyboards innspilt iGardenParty Studios, Norway
Tom-VidarSalangli – Lead and backing vocals
MariusNilsen – Electric and acoustic guitars, additional keyboards
KetilRonold – Keyboards
TommyGranli – Bass guitars
FrankNordeng Røe – Drums
Bidrar også på albumet:
Marica Moire – Lead and backing vocals on Masquerade, The Greater Good and A Day Tomorrow
Ludwig Dankertsen – Choir keyboards on Gaze into Forever
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
