Under årets utgave av MoldeJazz inviterte Sverre Sæbø Quintet til konsert i det intime kjellerlokalet på Fuzzy platebar i Storgata i Molde. Kvintetten har de siste årene etablert seg som et tydelig og stadig mer anerkjent navn på den norske jazzscenen, en posisjon som ble ytterligere sementert etter utgivelsen av debutalbumet «If, however, you have not lost your self control» på plateselskapet Sauajazz våren 2025.
Intim stemning i kjelleren på Fuzzy. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten på Fuzzy platebar åpnet med en distinkt jazzfanfare fra blåserekken, bestående av Heidi Kvelvane på altsaksofon, Aksel Røed på tenorsaksofon og Andreas H. Hatzikiriakidis på trompet. Dette partiet etablerte umiddelbart rammene for det kompakte og kompromissløse uttrykket. Da trommeslager Amund Nordstrøm og bassist Sverre S. Sæbø konkluderte introduksjonen og initierte rytmeseksjonens driv, skiftet lydbildet karakter og førte lytteren inn i et mer forskjellige musikalske landskap.
Konsertens dynamic viste et ensemble med overskudd og stor rytmisk energi. Samspillet har en klar form og en underliggende plan, men opprettholder samtidig det åpne improvisasjonspreget som sjangeren krever. Nordstrøm og Sæbø leverte et bunnsolid fundament som ga blåserekken rom til å utfolde seg, samtidig som harmonipartiene mellom blåsere og rytmeseksjon fremsto som presist artikulerte punkter i arrangementene.
Et sentralt element under opptredenen var demonstrasjonen av kontrabassens funksjon i ensemblet. Sverre S. Sæbø utførte en soloseksjon som belyste instrumentets melodiske og strukturelle potensial, før saksofonene gradvis gjeninntrådte i lydbildet og reetablerte de harmoniske linjene i fellesskap med rytmeseksjonen.
Ett av konsertens musikalske høydepunkter inntraff i skjæringspunktet der saksofonlinjene møtte en gjentagende, og klar basslinje. Dette partiet utmerket seg ved sin evne til å fremstå som enkelt i sin struktur, samtidig som den underliggende harmoniske og rytmiske kompleksiteten ble bevart. Kvintetten fremviser en musikalsk helhet som fremstår som helhetlig og moden, der de sterke individuelle stemmene underordner seg det kollektive uttrykket uten å miste sin egenart.
Harmonipartiene mellom blåsere og rytmeseksjonen er noe man bør merke seg. Noe starter i det rolige nesten sarte segmenter for deretter å blåse seg opp til en sterk finale. Under låten med navnet «Låt 2» påpeker en stemme i publikum, smått sjarmerende men absolutt korrekt:
– Dette er jazz.
Der kunne vi oppsummert ganske enkelt. for dette var et jazzensemble med trøkk.
Sverre Sæbø Quintet demonstrerte i Molde at de evner å omsette komplekse historiske og musikalske ideer til et konsertformat med høy intensitet og strukturell oppbygging. Kollektivets presisjonsnivå og evne til å balansere det arrangerte mot det improviserte gjør formasjonen til et relevant og toneangivende innslag i dagens norske jazzfauna.
Konserten på Fuzzy platebar åpnet med en distinkt jazzfanfare fra blåserekken, bestående av Heidi Kvelvane på altsaksofon, Aksel Røed på tenorsaksofon og Andreas H. Hatzikiriakidis på trompet. Dette partiet etablerte umiddelbart rammene for det kompakte og kompromissløse uttrykket. Da trommeslager Amund Nordstrøm og bassist Sverre S. Sæbø konkluderte introduksjonen og initierte rytmeseksjonens driv, skiftet lydbildet karakter og førte lytteren inn i et mer forskjellige musikalske landskap.
Konsertens dynamic viste et ensemble med overskudd og stor rytmisk energi. Samspillet har en klar form og en underliggende plan, men opprettholder samtidig det åpne improvisasjonspreget som sjangeren krever. Nordstrøm og Sæbø leverte et bunnsolid fundament som ga blåserekken rom til å utfolde seg, samtidig som harmonipartiene mellom blåsere og rytmeseksjon fremsto som presist artikulerte punkter i arrangementene.
Et sentralt element under opptredenen var demonstrasjonen av kontrabassens funksjon i ensemblet. Sverre S. Sæbø utførte en soloseksjon som belyste instrumentets melodiske og strukturelle potensial, før saksofonene gradvis gjeninntrådte i lydbildet og reetablerte de harmoniske linjene i fellesskap med rytmeseksjonen.
Ett av konsertens musikalske høydepunkter inntraff i skjæringspunktet der saksofonlinjene møtte en gjentagende, og klar basslinje. Dette partiet utmerket seg ved sin evne til å fremstå som enkelt i sin struktur, samtidig som den underliggende harmoniske og rytmiske kompleksiteten ble bevart. Kvintetten fremviser en musikalsk helhet som fremstår som helhetlig og moden, der de sterke individuelle stemmene underordner seg det kollektive uttrykket uten å miste sin egenart.
Harmonipartiene mellom blåsere og rytmeseksjonen er noe man bør merke seg. Noe starter i det rolige nesten sarte segmenter for deretter å blåse seg opp til en sterk finale. Under låten med navnet «Låt 2» påpeker en stemme i publikum, smått sjarmerende men absolutt korrekt:
– Dette er jazz.
Der kunne vi oppsummert ganske enkelt. for dette var et jazzensemble med trøkk.
Sverre Sæbø Quintet demonstrerte i Molde at de evner å omsette komplekse historiske og musikalske ideer til et konsertformat med høy intensitet og strukturell oppbygging. Kollektivets presisjonsnivå og evne til å balansere det arrangerte mot det improviserte gjør formasjonen til et relevant og toneangivende innslag i dagens norske jazzfauna.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
