Innledningsvis beskrev Molvær hvordan enkelte ord treffer dypere enn andre. Hun sa:

– Noen ord rommer mer enn vi kan forklare og treffer oss langt inn i sjela. Kraft er et slikt ord.

Hun forankret begrepet i den kystkulturen mange i salen kjenner fra egen oppvekst. Hun viste til vinden, bølgene og fjellene som står imot stormene, og trakk en parallell mellom naturens styrke og menneskers evne til å stå sammen. Dette er en beskrivelse som alle i Møre og Romsdal kan relatere seg til.

– Vi som kommer fra kysten, vi vet hva kraft betyr. Vi har kjent vinden som pisker oss i ansiktet, hørt krafta av bølgene slå mot land, og fjellene som står støtt når stormene treffer. Denne typen natur lærer oss noe om styrke. Den lærer oss at motstand ikke bare handler om å tåle, men om å stå sammen.

Kraften finnes i mennesker

Deretter dreide hun perspektivet.

– Men den viktigste kraften vi har, finnes ikke i vær og vind. Den finnes i mennesker.

Hun konkretiserte hva hun la i dette:

– Den finnes i motet til å gå ut på en scene når hjertet banker litt raskere enn vanlig. Den finnes i viljen til å uttrykke noe personlig, noe sårbart, også foran andre. Den finnes i fellesskapet som oppstår når vi skaper noe sammen.

Her knyttet hun direkte an til situasjonen i salen, rett før mange unge dansere snart skulle entre scenen, og et publikum som ventet med spenning til hva som skullse skje.

Dans som universelt språk

Molvær beskrev dans som et uttrykk som ikke trenger oversettelse.

– Dans er kraft i bevegelse. Det er følelser som tar form. Det er kjærlighet, lengsel, styrke og lidenskap som får uttrykke seg gjennom kroppen. Og det er kanskje det mest universelle språket vi har. Vi trenger ingen oversettelse for å forstå glede, sorg, håp eller dansens kraft.

Hun løftet frem møtet mellom scene og sal som mer enn en forestilling:

– Når mennesker møtes gjennom dans, skjer det noe mer enn bare en forestilling. Blikk møtes. Pulsen synkroniseres både her på scena, men også i salen der publikum sitter i samme rom og lar seg berøre av det samme uttrykket. Det skaper fellesskap.

Fellesskap og motstandskraft

Et gjennomgående motiv i talen var sammenhengen mellom fellesskap og motstandskraft. Molvær formulerte det slik:

– Og fellesskap gir oss mer enn gode minner, det gir oss motstandskraft.

Hun utdypet betydningen av å høre til:

– For når vi har kjent at vi hører til, da er vi sterkere. Når vi har opplevd at noen ser oss og tror på oss, da tør vi mer. Det gjelder i kunsten og i kulturen, men også i livet.

Her trakk hun også inn egne erfaringer fra oppvekst og kulturarbeid:

– Jeg husker selv hvor viktig det var å finne arenaer der man fikk kjenne på mestring. Dans har vært med å forme livet mitt, det har også vært med å gi meg noe jeg ikke visste at jeg trengte.

Hun beskrev opplevelsen av å være del av noe større:

– Følelsen er enorm og ubeskrivelig, det å bli en del av noe større enn seg selv. Den kan være avgjørende i et ungt menneskes liv.

Dansekraft som løfte

Molvær på dansen som et samlende element:

– I en tid som for mange oppleves urolig og usikker, er det noe dypt håpefullt i å samle mennesker gjennom dans. Det binder oss sammen. Den minner oss om at vi deler noe grunnleggende menneskelig, uansett bakgrunn, språk eller hvilken alder du har.

Hun løftet frem begrepet «Dansekraft» som mer enn en programtittel:

– Dansekraft er derfor mer enn et navn. Det er et løfte. Et løfte om at skapekraft skal tas på alvor. At unge mennesker skal få utvikle seg her, i vår region. At kultur ikke er noe vi legger til når alt annet er på plass, men en del av fundamentet.

Normoria som symbol

Avslutningsvis vendte hun oppmerksomheten mot bygget de befant seg i. Normoria ble trukket frem som et konkret uttrykk for vilje og samarbeid i regionen.

– Også står vi her – i Normoria.

– Det bygget er i seg selv et uttrykk for kraft. Kraften i samarbeid, ambisjoner, og kraften i å ville noe større, sammen. Normoria er mer enn ei scene med et tak over. Det er et symbol på hva Nordmøre og hele Møre og Romsdal får til når vi løfter i fellesskap. Det er kulturkraft som vil skape ringvirkninger langt utover selve bygget.

Hun la til:

– Vi bygger ikke bare kulturhus, vi bygger motstandskraft, stolthet og vi bygger mennesker. Den sterkeste kraften er ikke den som flytter fjell, det er mennesker som beveger andre.

Til slutt rettet hun en takk til dem som har bidratt til å realisere festivalen og huset:

– Til alle dere som har bygget dette; takk for at dere investerer i mennesker. Koreografer, frivillige og alle som har bidratt til å gjøre dette mulig.

Og til danserne som ventet bak sceneteppet sa hun:

– Til dere som snart går på scenen, nå skal dere bærer kraften videre.

Hun avrundet med å invitere publikum inn i opplevelsen:

– La oss nå inspirere, oppleve og kjenne på dansens magiske kraft.

Deretter erklærte Monica Molvær festivalen for åpnet:

– Jeg har fått den store æren av å erklære IN2IT festivalen 2026 for åpnet!

Operasalen svarte med applaus før Short Stories tok til.

‍