Koreograf Vasiliki Papapostolou, kjent under kunstnernavnet Tarantism, fremførte forestillingen «Lucid Absurdities» Under IN2iT-festivalen i Normoria tirsdag 3. mars 2025. På scenen sto Papapostolou selv sammen med Spiros Paltoglou som skrev stykket. Forestillingen kombinerer fysisk teater og dans i et surrealistisk univers der to fremmede møtes i et transitrom: en flyplass under forsinkelse.
Et forsinket fly går over i surrealisme og drømmeverdener med «Lucid Absurdities». Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementUtgangspunktet er enkelt. Et fly er forsinket. De venter.
Gradvis glir ventetiden over i et drømmelandskap der grensene mellom de to karakterenes indre rom brytes ned. Forestillingen ble etterfulgt av en kunstnersamtale ledet av Tendai Makurumbandi fra IN2iT, hvor kunstnerne utdypet forestillingens symbolikk og strukturelle lag.
Forestillingen tar utgangspunkt i et sted mange kjenner: Å vente på flyplassen. Dette er et liminalt rom, altså en overgangssone, en overgangstilstand, hvor mennesker er i transitt fra et sted til et annet. Slik er det også i stykket. De er befinner seg i en ventesone, de går inn i en overgangstilstand (transcendental) til en drømmeverden i tre forskjellige drømmer. De går fra det mer overfladiske og mer over til det indre.
I samtalen etter forestillingen beskrev koreograf Vasiliki Papapostolou hvordan dette rommet fungerer som et kunstnerisk utgangspunkt.
– Space and place. Twins. Liminal place. Vi er i et sted hvor folk venter, hvor alt er midlertidig, og hvor prosesser skjer mellom mennesker, forklarte Papapostolou.
Ventetiden fungerer som en overgang til et mer indre landskap. Kunstnerne beskriver forestillingen som tre sammenvevde drømmer.
– Det er tre forskjellige drømmer. De beveger seg fra det mer overfladiske til det mer indre, forklarte Papapostolou.
Den første verdenen beskriver hun som mekanisk.
– Den første verdenen er mer mekanisk. Som maskiner. Mindre menneskelig.
Den andre verdenen dreier seg om konfrontasjon mellom individene.
– Den andre verdenen handler mer om egoer som kolliderer. Grenser som møter hverandre.
Samtalen etter forestillingen peker også mot forestillingens interesse for personlig rom og grenser.
– Det handler om personlig rom. Hvor grensene våre går. Når de brytes, og når de forsvinner.
Materialet er ikke direkte biografisk, men heller ikke ren fantasi.
– Det er noe midt i mellom. Mer symbolsk enn realistisk, svarer Spiros Paltoglou
Bevegelsesspråket i «Lucid Absurdities» er preget av flyt og presisjon. Danserne glir nesten umerkelig inn og ut av hverandres bevegelser. Bruken av black box-formatet med den dempede, presist tilmålte belysningen og dansernes drømmeaktge bevegelser gjør at vi får en følelse av at de av og til flyter inn i hverandre som to elementer som føres sammen i en symbiose. Effekten er også motsatt. I de mest voldsomme scenene ser vi han river og slenger henne rundt, visuelt ser vi en tilsynelatende voldsom behandling hvor han slenger henne rundt på gulvet. Det som kan tolkes som tilfeldige, voldsomme bevegelser er i midlertidig innøvd og gjennomført med stor kontroll på bevegelsene.
I ett øyeblikk står de tett sammen og klemmer hverandre gjentatte ganger, samtidig som Papapostolou holder et skilt over hodet hvor det står «Free hugs». I neste øyeblikk forvandles kroppene til et mer surrealistisk bilde: Paltoglou ligger rundt midjen hennes som et belte mens hun svinger ham rundt i halvmørket.
Her oppleves tyngdekraften som vektløs og dansernes bevegelser flyter inn og ut av hverandre som to elementer som blandes og så deles opp igjen. Bevegelsene oppleves glidende, nesten væskelignende. Kroppene fletter seg sammen, løsner, og oppstår på nytt i andre konstellasjoner.
Musikken av Christopher Nas følger scenebildet tett. Den har den viktige funksjonen at den tydeliggjør og markerer overganger mellom de ulike nivåene i forestillingen. Det sterke blå lyset er også en tydelig overgang som markerer at vi går inn og ut av den transcendentale drømmeverdenen som gjentas flere ganger i løpet av forestillingen – hver gang ledsaget av en markant lydflate.
Dette skaper en rytmisk struktur i forestillingen der lys, lyd og bevegelse fungerer som signaler om overgang mellom virkelighet og drøm.
Publikum føres gradvis fra en realistisk situasjon til et mer symbolsk univers. Fra en virkelig verden til forskjellige nivåer av drømmer, dagdrømmer og mareritt.
Forestillingen åpner med en køsituasjon på flyplassen. En høyttaler melder om forsinkelse. En time.
De venter.
Et sterkt blått lys bryter plutselig rommet. Danserne begynner å bevege seg.
Deretter vender flyplasssituasjonen tilbake. Høyttaleren annonserer femten minutter til avgang.
Men strukturen er allerede i oppløsning.
Etter hvert blir scenen mørk. Når lyset vender tilbake, ligger Papapostolou livløs på gulvet. Paltoglou drar kroppen hennes etter seg.
Denne scenen fremstår brutal, men symbolsk. I samtalen etter forestillingen understreket kunstnerne at volden ikke er realistisk.
– Volden er symbolsk. Hun er allerede død. Hun kjenner ingen smerte. Hun transcenderer videre.
Handlingen får dermed en dobbel betydning.
– Det han gjør mot henne, skjer egentlig med ham selv.
Som tilskuere til dansen vil opplevelsen skje i et tredjepersonsperspektiv. Vi inviteres inn i tankene og drømmene til danserne, men får ingen fasit eller føringer for hvordan stykket skal forstås. Det er tydelig at det legges opp til at hver enkelt tilskuer skal gjøre sin egen oppfatning og tolkning av stykket.
Historien i «Lucid Absurdities» er enkel i sin ytre struktur, men er kompleks i sine symbolske lag.
To fremmede møtes på en flyplass. Flyet er forsinket. De faller i søvn.
Når de sover, begynner drømmene å flyte sammen.
– Veggene mellom dem forsvinner. Drømmene deres flyter over i hverandre, forklarte Papapostolou i samtalen.
Gjennom forestillingen oppstår tre drømmeverdener som gradvis beveger seg dypere inn i psykologiske rom.
Den mekaniske verdenen speiler en avhumanisert virkelighet.
Den andre verdenen viser konfrontasjon mellom individene.
Den tredje verdenen er mer åpen, og vanskeligere å definere. Den antyder en oppløsning av grensene mellom de to.
Dette speiles også i forestillingens fysiske språk, hvor danserne gradvis mister individuelle grenser og smelter sammen i kroppslige mønstre.
Under kunstnersamtalen forklarte Spiros Paltoglou hvorfor forestillingen arbeider gjennom surrealistiske bilder.
– Surrealisme lar deg vise følelser og opplevelser på en måte realisme ikke kan.
Han beskrev surrealismen som et verktøy for å blande flere nivåer av erfaring.
– Du kan blande mange ting sammen i en performance som gjør at den blir mer kraftfull.
I forestillingen er fysisk nærhet et gjennomgående motiv. «Free hugs»-skiltet fungerer som et tydelig symbol. «Free hugs», eller var det «Free will»? Et skilt har to sider, men er det to sider av samme sak?
Papapostolou beskrev dette som et forsøk på å åpne et rom for bearbeidelse.
– Jeg ønsker at folk skal omfavne det. Prosessere det.
Det ligger også en bevissthet i forestillingen om kjønnede perspektiver i kunstnerisk fortelling.
Materialet åpner for sårbarhet på en måte som ikke nødvendigvis ville vært den samme i et mer tradisjonelt maskulint dramaturgisk grep. Denne indirekte måten å formidle en fortelling på gir et mye sterkere inntrykk, samtidig som at surrealismen gir et stort tolkningsrom for at publikum sitter igjen med vidt forskjellige oppfatninger av hva de så.
Vil en mann sitte igjen med samme oppfatningen som en kvinne om denne forestillingen?
«Lucid Absurdities» er en forestilling som arbeider i et felt mellom dans, fysisk teater og symbolsk dramaturgi.
Samspillet mellom Vasiliki Papapostolou og Spiros Paltoglou er forestillingens tydeligste styrke. Bevegelsene flyter mellom dem, avbrutt av mer brutale sekvenser som, slik kunstnerne selv påpeker, fungerer symbolsk snarere enn realistisk. Musikken og det gjentatte blå lyset gir klare overganger mellom virkelighet og drøm og skaper en tydelig rytme i forestillingen.
Forestillingen arbeider konsekvent gjennom symboler – særlig tydeliggjøres skiltet med «Free hugs», som peker mot forestillingens tema om personlig rom, grenser og behovet for nærhet. Samtidig overlates mye av tolkningen til publikum. Det er et bevisst valg. Som Spiros Paltoglou sier, gir surrealismen rom for å uttrykke følelser og erfaringer som ikke lar seg formidle gjennom realisme.
Samtidig er forestillingens styrke også dens utfordring. Ved å arbeide konsekvent gjennom symboler og surrealistiske bilder overlates mye av fortolkningen til publikum. Resultatet er en forestilling som ikke søker en entydig fortelling, men som presenterer situasjoner, kroppsbilder og relasjoner som tilskueren selv må tolke. Dette var også de første kommentarene fra publikum etter forestillingen. Opplevelsen av forestillingen er subjektiv, tolkningen var også indivituelt ganske forskjellig sammenlignet med hva en realistisk satt forestilling ville være.
Det sceniske språket støttes av en tydelig teknisk struktur. Musikken til Christopher Nas og det gjentatte blå lyset fungerer som markører for overgangene mellom virkelighet og drøm. Disse grepene skaper en rytme som gir publikum nødvendige orienteringspunkter i en ellers åpen dramaturgi.
Det mest virkningsfulle motivet er kanskje det enkleste: «Free hugs»-skiltet. Den gjentatte klemmen, først som et tilbud, senere som en kroppslig kamp om nærhet, peker tilbake på forestillingens grunnspørsmål om grenser, personlig rom og behovet for kontakt. Her ligger også forestillingens sårbarhet. Den insisterer på å undersøke relasjoner uten å gi klare svar.
«Lucid Absurdities» sin grunnleggende ambisjon søker ikke å forklare, men å skape et rom der kropp, bilde og symbol åpner for refleksjon. Forestillingen er ikke først og fremst fortellende i tradisjonell forstand. Den arbeider gjennom bilder, rytme og symboler.
Resultatet er en forestilling som arbeider mer med erfaring enn med fortelling, og som lar publikum bli stående i det samme mellomrommet som karakterene selv befinner seg i. Etter forestillingen bør man la inntrykkene synke inn og bruke tid til å reflektere. Det blir som med en god vin – kjenn på ettersmaken.
Musikk og lys støtter strukturen uten å dominere gjennom å fungere som en del av et system. Fortellingen blir dermed et system av systemer, på samme måte som både prosatekster og lyrikk opptrer som et system av systemer.
Mot slutten av samtalen etter forestillingen uttrykte Vasilij Papapostolou hva hun ønsker at publikum skal sitte igjen med.
– Jeg vil at de skal føle
Tittel: Lucid Absurdities
Koreografi: Vasiliki Papapostolou (Tarantism)
Dansere:
Musikk og lyddesign: Christopher Nas
Foto (promomateriale): Liubov Sliusareva
Festival: IN2iT – International Dance Festival
Sted: Normoria, Kristiansund
Scene: Lillesal
Dato: 3. mars
Varighet: ca. 25 minutter
Utgangspunktet er enkelt. Et fly er forsinket. De venter.
Gradvis glir ventetiden over i et drømmelandskap der grensene mellom de to karakterenes indre rom brytes ned. Forestillingen ble etterfulgt av en kunstnersamtale ledet av Tendai Makurumbandi fra IN2iT, hvor kunstnerne utdypet forestillingens symbolikk og strukturelle lag.
Forestillingen tar utgangspunkt i et sted mange kjenner: Å vente på flyplassen. Dette er et liminalt rom, altså en overgangssone, en overgangstilstand, hvor mennesker er i transitt fra et sted til et annet. Slik er det også i stykket. De er befinner seg i en ventesone, de går inn i en overgangstilstand (transcendental) til en drømmeverden i tre forskjellige drømmer. De går fra det mer overfladiske og mer over til det indre.
I samtalen etter forestillingen beskrev koreograf Vasiliki Papapostolou hvordan dette rommet fungerer som et kunstnerisk utgangspunkt.
– Space and place. Twins. Liminal place. Vi er i et sted hvor folk venter, hvor alt er midlertidig, og hvor prosesser skjer mellom mennesker, forklarte Papapostolou.
Ventetiden fungerer som en overgang til et mer indre landskap. Kunstnerne beskriver forestillingen som tre sammenvevde drømmer.
– Det er tre forskjellige drømmer. De beveger seg fra det mer overfladiske til det mer indre, forklarte Papapostolou.
Den første verdenen beskriver hun som mekanisk.
– Den første verdenen er mer mekanisk. Som maskiner. Mindre menneskelig.
Den andre verdenen dreier seg om konfrontasjon mellom individene.
– Den andre verdenen handler mer om egoer som kolliderer. Grenser som møter hverandre.
Samtalen etter forestillingen peker også mot forestillingens interesse for personlig rom og grenser.
– Det handler om personlig rom. Hvor grensene våre går. Når de brytes, og når de forsvinner.
Materialet er ikke direkte biografisk, men heller ikke ren fantasi.
– Det er noe midt i mellom. Mer symbolsk enn realistisk, svarer Spiros Paltoglou
Bevegelsesspråket i «Lucid Absurdities» er preget av flyt og presisjon. Danserne glir nesten umerkelig inn og ut av hverandres bevegelser. Bruken av black box-formatet med den dempede, presist tilmålte belysningen og dansernes drømmeaktge bevegelser gjør at vi får en følelse av at de av og til flyter inn i hverandre som to elementer som føres sammen i en symbiose. Effekten er også motsatt. I de mest voldsomme scenene ser vi han river og slenger henne rundt, visuelt ser vi en tilsynelatende voldsom behandling hvor han slenger henne rundt på gulvet. Det som kan tolkes som tilfeldige, voldsomme bevegelser er i midlertidig innøvd og gjennomført med stor kontroll på bevegelsene.
I ett øyeblikk står de tett sammen og klemmer hverandre gjentatte ganger, samtidig som Papapostolou holder et skilt over hodet hvor det står «Free hugs». I neste øyeblikk forvandles kroppene til et mer surrealistisk bilde: Paltoglou ligger rundt midjen hennes som et belte mens hun svinger ham rundt i halvmørket.
Her oppleves tyngdekraften som vektløs og dansernes bevegelser flyter inn og ut av hverandre som to elementer som blandes og så deles opp igjen. Bevegelsene oppleves glidende, nesten væskelignende. Kroppene fletter seg sammen, løsner, og oppstår på nytt i andre konstellasjoner.
Musikken av Christopher Nas følger scenebildet tett. Den har den viktige funksjonen at den tydeliggjør og markerer overganger mellom de ulike nivåene i forestillingen. Det sterke blå lyset er også en tydelig overgang som markerer at vi går inn og ut av den transcendentale drømmeverdenen som gjentas flere ganger i løpet av forestillingen – hver gang ledsaget av en markant lydflate.
Dette skaper en rytmisk struktur i forestillingen der lys, lyd og bevegelse fungerer som signaler om overgang mellom virkelighet og drøm.
Publikum føres gradvis fra en realistisk situasjon til et mer symbolsk univers. Fra en virkelig verden til forskjellige nivåer av drømmer, dagdrømmer og mareritt.
Forestillingen åpner med en køsituasjon på flyplassen. En høyttaler melder om forsinkelse. En time.
De venter.
Et sterkt blått lys bryter plutselig rommet. Danserne begynner å bevege seg.
Deretter vender flyplasssituasjonen tilbake. Høyttaleren annonserer femten minutter til avgang.
Men strukturen er allerede i oppløsning.
Etter hvert blir scenen mørk. Når lyset vender tilbake, ligger Papapostolou livløs på gulvet. Paltoglou drar kroppen hennes etter seg.
Denne scenen fremstår brutal, men symbolsk. I samtalen etter forestillingen understreket kunstnerne at volden ikke er realistisk.
– Volden er symbolsk. Hun er allerede død. Hun kjenner ingen smerte. Hun transcenderer videre.
Handlingen får dermed en dobbel betydning.
– Det han gjør mot henne, skjer egentlig med ham selv.
Som tilskuere til dansen vil opplevelsen skje i et tredjepersonsperspektiv. Vi inviteres inn i tankene og drømmene til danserne, men får ingen fasit eller føringer for hvordan stykket skal forstås. Det er tydelig at det legges opp til at hver enkelt tilskuer skal gjøre sin egen oppfatning og tolkning av stykket.
Historien i «Lucid Absurdities» er enkel i sin ytre struktur, men er kompleks i sine symbolske lag.
To fremmede møtes på en flyplass. Flyet er forsinket. De faller i søvn.
Når de sover, begynner drømmene å flyte sammen.
– Veggene mellom dem forsvinner. Drømmene deres flyter over i hverandre, forklarte Papapostolou i samtalen.
Gjennom forestillingen oppstår tre drømmeverdener som gradvis beveger seg dypere inn i psykologiske rom.
Den mekaniske verdenen speiler en avhumanisert virkelighet.
Den andre verdenen viser konfrontasjon mellom individene.
Den tredje verdenen er mer åpen, og vanskeligere å definere. Den antyder en oppløsning av grensene mellom de to.
Dette speiles også i forestillingens fysiske språk, hvor danserne gradvis mister individuelle grenser og smelter sammen i kroppslige mønstre.
Under kunstnersamtalen forklarte Spiros Paltoglou hvorfor forestillingen arbeider gjennom surrealistiske bilder.
– Surrealisme lar deg vise følelser og opplevelser på en måte realisme ikke kan.
Han beskrev surrealismen som et verktøy for å blande flere nivåer av erfaring.
– Du kan blande mange ting sammen i en performance som gjør at den blir mer kraftfull.
I forestillingen er fysisk nærhet et gjennomgående motiv. «Free hugs»-skiltet fungerer som et tydelig symbol. «Free hugs», eller var det «Free will»? Et skilt har to sider, men er det to sider av samme sak?
Papapostolou beskrev dette som et forsøk på å åpne et rom for bearbeidelse.
– Jeg ønsker at folk skal omfavne det. Prosessere det.
Det ligger også en bevissthet i forestillingen om kjønnede perspektiver i kunstnerisk fortelling.
Materialet åpner for sårbarhet på en måte som ikke nødvendigvis ville vært den samme i et mer tradisjonelt maskulint dramaturgisk grep. Denne indirekte måten å formidle en fortelling på gir et mye sterkere inntrykk, samtidig som at surrealismen gir et stort tolkningsrom for at publikum sitter igjen med vidt forskjellige oppfatninger av hva de så.
Vil en mann sitte igjen med samme oppfatningen som en kvinne om denne forestillingen?
«Lucid Absurdities» er en forestilling som arbeider i et felt mellom dans, fysisk teater og symbolsk dramaturgi.
Samspillet mellom Vasiliki Papapostolou og Spiros Paltoglou er forestillingens tydeligste styrke. Bevegelsene flyter mellom dem, avbrutt av mer brutale sekvenser som, slik kunstnerne selv påpeker, fungerer symbolsk snarere enn realistisk. Musikken og det gjentatte blå lyset gir klare overganger mellom virkelighet og drøm og skaper en tydelig rytme i forestillingen.
Forestillingen arbeider konsekvent gjennom symboler – særlig tydeliggjøres skiltet med «Free hugs», som peker mot forestillingens tema om personlig rom, grenser og behovet for nærhet. Samtidig overlates mye av tolkningen til publikum. Det er et bevisst valg. Som Spiros Paltoglou sier, gir surrealismen rom for å uttrykke følelser og erfaringer som ikke lar seg formidle gjennom realisme.
Samtidig er forestillingens styrke også dens utfordring. Ved å arbeide konsekvent gjennom symboler og surrealistiske bilder overlates mye av fortolkningen til publikum. Resultatet er en forestilling som ikke søker en entydig fortelling, men som presenterer situasjoner, kroppsbilder og relasjoner som tilskueren selv må tolke. Dette var også de første kommentarene fra publikum etter forestillingen. Opplevelsen av forestillingen er subjektiv, tolkningen var også indivituelt ganske forskjellig sammenlignet med hva en realistisk satt forestilling ville være.
Det sceniske språket støttes av en tydelig teknisk struktur. Musikken til Christopher Nas og det gjentatte blå lyset fungerer som markører for overgangene mellom virkelighet og drøm. Disse grepene skaper en rytme som gir publikum nødvendige orienteringspunkter i en ellers åpen dramaturgi.
Det mest virkningsfulle motivet er kanskje det enkleste: «Free hugs»-skiltet. Den gjentatte klemmen, først som et tilbud, senere som en kroppslig kamp om nærhet, peker tilbake på forestillingens grunnspørsmål om grenser, personlig rom og behovet for kontakt. Her ligger også forestillingens sårbarhet. Den insisterer på å undersøke relasjoner uten å gi klare svar.
«Lucid Absurdities» sin grunnleggende ambisjon søker ikke å forklare, men å skape et rom der kropp, bilde og symbol åpner for refleksjon. Forestillingen er ikke først og fremst fortellende i tradisjonell forstand. Den arbeider gjennom bilder, rytme og symboler.
Resultatet er en forestilling som arbeider mer med erfaring enn med fortelling, og som lar publikum bli stående i det samme mellomrommet som karakterene selv befinner seg i. Etter forestillingen bør man la inntrykkene synke inn og bruke tid til å reflektere. Det blir som med en god vin – kjenn på ettersmaken.
Musikk og lys støtter strukturen uten å dominere gjennom å fungere som en del av et system. Fortellingen blir dermed et system av systemer, på samme måte som både prosatekster og lyrikk opptrer som et system av systemer.
Mot slutten av samtalen etter forestillingen uttrykte Vasilij Papapostolou hva hun ønsker at publikum skal sitte igjen med.
– Jeg vil at de skal føle
Tittel: Lucid Absurdities
Koreografi: Vasiliki Papapostolou (Tarantism)
Dansere:
Musikk og lyddesign: Christopher Nas
Foto (promomateriale): Liubov Sliusareva
Festival: IN2iT – International Dance Festival
Sted: Normoria, Kristiansund
Scene: Lillesal
Dato: 3. mars
Varighet: ca. 25 minutter
