Kronikk i fra Arne Grødahl: Norge blir stadig rikere, men på Nordmøre opplever folk det motsatte av trygghet. Når psykisk helsehjelp, ambulansetilbud og spesialisttjenester trues av nedleggelse, reises et grunnleggende spørsmål: Er det politikerne eller helsebyråkratene som bestemmer over velferdsstaten?
Illustrasjonsfoto. Foto: Roger Hagen / Applausen
Norge er et av verdens rikeste land. Likevel opplever mange på Nordmøre økende utrygghet fordi viktige helsetilbud foreslås fjernet eller svekket. Det reiser et grunnleggende spørsmål: Er det politikerne eller helsebyråkratene som styrer velferdsstaten?
Det er absurd. Norge er verdens rikeste land. Hvert fall et av de aller rikeste.
Vi har etter krigen møysommelig bygd opp velferdsstaten. For å sikre befolkningen trygghet. For å sikre alle like muligheter. For å sikre et land med små forskjeller.
Kloke politikere på 70-tallet sikret at nasjonen Norge fikk størstedelen av inntektene fra oljen. I motsetning til andre land. Dette burde sørge for at alle nyter godt av velferdsstaten. En velferdsstat bygd for alle. Uansett hvor du bor. Uansett størrelsen på bankkontoen. Alle skal føle seg trygge.
I 2026, med et så stort oljefond at det ikke er mulig for et vanlig menneske å forstå tallene, opplever befolkningen på Nordmøre en utrygghet. De viktige helsetilbudene som skal gi trygghet foreslås fjernet. Forslagene fra Helse Møre og Romsdal står i kø. For å fjerne nødvendig helsehjelp. For å skape utrygghet.
Velferdsstaten skal ikke være avhengig av godt betalte helsebyråkrater. Velferdsstaten har vi fordi det har vært en politisk vilje til å bygge en nasjon basert på likhet og trygghet. Det har vært en relativt bred politisk koalisjon som har sikret velferdsstaten. Selv om partier på høyresiden slett ikke har vært like entusiastiske. Slett ikke.
Nå står vi på Nordmøre i en situasjon hvor forslag står i kø for å svekke tryggheten til våre innbyggere.
Forslag om å legge ned Nordlandet DPS. Et tilbud som over år har gitt hjelp til mange av våre innbyggere som har slitt med psykisk helse.
På Nordlandet har det vært et tilbud som har tatt vare på mennesker som står på terskelen til å gi opp. Mennesker som kanskje ikke hadde vært her lenger uten de dyktige folkene på Nordlandet.
Slik jeg leser byråkratene i Helse Møre og Romsdal, skal enten tilbudet i Kristiansund legges ned eller tilbudet i Molde. Vi fra Kristiansund vet hvor det blir lagt ned.
Og dette er ikke fogderipolitikk. Vi vet det fordi Knausen er plassen hvor det er plass.
For min del er dette en rød linje i politikken. Tar den politiske ledelsen ikke ansvar og sørger for at Nordlandet DPS får fortsette sitt fantastiske arbeid, så har jeg ikke et politisk parti å være medlem av lenger.
En gruppe oppnevnt av helseforetaket foreslår også å legge ned dagambulansen i Kristiansund.
Den ble opprettet som et kompenserende tiltak da akuttsykehuset i Kristiansund ble lagt ned. Lengre reiser øker sjansene for samtidige hendelser.
Det betyr at dersom et hjerteinfarkt skjer på ytre Nordmøre, er sjansene store for at det ikke er ledig ambulanse.
Gjennomføres dette, vil liv gå tapt.
Vi politikere i Kristiansund har hele tiden argumentert for at vi burde ha bedre ambulansedekning. Det gjør vi fordi mange historier er blitt fortalt av innbyggere som opplever at syke ikke har fått ambulanse. Pårørende eller drosje er blitt brukt for å frakte pasienter til Hjelset.
Mange av disse tilfellene finnes ikke i foretakets statistikk. Der er det bare registrert at pasienten selv kom til Hjelset.
Og den såkalte statistikken som brukes, er ikke statistikk. Det er enkelttelling.
Skal det brukes statistikk i slike alvorlige tilfeller, må det stilles krav til gode tallgrunnlag. Tall som er basert på korrekt grunnlag. Som teller hele år. Og hvor man har flere års korrekt statistikk som grunnlag.
I tilfellet Kristiansund har de ikke et helt års tall å basere seg på en gang. Kun åtte måneder.
Det hadde ikke vært nok om de hadde hatt et helt år å basere seg på. Slik statistikk må gjentas for å sikre at tallene er basert på mer enn tilfeldigheter.
Og det er slik når det gjelder statistikk: Shit in – shit out.
Så til vår gamle sak om protesekirurgi.
Miljøet i Kristiansund er et av de mest kompetente fagmiljøene i Europa når det gjelder dagkirurgi. De ansatte ønsket helhjertet å fortsette dette arbeidet i Kristiansund, hvor de var i stadig faglig utvikling.
Også her strittet helsebyråkratene imot. De ønsket det hele flyttet til Hjelset.
Etter politisk press var statsråden klar på at dersom prosjektet med dagkirurgi basert på fagmiljøet i Kristiansund gikk like bra i en testperiode, så skulle dette fortsette i Kristiansund.
Dette har Helse Møre og Romsdal forsøkt å obstruere så godt de kunne. Ved overhodet ikke å tilrettelegge for fortsatt dagkirurgi i Kristiansund.
Det foretaket gjør, er å sabotere eierens – statsrådens – ønske.
Foretaket vet akkurat hvordan de gjør dette.
Spørsmålet er om statsråden har muskler til å bestemme. Eller er det helsebyråkratene som styrer velferdsstaten?
Det jeg vet, er at det voldsomt gode fagmiljøet er i ferd med å forvitre. De finner seg andre jobber. Noen blir fastleger.
Dette kunne vært unngått med en aktiv eier.
Så til det siste eksemplet.
SNR Kristiansund skulle være spesialisthelsetjenestens tilbud som sammen med Kristiansund kommunes tilbud, interkommunale helsetjenester og private helsetilbydere skulle bli et skinnende eksempel på samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og private tilbydere.
Det skulle bli best i landet.
Og rekken av polikliniske tilbud i Kristiansund var lang. Kjempelang.
Så oppdages det at listen kanskje så bedre ut på papiret enn i virkeligheten.
Mørke korridorer uten aktivitet kommer ikke bare av massiv sommerstenging. Det er også tilbud på listen som bare har vært i Kristiansund enkeltdager. Noen har knapt kommet i gang før de flyttes til Hjelset.
Så sprakk bomben tidlig denne uken.
Foretakets direktør skal spare penger. Hva er da mer naturlig enn å sette tilbudet i Kristiansund under lupen?
Vi vet av erfaring hva det betyr.
I samme slengen kommer tanken om å avvikle føde- og akuttilbudet i Volda.
Kampen vi nå kjemper på Nordmøre, er en kamp som også kjempes andre steder i landet.
Ingen har stått i det så lenge som oss i Kristiansund. Og ingen har tapt flere kamper enn befolkningen nord i Møre og Romsdal.
Faktum er at vi kjemper en kamp for vår trygghet. For å ha et levende lokalsamfunn, bokstavelig talt.
Dette er en kamp som handler om hele velferdssamfunnet i Norge.
Hvem skal bestemme over hvilken hjelp du og jeg skal få når vi trenger det?
Det har aldri vært meningen at det skal være noen godt betalte helsebyråkrater som skal gjøre det.
Velferdsstaten er ønsket og villet politisk. Velferdsstaten har vært støttet av store deler av befolkningen i Norge.
Hvis det fortsatt er slik at trygghet for helsa til befolkningen er viktig, så må demonteringen av velferdsstaten stoppes av handlekraftige politikere.
Passive politikere som lar det som er bygd opp gjennom tiår smuldre bort, har vi ikke bruk for.
Vi trenger handlekraftige politikere som har brennende hjerter.
Arne Grødahl
Leder i hovedutvalg helse, omsorg og sosial og medlem av Arbeiderpartiet
Norge er et av verdens rikeste land. Likevel opplever mange på Nordmøre økende utrygghet fordi viktige helsetilbud foreslås fjernet eller svekket. Det reiser et grunnleggende spørsmål: Er det politikerne eller helsebyråkratene som styrer velferdsstaten?
Det er absurd. Norge er verdens rikeste land. Hvert fall et av de aller rikeste.
Vi har etter krigen møysommelig bygd opp velferdsstaten. For å sikre befolkningen trygghet. For å sikre alle like muligheter. For å sikre et land med små forskjeller.
Kloke politikere på 70-tallet sikret at nasjonen Norge fikk størstedelen av inntektene fra oljen. I motsetning til andre land. Dette burde sørge for at alle nyter godt av velferdsstaten. En velferdsstat bygd for alle. Uansett hvor du bor. Uansett størrelsen på bankkontoen. Alle skal føle seg trygge.
I 2026, med et så stort oljefond at det ikke er mulig for et vanlig menneske å forstå tallene, opplever befolkningen på Nordmøre en utrygghet. De viktige helsetilbudene som skal gi trygghet foreslås fjernet. Forslagene fra Helse Møre og Romsdal står i kø. For å fjerne nødvendig helsehjelp. For å skape utrygghet.
Velferdsstaten skal ikke være avhengig av godt betalte helsebyråkrater. Velferdsstaten har vi fordi det har vært en politisk vilje til å bygge en nasjon basert på likhet og trygghet. Det har vært en relativt bred politisk koalisjon som har sikret velferdsstaten. Selv om partier på høyresiden slett ikke har vært like entusiastiske. Slett ikke.
Nå står vi på Nordmøre i en situasjon hvor forslag står i kø for å svekke tryggheten til våre innbyggere.
Forslag om å legge ned Nordlandet DPS. Et tilbud som over år har gitt hjelp til mange av våre innbyggere som har slitt med psykisk helse.
På Nordlandet har det vært et tilbud som har tatt vare på mennesker som står på terskelen til å gi opp. Mennesker som kanskje ikke hadde vært her lenger uten de dyktige folkene på Nordlandet.
Slik jeg leser byråkratene i Helse Møre og Romsdal, skal enten tilbudet i Kristiansund legges ned eller tilbudet i Molde. Vi fra Kristiansund vet hvor det blir lagt ned.
Og dette er ikke fogderipolitikk. Vi vet det fordi Knausen er plassen hvor det er plass.
For min del er dette en rød linje i politikken. Tar den politiske ledelsen ikke ansvar og sørger for at Nordlandet DPS får fortsette sitt fantastiske arbeid, så har jeg ikke et politisk parti å være medlem av lenger.
En gruppe oppnevnt av helseforetaket foreslår også å legge ned dagambulansen i Kristiansund.
Den ble opprettet som et kompenserende tiltak da akuttsykehuset i Kristiansund ble lagt ned. Lengre reiser øker sjansene for samtidige hendelser.
Det betyr at dersom et hjerteinfarkt skjer på ytre Nordmøre, er sjansene store for at det ikke er ledig ambulanse.
Gjennomføres dette, vil liv gå tapt.
Vi politikere i Kristiansund har hele tiden argumentert for at vi burde ha bedre ambulansedekning. Det gjør vi fordi mange historier er blitt fortalt av innbyggere som opplever at syke ikke har fått ambulanse. Pårørende eller drosje er blitt brukt for å frakte pasienter til Hjelset.
Mange av disse tilfellene finnes ikke i foretakets statistikk. Der er det bare registrert at pasienten selv kom til Hjelset.
Og den såkalte statistikken som brukes, er ikke statistikk. Det er enkelttelling.
Skal det brukes statistikk i slike alvorlige tilfeller, må det stilles krav til gode tallgrunnlag. Tall som er basert på korrekt grunnlag. Som teller hele år. Og hvor man har flere års korrekt statistikk som grunnlag.
I tilfellet Kristiansund har de ikke et helt års tall å basere seg på en gang. Kun åtte måneder.
Det hadde ikke vært nok om de hadde hatt et helt år å basere seg på. Slik statistikk må gjentas for å sikre at tallene er basert på mer enn tilfeldigheter.
Og det er slik når det gjelder statistikk: Shit in – shit out.
Så til vår gamle sak om protesekirurgi.
Miljøet i Kristiansund er et av de mest kompetente fagmiljøene i Europa når det gjelder dagkirurgi. De ansatte ønsket helhjertet å fortsette dette arbeidet i Kristiansund, hvor de var i stadig faglig utvikling.
Også her strittet helsebyråkratene imot. De ønsket det hele flyttet til Hjelset.
Etter politisk press var statsråden klar på at dersom prosjektet med dagkirurgi basert på fagmiljøet i Kristiansund gikk like bra i en testperiode, så skulle dette fortsette i Kristiansund.
Dette har Helse Møre og Romsdal forsøkt å obstruere så godt de kunne. Ved overhodet ikke å tilrettelegge for fortsatt dagkirurgi i Kristiansund.
Det foretaket gjør, er å sabotere eierens – statsrådens – ønske.
Foretaket vet akkurat hvordan de gjør dette.
Spørsmålet er om statsråden har muskler til å bestemme. Eller er det helsebyråkratene som styrer velferdsstaten?
Det jeg vet, er at det voldsomt gode fagmiljøet er i ferd med å forvitre. De finner seg andre jobber. Noen blir fastleger.
Dette kunne vært unngått med en aktiv eier.
Så til det siste eksemplet.
SNR Kristiansund skulle være spesialisthelsetjenestens tilbud som sammen med Kristiansund kommunes tilbud, interkommunale helsetjenester og private helsetilbydere skulle bli et skinnende eksempel på samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og private tilbydere.
Det skulle bli best i landet.
Og rekken av polikliniske tilbud i Kristiansund var lang. Kjempelang.
Så oppdages det at listen kanskje så bedre ut på papiret enn i virkeligheten.
Mørke korridorer uten aktivitet kommer ikke bare av massiv sommerstenging. Det er også tilbud på listen som bare har vært i Kristiansund enkeltdager. Noen har knapt kommet i gang før de flyttes til Hjelset.
Så sprakk bomben tidlig denne uken.
Foretakets direktør skal spare penger. Hva er da mer naturlig enn å sette tilbudet i Kristiansund under lupen?
Vi vet av erfaring hva det betyr.
I samme slengen kommer tanken om å avvikle føde- og akuttilbudet i Volda.
Kampen vi nå kjemper på Nordmøre, er en kamp som også kjempes andre steder i landet.
Ingen har stått i det så lenge som oss i Kristiansund. Og ingen har tapt flere kamper enn befolkningen nord i Møre og Romsdal.
Faktum er at vi kjemper en kamp for vår trygghet. For å ha et levende lokalsamfunn, bokstavelig talt.
Dette er en kamp som handler om hele velferdssamfunnet i Norge.
Hvem skal bestemme over hvilken hjelp du og jeg skal få når vi trenger det?
Det har aldri vært meningen at det skal være noen godt betalte helsebyråkrater som skal gjøre det.
Velferdsstaten er ønsket og villet politisk. Velferdsstaten har vært støttet av store deler av befolkningen i Norge.
Hvis det fortsatt er slik at trygghet for helsa til befolkningen er viktig, så må demonteringen av velferdsstaten stoppes av handlekraftige politikere.
Passive politikere som lar det som er bygd opp gjennom tiår smuldre bort, har vi ikke bruk for.
Vi trenger handlekraftige politikere som har brennende hjerter.
Arne Grødahl
Leder i hovedutvalg helse, omsorg og sosial og medlem av Arbeiderpartiet
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
