Kongekronen, rikssverdet, kongens septer og rikseplet er tilbake i Trondheim etter å ha vært brukt under seremoniene i forbindelse med kong Haralds bortgang. Dermed er Riksregalieutstillingen i Erkebispegården igjen komplett. Reisen mellom Trondheim og Slottet viser samtidig den særegne stillingen de norske riksregaliene har: De er historiske museumsgjenstander, men fortsatt i bruk når monarkiets viktigste seremonier krever det.
Den norske kongekronen. Foto: Gorm Kallestad/NTB NTB
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet finnes museumsgjenstander som utelukkende tilhører historien, og det finnes gjenstander som fortsatt har en funksjon i samfunnet. De norske riksregaliene befinner seg i en sjelden mellomstilling.
Til daglig oppbevares de i Riksregalieutstillingen i Erkebispegården i Trondheim. Der møter publikum dem som historiske gjenstander, bevart og utstilt i en museumssammenheng. Men regaliene er samtidig ikke bare museumsobjekter. Ved bestemte kongelige seremonier tas de frem og brukes.
Det skjedde igjen etter kong Haralds bortgang.
Samme dag som kongen døde, ble kongekronen, rikssverdet, kongens septer og rikseple hentet ut fra sin vanlige plass i Trondheim og fraktet til Slottet. Regaliene tas bare frem ved signinger og kongelige gravferder, og denne gangen skulle de inngå i seremoniene rundt den avdøde kongen.
Nå er de tilbake. Dermed kan publikum igjen se hele samlingen i Erkebispegården.
Hva er egentlig en museumsgjenstand når den fremdeles brukes?
Spørsmålet ligger nær denne saken, nettopp fordi riksregaliene ikke uten videre lar seg plassere i én kategori. De bevares som kulturhistoriske gjenstander, men deres symbolske funksjon er ikke avsluttet.
Oddmund Hoel, direktør ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, peker selv på denne dobbeltheten.
– Det er også spesielt at så unike museumsgjenstander også er bruksgjenstander til seremonielt bruk, sier Hoel.
I de fleste museumssamlinger innebærer bevaringen at gjenstanden er tatt ut av sin opprinnelige funksjon. Et redskap brukes ikke lenger som redskap. Et historisk våpen skal ikke lenger brukes som våpen. Et møbel fra en bestemt periode er blitt kilde til kunnskap om perioden snarere enn et møbel som fortsatt inngår i daglig bruk.
Riksregaliene skiller seg fra dette.
De skal bevares, sikres og formidles som historiske gjenstander, samtidig som de fortsatt kan bli hentet ut når bestemte seremonielle oppgaver skal utføres.
Det gjør også tilbakeføringen til Trondheim til noe mer enn en ordinær museumstransport.
Ansvaret for håndteringen av regaliene involverer flere institusjoner.
Oddmund Hoel har sammen med statsforvalter Emil Raaen overlevert regaliene til hoffsjefen og sørget for tilbakeføringen. Politiet har hatt ansvaret for transporten.
– Det var et svært ærefullt oppdrag. Disse gjenstandene er blant de sterkeste symbolene på Norge som monarki, sier Hoel.
Det er nettopp symbolfunksjonen som forklarer hvorfor gjenstandene fortsatt tas ut av utstillingen. Hadde kronen, sverdet, septeret og rikseplet bare vært historiske kunst- og håndverksgjenstander, ville deres plass først og fremst vært i museet. Men de representerer også institusjonen de ble skapt for å symbolisere.
Kongekronen og rikssverdet har i denne sammenhengen bestemte betydninger. Kronen symboliserer kongens rolle som statsoverhode, mens rikssverdet viser til kongens rolle som leder av forsvaret.
Dermed blir spørsmålet om hvorfor regaliene tas frem ved en kongelig gravferd også et spørsmål om hva som faktisk markeres når en konge dør.
Det er et menneske som gravlegges, men det er samtidig en innehaver av et konstitusjonelt embete som har gått bort. Regaliene synliggjør denne forskjellen. De viser til kongens offentlige og institusjonelle rolle.
Etter kong Haralds bortgang fikk regaliene derfor en sentral plass i flere av de høytidelige seremoniene.
Kongekronen og rikssverdet inngikk i prosesjonen da kongens barn og barnebarn fulgte båren fra Den røde salong på Slottet til Slottskapellet.
Det var ikke tilfeldig hvilke av regaliene som fikk denne rollen. Kronen og sverdet representerer nettopp de sidene ved kongsgjerningen som knytter personen til staten og institusjonen.
Senere ble de plassert på kong Haralds kiste i Slottskapellet.
Der ble de sett av et langt større publikum enn det som vanligvis møter dem i utstillingen i Trondheim. Mer enn 46 000 mennesker defilerte forbi kongens båre.
Dermed ble gjenstandene, for en periode, flyttet fra museumsrommet og inn i en offentlig seremoni som ble fulgt av store deler av befolkningen. Det er også bakgrunnen for at Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider nå forventer økt interesse for samlingen.
Det interessante spørsmålet er hva publikum ser når de nå møter den samme kronen i Erkebispegården.
Er det først og fremst et kostbart og historisk kunsthåndverk? Et statssymbol? Et minne om kong Harald? Et uttrykk for monarkiet? Eller en gjenstand som først får sin fulle betydning når den faktisk inngår i en seremoni?
Riksregaliene åpner for alle disse perspektivene, men pressemeldingen fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider understreker særlig sammenhengen mellom den historiske gjenstanden og dens fortsatte seremonielle funksjon. Hoel mener selv at de siste begivenhetene vil påvirke publikums interesse.
– Det er naturlig at interessen for riksregaliene er ekstra stor nå, etter at mange har sett dem i bruk i forbindelse med kong Haralds bortgang, sier Hoel.
Her ligger også en viktig forskjell mellom å se regaliene før og etter en slik begivenhet. I utstillingen kan publikum studere dem som del av norsk historie. Under seremoniene etter kongens bortgang ble de vist i den faktiske funksjonen som forklarer hvorfor de overhodet har en slik historisk og symbolsk betydning.
Det kan gi museumsbesøket en annen sammenheng. Den som nylig har sett kongekronen og rikssverdet ved kong Haralds kiste, møter ikke bare to gjenstander som forteller om tidligere tiders kongemakt. Publikum har sett at de fortsatt inngår i det norske monarkiets seremonielle praksis.
Nå er den seremonielle oppgaven avsluttet.
Kongekronen, rikssverdet, kongens septer og rikseplet er igjen tilbake i Trondheim. Det innebærer samtidig at Riksregalieutstillingen i Erkebispegården igjen kan vise hele samlingen.
Hoel oppfordrer publikum til å benytte anledningen.
– Jeg vil derfor oppfordre folk til å ta en tur til Erkebispegården og besøke Riksregalieutstillingen. Nå er kongens regalier tilbake på plass, og utstillingen er igjen komplett. Dette er praktfulle gjenstander med stor historisk og symbolsk betydning, sier Oddmund Hoel.
Tilbakeføringen markerer dermed overgangen fra seremoniell bruk til museumsutstilling.
Under seremoniene etter kong Haralds bortgang var de aktive symboler i en kongelig gravferd. I Erkebispegården er de igjen gjenstander som publikum kan studere som del av norsk historie og monarkiets seremonielle tradisjon.
Det er nettopp denne vekslingen mellom museumsgjenstand og bruksgjenstand er vesentlig for å forstå hvorfor riksregaliene har en særstilling i norske samlinger. Nå er samlingen komplett igjen, og regaliene kan på nytt sees samlet i Riksregalieutstillingen i Erkebispegården.
Det finnes museumsgjenstander som utelukkende tilhører historien, og det finnes gjenstander som fortsatt har en funksjon i samfunnet. De norske riksregaliene befinner seg i en sjelden mellomstilling.
Til daglig oppbevares de i Riksregalieutstillingen i Erkebispegården i Trondheim. Der møter publikum dem som historiske gjenstander, bevart og utstilt i en museumssammenheng. Men regaliene er samtidig ikke bare museumsobjekter. Ved bestemte kongelige seremonier tas de frem og brukes.
Det skjedde igjen etter kong Haralds bortgang.
Samme dag som kongen døde, ble kongekronen, rikssverdet, kongens septer og rikseple hentet ut fra sin vanlige plass i Trondheim og fraktet til Slottet. Regaliene tas bare frem ved signinger og kongelige gravferder, og denne gangen skulle de inngå i seremoniene rundt den avdøde kongen.
Nå er de tilbake. Dermed kan publikum igjen se hele samlingen i Erkebispegården.
Hva er egentlig en museumsgjenstand når den fremdeles brukes?
Spørsmålet ligger nær denne saken, nettopp fordi riksregaliene ikke uten videre lar seg plassere i én kategori. De bevares som kulturhistoriske gjenstander, men deres symbolske funksjon er ikke avsluttet.
Oddmund Hoel, direktør ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, peker selv på denne dobbeltheten.
– Det er også spesielt at så unike museumsgjenstander også er bruksgjenstander til seremonielt bruk, sier Hoel.
I de fleste museumssamlinger innebærer bevaringen at gjenstanden er tatt ut av sin opprinnelige funksjon. Et redskap brukes ikke lenger som redskap. Et historisk våpen skal ikke lenger brukes som våpen. Et møbel fra en bestemt periode er blitt kilde til kunnskap om perioden snarere enn et møbel som fortsatt inngår i daglig bruk.
Riksregaliene skiller seg fra dette.
De skal bevares, sikres og formidles som historiske gjenstander, samtidig som de fortsatt kan bli hentet ut når bestemte seremonielle oppgaver skal utføres.
Det gjør også tilbakeføringen til Trondheim til noe mer enn en ordinær museumstransport.
Ansvaret for håndteringen av regaliene involverer flere institusjoner.
Oddmund Hoel har sammen med statsforvalter Emil Raaen overlevert regaliene til hoffsjefen og sørget for tilbakeføringen. Politiet har hatt ansvaret for transporten.
– Det var et svært ærefullt oppdrag. Disse gjenstandene er blant de sterkeste symbolene på Norge som monarki, sier Hoel.
Det er nettopp symbolfunksjonen som forklarer hvorfor gjenstandene fortsatt tas ut av utstillingen. Hadde kronen, sverdet, septeret og rikseplet bare vært historiske kunst- og håndverksgjenstander, ville deres plass først og fremst vært i museet. Men de representerer også institusjonen de ble skapt for å symbolisere.
Kongekronen og rikssverdet har i denne sammenhengen bestemte betydninger. Kronen symboliserer kongens rolle som statsoverhode, mens rikssverdet viser til kongens rolle som leder av forsvaret.
Dermed blir spørsmålet om hvorfor regaliene tas frem ved en kongelig gravferd også et spørsmål om hva som faktisk markeres når en konge dør.
Det er et menneske som gravlegges, men det er samtidig en innehaver av et konstitusjonelt embete som har gått bort. Regaliene synliggjør denne forskjellen. De viser til kongens offentlige og institusjonelle rolle.
Etter kong Haralds bortgang fikk regaliene derfor en sentral plass i flere av de høytidelige seremoniene.
Kongekronen og rikssverdet inngikk i prosesjonen da kongens barn og barnebarn fulgte båren fra Den røde salong på Slottet til Slottskapellet.
Det var ikke tilfeldig hvilke av regaliene som fikk denne rollen. Kronen og sverdet representerer nettopp de sidene ved kongsgjerningen som knytter personen til staten og institusjonen.
Senere ble de plassert på kong Haralds kiste i Slottskapellet.
Der ble de sett av et langt større publikum enn det som vanligvis møter dem i utstillingen i Trondheim. Mer enn 46 000 mennesker defilerte forbi kongens båre.
Dermed ble gjenstandene, for en periode, flyttet fra museumsrommet og inn i en offentlig seremoni som ble fulgt av store deler av befolkningen. Det er også bakgrunnen for at Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider nå forventer økt interesse for samlingen.
Det interessante spørsmålet er hva publikum ser når de nå møter den samme kronen i Erkebispegården.
Er det først og fremst et kostbart og historisk kunsthåndverk? Et statssymbol? Et minne om kong Harald? Et uttrykk for monarkiet? Eller en gjenstand som først får sin fulle betydning når den faktisk inngår i en seremoni?
Riksregaliene åpner for alle disse perspektivene, men pressemeldingen fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider understreker særlig sammenhengen mellom den historiske gjenstanden og dens fortsatte seremonielle funksjon. Hoel mener selv at de siste begivenhetene vil påvirke publikums interesse.
– Det er naturlig at interessen for riksregaliene er ekstra stor nå, etter at mange har sett dem i bruk i forbindelse med kong Haralds bortgang, sier Hoel.
Her ligger også en viktig forskjell mellom å se regaliene før og etter en slik begivenhet. I utstillingen kan publikum studere dem som del av norsk historie. Under seremoniene etter kongens bortgang ble de vist i den faktiske funksjonen som forklarer hvorfor de overhodet har en slik historisk og symbolsk betydning.
Det kan gi museumsbesøket en annen sammenheng. Den som nylig har sett kongekronen og rikssverdet ved kong Haralds kiste, møter ikke bare to gjenstander som forteller om tidligere tiders kongemakt. Publikum har sett at de fortsatt inngår i det norske monarkiets seremonielle praksis.
Nå er den seremonielle oppgaven avsluttet.
Kongekronen, rikssverdet, kongens septer og rikseplet er igjen tilbake i Trondheim. Det innebærer samtidig at Riksregalieutstillingen i Erkebispegården igjen kan vise hele samlingen.
Hoel oppfordrer publikum til å benytte anledningen.
– Jeg vil derfor oppfordre folk til å ta en tur til Erkebispegården og besøke Riksregalieutstillingen. Nå er kongens regalier tilbake på plass, og utstillingen er igjen komplett. Dette er praktfulle gjenstander med stor historisk og symbolsk betydning, sier Oddmund Hoel.
Tilbakeføringen markerer dermed overgangen fra seremoniell bruk til museumsutstilling.
Under seremoniene etter kong Haralds bortgang var de aktive symboler i en kongelig gravferd. I Erkebispegården er de igjen gjenstander som publikum kan studere som del av norsk historie og monarkiets seremonielle tradisjon.
Det er nettopp denne vekslingen mellom museumsgjenstand og bruksgjenstand er vesentlig for å forstå hvorfor riksregaliene har en særstilling i norske samlinger. Nå er samlingen komplett igjen, og regaliene kan på nytt sees samlet i Riksregalieutstillingen i Erkebispegården.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
