Det frivillige kulturlivet krever en formell rolle i den lokale totalberedskapen for å styrke samfunnets motstandskraft i urolige tider.
Lisleby musikkorps spilte under Norsk musikkråd og Musikkens studieforbunds årsmøtehelg i Fredrikstad lørdag 13. juni. Foto: Henry W. Solmyr
Under årsmøtehelgen til Norsk musikkråd og Musikkens studieforbund i Fredrikstad lørdag 13. juni 2026, ble søkelyset satt på kulturens funksjon som kritisk samfunnsinfrastruktur. 120 deltakere var samlet i en tid preget av krig i Europa, geopolitisk uro og økende polarisering. Hovedbudskapet fra organisasjonene er klart: Hvis lokalsamfunnene skal lykkes med å håndtere fremtidige kriser, må kulturfrivilligheten integreres direkte i kommunenes planlegging og beredskapsråd.
Kulturens rolle i totalberedskapen
Det tradisjonelle synet på beredskap preges ofte av materielle og fysiske komponenter, men under årsmøtet ble det argumentert for at samfunnets usynlige bånd er like avgjørende. Ordfører i Stad kommune, Judith Kvåle, rettet i sin tale en direkte advarsel mot å nedprioritere de relasjonelle verdiene i samfunnet (p. 2). Hun utfordret forsamlingen på hva det faktisk er vi skal forsvare i krisetider, og trakk frem at økonomisk velstand og materiell infrastruktur alene ikke forhindrer et samfunn fra å gå i oppløsning dersom tilliten og fellesskapet mangle.
Innledningsvis i sitt innlegg redegjorde Judith Kvåle for alvoret i dagens samfunnssituasjon:
– Behovet for de grunnleggende verdiene som holder samfunn sammen har kanskje ikke vært større siden krigen, og derfor mener jeg at kultur må forstås som en del av totalberedskapen.
Det ble under årsmøtet argumentert for at kulturaktivitet feilaktig reduseres til underholdning, mens det i realiteten utgjør en kritisk, «hard» infrastruktur for samfunnets utholdenhet. Judith Kvåle uttrykte bekymring over at kulturen fortsatt blir omtalt som noe «mykt» som kan prioriteres bort i krisetider. Hun understreket derimot at kulturen er avgjørende for å bygge identitet, fellesskap og tillit, noe som er fundamentalt i urolige tider.
Kulturfrivilligheten binder befolkningen sammen og skaper kollektiv motstandskraft, med lokalsamfunnet som hovedarena. Organisasjonene mener derfor kulturfrivilligheten har en selvsagt plass i kommunenes beredskapsråd. Gjennom unike nettverk og lokalkunnskap kan disse aktørene opprettholde befolkningens psykologiske styrke under kriser.
For å utnytte denne kraften kreves det at kulturfrivilligheten ikke bare ses på som en ettertanke, men integreres direkte i det lokale beredskapsarbeidet. Generalsekretær i Norsk musikkråd, Lise Keilty Gulbransen, fremmet et tydelig krav om formell inkludering:
– Hvis vi skal lykkes med å utnytte kraften i kulturfrivilligheten når krisen inntreffer, må kulturfrivilligheten være en integrert del av planleggingen og samarbeidet lokalt.
Under årsmøtehelgen til Norsk musikkråd og Musikkens studieforbund i Fredrikstad lørdag 13. juni 2026, ble søkelyset satt på kulturens funksjon som kritisk samfunnsinfrastruktur. 120 deltakere var samlet i en tid preget av krig i Europa, geopolitisk uro og økende polarisering. Hovedbudskapet fra organisasjonene er klart: Hvis lokalsamfunnene skal lykkes med å håndtere fremtidige kriser, må kulturfrivilligheten integreres direkte i kommunenes planlegging og beredskapsråd.
Kulturens rolle i totalberedskapen
Det tradisjonelle synet på beredskap preges ofte av materielle og fysiske komponenter, men under årsmøtet ble det argumentert for at samfunnets usynlige bånd er like avgjørende. Ordfører i Stad kommune, Judith Kvåle, rettet i sin tale en direkte advarsel mot å nedprioritere de relasjonelle verdiene i samfunnet (p. 2). Hun utfordret forsamlingen på hva det faktisk er vi skal forsvare i krisetider, og trakk frem at økonomisk velstand og materiell infrastruktur alene ikke forhindrer et samfunn fra å gå i oppløsning dersom tilliten og fellesskapet mangle.
Innledningsvis i sitt innlegg redegjorde Judith Kvåle for alvoret i dagens samfunnssituasjon:
– Behovet for de grunnleggende verdiene som holder samfunn sammen har kanskje ikke vært større siden krigen, og derfor mener jeg at kultur må forstås som en del av totalberedskapen.
Det ble under årsmøtet argumentert for at kulturaktivitet feilaktig reduseres til underholdning, mens det i realiteten utgjør en kritisk, «hard» infrastruktur for samfunnets utholdenhet. Judith Kvåle uttrykte bekymring over at kulturen fortsatt blir omtalt som noe «mykt» som kan prioriteres bort i krisetider. Hun understreket derimot at kulturen er avgjørende for å bygge identitet, fellesskap og tillit, noe som er fundamentalt i urolige tider.
Kulturfrivilligheten binder befolkningen sammen og skaper kollektiv motstandskraft, med lokalsamfunnet som hovedarena. Organisasjonene mener derfor kulturfrivilligheten har en selvsagt plass i kommunenes beredskapsråd. Gjennom unike nettverk og lokalkunnskap kan disse aktørene opprettholde befolkningens psykologiske styrke under kriser.
For å utnytte denne kraften kreves det at kulturfrivilligheten ikke bare ses på som en ettertanke, men integreres direkte i det lokale beredskapsarbeidet. Generalsekretær i Norsk musikkråd, Lise Keilty Gulbransen, fremmet et tydelig krav om formell inkludering:
– Hvis vi skal lykkes med å utnytte kraften i kulturfrivilligheten når krisen inntreffer, må kulturfrivilligheten være en integrert del av planleggingen og samarbeidet lokalt.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
