Kunstkritikk er ikke bare en vurdering av verk, det er et viktig redskap for å utvikle kunstfeltet. Under et foredrag med psykolog og kunstkritiker Grace Tabea Tenga tok Applausen del i en diskusjon om mangfold, blindsoner og nødvendigheten av å utfordre etablerte normer i kritikkfeltet.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementApplausen ønsker en revitalisering av kunstkritikkfeltet – og begynner med oss selv. Vi deltok på et foredrag med Grace Tabea Tenga, psykolog og kunstkritiker, som med engasjement og tydelighet løftet frem behovet for mangfold og nye perspektiver i kunstkritikken.
Hun understreket hvordan etablerte normer kan forme hvilke stemmer som får plass, og hvordan dette påvirker kunstfeltet som helhet.
Grace fortalte at hun begynte å skrive kunstkritikk i 2018 etter å ha blitt lei av ensformigheten i feltet.
– Kunstkritikken i Oslo føltes kjedelig og forutsigbar. Jeg ønsket flere stemmer og perspektiver, forklarte hun.
For mange kritikere kom fra samme bakgrunn og delte samme referanser. Kritikk, påpekte hun, handler om både vurdering og formidling, og om å plassere kunstverk i en historisk og kulturell kontekst. Samtidig fungerer kritikk som et arkiv over flyktige kunstuttrykk, og som verdifull tilbakemelding til kunstnere.
Hun skilte mellom raske anmeldelser og dyptgående kritikker, og minnet om at:
– Alle kan bli kritikere, så lenge de kan argumentere godt for synspunktene sine.
Grace pekte på hvordan dominerende fortellinger skaper blindsoner. Hun brukte Manets Olympia som eksempel: et verk berømt for sin dristighet, men der modellenes dynamikk – og spesielt den svarte tjenestepiken – ofte overses i tradisjonell kunsthistorie.
– Vi må løfte flere stemmer for å bygge et mer robust kritikkfelt, sa hun.
Hun anbefalte en strukturert tilnærming med fokus på tema, utførelse, opplevelse og kontekst. Kritikk kan gjerne være følelsesdrevet, så lenge følelsene knyttes til verkets intensjon.
Og et tydelig råd:
– Unngå terningkast. Fokuser på innholdet. Tall kan være reduktive.
Grace oppfordret flere til å skrive fra sitt ståsted:
– Det er på tide å gi nye stemmer rom i kritikkfeltet.
Hun rådet kritikere til å være konkrete, unngå klisjeer og forklare fagbegreper for å invitere flere inn i samtalen.
Kunstkritikk er mer enn dom og karakter. Det er en del av kunstens økosystem – en dialog som kan forme feltet og åpne rom for nye perspektiver. Ved å utfordre etablerte normer og gi plass til flere stemmer, kan vi styrke den norske kunstsamtalen og gi den den mangfoldigheten den fortjener.
Applausen ønsker en revitalisering av kunstkritikkfeltet – og begynner med oss selv. Vi deltok på et foredrag med Grace Tabea Tenga, psykolog og kunstkritiker, som med engasjement og tydelighet løftet frem behovet for mangfold og nye perspektiver i kunstkritikken.
Hun understreket hvordan etablerte normer kan forme hvilke stemmer som får plass, og hvordan dette påvirker kunstfeltet som helhet.
Grace fortalte at hun begynte å skrive kunstkritikk i 2018 etter å ha blitt lei av ensformigheten i feltet.
– Kunstkritikken i Oslo føltes kjedelig og forutsigbar. Jeg ønsket flere stemmer og perspektiver, forklarte hun.
For mange kritikere kom fra samme bakgrunn og delte samme referanser. Kritikk, påpekte hun, handler om både vurdering og formidling, og om å plassere kunstverk i en historisk og kulturell kontekst. Samtidig fungerer kritikk som et arkiv over flyktige kunstuttrykk, og som verdifull tilbakemelding til kunstnere.
Hun skilte mellom raske anmeldelser og dyptgående kritikker, og minnet om at:
– Alle kan bli kritikere, så lenge de kan argumentere godt for synspunktene sine.
Grace pekte på hvordan dominerende fortellinger skaper blindsoner. Hun brukte Manets Olympia som eksempel: et verk berømt for sin dristighet, men der modellenes dynamikk – og spesielt den svarte tjenestepiken – ofte overses i tradisjonell kunsthistorie.
– Vi må løfte flere stemmer for å bygge et mer robust kritikkfelt, sa hun.
Hun anbefalte en strukturert tilnærming med fokus på tema, utførelse, opplevelse og kontekst. Kritikk kan gjerne være følelsesdrevet, så lenge følelsene knyttes til verkets intensjon.
Og et tydelig råd:
– Unngå terningkast. Fokuser på innholdet. Tall kan være reduktive.
Grace oppfordret flere til å skrive fra sitt ståsted:
– Det er på tide å gi nye stemmer rom i kritikkfeltet.
Hun rådet kritikere til å være konkrete, unngå klisjeer og forklare fagbegreper for å invitere flere inn i samtalen.
Kunstkritikk er mer enn dom og karakter. Det er en del av kunstens økosystem – en dialog som kan forme feltet og åpne rom for nye perspektiver. Ved å utfordre etablerte normer og gi plass til flere stemmer, kan vi styrke den norske kunstsamtalen og gi den den mangfoldigheten den fortjener.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
