‍Åse Hilde Østersen innleder med å slå fast at betydningen av kysten knapt trenger forklaring for et norsk publikum, men at den likevel må tydeliggjøres i et sikkerhetsperspektiv. Østersen viser til at det er langs kysten flertallet av befolkningen bor, at den største verdiskapingen skjer der, og at det er her forvaltningen av fellesverdier er mest konsentrert.

– Det er langs kysten at transporten, altså meningen av transporten, foregår, sier Østersen, og viser til at både sivile og militære forsyninger i stor grad er avhengige av kystledene.

Sårbarheten i det norske kartet

I motsetning til mange andre land mangler Norge et geografisk bufferområde. Østersen beskriver det slik at Norge har «hjertelandet ytterst og periferien innerst», i kontrast til land som Russland og Frankrike, der befolkningssentrene ligger mer beskyttet i innlandet.

– Det har ikke Norge. Så her er Norge sårbare, fastslår hun.

Denne sårbarheten forsterkes av at norsk infrastruktur i stor grad er konsentrert i kystsonen, samtidig som veinettet er begrenset og lett å forstyrre. Kysten blir dermed avgjørende både i krise og krig.

‍Russlands strategiske blikk mot Norge

Østersen er tydelig på at Norges kyst ikke bare er viktig for Norge selv. Den er også av stor interesse for Russland. Hun forklarer dette først og fremst med geografien og nærheten til Kolahalvøya, der Russland har sine viktigste ubåtbaser.

– Det er livsforsikringen til russerne, sier Østersen om de atomdrevne og atomvåpenbærende ubåtene som gir Russland evne til gjengjeldelse selv etter et omfattende angrep.

Disse basene må beskyttes, og her får norskekysten en sentral rolle. Det tradisjonelle russiske bastionforsvaret er ifølge Østersen i endring. Russlands flåte er mindre enn under Sovjetunionen, noe som tvinger frem nye løsninger.

– En av mulighetene er å benytte seg av norske kysten, sier hun, og peker på øvelser, fartøyutvikling og indikasjoner på at dette inngår i russisk planlegging.

Hybride trusler langs kysten

Et hovedtema i innlegget er det Østersen omtaler som hybridtruende aktivitet. Hun viser til en rekke hendelser langs norskekysten som har fått medieoppmerksomhet de siste årene, men mener offentligheten i for liten grad diskuterer hensikten bak dem.

– Vi har en tendens til å se på det litt isolert, sier hun, og argumenterer for at hendelsene må forstås som del av et større mønster.

Ifølge Østersen kan slike aktiviteter ha flere formål: å skremme, å signalisere politisk og militært, eller å avskrekke Norge fra handlinger som strider mot russiske interesser. Samtidig peker hun på en mer alvorlig mulighet:

– Det kan se ut som at man driver med å kartlegge og rekogniserer for operasjoner.

Hun beskriver hvordan forberedelser kan innebære testing av norske reaksjoner, kartlegging av kritisk infrastruktur, eiendomskjøp på strategiske steder og bruk av sivile aktører til oppgaver som Norge selv ville løst militært.

Fra testing til sabotasje

Østersen viser til PSTs trusselvurdering, som peker på økt sannsynlighet for russisk sabotasje i Norge. Hun nevner også muligheten for falsk flagg-operasjoner og tiltak som kan redusere Norges evne til å operere militært og sivilt.

– Minelegging for eksempel er veldig aktuelt, sier hun, og knytter dette direkte til Norges evne til å ta imot allierte forsterkninger.

Illustrerende eksempler hun trekker frem er eksempelvis sivile fartøy mistenkt for etterretningsvirksomhet, testing av politiets reaksjonsevne og økende oppkjøp av eiendom på strategiske steder langs kysten.

Totalforsvaret som sivil oppgave

Et gjennomgående poeng hos Østersen er at mye av trusselbildet ligger i det sivile domenet. Dermed vil også mange mottiltak falle innenfor politiets og sivile myndigheters ansvarsområde, ikke Forsvarets.

– Det er ikke allerede blitt en militærtrussel, sier hun, og understreker behovet for styrket politi, toll, fiskeriforvaltning og andre sivile instanser.

Hun argumenterer for økt motstandsdyktighet, men etterspør også for mer aktive tiltak for å redusere selve trusselen. Østersen bruker en klassisk definisjon: en reell trussel krever intensjon, evne og mulighet.

– Det vi kan gjøre virkelig mye, det er å redusere mulighetsrommet til russerne, sier hun.

Sikkerhet foran økonomi

Et sentralt poeng i Østersens innlegg er at økonomiske hensyn i for stor grad har forrang fremfor sikkerhetspolitiske vurderinger i Norge. Hun understreker at dette ikke er et abstrakt problem, men et konkret handlingsrom som fremmede stater kan utnytte, særlig i gråsonen mellom sivilt og militært.

– Vi kan begynne å anvende sikkerhet høyere enn økonomisk vinning i anbudsrunder, om vi søker å selge eiendom eller gi konsesjoner, sier Åse Hilde Østersen, og peker på at slike valg ofte vil være politisk krevende og i noen tilfeller upopulære.

Hun viser til at autoritære regimer i økende grad bruker økonomiske virkemidler som strategisk inngang til andre lands samfunn. Dette kan dreie seg om oppkjøp av eiendom, investeringer i infrastruktur, teknologiske anskaffelser eller kommersielle samarbeid som isolert sett fremstår legitime, men som samlet sett kan gi tilgang, innflytelse eller etterretning.

Østersen trekker særlig frem Kina som et eksempel der det etter hennes vurdering er et tydelig sprik mellom norske myndigheters trusselvurderinger og hvordan deler av norsk næringsliv opererer i praksis.

– De trusselvurderingene som sikkerhetsmyndighetene våre utgir hvert år, står i sterk kontrast til sånn som jeg oppfatter at det er mange norske bedrifter og handlinger foregår med Kina i dag, sier hun, og presiserer at dette er et poeng som fortjener langt større oppmerksomhet i offentligheten.

Hun understreker at dette ikke handler om å stanse all handel eller samarbeid, men om å endre prioriteringene: sikkerhet må inngå som et tungtveiende kriterium på linje med – eller foran – økonomisk gevinst. Dette gjelder særlig i anbudsrunder, ved tildeling av konsesjoner og ved salg av eiendom i strategisk viktige områder.

Et annet konkret tiltak Østersen peker på, er økt kontroll med eiendomskjøp. Hun mener det bør bli vanskeligere for aktører som ikke vil Norge vel, å etablere seg fysisk gjennom eierskap til eiendom, særlig i kystsonen og nær kritisk infrastruktur.

– Man må prøve å hindre folk som ikke vil Norge vel, for å kjøpe eiendom i Norge, sier hun, og legger til at dette krever både politisk vilje og en tydeligere realitetsorientering av samfunnet.

Hun er også tydelig på at Russland i langt større grad enn Norge bruker private aktører og sivile strukturer til oppgaver Norge tradisjonelt ville lagt til militæret. Nettopp derfor, mener hun, må Norge i større grad følge med på hvilke typer utstyr som anskaffes, hvem som kjøper hva, og hvordan sivile aktiviteter kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Samlet sett er Østersens budskap at økonomisk åpenhet uten sikkerhetsmessige mottiltak skaper sårbarhet. Dersom Norge ikke i større grad prioriterer sikkerhet i økonomiske beslutninger, bidrar landet selv til å utvide handlingsrommet for fremmede staters påvirkning og fordekte aktivitet.

‍Næringslivet som ressurs

Avslutningsvis vender hun blikket mot næringslivet som en underutnyttet ressurs i totalforsvaret, særlig innenfor det maritime.

– Vi har et gigantisk potensial, spesielt innenfor det maritime i Norge, sier hun, og etterlyser tydeligere roller, kontrakter og planer mellom myndigheter og private aktører.

Budskapet Østersen kom med var tydelig: For å møte en virkelighet preget av gråsoner og hybride trusler må Norge mobilisere bredt. Ikke bare Forsvaret, men hele samfunnet. Kystlinjen er Norges livsnærve og potensielle frontlinje i et tenkt fremtidig krigsscenario.