Musikkspillet om Barbara Arbuthnotts kontrastfylte liv i Sunndal er mye større enn man forventer at et lokalt musikkteater kan prestere. Spelet tar utgangspunkt i Stig Nilssons libretto og Lars Ramsøy-Halles musikk, ensemblet i Sunndal kulturhus leverer en fantastisk forestilling som fanger publikum fra første tone. Det er ikke uten grunn, at Ladyen ikke bare er en institusjon, men også en god og trygg tradisjon.
Hon Mrs Barbara Arbuthnot fasinerer fremdeles langt utover Sunndalens fjell og elver. Foto: Nathan Lediard
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementForestillingen formidler på mesterlig vis den dramatiske historien til den språkmektige irskfødte adelskvinnen, som reiste fra de fyrstelige kretser til de majestetiske fjellene i Sunndal . Regien ved Pål Øverland fletter de historiske epokene sømløst sammen. Vi tas med til oppstarten suksessen med bokutgivelsen The Henwife i 1861, og bryllupsreisen til Hoås i 1866 som startet hennes kjærlighetsforhold til Sunndalen. Scenen som skildrer det ufattelige tapet av hennes eneste sønn, James Douglas Vaughan Allen, på Fokkstua i 1868, sitter godt hos oss i salen og gjør et sympatisk inntrykk. Det emosjonelle klimakset rundt sønnens død blir stående som et av spillets absolutte høydepunkter.
Det skal innrømmes at jeg ikke har sett spillet før, slik at jeg går inn i det som kritiker her med fullstendig åpent sinn. Det angrer jeg ikke på. Jeg er også litt kritisk til å anmelde forestillinger basert på premierer. Det kan gå, man unngår den noe lettere varianten å anmelde basert kun på en prøve. I dette tilfellet er det ikke noe problem. Ensemblet her er samspilt. Sang, koreografi og spill sitter som en godt innkjørt forestilling. Det er deler ved koreografien her som er rene akrobatikken. Som sjongleringen med planker og pådekking. Dette er scene som er intet mindre en fantastiske.
Musikken fungerer som forestillingens puls, et hjerte for det vi ikke ser men bare hører. Den fanger kontrasten mellom det overdådige livet som fikk de lokale bøndene til å måpe. Senere fargelegger den, den rå, uforsonlige hverdagen som fulgte fallet i status. Samspillet mellom Barbara, hennes trofaste lakei Oluf Endresen, og den senere støttespilleren Lars Hoås. Det gnistrer av menneskelig varme og lojalitet gjennom tiår med motgang. Spillet mellom aktørene levendegjør historien sammen med praktfull musikk.
I front for forestillingen står Yngvild Støen Grotmol, som på mesterlig vis gestalter tittelrollen som Barbara Arbuthnott. Grotmol fyller scenen med en voldsom verdighet. Hennes tolkning fanger både den unge, språkmektige adelskvinnens kompromissløse frihetslengsel og store kjærlighet for omgivelsene. Dette viderefører hun mesterlig med den eldre damens bunnløse sorg etter tapene som rammet henne. Hennes dramatiske spennvidde beveger salen, og hun tar lederskap i stykkets progresjon.
Samspillet i historien er godt, uavhengig hvem som spiller mot hverandre så spiller de hverandre gode. La oss holde oss til Grotmol og se på samspillet med Nils Arne Halle Erstad. Han spiller James, sønnen i huset Arbuthnott. At Barbara elsker sin sønn er det ikke tvil om, derimot er hun veldig opptatt av sitt eget livet og progresjonen i tilværelsen. James er nok litt bortskjemt i utganspunktet. Han opplever oppå dette en skuffelse over sin egen mors valg av menn. Han ser nok en slags naivitet i morens livsvalg. Sett i en moderne kontekst finner jeg igjen mye i det mange skilsmissebarn nok kan oppleve i dagens samfunn. Erstad leverer en skjør og hjerteskjærende tolkning av sønnen James Allen. Hans noe såre og ensomme vesen gir scenene rundt hans tragiske død på Fokkstua til en sterk opplevelse.
Nils Mulvik spiller i år den sammensatte rollen som ektemannen William Arbuthnott. Mulvik har tidligere spilt både sønnen James og Lars Hoås. Han viser sin enorme teatralske styrke ved å gi William en distinkt, nyansert karakter. Dynamikken og spenningen mellom Grotmol og Mulvik gir forestillingens første del en sitrende nerve. Det være seg i samspill med hverandre, og med James / Nils Arne Halle Erstad som et alltid tilstedeværende tredje hjul på vognen.
Vi kommer heldigvis ikke utenom Marit Synnøve Berg. Hun kjenner stykket godt. Hun har spilt hovedrollen før. I år er hun igjen varm og fjellstø i rollen som ammen Mrs. Chalmers. Hennes lojalitet på scenen jorder historien og gir ryggrad til Barbaras noe flakkende liv. Hun gir mye omsorg til tilværelsen som fremstilles på scenen. En uunnværelig rolle i dette stykket.
Audun Gikling både sjarmerer og skaper litt skepsis i rollen som tolken Oluf Endresen. På den ene siden er han en god og lojal venn til William. På den andre fremstår han som en slesk beiler som henger i skjørtekanten til Ladyen. Gikling sin lune og naturlige autoritet danner en perfekt bro mellom det britiske aristokratiet og det norske bondesamfunnet, men det mesterlige i det hele er jo at vi blir sittende å tenke, – Hva er det egentlg han vil?
Erik Wenberg Jacobsen bergtar som den profetiske Same-Thorkell. Sjelden har vel ordet bergtatt vært mer beskrivende. En samisk shaman som er gjennomgangsfigur i stykket. Jeg vil si at han er stykket og historiens ånd, og samvittighet. Hadde de bare fulgt hans råd mer enn det de gjorde. Hans mektige røst og spirituelle tilstedeværelse løfter de musikalske partiene med en dramatisk glød som gir mystikken en form i stykket. På sitt underlige, og kanskje utenomjordiske vis, en av de virkelige heltene i stykket.
Andre del åpner med det nådeløse vendepunktet i 1888. Bankkonkursen i England rammer Barbara med full tyngde, og den brå overgangen fra ufattelig rikdom til bunnløs gjeld skildres med en nesten klaustrofobisk nerve på scenen i Hovshall. Scenografien og belysningen skifter karakter og det glitrende og storslåtte viker for skygger og kalde realiteter. Jon Lockert Rohde og Karianna Sommerro fyller rollene som Lars Hoås og Karen Lønseth meget godt. Rohde fyller rollen som Lars troverdighet og dragning mot mammon når han overtar ansvaret i Barbaras tyngste økonomiske motgang.
Scenen der det praktfulle Engelskhuset på Elverhøy går under hammeren på tvangsauksjon er hjerteskjærende. Ensemblet og bygdefolket, som før har nytt godt av hennes enorme raushet. står nå splittet mellom medfølelse og den harde, økonomiske hverdagen. Yngvild Støen Grotmols tolkning av Barbara i disse scenene er intet mindre enn genial – hun tviholder på adelskvinnens stolthet og verdighet selv når alt hun eier rives bort. Dette er i 1888, og for å sette det litt i perspektiv. Dette er i det Victorianske tid. Storbritannia styrer verden mens gatene i øst London rystes av Jack the Ripper. En brytningstid på mange måter, som leder til uavhengighet for Norge. Man ser konturene av verden slik vi kjenner den i dag. Gapet mellom fattig og rik derimot, er enormt.
Det som løfter del to fra å være en ren tragedie til å bli en dypt rørende historie om menneskelig varme, er skildringen av relasjonene som overlever fallet. Dynamikken skifter her over til Lars Hoås (Jon Lockert Rohde), som trer støttende til i Barbaras mørkeste tid. Samspillet og den gjensidige respekten mellom den falne adelskvinnen og den lokale sunndalingen gir andre akt en trygg ryggrad.
Flyttingen til det langt mer beskjedne kår på Einabu markerer starten på en ny epoke. Her fanger regien og Lars Ramsøy-Halles musikk en helt spesiell melankoli. Det er vakkert og sårt. Musikken i del to oppleves som mer moden og symfonisk, der de store, feirende fellesnumrene fra første akt nå har veket plassen for gode solopartier og følsomme duetter som fanger publikum.
Når teppet faller etter Barbaras siste dager på Einabu i 1904, sitter man igjen med en klump i halsen, men også en dyp følelse av katarsis. Andre del fullfører ikke bare en historisk tidslinje; den fullbyrder et psykologisk portrett av en kvinne som nektet å la seg knekke av motgang. Her stråler Yngvild Støen Grotmol i et slutten av stykket, slutten av et liv. Selve finale er trist, men den er vemodig vakker.
Dette var en stor forestilling. La oss også hylle det massive ensemblet av frivillige som fyller John Kristian Alsakers scenografi. De skaper et levende bilde av Sunndalen på 1800-tallet som transporterer publikum tilbake til fortiden. Årets oppsetning er en kollektiv triumf. Jeg fasineres også av hva man får ut av de midlene de har til sin rådighet. En lett hellende scene som forstørrer skuespillerne på scene, slik at vi føler at vi er nærere handlingen enn vi faktisk er. Oppsumert kan denne forestillingen beskrives med et ord: Fantastisk!
LIBRETTO: Stig Nilsson
KOMPONIST: Lars Ramsøy-Halle
REGI OG KUNSTNERISK LEDER: Pål Øverland
PRODUSENT: Ane Wennevold
KOREOGRAFI: Yngve Horn
KOREOGRAF: Ketil Gudim
MUSIKALSK ARRANGEMENT: Nissa Nyberget/Bjørnar Myhr/Lars Ramsøy-Halle/Peter Wergeni
KAPELLMESTER: Rune Tylden
SCENOGRAF: John Kristian Alsaker
KOSTYMEDESIGNER: Mette Welle Jacobsen
MASK OG PARYKK: Per Ragnar Karlsen
LYSDESIGNER: Eivind Myren
LYDDESIGNER: Erik Valderhaug
SANGINSTRUKTØR OG KORLEDER: Nils Arne Halle Erstad
INSPISIENT: Johan Henrik Neergaard
Forestillingen formidler på mesterlig vis den dramatiske historien til den språkmektige irskfødte adelskvinnen, som reiste fra de fyrstelige kretser til de majestetiske fjellene i Sunndal . Regien ved Pål Øverland fletter de historiske epokene sømløst sammen. Vi tas med til oppstarten suksessen med bokutgivelsen The Henwife i 1861, og bryllupsreisen til Hoås i 1866 som startet hennes kjærlighetsforhold til Sunndalen. Scenen som skildrer det ufattelige tapet av hennes eneste sønn, James Douglas Vaughan Allen, på Fokkstua i 1868, sitter godt hos oss i salen og gjør et sympatisk inntrykk. Det emosjonelle klimakset rundt sønnens død blir stående som et av spillets absolutte høydepunkter.
Det skal innrømmes at jeg ikke har sett spillet før, slik at jeg går inn i det som kritiker her med fullstendig åpent sinn. Det angrer jeg ikke på. Jeg er også litt kritisk til å anmelde forestillinger basert på premierer. Det kan gå, man unngår den noe lettere varianten å anmelde basert kun på en prøve. I dette tilfellet er det ikke noe problem. Ensemblet her er samspilt. Sang, koreografi og spill sitter som en godt innkjørt forestilling. Det er deler ved koreografien her som er rene akrobatikken. Som sjongleringen med planker og pådekking. Dette er scene som er intet mindre en fantastiske.
Musikken fungerer som forestillingens puls, et hjerte for det vi ikke ser men bare hører. Den fanger kontrasten mellom det overdådige livet som fikk de lokale bøndene til å måpe. Senere fargelegger den, den rå, uforsonlige hverdagen som fulgte fallet i status. Samspillet mellom Barbara, hennes trofaste lakei Oluf Endresen, og den senere støttespilleren Lars Hoås. Det gnistrer av menneskelig varme og lojalitet gjennom tiår med motgang. Spillet mellom aktørene levendegjør historien sammen med praktfull musikk.
I front for forestillingen står Yngvild Støen Grotmol, som på mesterlig vis gestalter tittelrollen som Barbara Arbuthnott. Grotmol fyller scenen med en voldsom verdighet. Hennes tolkning fanger både den unge, språkmektige adelskvinnens kompromissløse frihetslengsel og store kjærlighet for omgivelsene. Dette viderefører hun mesterlig med den eldre damens bunnløse sorg etter tapene som rammet henne. Hennes dramatiske spennvidde beveger salen, og hun tar lederskap i stykkets progresjon.
Samspillet i historien er godt, uavhengig hvem som spiller mot hverandre så spiller de hverandre gode. La oss holde oss til Grotmol og se på samspillet med Nils Arne Halle Erstad. Han spiller James, sønnen i huset Arbuthnott. At Barbara elsker sin sønn er det ikke tvil om, derimot er hun veldig opptatt av sitt eget livet og progresjonen i tilværelsen. James er nok litt bortskjemt i utganspunktet. Han opplever oppå dette en skuffelse over sin egen mors valg av menn. Han ser nok en slags naivitet i morens livsvalg. Sett i en moderne kontekst finner jeg igjen mye i det mange skilsmissebarn nok kan oppleve i dagens samfunn. Erstad leverer en skjør og hjerteskjærende tolkning av sønnen James Allen. Hans noe såre og ensomme vesen gir scenene rundt hans tragiske død på Fokkstua til en sterk opplevelse.
Nils Mulvik spiller i år den sammensatte rollen som ektemannen William Arbuthnott. Mulvik har tidligere spilt både sønnen James og Lars Hoås. Han viser sin enorme teatralske styrke ved å gi William en distinkt, nyansert karakter. Dynamikken og spenningen mellom Grotmol og Mulvik gir forestillingens første del en sitrende nerve. Det være seg i samspill med hverandre, og med James / Nils Arne Halle Erstad som et alltid tilstedeværende tredje hjul på vognen.
Vi kommer heldigvis ikke utenom Marit Synnøve Berg. Hun kjenner stykket godt. Hun har spilt hovedrollen før. I år er hun igjen varm og fjellstø i rollen som ammen Mrs. Chalmers. Hennes lojalitet på scenen jorder historien og gir ryggrad til Barbaras noe flakkende liv. Hun gir mye omsorg til tilværelsen som fremstilles på scenen. En uunnværelig rolle i dette stykket.
Audun Gikling både sjarmerer og skaper litt skepsis i rollen som tolken Oluf Endresen. På den ene siden er han en god og lojal venn til William. På den andre fremstår han som en slesk beiler som henger i skjørtekanten til Ladyen. Gikling sin lune og naturlige autoritet danner en perfekt bro mellom det britiske aristokratiet og det norske bondesamfunnet, men det mesterlige i det hele er jo at vi blir sittende å tenke, – Hva er det egentlg han vil?
Erik Wenberg Jacobsen bergtar som den profetiske Same-Thorkell. Sjelden har vel ordet bergtatt vært mer beskrivende. En samisk shaman som er gjennomgangsfigur i stykket. Jeg vil si at han er stykket og historiens ånd, og samvittighet. Hadde de bare fulgt hans råd mer enn det de gjorde. Hans mektige røst og spirituelle tilstedeværelse løfter de musikalske partiene med en dramatisk glød som gir mystikken en form i stykket. På sitt underlige, og kanskje utenomjordiske vis, en av de virkelige heltene i stykket.
Andre del åpner med det nådeløse vendepunktet i 1888. Bankkonkursen i England rammer Barbara med full tyngde, og den brå overgangen fra ufattelig rikdom til bunnløs gjeld skildres med en nesten klaustrofobisk nerve på scenen i Hovshall. Scenografien og belysningen skifter karakter og det glitrende og storslåtte viker for skygger og kalde realiteter. Jon Lockert Rohde og Karianna Sommerro fyller rollene som Lars Hoås og Karen Lønseth meget godt. Rohde fyller rollen som Lars troverdighet og dragning mot mammon når han overtar ansvaret i Barbaras tyngste økonomiske motgang.
Scenen der det praktfulle Engelskhuset på Elverhøy går under hammeren på tvangsauksjon er hjerteskjærende. Ensemblet og bygdefolket, som før har nytt godt av hennes enorme raushet. står nå splittet mellom medfølelse og den harde, økonomiske hverdagen. Yngvild Støen Grotmols tolkning av Barbara i disse scenene er intet mindre enn genial – hun tviholder på adelskvinnens stolthet og verdighet selv når alt hun eier rives bort. Dette er i 1888, og for å sette det litt i perspektiv. Dette er i det Victorianske tid. Storbritannia styrer verden mens gatene i øst London rystes av Jack the Ripper. En brytningstid på mange måter, som leder til uavhengighet for Norge. Man ser konturene av verden slik vi kjenner den i dag. Gapet mellom fattig og rik derimot, er enormt.
Det som løfter del to fra å være en ren tragedie til å bli en dypt rørende historie om menneskelig varme, er skildringen av relasjonene som overlever fallet. Dynamikken skifter her over til Lars Hoås (Jon Lockert Rohde), som trer støttende til i Barbaras mørkeste tid. Samspillet og den gjensidige respekten mellom den falne adelskvinnen og den lokale sunndalingen gir andre akt en trygg ryggrad.
Flyttingen til det langt mer beskjedne kår på Einabu markerer starten på en ny epoke. Her fanger regien og Lars Ramsøy-Halles musikk en helt spesiell melankoli. Det er vakkert og sårt. Musikken i del to oppleves som mer moden og symfonisk, der de store, feirende fellesnumrene fra første akt nå har veket plassen for gode solopartier og følsomme duetter som fanger publikum.
Når teppet faller etter Barbaras siste dager på Einabu i 1904, sitter man igjen med en klump i halsen, men også en dyp følelse av katarsis. Andre del fullfører ikke bare en historisk tidslinje; den fullbyrder et psykologisk portrett av en kvinne som nektet å la seg knekke av motgang. Her stråler Yngvild Støen Grotmol i et slutten av stykket, slutten av et liv. Selve finale er trist, men den er vemodig vakker.
Dette var en stor forestilling. La oss også hylle det massive ensemblet av frivillige som fyller John Kristian Alsakers scenografi. De skaper et levende bilde av Sunndalen på 1800-tallet som transporterer publikum tilbake til fortiden. Årets oppsetning er en kollektiv triumf. Jeg fasineres også av hva man får ut av de midlene de har til sin rådighet. En lett hellende scene som forstørrer skuespillerne på scene, slik at vi føler at vi er nærere handlingen enn vi faktisk er. Oppsumert kan denne forestillingen beskrives med et ord: Fantastisk!
LIBRETTO: Stig Nilsson
KOMPONIST: Lars Ramsøy-Halle
REGI OG KUNSTNERISK LEDER: Pål Øverland
PRODUSENT: Ane Wennevold
KOREOGRAFI: Yngve Horn
KOREOGRAF: Ketil Gudim
MUSIKALSK ARRANGEMENT: Nissa Nyberget/Bjørnar Myhr/Lars Ramsøy-Halle/Peter Wergeni
KAPELLMESTER: Rune Tylden
SCENOGRAF: John Kristian Alsaker
KOSTYMEDESIGNER: Mette Welle Jacobsen
MASK OG PARYKK: Per Ragnar Karlsen
LYSDESIGNER: Eivind Myren
LYDDESIGNER: Erik Valderhaug
SANGINSTRUKTØR OG KORLEDER: Nils Arne Halle Erstad
INSPISIENT: Johan Henrik Neergaard
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
