Det er ikke noen god byutvikling å gi opp, for å plassere det man omtaler som omsorgsboliger midt i paradegaten og indrefileten av Kristiansund. Med den oppblomstringen vi ser innen kultur, vil disse om få år være et hinder i veien for fortsatt vekst.

Hvedinggården. Foto: Roger Hagen / Applausen
Jeg er på ingen måte noen tilhenger av byråkratisering, men her kan det se ut som om byråkratiet og tidligere vedtak faktisk redder oss, og vi som ønsker en utvikling og ikke avvikling av Kristiansund sentrum. Jo da, man møter konkurranse også innen hotellnæringen, og jeg retter på ingen måte pekefingeren mot utbygger som eier Hveding gården og kvartalet rundt.
At det er langt inn en formulering om nærhet til lekeplass, kan være et subtilt innspill om nettopp å forbeholde indre sentrum til nettopp sentrum.
Nå som politikerne i formannskapet deler ut plass i den gamle brannstasjonen og Tidens Krav forteller om at Ynglingen kommer for salg, dukker det opp i hvert fall to plasseringer som er bedre for leiligheter enn midt i Kaibakken.
Både den gamle Brannstasjonen og Ynglingen i Langveien er bedre egnet om det blir en hovedvekt på eldre beboere. Begge bygg er i relativt kortavstand fra kulturtilbud på Normoria eller en metal konsert på Kulturfabrikken. Dette er mye bedre enn godt voksne som står i Hvedinggården, midt i lysløypa og hytter på pur unge 40 åringer som er ute og nyter det en pulserende by kantilby.
Begrepet omsorgsboliger er et elendig begrep. Som en klok politiker saen gang – En omsorgsbolig er en bolig uten omsorg. Går man over i et begrep som omsorg+ som verserte for en tid tilbake, har man boliger med tilgang på bemanning som kan bistå. Det hadde jo vært lurt når man lager boliger, at også de som skal bemanne har et sted å bo. Bygg gjerne livsløpsstandard, men legg boligene ut for alle som trenger boliger. Det er flere enn dessert generasjonen som trenger å komme inn på boligmarkedet.
Hva Hvedinggården angår så er dette et næringsbygg, man kan godt ha boliger og hybler knyttet til dette. Kristiansund tar mål av seg som studentby, og det er glimrende. Student hybler, leilighetshotell i tilknytning til en næringsdel, med butikker og næring på gateplan. Få ikke panikk og løp helt fra de flotte planene som forelå på hotellet der.
En klok, tidligere operasjef i Kristiansund, sa til meg i en samtale at politikere skal tenke 50 ja kanskje 100 år frem i tid. Selv om man i det perspektivet, og har gjort ting med Brannstasjonen som vil falle økonomisk tilbake på kommunen som eier. Det er et omfattende arbeide om man vil ha store sugerør ned i tilgjengelige kulturmidler, man trenger ikke være veldig klarsynt for å forutsi at dette vi gi økonomiske forpliktelser tilbake til kommunen. Om man kan seksjonere ut og selge garasjen, mens man beholder en større del for boligformål derimot. Kan fort Kristiansund kommunen sitte igjen med penger, som enhver kommune trenger.
Man kan ha en garasje til Brannbilene der og fremdeles lage boliger av resterende byggemasse. Det er heller ikke langt fra hverken lekeplass ellerpark. Da risikerer man faktisk å tjene penger på det.
Jeg er på ingen måte noen tilhenger av byråkratisering, men her kan det se ut som om byråkratiet og tidligere vedtak faktisk redder oss, og vi som ønsker en utvikling og ikke avvikling av Kristiansund sentrum. Jo da, man møter konkurranse også innen hotellnæringen, og jeg retter på ingen måte pekefingeren mot utbygger som eier Hveding gården og kvartalet rundt.
At det er langt inn en formulering om nærhet til lekeplass, kan være et subtilt innspill om nettopp å forbeholde indre sentrum til nettopp sentrum.
Nå som politikerne i formannskapet deler ut plass i den gamle brannstasjonen og Tidens Krav forteller om at Ynglingen kommer for salg, dukker det opp i hvert fall to plasseringer som er bedre for leiligheter enn midt i Kaibakken.
Både den gamle Brannstasjonen og Ynglingen i Langveien er bedre egnet om det blir en hovedvekt på eldre beboere. Begge bygg er i relativt kortavstand fra kulturtilbud på Normoria eller en metal konsert på Kulturfabrikken. Dette er mye bedre enn godt voksne som står i Hvedinggården, midt i lysløypa og hytter på pur unge 40 åringer som er ute og nyter det en pulserende by kantilby.
Begrepet omsorgsboliger er et elendig begrep. Som en klok politiker saen gang – En omsorgsbolig er en bolig uten omsorg. Går man over i et begrep som omsorg+ som verserte for en tid tilbake, har man boliger med tilgang på bemanning som kan bistå. Det hadde jo vært lurt når man lager boliger, at også de som skal bemanne har et sted å bo. Bygg gjerne livsløpsstandard, men legg boligene ut for alle som trenger boliger. Det er flere enn dessert generasjonen som trenger å komme inn på boligmarkedet.
Hva Hvedinggården angår så er dette et næringsbygg, man kan godt ha boliger og hybler knyttet til dette. Kristiansund tar mål av seg som studentby, og det er glimrende. Student hybler, leilighetshotell i tilknytning til en næringsdel, med butikker og næring på gateplan. Få ikke panikk og løp helt fra de flotte planene som forelå på hotellet der.
En klok, tidligere operasjef i Kristiansund, sa til meg i en samtale at politikere skal tenke 50 ja kanskje 100 år frem i tid. Selv om man i det perspektivet, og har gjort ting med Brannstasjonen som vil falle økonomisk tilbake på kommunen som eier. Det er et omfattende arbeide om man vil ha store sugerør ned i tilgjengelige kulturmidler, man trenger ikke være veldig klarsynt for å forutsi at dette vi gi økonomiske forpliktelser tilbake til kommunen. Om man kan seksjonere ut og selge garasjen, mens man beholder en større del for boligformål derimot. Kan fort Kristiansund kommunen sitte igjen med penger, som enhver kommune trenger.
Man kan ha en garasje til Brannbilene der og fremdeles lage boliger av resterende byggemasse. Det er heller ikke langt fra hverken lekeplass ellerpark. Da risikerer man faktisk å tjene penger på det.

Med sin enorme scenepersonlighet trollbandt Sofi O publikum i Molde. Der spilte hun låter fra sitt solodebutalbum Radio Sofi O.
.jpg)
Molde, fredag 17. juli 2026: Da Ytre Suløens Jass-Ensemble inviterte New Orleans-legenden Leroy Jones til kirkekonsert i Molde domkirke under Moldejazz, var det som å reise tilbake til festivalens aller første år. Konserten ble en varm påminnelse om hvorfor nettopp New Orleans-jazzen var selve grunnmuren da Moldejazz vokste fram på 1960-tallet – og hvorfor denne fengende musikken fortsatt treffer publikum med full kraft.