I Sundbåtens jubileumsår bør vi løfte fram en idé som både er enkel og svært kristiansundsk: La en modell av Sundbåten få plass som kirkeskip i Kirkelandet kirke.
Den verneverdige Sundbåten «Rapp» har gått i tjeneste på havna siden 1959. Foto: Erik Aukan / Applausen
Dette er en leder og utrrykker meningene til redaksjonen.
Kirkeskipene langs norskekysten er mer enn vakre skipsmodeller. De forteller om lokalsamfunnene som bygde kirkene, om menneskene som levde av havet, og om håpet om å komme trygt hjem.
Men kirkeskipet har også en dypere betydning. Skipet er et gammelt kristent symbol på kirken og menigheten på reisen over livets hav. Menneskene er om bord i det samme skipet, avhengige av hverandre gjennom stille sjø og storm.
I Kristiansund er det vanskelig å finne et fartøy som kan gi denne gamle symbolikken en sterkere lokal forankring enn Sundbåten. For Sundbåtens historie handler nettopp om å føre mennesker over – og om å binde mennesker sammen.
Sundbåten er ikke bare kollektivtransport. Den er et av Kristiansunds fremste kulturminner og symboler. Siden den organiserte sundbåttrafikken startet i 1876, har generasjoner av kristiansundere reist over havna til arbeid, skole, handel, familie, fritid – og til kirke.
Dag etter dag, år etter år og generasjon etter generasjon har Sundbåten fraktet mennesker fra den ene siden av havna til den andre. Det er korte reiser målt i nautiske mil. Men betydningen kan vanskelig måles i avstand.
Kristiansund består av fire land med sjø mellom. Sundbåten gjorde det mulig å bo på ett land, arbeide på et annet, handle på et tredje og besøke familie og venner på et fjerde.
Slik var Sundbåten med på å gjøre fire land til én by. Det er nettopp denne historien som gjør Sundbåten så godt egnet som kirkeskip.
Kirken skal også være et sted som samler mennesker. Et fellesskap der det er plass til alle, uavhengig av hvor de kommer fra eller hvilken livssituasjon de befinner seg i.
Også her er parallellen til Sundbåten slående.
Sundbåten spør ikke hvem du er før du går om bord. Gjennom generasjoner har den fraktet skolebarn og arbeidsfolk, gamle og unge, fastboende og besøkende. Kongelige som vanlige folk. Alle deler den samme overfarten.
Som symbol på fellesskap er det vanskelig å finne noe mer kristiansundsk.
Det ligger også en sterk symbolikk i selve Sundbåtens oppgave. Den fører mennesker over. Fra ett land til et annet. Fra avreise til ankomst.
I kristen tradisjon er reisen, båten, havet, stormen og den trygge havnen sterke bilder. Livet går ikke alltid i stille farvann. Likevel er menneskene om bord sammen på reisen. Uttrykket «i samme båt» passer knapt bedre her.
Med Sundbåten får denne gamle symbolikken en helt konkret lokal betydning. For i Kristiansund er overfarten ikke bare et bilde. Generasjoner har gått ned på kaia, gått om bord sammen med andre og latt båten føre dem trygt til den andre siden. Kirkelig ansatte benytter daglig Sundbåten til å reise med, og til og med kjøre sundbåt.
Sundbåten binder sammen det som geografien har skilt. Passasjerene kan være forskjellige og ha ulike mål med reisen, men under overfarten er de i samme båt.
Det gjør Sundbåten til et naturlig lokalt uttrykk for noe av det kirkeskipet tradisjonelt symboliserer: reisen, fellesskapet og håpet om å nå fram.
En modell av Sundbåten kan også bygge en bro mellom kirkerommet og livet utenfor kirkedøren.
Barn som ser Sundbåten gå over havna, vil kunne møte den igjen når de kommer inn i Kirkelandet kirke. Eldre vil kjenne igjen et fartøy de kanskje har reist med gjennom et helt liv. Besøkende og turister vil kunne oppdage sammenhengen mellom kirken, havna og Kristiansunds maritime historie.
Dermed kan kirkeskipet også bli et utgangspunkt for formidling.
Det kan brukes under kirkevandringer, skolebesøk og konfirmantundervisning. Sundbåten åpner nærmest av seg selv for spørsmål som også kirken arbeider med:
Hva betyr det å være i samme båt?
Hva betyr det å ta vare på hverandre underveis?
Hva vil det si å føre noen trygt over?
Og hvor finner vi den trygge havnen?
Slik kan lokalhistorien åpne døren til større spørsmål.
Det er heller ingenting ved kirkeskiptradisjonen som tilsier at et kirkeskip må være en bestemt type seilskute.
Det avgjørende er hva skipet representerer.
Andre norske kirker har valgt modeller av fartøy med en særskilt historisk eller lokal betydning. Det viser at kirkeskiptradisjonen kan leve videre samtidig som den får en tydelig stedegen form.
I Kristiansund burde det være naturlig å tenke på samme måte.
Byen er bygd rundt havna, med havnebassenget som selve hjertet i byen. Kirkelandet kirke står midt i byen. Og ute på havna går fremdeles fartøyene som har bundet landene sammen gjennom generasjoner. Sammenhengen er allerede der.
Spørsmålet blir så hvilken Sundbåt som skal få denne plassen.
De mest nærliggende kandidatene er Rapp og Nordsund.
Det er særlig interessant fordi de representerer den samme perioden i Kristiansunds historie som Kirkelandet kirke. Rapp ble bygget i 1958. Kirkelandet kirke ble vigslet i 1964. Nordsund ble bygget i 1965.
Båtene og kirken har dermed levd side om side i mer enn 60 år og har samtidige arkitektoniske uttrykk. Kirken som et modernistisk kirkebygg. Sundbåtene som et samtidig skipsarkitektonisk design.
De representerer også et formspråk mange forbinder med den klassiske Sundbåten. Generasjoner av kristiansundere har sett dem på havna og reist med dem. De har fraktet mennesker mellom landene mens Kirkelandet kirke har stått over byen.
Rapp har dessuten en særskilt kulturhistorisk verdi som vernet fartøy.
Valget mellom Rapp og Nordsund bør imidlertid ikke bare være en teknisk beslutning. Her ligger det en mulighet til å invitere byen med.
Et slikt prosjekt kan også skape nye forbindelser mellom kirken og lokalsamfunnet.
Det finnes mennesker som kanskje sjelden oppsøker en gudstjeneste, men som har et sterkt forhold til Sundbåten. Modellbyggere, sjøfolk, historikere, tidligere mannskap, skoleelever og andre kan få en naturlig inngang til et prosjekt i kirken.
Det er en verdi i seg selv. Kirken står ikke utenfor byens historie. Den er en selvfølgelig del av den. Får vi et kirkeskip som springer ut av byens egen historie kan synliggjøre nettopp dette.
I 2026 er det 150 år siden den organiserte sundbåttrafikken startet i Kristiansund. Et slikt jubileum skal naturligvis feires. Men de beste jubileene etterlater seg også noe når flaggene er tatt ned og jubileumsprogrammet er avsluttet.
En modell av Sundbåten som kirkeskip kan bli nettopp et slikt varig minne. Både over Sundbåtens 150 år, men også over menneskene den har fraktet.
For Sundbåtens historie finnes ikke først og fremst i rutetabeller, passasjertall og tekniske spesifikasjoner.
Den finnes i menneskene som har stått på kaia og ventet. I skolebarna på vei over sundet. I arbeidsfolk på vei til jobb. I familier på besøk. I kirkegjengere på vei til kirken. I generasjoner som har gått om bord, satt seg ned og latt båten føre dem over.
Sundbåten er et av de sterkeste symbolene Kristiansund har. Men argumentet for å gjøre den til kirkeskip handler om langt mer enn lokal stolthet.
Det handler om hva Sundbåten representerer. I 150 år har den ført mennesker over sundene og bundet Kristiansunds fire land sammen. Den har vært åpen for alle og vært en del av menneskenes hverdag gjennom generasjoner.
Et kirkeskip symboliserer kirken og menigheten på reisen over livets hav. Her møtes de to fortellingene på en nesten selvfølgelig måte. Med Sundbåten som kirkeskip vil den kunne uttrykke kristent fellesskap, lokal tilhørighet og Kristiansunds maritime kulturarv i ett og samme symbol.
Og kanskje er det nettopp det et godt kirkeskip skal gjøre:
Fortelle hvor vi kommer fra. Minne oss om at vi er i samme båt. Et Kirkeskip som frakter oss mot dit vi skal.
Dette er en leder og utrrykker meningene til redaksjonen.
Kirkeskipene langs norskekysten er mer enn vakre skipsmodeller. De forteller om lokalsamfunnene som bygde kirkene, om menneskene som levde av havet, og om håpet om å komme trygt hjem.
Men kirkeskipet har også en dypere betydning. Skipet er et gammelt kristent symbol på kirken og menigheten på reisen over livets hav. Menneskene er om bord i det samme skipet, avhengige av hverandre gjennom stille sjø og storm.
I Kristiansund er det vanskelig å finne et fartøy som kan gi denne gamle symbolikken en sterkere lokal forankring enn Sundbåten. For Sundbåtens historie handler nettopp om å føre mennesker over – og om å binde mennesker sammen.
Sundbåten er ikke bare kollektivtransport. Den er et av Kristiansunds fremste kulturminner og symboler. Siden den organiserte sundbåttrafikken startet i 1876, har generasjoner av kristiansundere reist over havna til arbeid, skole, handel, familie, fritid – og til kirke.
Dag etter dag, år etter år og generasjon etter generasjon har Sundbåten fraktet mennesker fra den ene siden av havna til den andre. Det er korte reiser målt i nautiske mil. Men betydningen kan vanskelig måles i avstand.
Kristiansund består av fire land med sjø mellom. Sundbåten gjorde det mulig å bo på ett land, arbeide på et annet, handle på et tredje og besøke familie og venner på et fjerde.
Slik var Sundbåten med på å gjøre fire land til én by. Det er nettopp denne historien som gjør Sundbåten så godt egnet som kirkeskip.
Kirken skal også være et sted som samler mennesker. Et fellesskap der det er plass til alle, uavhengig av hvor de kommer fra eller hvilken livssituasjon de befinner seg i.
Også her er parallellen til Sundbåten slående.
Sundbåten spør ikke hvem du er før du går om bord. Gjennom generasjoner har den fraktet skolebarn og arbeidsfolk, gamle og unge, fastboende og besøkende. Kongelige som vanlige folk. Alle deler den samme overfarten.
Som symbol på fellesskap er det vanskelig å finne noe mer kristiansundsk.
Det ligger også en sterk symbolikk i selve Sundbåtens oppgave. Den fører mennesker over. Fra ett land til et annet. Fra avreise til ankomst.
I kristen tradisjon er reisen, båten, havet, stormen og den trygge havnen sterke bilder. Livet går ikke alltid i stille farvann. Likevel er menneskene om bord sammen på reisen. Uttrykket «i samme båt» passer knapt bedre her.
Med Sundbåten får denne gamle symbolikken en helt konkret lokal betydning. For i Kristiansund er overfarten ikke bare et bilde. Generasjoner har gått ned på kaia, gått om bord sammen med andre og latt båten føre dem trygt til den andre siden. Kirkelig ansatte benytter daglig Sundbåten til å reise med, og til og med kjøre sundbåt.
Sundbåten binder sammen det som geografien har skilt. Passasjerene kan være forskjellige og ha ulike mål med reisen, men under overfarten er de i samme båt.
Det gjør Sundbåten til et naturlig lokalt uttrykk for noe av det kirkeskipet tradisjonelt symboliserer: reisen, fellesskapet og håpet om å nå fram.
En modell av Sundbåten kan også bygge en bro mellom kirkerommet og livet utenfor kirkedøren.
Barn som ser Sundbåten gå over havna, vil kunne møte den igjen når de kommer inn i Kirkelandet kirke. Eldre vil kjenne igjen et fartøy de kanskje har reist med gjennom et helt liv. Besøkende og turister vil kunne oppdage sammenhengen mellom kirken, havna og Kristiansunds maritime historie.
Dermed kan kirkeskipet også bli et utgangspunkt for formidling.
Det kan brukes under kirkevandringer, skolebesøk og konfirmantundervisning. Sundbåten åpner nærmest av seg selv for spørsmål som også kirken arbeider med:
Hva betyr det å være i samme båt?
Hva betyr det å ta vare på hverandre underveis?
Hva vil det si å føre noen trygt over?
Og hvor finner vi den trygge havnen?
Slik kan lokalhistorien åpne døren til større spørsmål.
Det er heller ingenting ved kirkeskiptradisjonen som tilsier at et kirkeskip må være en bestemt type seilskute.
Det avgjørende er hva skipet representerer.
Andre norske kirker har valgt modeller av fartøy med en særskilt historisk eller lokal betydning. Det viser at kirkeskiptradisjonen kan leve videre samtidig som den får en tydelig stedegen form.
I Kristiansund burde det være naturlig å tenke på samme måte.
Byen er bygd rundt havna, med havnebassenget som selve hjertet i byen. Kirkelandet kirke står midt i byen. Og ute på havna går fremdeles fartøyene som har bundet landene sammen gjennom generasjoner. Sammenhengen er allerede der.
Spørsmålet blir så hvilken Sundbåt som skal få denne plassen.
De mest nærliggende kandidatene er Rapp og Nordsund.
Det er særlig interessant fordi de representerer den samme perioden i Kristiansunds historie som Kirkelandet kirke. Rapp ble bygget i 1958. Kirkelandet kirke ble vigslet i 1964. Nordsund ble bygget i 1965.
Båtene og kirken har dermed levd side om side i mer enn 60 år og har samtidige arkitektoniske uttrykk. Kirken som et modernistisk kirkebygg. Sundbåtene som et samtidig skipsarkitektonisk design.
De representerer også et formspråk mange forbinder med den klassiske Sundbåten. Generasjoner av kristiansundere har sett dem på havna og reist med dem. De har fraktet mennesker mellom landene mens Kirkelandet kirke har stått over byen.
Rapp har dessuten en særskilt kulturhistorisk verdi som vernet fartøy.
Valget mellom Rapp og Nordsund bør imidlertid ikke bare være en teknisk beslutning. Her ligger det en mulighet til å invitere byen med.
Et slikt prosjekt kan også skape nye forbindelser mellom kirken og lokalsamfunnet.
Det finnes mennesker som kanskje sjelden oppsøker en gudstjeneste, men som har et sterkt forhold til Sundbåten. Modellbyggere, sjøfolk, historikere, tidligere mannskap, skoleelever og andre kan få en naturlig inngang til et prosjekt i kirken.
Det er en verdi i seg selv. Kirken står ikke utenfor byens historie. Den er en selvfølgelig del av den. Får vi et kirkeskip som springer ut av byens egen historie kan synliggjøre nettopp dette.
I 2026 er det 150 år siden den organiserte sundbåttrafikken startet i Kristiansund. Et slikt jubileum skal naturligvis feires. Men de beste jubileene etterlater seg også noe når flaggene er tatt ned og jubileumsprogrammet er avsluttet.
En modell av Sundbåten som kirkeskip kan bli nettopp et slikt varig minne. Både over Sundbåtens 150 år, men også over menneskene den har fraktet.
For Sundbåtens historie finnes ikke først og fremst i rutetabeller, passasjertall og tekniske spesifikasjoner.
Den finnes i menneskene som har stått på kaia og ventet. I skolebarna på vei over sundet. I arbeidsfolk på vei til jobb. I familier på besøk. I kirkegjengere på vei til kirken. I generasjoner som har gått om bord, satt seg ned og latt båten føre dem over.
Sundbåten er et av de sterkeste symbolene Kristiansund har. Men argumentet for å gjøre den til kirkeskip handler om langt mer enn lokal stolthet.
Det handler om hva Sundbåten representerer. I 150 år har den ført mennesker over sundene og bundet Kristiansunds fire land sammen. Den har vært åpen for alle og vært en del av menneskenes hverdag gjennom generasjoner.
Et kirkeskip symboliserer kirken og menigheten på reisen over livets hav. Her møtes de to fortellingene på en nesten selvfølgelig måte. Med Sundbåten som kirkeskip vil den kunne uttrykke kristent fellesskap, lokal tilhørighet og Kristiansunds maritime kulturarv i ett og samme symbol.
Og kanskje er det nettopp det et godt kirkeskip skal gjøre:
Fortelle hvor vi kommer fra. Minne oss om at vi er i samme båt. Et Kirkeskip som frakter oss mot dit vi skal.
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
