Hva gjør et land når velstand ikke lenger løser problemer, men i økende grad skaper dem? Dette spørsmålet har stått sentralt i forfatterskapet til Martin Bech Holte, samfunnsøkonom og forfatter av bestselgeren Landet som ble for rikt. I sin nyeste bok, Alternativt statsbudsjett, går han et skritt videre og presenterer konkrete politiske og økonomiske grep for å møte det han beskriver som en strukturell krise i norsk økonomi.
Fredrik Solvang var konferansier på Verdiskapermessen på Campus og innledet foredrag til Martin Holte om Landet som ble for rikt. Foto: Erik Aukan / Applausen
Innlegget Holte holder, tar utgangspunkt i samme diagnose: Norge har over lang tid kunnet kompensere for svake prioriteringer gjennom høy pengebruk, subsidier og gunstige eksterne forhold. Nå er disse drivkreftene i ferd med å svekkes.
– Vi har vært i en periode hvor det ikke har vært behov for særlig høy grad av uro. Nå er det sunt for oss med en middels grad av nevrotisisme, sier Holte, og presiserer at han bruker begrepet i psykologisk, ikke moralsk forstand.
Holte peker på tre forhold som har holdt norsk økonomi oppe det siste tiåret. Den første er en kraftig økning i offentlig pengebruk, drevet av innfasingen av oljepenger.
– Vi har gått fra rundt fem til elleve prosent av fastlandsøkonomien i offentlig bruk på et drøyt tiår, sier han, og understreker at dette har hatt betydelige multiplikatoreffekter.
Den andre driveren er subsidiering av investeringer i oljesektoren gjennom oljeskattepakken.
– Oljeinvesteringene har økt med rundt hundre milliarder kroner, uten at det har vært ført som bruk av oljepenger, sier Holte, og beskriver hvordan dette har gitt høy aktivitet langs store deler av kysten.
Den tredje faktoren er en historisk svak kronekurs.
– Vi har aldri sett en så svak realvalutakurs i moderne tid, sier han, og påpeker at dette har gjort norsk eksport og reiseliv svært konkurransedyktig, samtidig som det har tappet innenlandsk kjøpekraft.
.jpg)
Ifølge Holte er dagens politikk et resultat av en gjensidig forsterkende dynamikk mellom velgere og politikere.
– Velgerne belønner kortsiktige løsninger. Derfor tilbyr politikerne dem, sier han, og viser til hvordan subsidier markedsføres aktivt, også når de formelt er ment å avvikles.
Denne dynamikken, mener han, skyver de langsiktige hensynene til side.
– Det jeg bryr meg mest om, er om dette skaper et samfunn som tjener barna våre, sier Holte.
Et gjennomgående tema i Holtes analyse er forskjellen i livsvilkår mellom generasjoner. Tall fra internasjonale og nasjonale undersøkelser viser at eldre i Norge har svært høy livstilfredshet, mens unge i langt større grad opplever utenforskap og usikkerhet.
– De over 60 i Norge er verdens lykkeligste over 60-åringer, sier han. – Men for de unge er situasjonen en annen.
Ungdomsledigheten er på sitt høyeste nivå siden tidlig 2000-tall, og andelen unge som faller ut av skolen har økt markant.
– Vi har gått fra fire til ni prosent som ikke får vitnemål i ungdomsskolen på ti år, sier Holte, og legger til: – Dette rimer ikke med et samfunn som gir muligheter.
Den første av tre grunnleggende drivkrefter for økonomisk vekst er arbeidskraft. Holte avviser påstanden om at nordmenn er late, men mener at systemene rundt arbeid har blitt svakere.
– Vi har skapt et samfunn hvor flere står utenfor arbeidslivet mot sin vilje, sier han, og viser til økende uførhet i yngre aldersgrupper.
Han knytter dette også til en kultur med lavere krav og forventninger.
– God selvkontroll er en av de sterkeste indikatorene for et godt liv, sier Holte, og kritiserer det han oppfatter som en tendens til å tilpasse systemene rundt utfordringer fremfor å løse dem.
Den andre drivkraften er kapital. Her mener Holte at Norge skiller seg negativt ut fra resten av Norden.
– I Sverige har husholdningene bygget opp store finansielle formuer parallelt med en ansvarlig stat, sier han. – I Norge har staten samlet kapitalen.
Konsekvensen er at innovative selskaper selges ut.
– Vi er tidlig ute med gode ideer, men vi selger dem, sier Holte, og viser til eksempler som Spacemaker, Stingray og Kahoot.
Særlig fremhever han formuesskatten som en barriere for langsiktig privat eierskap.
Den tredje drivkraften, produktivitet, er ifølge Holte den mest bekymringsfulle. Sammenlikninger med Europa viser at offentlige tjenester i Norge er svært kostbare uten tilsvarende høy effektivitet.
– Verdiskapningen per krone kapital har falt med nesten 20 prosent i fastlandsøkonomien, sier han, og understreker at offentlige investeringer står for en stor del av dette.
Han forklarer utviklingen med svake insentiver, prinsipale-agent-problemer og det han omtaler som «forsikringslogikk» i offentlig sektor.
– Når staten alltid rydder opp, endrer det adferden, sier Holte.
Holtes svar er et reformprosjekt bygget rundt fem hovedgrep. Først en tydelig styrking av arbeidslinjen, blant annet gjennom lavere skatt på arbeid.
– Vi må være et samfunn som belønner arbeid, sier han.
Deretter foreslår han å avvikle formuesskatten på nærings- og finanskapital, kombinert med sterkere beskatning av eiendom.
Tredje punkt er å fjerne rundt 100 milliarder kroner i subsidier.
– Gratis tjenester fører ofte til dårlig ressursbruk, sier Holte, og viser til barnehage, ferger og strømstøtte.
Fjerde grep er mer effektiv offentlig pengebruk gjennom tydelig kostnadsstyring.
– Design-to-cost virker. Det er ikke ideologi, det er erfaring, sier han.
Det siste punktet er omfattende forenkling av reguleringer som i dag bremser omstilling og innovasjon.
Holtes beskriver et prosjekt som er ambisiøst, systemkritisk og tydelig generasjonsorientert. Enten man deler hans konklusjoner eller ikke, er analysen et forsøk på å flytte den økonomiske debatten fra fordelingskamp til langsiktig verdiskaping. Det er fort en utfordring i et land som har råd til mye. Derimot har vi ikke råd til å bli akterutseilt slik dagens situasjon i verden er. Akkurat nå foregår det store omskiftninger i handelsavtaler, forsvarssektor, sikkerhetspolitikk og gradvise demografiske skifter i verden. Uansett om man er enig eller uenig med forslagene til Holte, må debatten dreies bort i fra partipolitikken som alltid har best råd og skal finansiere smått og stort av gode ordninger som koster masse penger.
Vi må over til en politikk som gir rom for den langsiktige og reelle verdiskapningen. En verdiskapning som i stor grad skjer rundt omkring i landet og ikke på offentlige kontor. Møre og Romsdal er et fylke som gjør en god verdiskapning, men vi trenger en politikk som er forutsigbar over lang tid og som bidrar til at bedriftene blir i Norge.
Innlegget Holte holder, tar utgangspunkt i samme diagnose: Norge har over lang tid kunnet kompensere for svake prioriteringer gjennom høy pengebruk, subsidier og gunstige eksterne forhold. Nå er disse drivkreftene i ferd med å svekkes.
– Vi har vært i en periode hvor det ikke har vært behov for særlig høy grad av uro. Nå er det sunt for oss med en middels grad av nevrotisisme, sier Holte, og presiserer at han bruker begrepet i psykologisk, ikke moralsk forstand.
Holte peker på tre forhold som har holdt norsk økonomi oppe det siste tiåret. Den første er en kraftig økning i offentlig pengebruk, drevet av innfasingen av oljepenger.
– Vi har gått fra rundt fem til elleve prosent av fastlandsøkonomien i offentlig bruk på et drøyt tiår, sier han, og understreker at dette har hatt betydelige multiplikatoreffekter.
Den andre driveren er subsidiering av investeringer i oljesektoren gjennom oljeskattepakken.
– Oljeinvesteringene har økt med rundt hundre milliarder kroner, uten at det har vært ført som bruk av oljepenger, sier Holte, og beskriver hvordan dette har gitt høy aktivitet langs store deler av kysten.
Den tredje faktoren er en historisk svak kronekurs.
– Vi har aldri sett en så svak realvalutakurs i moderne tid, sier han, og påpeker at dette har gjort norsk eksport og reiseliv svært konkurransedyktig, samtidig som det har tappet innenlandsk kjøpekraft.
Ifølge Holte er dagens politikk et resultat av en gjensidig forsterkende dynamikk mellom velgere og politikere.
– Velgerne belønner kortsiktige løsninger. Derfor tilbyr politikerne dem, sier han, og viser til hvordan subsidier markedsføres aktivt, også når de formelt er ment å avvikles.
Denne dynamikken, mener han, skyver de langsiktige hensynene til side.
– Det jeg bryr meg mest om, er om dette skaper et samfunn som tjener barna våre, sier Holte.
Et gjennomgående tema i Holtes analyse er forskjellen i livsvilkår mellom generasjoner. Tall fra internasjonale og nasjonale undersøkelser viser at eldre i Norge har svært høy livstilfredshet, mens unge i langt større grad opplever utenforskap og usikkerhet.
– De over 60 i Norge er verdens lykkeligste over 60-åringer, sier han. – Men for de unge er situasjonen en annen.
Ungdomsledigheten er på sitt høyeste nivå siden tidlig 2000-tall, og andelen unge som faller ut av skolen har økt markant.
– Vi har gått fra fire til ni prosent som ikke får vitnemål i ungdomsskolen på ti år, sier Holte, og legger til: – Dette rimer ikke med et samfunn som gir muligheter.
Den første av tre grunnleggende drivkrefter for økonomisk vekst er arbeidskraft. Holte avviser påstanden om at nordmenn er late, men mener at systemene rundt arbeid har blitt svakere.
– Vi har skapt et samfunn hvor flere står utenfor arbeidslivet mot sin vilje, sier han, og viser til økende uførhet i yngre aldersgrupper.
Han knytter dette også til en kultur med lavere krav og forventninger.
– God selvkontroll er en av de sterkeste indikatorene for et godt liv, sier Holte, og kritiserer det han oppfatter som en tendens til å tilpasse systemene rundt utfordringer fremfor å løse dem.
Den andre drivkraften er kapital. Her mener Holte at Norge skiller seg negativt ut fra resten av Norden.
– I Sverige har husholdningene bygget opp store finansielle formuer parallelt med en ansvarlig stat, sier han. – I Norge har staten samlet kapitalen.
Konsekvensen er at innovative selskaper selges ut.
– Vi er tidlig ute med gode ideer, men vi selger dem, sier Holte, og viser til eksempler som Spacemaker, Stingray og Kahoot.
Særlig fremhever han formuesskatten som en barriere for langsiktig privat eierskap.
Den tredje drivkraften, produktivitet, er ifølge Holte den mest bekymringsfulle. Sammenlikninger med Europa viser at offentlige tjenester i Norge er svært kostbare uten tilsvarende høy effektivitet.
– Verdiskapningen per krone kapital har falt med nesten 20 prosent i fastlandsøkonomien, sier han, og understreker at offentlige investeringer står for en stor del av dette.
Han forklarer utviklingen med svake insentiver, prinsipale-agent-problemer og det han omtaler som «forsikringslogikk» i offentlig sektor.
– Når staten alltid rydder opp, endrer det adferden, sier Holte.
Holtes svar er et reformprosjekt bygget rundt fem hovedgrep. Først en tydelig styrking av arbeidslinjen, blant annet gjennom lavere skatt på arbeid.
– Vi må være et samfunn som belønner arbeid, sier han.
Deretter foreslår han å avvikle formuesskatten på nærings- og finanskapital, kombinert med sterkere beskatning av eiendom.
Tredje punkt er å fjerne rundt 100 milliarder kroner i subsidier.
– Gratis tjenester fører ofte til dårlig ressursbruk, sier Holte, og viser til barnehage, ferger og strømstøtte.
Fjerde grep er mer effektiv offentlig pengebruk gjennom tydelig kostnadsstyring.
– Design-to-cost virker. Det er ikke ideologi, det er erfaring, sier han.
Det siste punktet er omfattende forenkling av reguleringer som i dag bremser omstilling og innovasjon.
Holtes beskriver et prosjekt som er ambisiøst, systemkritisk og tydelig generasjonsorientert. Enten man deler hans konklusjoner eller ikke, er analysen et forsøk på å flytte den økonomiske debatten fra fordelingskamp til langsiktig verdiskaping. Det er fort en utfordring i et land som har råd til mye. Derimot har vi ikke råd til å bli akterutseilt slik dagens situasjon i verden er. Akkurat nå foregår det store omskiftninger i handelsavtaler, forsvarssektor, sikkerhetspolitikk og gradvise demografiske skifter i verden. Uansett om man er enig eller uenig med forslagene til Holte, må debatten dreies bort i fra partipolitikken som alltid har best råd og skal finansiere smått og stort av gode ordninger som koster masse penger.
Vi må over til en politikk som gir rom for den langsiktige og reelle verdiskapningen. En verdiskapning som i stor grad skjer rundt omkring i landet og ikke på offentlige kontor. Møre og Romsdal er et fylke som gjør en god verdiskapning, men vi trenger en politikk som er forutsigbar over lang tid og som bidrar til at bedriftene blir i Norge.
