Det var ikke noen uskrevne blad som entret scenen for å gi oss deilige jazztoner på Normoria fredag kveld. Trioen er i verdensklasse både sammen, og hver for seg når det gjelder formidling av musikk og poesi. Det var Kristiansund Jazzklubb, med støtte fra Norsk Jazzforum og Kristiansund Kommune, som arrangerte konserten i flotte Normoria. Folk i alle aldre var møtt opp for å oppleve dyktige musikere på nært hold. Det ble stemningsfull musikk, med noen improviserte toner på bass og piano under konserten.
Torild Ostad. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var Torhild Ostad som sang oss gjennom kvelden. Torild er fra Eidsvåg, og hennes lyse og klare stemme formidlet med tydelig diskusjon hvert et ord i tekstene. Romsdalingen har markert seg som vokalist med musikk innen sjangeren nordisk jazz og norsk folkemusikk. Multikunstneren er allsidig, hun er tekstforfatter, kveder, billedkunstner og komponist. Hennes debutalbum «Blomar i moll» kom ut i 1996 og er et rent a Capella-CD med tradisjonell folkemusikk, eldre religiøse folketoner, salmer og tradisjonelle bånsuller fra ulike deler av Norge.
Etter en lengre periode i stillhet gav hun ut «Jeg roper til deg» i 2017 som er resultatet av et kunstnerisk samarbeid med pianisten Carsten Dahl. Sjangeren på dette albumet er en meditativ og spirituell blanding av tradisjonelle norske folketoner og improvisert jazz. Albumet består utelukkende av Torhild Ostad sin vokal og Carsten Dahl sitt pianospill.
Hennes siste album er «Lyset fra mørket» der hun utvider lydbildet fra en duo til en trio med bass-maestroen Arild Andersen. Det var disse to garvede musikerne hun opptrådte sammen med i Hauk Lillesal på Normoria i Kristiansund. Sjangeren er vokaljazz og sies å være med svært personlige tekster om sårbarhet, tap og stille sorg, men trass dette finnes et håp og lys i enden av tunnelen. Det er forøvrig Ostad selv som har malt albumets forside. Det var i hovedsak låtene fra dette albumet som ble spilt under konserten.
De startet med en lett og muntert melodi der blå jazztoner lagde et bakteppe for Ostads sin stemme. Låten «Blått» ble fremført i poesi-stil med litt scatting mellom noen av versene. Mellomspillene oppleves som improvisert jazz spilt i samspill mellom pianisten og bassisten. Samspillet resulterer i spontan applaus fra tilhørerne. Teksten forteller om det å være blå, som med sine dype sårbare følelser gir deg en melankolsk sinnsstemning.
Neste nummer ble enda en melankolsk tekst som ble sunget litt folkevise-aktig. Melodien til «Jeg roper til deg» har et preg av ballade og folketone i seg. Teksten forteller om sårbarhet, tro, og det å finne et åndelig lys i mørket.
Torhild Ostad prater litt mellom låtene, litt for å gi oss en bedre forståelse og sammenhengen i låtene. Jeg opplever henne tidsmessig som humoristisk, dette kommer veldig til syne i hennes historie om pianisten som fikk vondt i rumpen av krakken han satt på under en konsert på Vestnes for noen dager siden. Denne historien utløser fremførelsen, av en krull eller stev fra Romsdalen relatert til ordspill rundt samme tema.
Carsten Dahl er en prisbelønt jazzpianist og komponist. Dansken er teknisk dyktig, har en dype musikalske innlevelse og evnen til å koble rå jazz med klassiske elementer og nordisk toner. Musikken hans beskrives ofte som poetisk, vill, improviserende og svingende. Han beveger seg sømløst mellom flere sjangre som tradisjonell og moderne jazz, nordisk folkemusikk, det klassiske og det mer eksperimentelle.
Gjennom de siste tre tiårene har Dahl spilt med en lang rekke storheter, både internasjonale og skandinaviske jazzmusikere. Han har også egne konstellasjoner som Carsten Dahl Trinity og Golden Ratio. At Dahl er en dyktig pianist, viste han tydelig i løpet av kveldens konsert. Han skapte flere typer melankolske stemninger, enten alene på flygelet eller sammen med Arild Andersen på bass. Ofte ble hans viltre og lekne pianospill møtt med spontan applaus i løpet av konserten. De satt langt fremme kunne også få med seg at han scattet litt mens han spilte på flygelet.
Med tekst fra diktsamlingen «Villarkonn» av Aslaug Vaa fikk vi «Vaka og vente» som Torhild har komponert melodi til. Sangen var rolig og ble fremført i et folkemusikk uttrykk sammen med en litt mørk jazzmelodi. Låten ble utgitt på albumet «Jeg roper til deg». Mellomspillet på flygel og bass opplevdes som melankolsk, og oppleves litt improvisert.
«Poeten» er en musikalsk hyllest til dikteren Olav H. Hauge. Vi får en nydelig intro på kontrabass, der Andersen demonstrerer hvordan en bass kan spille vakre melodier. Når piano kommer inn med melodi gir dette en dimensjon av tristhet i melodien. Når sangen kommer inn ligger instrumentene mer som et stille komp i bakgrunnen og gir Torhild rom til sin poetiske fremføring. Det er pianisten Dahl som har komponert musikken til et tidligere prosjekt han hadde, men Torhild har tatt melodien og skrevet sin egen tekst til melodien.
«Vesle skuggen min» er en veldig nedtonet låt der man kan ha følelsen av at pianisten skal ta litt av i sitt improviserte spill, men det gjør han altså ikke, den blir mer et velorkestert og kontrollert kaos. Teksten handler om å ha et forhold til sin egen skygge, både konkret og i overført betydning. Den synser litt rundt det å beholde barnet i seg selv i voksen alder, og at dette er et samarbeid man må ta med seg livet ut.
Så skulle vi opp i tempo, med en rytmisk låt som har fått navnet «Usikkert barn». Låten er satt sammen av flere historier, men det var en egen opplevelse som satte tankeprosessen i gang. Den historien handler om når Torild fant en blødende narkoman utenfor Oslo domkirke en sen kveld etter en konsert. Hun ringte etter ambulanse og mens hun satt der og ventet så kom tankene om hvordan denne mannen hadde hatt det som barn før han endte opp som narkoman i Oslo. Vokalen vekslet mellom lys og mørk sang, og melodien kunne oppleves som litt dramatisk til tider. Teksten er innom de såre følelsene man sitter igjen med etter et tap av kjærlighet. «Usikkert barn» blir derfor et symbol på den sårbarheten man sitter med når alt raser sammen. Det er like fullt et underliggende håp om at lyset kommer tilbake.
Før det ble en liten pause i konserten trådte Torhild til side og lot gutta få slå seg litt løs. Det ble veldig så viltert, nesten så pianisten prøvde å overgå bassen enkelte ganger med sitt aggressive pianospill. Det var et lekent jazzspill, og gutta hadde det tydelig gøy med en spilleglede som smittet over på publikum. Jeg satt med følelsen av at bassisten på en måte holder seg til notene mens pianisten ikke ville dette. Dette var improjazz på sitt beste.
Etter pausen får vi kveldens andre diktlesning «Stille sorg». Det at låten fremføres som en diktopplesning i stedet for sang gir teksten et mer nakent og personlig uttrykk. Arild Andersen bruker bue når han spiller på sin kontrabass, som gir en svak følelse av kammermusikk. Det at låten fremføres som en diktopplesning i stedet for sang gir teksten et mer nakent og personlig uttrykk. Dette sammen med jazzet flygel lyd i bakgrunn og tekstlesningen får vi en intim opplevelse. Teksten som leses beskriver følelsene rundt et samlivsbrudd. Hun formidler et sterkt ønske om å ha det ugjorte ugjort. Dette er en tilstand alle som har hatt dyp kjærlighetssorg kan kjenne seg igjen i.
Så skulle vi få litt lystig sang og melodi. Låten «Hjerte av bly» har en munter melodi, men selve ordene som synges er ikke så muntre. Låten er en duo mellom en meget habil jazzsanger og en av Norges beste kontrabassister. Noe som blir ytterligere bevist under hans bass solo. Teksten handler om følelsen av å ønske et brudd ugjort, uavhengig av hvem sin feil det opprinnelig var. Litt brutalt fortalt er dette nok en sang om kjærlighetssorg og alle følelsene som følger med når man er den tapende parten.
Jeg tror ikke man tar for hardt i om man beskriver Arild Andersen som Norges mest anerkjente og internasjonalt kjente jazz bassist og komponist. Han har preget jazzscenen i snart seks tiår, og regnes som en av hjørnesteinene i utviklingen av det «nordiske lydbildet» innen jazz. Han har utgitt over 22 kritikerroste soloalbum, og ikke minst album i samarbeid med andre legender i jazzmiljøet internasjonalt og nasjonalt.Han er en Tradisjonsbærer som siden 1990-tallet markert seg ved å fusjonere tradisjonell norsk folkemusikk med moderne improvisert jazz.
Det er klart at når man har vært utøvende musiker så lenge som Andersen så har det resultert i flere utmerkelser og priser. Den som kanskje henger høyest er Kommandør av St. Olavs Orden som han fikk i 2022 for sin ekstraordinære innsats for musikklivet. Ellers har han fått flere høythengende jazzpriser og Spellemannpriser. Andersen har en varme, presis og melodisk tone i måten han trakterer sin kontrabass. Hans bass spilling utløste flere spontane applauser under konserten.
Låten «Farget glass» handler i stor grad om håpet og forandringer, om den reisen man tar til lyset fra det håpløse. Når Ostad skrev denne teksten hadde hun blitt inspirert av noen gamle glassmalerier i bygården til sin venninne. Hun bodde hos sin venninne en tid etter en skilsmisse. Når man er på sitt mest sårbare er det de fine øyeblikkene i hverdagen som kan ende i en tekst. Når jeg hørte melodien tenkte jeg automatisk på Erik Bye sin låt «Vår beste dag» fordi melodiene er ganske like. Den kjærlige teksten passer utmerket til melodien.
«Alle har sitt» er en intim og lavmælt jazzballade der teksten er skrevet av Torhild Ostad, mens melodien er komponert av pianisten Rune Klakegg. Sangen tar utgangspunkt i at alle mennesker bærer på sine egne personlige byrder, og at det handler om å tørre å møte vanskelige livssituasjoner og tunge følelser med mot. Selv i alt det vanskelige må livet gå videre.
Så skulle vi få en duo med sang og piano. «Alt forandrer seg» er sangen med flere historier, men som ble til når hun så de nakne trærne utenfor høyblokka i regjeringskvartalet i Oslo ikke lenge etter at bomben gikk av der. Jeg opplevde historien om den skadde fuglen, hun hadde sett som barn, som litt morbid latterfremkallende i en ellers tragisk historie. Mot slutten av låta ble det a cappella-sang før piano kommer inn og vi får en avslutning av låten
Folketoner og det vakre
Torhild har en likestilt karriere som sanger og formidler av folketoner. Hun har laget en låt i denne sjangeren som heter «Gret du barnet» som hun fremførte for oss. Det var nynorsk tekst og de var veldig tro mot sjangeren med unntak av jazztoner i mellomspillene. Låten var en vuggesang med religiøse folketoner. I korte trekk handler sangen om å trøste et gråtende barn. De fleste uttrykk lar seg utmerket blande med nettopp folkemusikk.
Som siste verk på programmet skulle vi få «Vakker» som nettopp var en vakker låt. Det er pianisten Carsten Dahl som har komponert den stemningsfulle melodien. Det er en jazz ballade som tar for seg følelsene som kan oppstå når mørket faller over en liten by og man kan se lysene som tennes. Teksten er en hyllest til de små byene, omtrent som der hun satt i skumringen og skrev teksten. Det er bassen som gir låten et preg av jazz. Vi får også et mellomspill fra pianisten som jeg vil beskrive som behersket Improjazz. Overraskelsen kom på avslutningen, for da ble det et pianospill som kan sammenlignes med et klassisk verk av kanskje Mozart.
De lar seg overtale til et ekstranummer. De spiller da «Blått» på nytt, men denne gangen virker låten litt mer lystig og enda mer jazzet opp. Det at hun leser jo diktet på sin egen Romsdalsdialekt gjør det bare mer personlig. Det blir et mellomspill med viltert pianospill.
Musikken i sin helhet oppleves som rolig litt behersket nedpå ballade-jazz med rolig harmonisk sang, tekstene oppleves som poetiske verk. Hun synger historiene på en melankolsk rolig måte som også er preget av slik folkemusikken pleier å bli sunget på. Det er ganske tydelig at hun har gått gjennom en litt vond skilsmisse og at dette har resultert i flere tekster. Det er likevel noe lys i det mørke, og hun har også et sterkt håp i sine tekster. Det at det er en del improvisasjon gjør jo at ingen konserter er like. Det vi fikk oppleve på denne konserten blir derfor en veldig unikt musikalsk opplevelse.
Det var Torhild Ostad som sang oss gjennom kvelden. Torild er fra Eidsvåg, og hennes lyse og klare stemme formidlet med tydelig diskusjon hvert et ord i tekstene. Romsdalingen har markert seg som vokalist med musikk innen sjangeren nordisk jazz og norsk folkemusikk. Multikunstneren er allsidig, hun er tekstforfatter, kveder, billedkunstner og komponist. Hennes debutalbum «Blomar i moll» kom ut i 1996 og er et rent a Capella-CD med tradisjonell folkemusikk, eldre religiøse folketoner, salmer og tradisjonelle bånsuller fra ulike deler av Norge.
Etter en lengre periode i stillhet gav hun ut «Jeg roper til deg» i 2017 som er resultatet av et kunstnerisk samarbeid med pianisten Carsten Dahl. Sjangeren på dette albumet er en meditativ og spirituell blanding av tradisjonelle norske folketoner og improvisert jazz. Albumet består utelukkende av Torhild Ostad sin vokal og Carsten Dahl sitt pianospill.
Hennes siste album er «Lyset fra mørket» der hun utvider lydbildet fra en duo til en trio med bass-maestroen Arild Andersen. Det var disse to garvede musikerne hun opptrådte sammen med i Hauk Lillesal på Normoria i Kristiansund. Sjangeren er vokaljazz og sies å være med svært personlige tekster om sårbarhet, tap og stille sorg, men trass dette finnes et håp og lys i enden av tunnelen. Det er forøvrig Ostad selv som har malt albumets forside. Det var i hovedsak låtene fra dette albumet som ble spilt under konserten.
De startet med en lett og muntert melodi der blå jazztoner lagde et bakteppe for Ostads sin stemme. Låten «Blått» ble fremført i poesi-stil med litt scatting mellom noen av versene. Mellomspillene oppleves som improvisert jazz spilt i samspill mellom pianisten og bassisten. Samspillet resulterer i spontan applaus fra tilhørerne. Teksten forteller om det å være blå, som med sine dype sårbare følelser gir deg en melankolsk sinnsstemning.
Neste nummer ble enda en melankolsk tekst som ble sunget litt folkevise-aktig. Melodien til «Jeg roper til deg» har et preg av ballade og folketone i seg. Teksten forteller om sårbarhet, tro, og det å finne et åndelig lys i mørket.
Torhild Ostad prater litt mellom låtene, litt for å gi oss en bedre forståelse og sammenhengen i låtene. Jeg opplever henne tidsmessig som humoristisk, dette kommer veldig til syne i hennes historie om pianisten som fikk vondt i rumpen av krakken han satt på under en konsert på Vestnes for noen dager siden. Denne historien utløser fremførelsen, av en krull eller stev fra Romsdalen relatert til ordspill rundt samme tema.
Carsten Dahl er en prisbelønt jazzpianist og komponist. Dansken er teknisk dyktig, har en dype musikalske innlevelse og evnen til å koble rå jazz med klassiske elementer og nordisk toner. Musikken hans beskrives ofte som poetisk, vill, improviserende og svingende. Han beveger seg sømløst mellom flere sjangre som tradisjonell og moderne jazz, nordisk folkemusikk, det klassiske og det mer eksperimentelle.
Gjennom de siste tre tiårene har Dahl spilt med en lang rekke storheter, både internasjonale og skandinaviske jazzmusikere. Han har også egne konstellasjoner som Carsten Dahl Trinity og Golden Ratio. At Dahl er en dyktig pianist, viste han tydelig i løpet av kveldens konsert. Han skapte flere typer melankolske stemninger, enten alene på flygelet eller sammen med Arild Andersen på bass. Ofte ble hans viltre og lekne pianospill møtt med spontan applaus i løpet av konserten. De satt langt fremme kunne også få med seg at han scattet litt mens han spilte på flygelet.
Med tekst fra diktsamlingen «Villarkonn» av Aslaug Vaa fikk vi «Vaka og vente» som Torhild har komponert melodi til. Sangen var rolig og ble fremført i et folkemusikk uttrykk sammen med en litt mørk jazzmelodi. Låten ble utgitt på albumet «Jeg roper til deg». Mellomspillet på flygel og bass opplevdes som melankolsk, og oppleves litt improvisert.
«Poeten» er en musikalsk hyllest til dikteren Olav H. Hauge. Vi får en nydelig intro på kontrabass, der Andersen demonstrerer hvordan en bass kan spille vakre melodier. Når piano kommer inn med melodi gir dette en dimensjon av tristhet i melodien. Når sangen kommer inn ligger instrumentene mer som et stille komp i bakgrunnen og gir Torhild rom til sin poetiske fremføring. Det er pianisten Dahl som har komponert musikken til et tidligere prosjekt han hadde, men Torhild har tatt melodien og skrevet sin egen tekst til melodien.
«Vesle skuggen min» er en veldig nedtonet låt der man kan ha følelsen av at pianisten skal ta litt av i sitt improviserte spill, men det gjør han altså ikke, den blir mer et velorkestert og kontrollert kaos. Teksten handler om å ha et forhold til sin egen skygge, både konkret og i overført betydning. Den synser litt rundt det å beholde barnet i seg selv i voksen alder, og at dette er et samarbeid man må ta med seg livet ut.
Så skulle vi opp i tempo, med en rytmisk låt som har fått navnet «Usikkert barn». Låten er satt sammen av flere historier, men det var en egen opplevelse som satte tankeprosessen i gang. Den historien handler om når Torild fant en blødende narkoman utenfor Oslo domkirke en sen kveld etter en konsert. Hun ringte etter ambulanse og mens hun satt der og ventet så kom tankene om hvordan denne mannen hadde hatt det som barn før han endte opp som narkoman i Oslo. Vokalen vekslet mellom lys og mørk sang, og melodien kunne oppleves som litt dramatisk til tider. Teksten er innom de såre følelsene man sitter igjen med etter et tap av kjærlighet. «Usikkert barn» blir derfor et symbol på den sårbarheten man sitter med når alt raser sammen. Det er like fullt et underliggende håp om at lyset kommer tilbake.
Før det ble en liten pause i konserten trådte Torhild til side og lot gutta få slå seg litt løs. Det ble veldig så viltert, nesten så pianisten prøvde å overgå bassen enkelte ganger med sitt aggressive pianospill. Det var et lekent jazzspill, og gutta hadde det tydelig gøy med en spilleglede som smittet over på publikum. Jeg satt med følelsen av at bassisten på en måte holder seg til notene mens pianisten ikke ville dette. Dette var improjazz på sitt beste.
Etter pausen får vi kveldens andre diktlesning «Stille sorg». Det at låten fremføres som en diktopplesning i stedet for sang gir teksten et mer nakent og personlig uttrykk. Arild Andersen bruker bue når han spiller på sin kontrabass, som gir en svak følelse av kammermusikk. Det at låten fremføres som en diktopplesning i stedet for sang gir teksten et mer nakent og personlig uttrykk. Dette sammen med jazzet flygel lyd i bakgrunn og tekstlesningen får vi en intim opplevelse. Teksten som leses beskriver følelsene rundt et samlivsbrudd. Hun formidler et sterkt ønske om å ha det ugjorte ugjort. Dette er en tilstand alle som har hatt dyp kjærlighetssorg kan kjenne seg igjen i.
Så skulle vi få litt lystig sang og melodi. Låten «Hjerte av bly» har en munter melodi, men selve ordene som synges er ikke så muntre. Låten er en duo mellom en meget habil jazzsanger og en av Norges beste kontrabassister. Noe som blir ytterligere bevist under hans bass solo. Teksten handler om følelsen av å ønske et brudd ugjort, uavhengig av hvem sin feil det opprinnelig var. Litt brutalt fortalt er dette nok en sang om kjærlighetssorg og alle følelsene som følger med når man er den tapende parten.
Jeg tror ikke man tar for hardt i om man beskriver Arild Andersen som Norges mest anerkjente og internasjonalt kjente jazz bassist og komponist. Han har preget jazzscenen i snart seks tiår, og regnes som en av hjørnesteinene i utviklingen av det «nordiske lydbildet» innen jazz. Han har utgitt over 22 kritikerroste soloalbum, og ikke minst album i samarbeid med andre legender i jazzmiljøet internasjonalt og nasjonalt.Han er en Tradisjonsbærer som siden 1990-tallet markert seg ved å fusjonere tradisjonell norsk folkemusikk med moderne improvisert jazz.
Det er klart at når man har vært utøvende musiker så lenge som Andersen så har det resultert i flere utmerkelser og priser. Den som kanskje henger høyest er Kommandør av St. Olavs Orden som han fikk i 2022 for sin ekstraordinære innsats for musikklivet. Ellers har han fått flere høythengende jazzpriser og Spellemannpriser. Andersen har en varme, presis og melodisk tone i måten han trakterer sin kontrabass. Hans bass spilling utløste flere spontane applauser under konserten.
Låten «Farget glass» handler i stor grad om håpet og forandringer, om den reisen man tar til lyset fra det håpløse. Når Ostad skrev denne teksten hadde hun blitt inspirert av noen gamle glassmalerier i bygården til sin venninne. Hun bodde hos sin venninne en tid etter en skilsmisse. Når man er på sitt mest sårbare er det de fine øyeblikkene i hverdagen som kan ende i en tekst. Når jeg hørte melodien tenkte jeg automatisk på Erik Bye sin låt «Vår beste dag» fordi melodiene er ganske like. Den kjærlige teksten passer utmerket til melodien.
«Alle har sitt» er en intim og lavmælt jazzballade der teksten er skrevet av Torhild Ostad, mens melodien er komponert av pianisten Rune Klakegg. Sangen tar utgangspunkt i at alle mennesker bærer på sine egne personlige byrder, og at det handler om å tørre å møte vanskelige livssituasjoner og tunge følelser med mot. Selv i alt det vanskelige må livet gå videre.
Så skulle vi få en duo med sang og piano. «Alt forandrer seg» er sangen med flere historier, men som ble til når hun så de nakne trærne utenfor høyblokka i regjeringskvartalet i Oslo ikke lenge etter at bomben gikk av der. Jeg opplevde historien om den skadde fuglen, hun hadde sett som barn, som litt morbid latterfremkallende i en ellers tragisk historie. Mot slutten av låta ble det a cappella-sang før piano kommer inn og vi får en avslutning av låten
Folketoner og det vakre
Torhild har en likestilt karriere som sanger og formidler av folketoner. Hun har laget en låt i denne sjangeren som heter «Gret du barnet» som hun fremførte for oss. Det var nynorsk tekst og de var veldig tro mot sjangeren med unntak av jazztoner i mellomspillene. Låten var en vuggesang med religiøse folketoner. I korte trekk handler sangen om å trøste et gråtende barn. De fleste uttrykk lar seg utmerket blande med nettopp folkemusikk.
Som siste verk på programmet skulle vi få «Vakker» som nettopp var en vakker låt. Det er pianisten Carsten Dahl som har komponert den stemningsfulle melodien. Det er en jazz ballade som tar for seg følelsene som kan oppstå når mørket faller over en liten by og man kan se lysene som tennes. Teksten er en hyllest til de små byene, omtrent som der hun satt i skumringen og skrev teksten. Det er bassen som gir låten et preg av jazz. Vi får også et mellomspill fra pianisten som jeg vil beskrive som behersket Improjazz. Overraskelsen kom på avslutningen, for da ble det et pianospill som kan sammenlignes med et klassisk verk av kanskje Mozart.
De lar seg overtale til et ekstranummer. De spiller da «Blått» på nytt, men denne gangen virker låten litt mer lystig og enda mer jazzet opp. Det at hun leser jo diktet på sin egen Romsdalsdialekt gjør det bare mer personlig. Det blir et mellomspill med viltert pianospill.
Musikken i sin helhet oppleves som rolig litt behersket nedpå ballade-jazz med rolig harmonisk sang, tekstene oppleves som poetiske verk. Hun synger historiene på en melankolsk rolig måte som også er preget av slik folkemusikken pleier å bli sunget på. Det er ganske tydelig at hun har gått gjennom en litt vond skilsmisse og at dette har resultert i flere tekster. Det er likevel noe lys i det mørke, og hun har også et sterkt håp i sine tekster. Det at det er en del improvisasjon gjør jo at ingen konserter er like. Det vi fikk oppleve på denne konserten blir derfor en veldig unikt musikalsk opplevelse.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
