Med Temautstillingen 2026: Revolusjon rykker det materialbaserte kunsthåndverket inn på Kristiansund Kunsthall i et frontalangrep på informasjonssamfunnets støy og den digitale tidsalder. Gjennom monumentale kjettinger, råhuder og brent leire undersøker 15 kunstnere grenseoppgangene mellom vold og omsorg, tradisjonelt håndverk og konseptuelt bristepunkt, og etablerer en taktil motrevolusjon i en stadig mer virtuell virkelighet.
Kurator Karl Endresen skult i / bak et av verkene. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKristiansund Kunsthall har åpnet dørene for mønstringen Temautstillingen 2026: Revolusjon. Utstillingen, som er et samarbeid med Norske Kunsthåndverkere, undersøker begrepet revolusjon gjennom kunsthåndverkets evne til å utfolde seg mellom konseptuell utforskning og dyp materialforståelse. Juryen valgte ut 24 verk fra 15 kunstnere og kunstnergrupper basert på en åpen innsendingsrunde med hele 240 bidrag.
Under utstillingsåpningen initierte prosjektleder og programkurator Stephanie Serrano Sundby en refleksjon rundt kunsthåndverkets iboende egenart og dets posisjon i en moderne samtid. Hun fremhevet en fundamental kontrast mellom det materielle arbeidet og dagens senkapitalistiske samfunnsstrukturer, og knyttet utstillingen til historiske, fagpolitiske kamper.
Sundby utdypet kunsthåndverkets natur og dets relasjon til samtiden på denne måten:
– Jeg tenker jo at det ligger jo veldig sjønært i kunsthåndverkets egenart, både i forhold til liksom hvordan elementer, metoder og teknikker som verdsetter det langsomme utforskende arbeidet nærhet til materialer, men også omsorg for naturen så sterkt i kontrast til vår samtid og sentralistiske effektivitet og forbrukskultur. Så du har litt sånn rolige mot den tiden vi lever i, men jeg mener at det også ligger noe voldsomt og umiddelbart i mange av kunstverks prosessene.
.jpg)
I utstillingsprogrammet utdyper hun denne dualiteten i materialbehandlingen: Glovarmt metall tvinges inn i nye former, tekstiler strekkes til sine ytterpunkter, og sand smeltes på 1500°C for å transformeres til glass. Videre trakk prosjektlederen linjer bakover i tid for å belyse kunstnernes organisatoriske fundament. Hun assosierte tilbake til Kunstneraksjonen 74 som samlet organiserte kunstnere fra ulike fagfelt i kampen for bedre arbeids- og levekår.
Hun understreket nødvendigheten av kunstens fortsatte tilstedeværelse som en motvekt til informasjonssamfunnets kontinuerlige støy og geopolitiske kriser ved å:
– Fortsette dette arbeidet for å fremme kunst. Og kunstnerens arbeids- og levevilkår fordi de trenger kunsten i samfunnet vårt.
I programteksten understreker hun alvoret i samtiden ytterligere ved å peke på pågående kriger: «Vi må holde oss våkne, vi må ikke sove».
I den påfølgende kuratorvisningen redegjorde kuratorene for de praktiske og konseptuelle vurderingene som preget juryeringen. Kurator Karl Edvin Endresen reflekterte over en tydelig tendens knyttet til kjønn og fysisk skala, som utfordret etablerte konvensjoner innen feltet.
Endresen beskrev observasjonene fra utvelgelsesprosessen der han påpekte at det var tunge, store arbeider gjort av kvinner:
– Det var veldig mye sånn kraftige, sterke ting eller sånn store, sånn uredde sånn som det her, blant annet som de henger opp som 600 kilo kjetting.
Han bekreftet denne slutningen og utdypet hvordan denne fordelingen ble tydelig underveis i arbeidet med utstillingen:
– Vi så det etter hvert på en måte utvalget at her er det noe sånt stor overvekt av av kvinner i utvalget. Men det er veldig modige arbeider.
Dette er et monumentalt, ti år gammelt kjettingverk på over 600 kilo som heter «Komm, süßer Tod (Come, sweet Death)» (2012) av den klassisk utdannede pianisten og billedkunstneren Marte Gunnufsen. Verket er en storslått omtolkning av Johann Sebastian Bachs komposisjon.
.jpg)
Endresen forklarte de tekniske og logistiske utfordringene knyttet til verkets fysiske vekt og plassering i kunsthallen:
– Det er et veldig fint verk. Egentlig skal det henge litt høyere. Det er 3 meter langt. Så det har vært et har vært et eventyr å få det inn hit. Det var det, så det. Det er godt over 600 kilo. Det var en utfordring, men jeg synes det passer veldig fint det rommet her.
Lydsporet til den sylindriske kjettinginstallasjonen er produsert i samarbeid med Gorgoroth-vokalist Gaahl (Kristian Eivind Espedal), og programmet påpeker at verket utforsker de påfallende likhetene mellom Black Metal og barokken. Dette tegner et musikalsk bilde fra Bach til Metal musikk, om det fra kunstnerens side er gjort med overlegg er dette en konkretisering av noe vi allerede vet. Det er en direkte linje fra Bach til Heavy Metal og underarter.
Utstillingens utforskning av dyriske råmaterialer representeres sterkt ved Siri Skjerve, som bor i Todalen og baserer sin praksis på naturgarvet skinn fra lokal jakt. Tittel er «REST» (2026).
Verket ga flere assosiasjoner. Endresen nevnte Pompeii, dette var en av den første assosiasjonen jeg fikk selv når jeg så dette. Men etter å sett på verket flere ganger minner det om den huden som da reptilen legger igjen når de skifter hud, så det kan være at det å skifte ham, og det kan være en symbolikk i det. I katalogen beskrives konseptet presist: «Huden pakker inn kroppen, skiller kjøtt fra luft og vilje fra verden».
.jpg)
Den monumentale leirskulpturen «Korpus (2022–2026)» er laget av den meritterte Trondheims-kunstneren Brit Dyrnes, som i 2019 mottok Norske Kunsthåndverkers ærespris.
– Jeg tar opp forskjellige typer leire og blander og setter sammen, og så jobber jo med forskjellige treningsteknikker, og så er den jo brent i en vedfyrt ovn på ganske høy temperatur, hvilket har gjort at en nesten på bristepunktet. Sånn som blå eller blir jo over til glasur når den kommer i høy temperatur, så den og på baksiden kan jo nesten si at den har blitt sånn lava. Altså den er sånn porøst konsept. Det er jo navnet er jo Corpus.
Kurator Tommy Olsson knyttet verkets tittel og overflatebehandling til organiske og anatomiske strukturer:
– Så det er liksom hele kroppen, hjerte og tempel.
Dette er et fargesterkt glassverk «Gloubi-Boulga» (2022) av glasskunstneren Heidi Kristiansen. Tommy Olsson beskrev dets visuelle karakter og det krevende arbeidet med glassets plastisitet som en stri prosess for å få satt sammen verket riktig. Verket er innbydende og mykt i sitt uttrykk. Olsson hadde en treffende bemerkning i at det kunne gi assosiasjoner til Ahlgrens Biler. I grunnen en enkel, men treffende og god refleksjon
I programmet beskriver Kristiansen sitt verk som en definert frigjøringshandling: «Vår tids revolusjon; å frigjøre sjelen fra en kultur som måler verdi i produktivitet».
.jpg)
Et av de mest gjennomgående diskusjonstemaene under kuratorvisningen var det totale fraværet av digital teknologi og 3D-print i utstillingen, på tross av den åpne invitasjonens fokus på begrepet «revolusjon». Kuratorene tolket dette som et bevisst, politisk valg fra kunsthåndverkernes side. Kunstnerne søker tilflukt i det analoge og materialbaserte som en direkte opposisjonell reaksjon mot utviklingen innen kunstig intelligens (KI).
:I programmet beskrives dette som, det å rope på revolusjon i den samtidige globale støyen er som å skrike etter luft på månen. Kunsthåndverket har, ifølge utstillingens kuratorer, blitt en «hip business» nettopp fordi kunststudenter igjen har blitt opptatt av å faktisk kunne et fag, som en direkte reaksjon på en omverden i oppløsning.
For å gi en fullstendig oversikt over mønstringen på Kristiansund Kunsthall, følger her en sammenstilling av de resterende kunstnerne og verkene som utgjør utstillingens program:
Utstillingen blir stående utover høsten som et kompromissløst forsvar for det fysiske og menneskeskapte kunsthåndverket. Dette er en utstilling som bør oppleves, slik at du selv kan danne deg bilde og assosiasjoner av de forskjellige uttrykkene som du kan oppleve.
Kristiansund Kunsthall har åpnet dørene for mønstringen Temautstillingen 2026: Revolusjon. Utstillingen, som er et samarbeid med Norske Kunsthåndverkere, undersøker begrepet revolusjon gjennom kunsthåndverkets evne til å utfolde seg mellom konseptuell utforskning og dyp materialforståelse. Juryen valgte ut 24 verk fra 15 kunstnere og kunstnergrupper basert på en åpen innsendingsrunde med hele 240 bidrag.
Under utstillingsåpningen initierte prosjektleder og programkurator Stephanie Serrano Sundby en refleksjon rundt kunsthåndverkets iboende egenart og dets posisjon i en moderne samtid. Hun fremhevet en fundamental kontrast mellom det materielle arbeidet og dagens senkapitalistiske samfunnsstrukturer, og knyttet utstillingen til historiske, fagpolitiske kamper.
Sundby utdypet kunsthåndverkets natur og dets relasjon til samtiden på denne måten:
– Jeg tenker jo at det ligger jo veldig sjønært i kunsthåndverkets egenart, både i forhold til liksom hvordan elementer, metoder og teknikker som verdsetter det langsomme utforskende arbeidet nærhet til materialer, men også omsorg for naturen så sterkt i kontrast til vår samtid og sentralistiske effektivitet og forbrukskultur. Så du har litt sånn rolige mot den tiden vi lever i, men jeg mener at det også ligger noe voldsomt og umiddelbart i mange av kunstverks prosessene.
I utstillingsprogrammet utdyper hun denne dualiteten i materialbehandlingen: Glovarmt metall tvinges inn i nye former, tekstiler strekkes til sine ytterpunkter, og sand smeltes på 1500°C for å transformeres til glass. Videre trakk prosjektlederen linjer bakover i tid for å belyse kunstnernes organisatoriske fundament. Hun assosierte tilbake til Kunstneraksjonen 74 som samlet organiserte kunstnere fra ulike fagfelt i kampen for bedre arbeids- og levekår.
Hun understreket nødvendigheten av kunstens fortsatte tilstedeværelse som en motvekt til informasjonssamfunnets kontinuerlige støy og geopolitiske kriser ved å:
– Fortsette dette arbeidet for å fremme kunst. Og kunstnerens arbeids- og levevilkår fordi de trenger kunsten i samfunnet vårt.
I programteksten understreker hun alvoret i samtiden ytterligere ved å peke på pågående kriger: «Vi må holde oss våkne, vi må ikke sove».
I den påfølgende kuratorvisningen redegjorde kuratorene for de praktiske og konseptuelle vurderingene som preget juryeringen. Kurator Karl Edvin Endresen reflekterte over en tydelig tendens knyttet til kjønn og fysisk skala, som utfordret etablerte konvensjoner innen feltet.
Endresen beskrev observasjonene fra utvelgelsesprosessen der han påpekte at det var tunge, store arbeider gjort av kvinner:
– Det var veldig mye sånn kraftige, sterke ting eller sånn store, sånn uredde sånn som det her, blant annet som de henger opp som 600 kilo kjetting.
Han bekreftet denne slutningen og utdypet hvordan denne fordelingen ble tydelig underveis i arbeidet med utstillingen:
– Vi så det etter hvert på en måte utvalget at her er det noe sånt stor overvekt av av kvinner i utvalget. Men det er veldig modige arbeider.
Dette er et monumentalt, ti år gammelt kjettingverk på over 600 kilo som heter «Komm, süßer Tod (Come, sweet Death)» (2012) av den klassisk utdannede pianisten og billedkunstneren Marte Gunnufsen. Verket er en storslått omtolkning av Johann Sebastian Bachs komposisjon.
Endresen forklarte de tekniske og logistiske utfordringene knyttet til verkets fysiske vekt og plassering i kunsthallen:
– Det er et veldig fint verk. Egentlig skal det henge litt høyere. Det er 3 meter langt. Så det har vært et har vært et eventyr å få det inn hit. Det var det, så det. Det er godt over 600 kilo. Det var en utfordring, men jeg synes det passer veldig fint det rommet her.
Lydsporet til den sylindriske kjettinginstallasjonen er produsert i samarbeid med Gorgoroth-vokalist Gaahl (Kristian Eivind Espedal), og programmet påpeker at verket utforsker de påfallende likhetene mellom Black Metal og barokken. Dette tegner et musikalsk bilde fra Bach til Metal musikk, om det fra kunstnerens side er gjort med overlegg er dette en konkretisering av noe vi allerede vet. Det er en direkte linje fra Bach til Heavy Metal og underarter.
Utstillingens utforskning av dyriske råmaterialer representeres sterkt ved Siri Skjerve, som bor i Todalen og baserer sin praksis på naturgarvet skinn fra lokal jakt. Tittel er «REST» (2026).
Verket ga flere assosiasjoner. Endresen nevnte Pompeii, dette var en av den første assosiasjonen jeg fikk selv når jeg så dette. Men etter å sett på verket flere ganger minner det om den huden som da reptilen legger igjen når de skifter hud, så det kan være at det å skifte ham, og det kan være en symbolikk i det. I katalogen beskrives konseptet presist: «Huden pakker inn kroppen, skiller kjøtt fra luft og vilje fra verden».
Den monumentale leirskulpturen «Korpus (2022–2026)» er laget av den meritterte Trondheims-kunstneren Brit Dyrnes, som i 2019 mottok Norske Kunsthåndverkers ærespris.
– Jeg tar opp forskjellige typer leire og blander og setter sammen, og så jobber jo med forskjellige treningsteknikker, og så er den jo brent i en vedfyrt ovn på ganske høy temperatur, hvilket har gjort at en nesten på bristepunktet. Sånn som blå eller blir jo over til glasur når den kommer i høy temperatur, så den og på baksiden kan jo nesten si at den har blitt sånn lava. Altså den er sånn porøst konsept. Det er jo navnet er jo Corpus.
Kurator Tommy Olsson knyttet verkets tittel og overflatebehandling til organiske og anatomiske strukturer:
– Så det er liksom hele kroppen, hjerte og tempel.
Dette er et fargesterkt glassverk «Gloubi-Boulga» (2022) av glasskunstneren Heidi Kristiansen. Tommy Olsson beskrev dets visuelle karakter og det krevende arbeidet med glassets plastisitet som en stri prosess for å få satt sammen verket riktig. Verket er innbydende og mykt i sitt uttrykk. Olsson hadde en treffende bemerkning i at det kunne gi assosiasjoner til Ahlgrens Biler. I grunnen en enkel, men treffende og god refleksjon
I programmet beskriver Kristiansen sitt verk som en definert frigjøringshandling: «Vår tids revolusjon; å frigjøre sjelen fra en kultur som måler verdi i produktivitet».
Et av de mest gjennomgående diskusjonstemaene under kuratorvisningen var det totale fraværet av digital teknologi og 3D-print i utstillingen, på tross av den åpne invitasjonens fokus på begrepet «revolusjon». Kuratorene tolket dette som et bevisst, politisk valg fra kunsthåndverkernes side. Kunstnerne søker tilflukt i det analoge og materialbaserte som en direkte opposisjonell reaksjon mot utviklingen innen kunstig intelligens (KI).
:I programmet beskrives dette som, det å rope på revolusjon i den samtidige globale støyen er som å skrike etter luft på månen. Kunsthåndverket har, ifølge utstillingens kuratorer, blitt en «hip business» nettopp fordi kunststudenter igjen har blitt opptatt av å faktisk kunne et fag, som en direkte reaksjon på en omverden i oppløsning.
For å gi en fullstendig oversikt over mønstringen på Kristiansund Kunsthall, følger her en sammenstilling av de resterende kunstnerne og verkene som utgjør utstillingens program:
Utstillingen blir stående utover høsten som et kompromissløst forsvar for det fysiske og menneskeskapte kunsthåndverket. Dette er en utstilling som bør oppleves, slik at du selv kan danne deg bilde og assosiasjoner av de forskjellige uttrykkene som du kan oppleve.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
