Donald Trump står ikke på stemmeseddelen, men høstens mellomvalg handler likevel i stor grad om ham. Christina Pletten, Kristoffer Rønneberg, Hilmar Mjelde og Jan Arild Snoen diskuterer Trumps makt, faren for en ny riksrettssak, Republikanernes framtid og et Europa under økende amerikansk press.
Christina Pletten, Kristoffer Rønneberg, Hilmar Mjelde og Jan Arild Snoen diskuterer Trumps makt, faren for en ny riksrettssak, Republikanernes framtid og et Europa under økende amerikansk press. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementPå Bjørnsonfestivalen tar programlederne i Aftenpodden USA, Christina Pletten og Kristoffer Rønneberg, temperaturen på amerikansk politikk sammen med statsviter og professor Hilmar Mjelde ved Høgskulen på Vestlandet og samfunnsdebattant og forfatter Jan Arild Snoen.
Utgangspunktet er mellomvalget 13. november. Hele Representantenes hus skal på valg, sammen med en del av Senatet. Rønneberg begynner med det mest grunnleggende spørsmålet: Hvordan ligger Demokratene og Republikanerne an?
Pletten mener utviklingen har beveget seg i Demokratenes favør.
– Det har ganske lenge sett ut som om Demokratene har en ganske god sjanse for å vinne Representantenes hus. Når det gjelder Senatet, ligger det litt dårligere an fordi det ikke er så mange seter de har en sjanse til å plukke opp. Men det ser bedre og bedre ut.
For noen måneder siden så Demokratene fire eller fem realistiske muligheter til å ta republikanske senatsseter. Nå mener Pletten at tallet kan være åtte.
– Jo mer inflasjonen går opp, krigen trekker ut, og alle disse tingene gjør Trump upopulær og republikanerne nervøse, desto større blir sjansene for at Demokratene kan ta makten i begge kamrene i november.
Rønneberg vender seg mot Mjelde, som nylig har vært i USA. Hva er amerikanerne selv opptatt av?
– Generelt er det økonomien. Det er den klassiske valgkampsaken som alltid betyr mest i USA, sier Hilmar Mjelde.
Akkurat nå dreier det seg særlig om levekostnader. Prisene har steget, og vanlige amerikanere opplever at økonomien er blitt vanskeligere å få til å gå rundt.
Mjelde minner samtidig om et grunnleggende trekk ved amerikansk politikk: Presidenten blir belønnet eller straffet for økonomien uavhengig av hvor mye han faktisk kan kontrollere.
– Presidenten blir målt på økonomien gjennom hele presidentperioden. De får masse skryt hvis økonomien går bra og masse kjeft hvis økonomien går dårlig, selv om veldig mye av den økonomiske aktiviteten skjer utenfor politikernes rekkevidde.
Det gir Demokratene et historisk fortrinn. Mellomvalg fungerer ofte som korreksjonsvalg, der velgerne straffer partiet som kontrollerer Det hvite hus.
Mjelde viser til de få unntakene. Demokratene gikk fram under Bill Clinton i 1998, og Republikanerne gjorde det samme under George W. Bush i 2002, etter terrorangrepene 11. september.
Men historien er ingen garanti.
– Man må ikke avskrive Republikanerne. Det er en fare for gruppetenkning, at man begynner å kjøpe de samme argumentene uten å tenke over dem. Demokratene overpresterte også i mellomvalget under Biden. Republikanerne har fortsatt flere gode kort på hånden.
Rønneberg peker på det åpenbare paradokset. Trump stiller ikke til valg, men er likevel den sentrale personen i valgkampen. Republikanerne skal holde et ekstraordinært landsmøte der presidenten blir hovedattraksjonen, samtidig som oppslutningen hans er lav.
Kan republikanske kandidater ha mer å tjene på å distansere seg fra ham?
Jan Arild Snoen ser allerede tegn til det.
– Det er ganske mange av republikanerne som er utsatt i Representantenes hus, som ikke drar på det ekstraordinære landsmøtet. De vil ikke omfavne Trump.
Trump selv mener derimot at partiet trenger ham.
– Trump mener at den eneste måten Republikanerne kan vinne på, er at han selv tar styringen og at dette handler om ham. Og det er akkurat det Demokratene vil: at det skal handle om Trump.
Samtidig har Republikanerne forsøkt å forbedre sine strukturelle forutsetninger gjennom omtegning av valgdistrikter.
Snoen viser til modeller der Demokratene tidligere kunne vinne Representantenes hus ved å få rundt ett prosentpoeng flere stemmer nasjonalt enn Republikanerne. Etter gerrymandering i flere delstater kan de trenge rundt 2,5 prosentpoeng.
– Det er en god del mer.
Likevel ligger Demokratene på tidspunktet for samtalen rundt seks prosentpoeng foran på enkelte nasjonale målinger.
Snoen viser også til bettingmarkedene.
– De sier at Republikanerne kanskje har 15 prosent sjanse i Representantenes hus, mens det er omtrent fifty-fifty i Senatet. Jeg tror det er omtrent riktig.
Hva skjer dersom Demokratene faktisk vinner Representantenes hus?
Pletten peker først på granskningsmakten.
– Hvis de får flertall i Representantenes hus, kan de blant annet åpne granskninger. De kan innkalle vitner, de kan kreve dokumentasjon, og det kommer helt sikkert til å skje. Det kommer en bølge av granskninger av Trump og folk rundt Trump.
Demokratene vil overta ledelsen av komiteene og få mulighet til å stevne vitner. I tillegg kontrollerer Representantenes hus i stor grad pengesekken.
– Det vil kreve en helt annen type samarbeid og politisk håndverk av Trump-regjeringen, noe de overhodet ikke liker å drive med.
Dersom Demokratene også får kontroll over Senatet, kan de holde igjen presidentens utnevnelser av dommere, ministre, ambassadører og andre sentrale embeter.
Pletten mener dette blir særlig krevende fordi Trump i sin andre periode har færre erfarne politiske operatører rundt seg enn tidligere.
Samtidig understreker hun at utviklingen mot et sterkere presidentembete ikke begynte med Trump.
– Obama var også litt skyldig i den. Han var frustrert over Kongressen fordi den var treg og han ikke fikk ting til, og begynte å bruke presidentordrer. Så ble det verre under Trump. Dette er en bevegelse over lengre tid, selv om det er på et helt annet plan nå.
Mjelde trekker linjen enda lenger tilbake.
Etter den amerikanske grunnlovens maktfordeling skulle Kongressen være den sentrale politiske institusjonen. Men gjennom etterkrigstiden har presidentembetet gradvis blitt sterkere. På 1970-tallet, under Vietnamkrigen og Watergate, begynte forskere å snakke om den «keiserlige presidenten».
– Nå ser man kanskje dette slå ut i full blomst: en president som i stor grad ikke forholder seg til Kongressen.
Problemet, mener Mjelde, er at den sterke partiidentiteten har svekket maktfordelingens opprinnelige mekanismer.
– USA er designet slik at de som innehar de ulike vervene, skal tenke på institusjonen sin. Kongressen skal beskytte sin makt mot de andre statsmaktene. Men når du har så sterk partiidentitet som i USA nå, og en president som til de grader dominerer sitt parti, blir de mekanismene satt ut av spill.
Derfor tror han heller ikke Trump nødvendigvis blir en tradisjonell «lame duck» mot slutten av presidentperioden.
– Jeg tror han i større og større grad bare kommer til å fortsette å styre som en sterk mann.
Rønneberg følger resonnementet til sin logiske konklusjon.
– Det høres jo ut som oppskriften på en ny riksrettssak?
Snoen mener mange demokrater ønsker nettopp det. Men problemet er at Trump også kan ønske seg riksrett.
– Det er mange blant Demokratene som ønsker en ny riksrettssak. Men Trump ønsker også en ny riksrettssak, fordi han mener han tjente på den første.
Demokratene havner dermed i et dilemma. Får de kontroll over Representantenes hus, vil de vanskelig kunne la være å undersøke administrasjonen.
– De er nødt til å kjøre høringer og granskninger. Hvis ikke vil folk spørre: Hva var poenget med dette?
Snoen mener likevel at de bør være forsiktige med å gjøre granskingene til en riksrettssak.
Mjelde minner om hvorfor: Å stille en president for riksrett og faktisk avsette ham er to forskjellige ting.
– Riksrett er egentlig en slags politisk dødsstraff. Men det forutsetter brede flertall.
Det kreves to tredjedels flertall i Senatet for å dømme presidenten.
– Når Senatet er delt omtrent på midten, er man ikke i nærheten av et slikt flertall. Jeg tror ikke du får et tverrpolitisk flertall for å avsette noen president i dag.
Dermed kan riksrettsinstituttet paradoksalt nok bli stadig mer brukt som politisk våpen, samtidig som muligheten til faktisk å fjerne en president blir mindre.
Hvor lenge kan Trump beholde jerngrepet over sitt eget parti?
Snoen mener svaret avhenger av om trumpismen fortsetter å levere valgseire.
– Blant de cirka 60 prosentene av republikanske velgere som er MAGA, er han stort sett mannen. Men blant de andre 40 prosentene er det nå ganske mange som enten ikke synes han gjør en god jobb, eller som i hvert fall er lunkne.
Et dårlig mellomvalg kan derfor få konsekvenser, særlig dersom økonomien samtidig forverres.
– Hvis de taper dette valget, og det fortsetter å gå ganske dårlig med økonomien, med inflasjon og slike ting, og kanskje KI-boblen brister, da kan han bli tydelig for partiet som en som drar det ned.
KI-boomen har dessuten skapt en annen politisk konflikt: datasentrene.
Snoen beskriver en bemerkelsesverdig endring i amerikansk opinion.
– For et år siden var det omtrent likt mellom dem som syntes det var greit med datasenter i nabolaget, og dem som ikke gjorde det. Nå er det kanskje 15–20 prosent som sier det er greit, mens rundt to tredjedeler er imot.
Det gjør saken vanskelig for utsatte republikanske kandidater.
– Mange av dem løper fra dette så fort de kan.
Trump gjør ikke det samme.
– Trump er fremdeles veldig positiv til datasentre.
Dermed har også KI-utbyggingen skapt en konflikt mellom presidenten og deler av hans egen politiske base.
Rønneberg vender tilbake til det større spørsmålet: Hva skjer med Republikanerne etter Trump?
Snoen mener trumpismens framtid avhenger av resultatene.
– Trumpismen er helt avhengig av å ha suksess.
Trump tapte i 2020, men nederlaget fikk ikke den virkningen et valgnederlag normalt ville hatt fordi store deler av den republikanske velgermassen ikke aksepterte at han hadde tapt.
Gjentatte nederlag kan være annerledes.
– Hvis de taper mellomvalget nå, taper i 2028 og taper igjen senere, tror jeg det er mulig å komme tilbake til noe mer normalt.
Men fortsetter Republikanerne å vinne, kan omformingen av partiet bli varig.
Snoen mener endringen også gjelder økonomisk politikk.
– Det som tidligere var partiet for kapitalismen, er nå blitt et parti for oligarkene som også har politiske forbindelser med presidentembetet.
Han ser et stadig tettere forhold mellom staten og utvalgte næringslivsinteresser.
– Det er business-dealer mellom staten og næringslivet, et korporativt system.
Samtidig har partiets velgergrunnlag endret seg.
Pletten peker på at høyresiden både i USA og Europa nå representerer langt større deler av arbeiderklassen enn for noen tiår siden.
– Store deler av arbeiderklassen har flyttet seg fra ganske langt ute på venstresiden til ganske langt ut på høyresiden.
Det skaper en fundamental spenning. Republikanerne har tradisjonelt ønsket å redusere velferdsordninger, men mange av partiets nye velgere er avhengige av dem.
– Det er et kjempestort paradoks. Det gjør det veldig vanskelig for høyresiden å formulere en fornuftig politikk.
Snoen trekker fram kuttene i Medicaid som eksempel.
– Det er ganske mange millioner amerikanere som mister helseforsikringen sin.
Dette setter den tradisjonelle republikanske økonomiske politikken opp mot den arbeiderorienterte populismen man finner hos deler av MAGA-bevegelsen.
Samtalen beveger seg til slutt over Atlanteren.
Rønneberg viser til Trumps anstrengte forhold til NATO, presset mot EU og amerikanske tilskuddsordninger på 13 millioner dollar til europeiske organisasjoner som arbeider med saker som ligger nær MAGA-bevegelsens politiske prosjekt.
Pletten mener utviklingen er langt tydeligere enn i Trumps første periode.
– Akkurat dette synes jeg har vært ganske urovekkende. Det er veldig mye mer av det i denne perioden.
Hun mener USA nå forsøker å påvirke europeisk politikk både direkte og indirekte.
– Europeiske ledere må være tøffe. De må si fra. De kan ikke snakke Trump etter munnen og tro at dette går over eller at man kan jobbe seg rundt det.
Snoen er mindre bekymret for de 13 millionene i seg selv.
– Ikke når det gjelder akkurat den delen som handler om USAs forsøk på å påvirke hvilke partier som gjør det bra i valg.
Trump har et så dårlig omdømme i store deler av Europa at åpen støtte fra Washington også kan virke mot sin hensikt.
Snoen er mer bekymret for sosiale medier.
– Det bidrar til å normalisere høyreekstreme ideer. Det er jeg mer bekymret for enn akkurat denne direkte påvirkningskraften.
Mjelde advarer samtidig mot å betrakte høyrepopulismen som en amerikansk eksportvare.
– Det er viktig å huske at det ikke er slik at høyrepopulismen nå kommer til Europa. Det var europeisk høyreradikalisme som kom til USA i 2016.
Europa har hatt populistiske radikalhøyrepartier siden 1970-tallet. Trump ga tilsvarende strømninger et gjennombrudd i USA, men skapte dem ikke.
Pletten mener likevel dagens situasjon gjør presset fra Washington alvorligere.
– Europa er nå i en voldsom skvis fordi det er krig, og Trump-regjeringen er uttalt motstander av EU, vil bygge ned EU og sår hele tiden tvil om NATO.
Bekymringen handler derfor mindre om hvorvidt amerikanske penger kan flytte noen prosentpoeng i et enkelt valg enn om en langsiktig svekkelse av europeisk samhold og institusjoner.
Rønneberg trekker fram boken «Regime Change», som panelet anbefaler. Den bygger på et omfattende kildemateriale fra innsiden av Trump-administrasjonen og gjengir interne diskusjoner med stor detaljrikdom.
Pletten beskriver leseopplevelsen slik:
– Det er som om vi har video av hva som har skjedd inne i disse rommene.
Hva forteller alle lekkasjene om administrasjonen?
Snoen mener de først og fremst er et svakhetstegn.
– Folk begynner å bruke pressen for å prøve å påvirke politikken, og kanskje også for å posisjonere seg og begynne å tenke på hva som skal skje etterpå.
I Trumps første periode lekket de såkalte «voksne i rommet» blant annet for å forsøke å påvirke presidenten. Denne gangen begynte administrasjonen som en langt mer lojal organisasjon. At lekkasjene nå vender tilbake, kan tyde på at maktforholdet er i bevegelse.
Likevel har Trump fortsatt sterk kontroll over republikanske folkevalgte.
– Hvis du legger deg ut med ham, er du ikke senator lenger, rett og slett.
Dermed gjenstår spørsmålet ingen ennå kan svare på: Hvem skal overta?
Mjelde mener Trump selv helst vil utsette hele diskusjonen.
– Han vil jo helst ikke ha en etterfølger.
En utpekt arvtaker innebærer at oppmerksomheten begynner å flytte seg bort fra Trump.
– Han vil unngå så lenge som mulig at fokuset flytter seg over på noen annen enn ham selv.
Mjelde utelukker heller ikke at den neste store republikanske kandidaten kan være en person som ennå ikke regnes blant favorittene.
– Den neste presidenten i USA kan være en person ingen har på radaren i dag, en tidligere general eller en Hollywood-kjendis. Ting skifter så fort.
Pletten mener økonomien og utviklingen i krigen vil avgjøre hvilke kandidater som blir attraktive når arveoppgjøret faktisk begynner.
Dersom Trump-perioden ender med økonomiske problemer og republikanske valgnederlag, kan partiet søke etter en kandidat som kan vise til konkrete resultater og samtidig representere et brudd.
– Det kan komme en guvernør som Brian Kemp eller en annen som faktisk har gjort noe i delstaten sin, eller har noe annet å vise til, og som både kan virke som noe nytt og skape en kontrast til både Trump og Demokratene.
Mellomvalget avgjør derfor mer enn hvem som kontrollerer Kongressen de neste to årene. Det blir også en prøve på hvor sterkt Trump fortsatt står i sitt eget parti. Et demokratisk flertall kan utløse granskninger og nye konflikter om presidentmakten. Et republikansk nederlag kan åpne spørsmålet om trumpismen fortsatt er en valgstrategi som vinner.
Men så lenge Republikanerne tror de trenger Trump for å vinne, og de som kunne utfordret ham risikerer sin egen politiske framtid ved å gjøre det, finnes det få insentiver til å starte oppgjøret før velgerne tvinger det fram.
På Bjørnsonfestivalen tar programlederne i Aftenpodden USA, Christina Pletten og Kristoffer Rønneberg, temperaturen på amerikansk politikk sammen med statsviter og professor Hilmar Mjelde ved Høgskulen på Vestlandet og samfunnsdebattant og forfatter Jan Arild Snoen.
Utgangspunktet er mellomvalget 13. november. Hele Representantenes hus skal på valg, sammen med en del av Senatet. Rønneberg begynner med det mest grunnleggende spørsmålet: Hvordan ligger Demokratene og Republikanerne an?
Pletten mener utviklingen har beveget seg i Demokratenes favør.
– Det har ganske lenge sett ut som om Demokratene har en ganske god sjanse for å vinne Representantenes hus. Når det gjelder Senatet, ligger det litt dårligere an fordi det ikke er så mange seter de har en sjanse til å plukke opp. Men det ser bedre og bedre ut.
For noen måneder siden så Demokratene fire eller fem realistiske muligheter til å ta republikanske senatsseter. Nå mener Pletten at tallet kan være åtte.
– Jo mer inflasjonen går opp, krigen trekker ut, og alle disse tingene gjør Trump upopulær og republikanerne nervøse, desto større blir sjansene for at Demokratene kan ta makten i begge kamrene i november.
Rønneberg vender seg mot Mjelde, som nylig har vært i USA. Hva er amerikanerne selv opptatt av?
– Generelt er det økonomien. Det er den klassiske valgkampsaken som alltid betyr mest i USA, sier Hilmar Mjelde.
Akkurat nå dreier det seg særlig om levekostnader. Prisene har steget, og vanlige amerikanere opplever at økonomien er blitt vanskeligere å få til å gå rundt.
Mjelde minner samtidig om et grunnleggende trekk ved amerikansk politikk: Presidenten blir belønnet eller straffet for økonomien uavhengig av hvor mye han faktisk kan kontrollere.
– Presidenten blir målt på økonomien gjennom hele presidentperioden. De får masse skryt hvis økonomien går bra og masse kjeft hvis økonomien går dårlig, selv om veldig mye av den økonomiske aktiviteten skjer utenfor politikernes rekkevidde.
Det gir Demokratene et historisk fortrinn. Mellomvalg fungerer ofte som korreksjonsvalg, der velgerne straffer partiet som kontrollerer Det hvite hus.
Mjelde viser til de få unntakene. Demokratene gikk fram under Bill Clinton i 1998, og Republikanerne gjorde det samme under George W. Bush i 2002, etter terrorangrepene 11. september.
Men historien er ingen garanti.
– Man må ikke avskrive Republikanerne. Det er en fare for gruppetenkning, at man begynner å kjøpe de samme argumentene uten å tenke over dem. Demokratene overpresterte også i mellomvalget under Biden. Republikanerne har fortsatt flere gode kort på hånden.
Rønneberg peker på det åpenbare paradokset. Trump stiller ikke til valg, men er likevel den sentrale personen i valgkampen. Republikanerne skal holde et ekstraordinært landsmøte der presidenten blir hovedattraksjonen, samtidig som oppslutningen hans er lav.
Kan republikanske kandidater ha mer å tjene på å distansere seg fra ham?
Jan Arild Snoen ser allerede tegn til det.
– Det er ganske mange av republikanerne som er utsatt i Representantenes hus, som ikke drar på det ekstraordinære landsmøtet. De vil ikke omfavne Trump.
Trump selv mener derimot at partiet trenger ham.
– Trump mener at den eneste måten Republikanerne kan vinne på, er at han selv tar styringen og at dette handler om ham. Og det er akkurat det Demokratene vil: at det skal handle om Trump.
Samtidig har Republikanerne forsøkt å forbedre sine strukturelle forutsetninger gjennom omtegning av valgdistrikter.
Snoen viser til modeller der Demokratene tidligere kunne vinne Representantenes hus ved å få rundt ett prosentpoeng flere stemmer nasjonalt enn Republikanerne. Etter gerrymandering i flere delstater kan de trenge rundt 2,5 prosentpoeng.
– Det er en god del mer.
Likevel ligger Demokratene på tidspunktet for samtalen rundt seks prosentpoeng foran på enkelte nasjonale målinger.
Snoen viser også til bettingmarkedene.
– De sier at Republikanerne kanskje har 15 prosent sjanse i Representantenes hus, mens det er omtrent fifty-fifty i Senatet. Jeg tror det er omtrent riktig.
Hva skjer dersom Demokratene faktisk vinner Representantenes hus?
Pletten peker først på granskningsmakten.
– Hvis de får flertall i Representantenes hus, kan de blant annet åpne granskninger. De kan innkalle vitner, de kan kreve dokumentasjon, og det kommer helt sikkert til å skje. Det kommer en bølge av granskninger av Trump og folk rundt Trump.
Demokratene vil overta ledelsen av komiteene og få mulighet til å stevne vitner. I tillegg kontrollerer Representantenes hus i stor grad pengesekken.
– Det vil kreve en helt annen type samarbeid og politisk håndverk av Trump-regjeringen, noe de overhodet ikke liker å drive med.
Dersom Demokratene også får kontroll over Senatet, kan de holde igjen presidentens utnevnelser av dommere, ministre, ambassadører og andre sentrale embeter.
Pletten mener dette blir særlig krevende fordi Trump i sin andre periode har færre erfarne politiske operatører rundt seg enn tidligere.
Samtidig understreker hun at utviklingen mot et sterkere presidentembete ikke begynte med Trump.
– Obama var også litt skyldig i den. Han var frustrert over Kongressen fordi den var treg og han ikke fikk ting til, og begynte å bruke presidentordrer. Så ble det verre under Trump. Dette er en bevegelse over lengre tid, selv om det er på et helt annet plan nå.
Mjelde trekker linjen enda lenger tilbake.
Etter den amerikanske grunnlovens maktfordeling skulle Kongressen være den sentrale politiske institusjonen. Men gjennom etterkrigstiden har presidentembetet gradvis blitt sterkere. På 1970-tallet, under Vietnamkrigen og Watergate, begynte forskere å snakke om den «keiserlige presidenten».
– Nå ser man kanskje dette slå ut i full blomst: en president som i stor grad ikke forholder seg til Kongressen.
Problemet, mener Mjelde, er at den sterke partiidentiteten har svekket maktfordelingens opprinnelige mekanismer.
– USA er designet slik at de som innehar de ulike vervene, skal tenke på institusjonen sin. Kongressen skal beskytte sin makt mot de andre statsmaktene. Men når du har så sterk partiidentitet som i USA nå, og en president som til de grader dominerer sitt parti, blir de mekanismene satt ut av spill.
Derfor tror han heller ikke Trump nødvendigvis blir en tradisjonell «lame duck» mot slutten av presidentperioden.
– Jeg tror han i større og større grad bare kommer til å fortsette å styre som en sterk mann.
Rønneberg følger resonnementet til sin logiske konklusjon.
– Det høres jo ut som oppskriften på en ny riksrettssak?
Snoen mener mange demokrater ønsker nettopp det. Men problemet er at Trump også kan ønske seg riksrett.
– Det er mange blant Demokratene som ønsker en ny riksrettssak. Men Trump ønsker også en ny riksrettssak, fordi han mener han tjente på den første.
Demokratene havner dermed i et dilemma. Får de kontroll over Representantenes hus, vil de vanskelig kunne la være å undersøke administrasjonen.
– De er nødt til å kjøre høringer og granskninger. Hvis ikke vil folk spørre: Hva var poenget med dette?
Snoen mener likevel at de bør være forsiktige med å gjøre granskingene til en riksrettssak.
Mjelde minner om hvorfor: Å stille en president for riksrett og faktisk avsette ham er to forskjellige ting.
– Riksrett er egentlig en slags politisk dødsstraff. Men det forutsetter brede flertall.
Det kreves to tredjedels flertall i Senatet for å dømme presidenten.
– Når Senatet er delt omtrent på midten, er man ikke i nærheten av et slikt flertall. Jeg tror ikke du får et tverrpolitisk flertall for å avsette noen president i dag.
Dermed kan riksrettsinstituttet paradoksalt nok bli stadig mer brukt som politisk våpen, samtidig som muligheten til faktisk å fjerne en president blir mindre.
Hvor lenge kan Trump beholde jerngrepet over sitt eget parti?
Snoen mener svaret avhenger av om trumpismen fortsetter å levere valgseire.
– Blant de cirka 60 prosentene av republikanske velgere som er MAGA, er han stort sett mannen. Men blant de andre 40 prosentene er det nå ganske mange som enten ikke synes han gjør en god jobb, eller som i hvert fall er lunkne.
Et dårlig mellomvalg kan derfor få konsekvenser, særlig dersom økonomien samtidig forverres.
– Hvis de taper dette valget, og det fortsetter å gå ganske dårlig med økonomien, med inflasjon og slike ting, og kanskje KI-boblen brister, da kan han bli tydelig for partiet som en som drar det ned.
KI-boomen har dessuten skapt en annen politisk konflikt: datasentrene.
Snoen beskriver en bemerkelsesverdig endring i amerikansk opinion.
– For et år siden var det omtrent likt mellom dem som syntes det var greit med datasenter i nabolaget, og dem som ikke gjorde det. Nå er det kanskje 15–20 prosent som sier det er greit, mens rundt to tredjedeler er imot.
Det gjør saken vanskelig for utsatte republikanske kandidater.
– Mange av dem løper fra dette så fort de kan.
Trump gjør ikke det samme.
– Trump er fremdeles veldig positiv til datasentre.
Dermed har også KI-utbyggingen skapt en konflikt mellom presidenten og deler av hans egen politiske base.
Rønneberg vender tilbake til det større spørsmålet: Hva skjer med Republikanerne etter Trump?
Snoen mener trumpismens framtid avhenger av resultatene.
– Trumpismen er helt avhengig av å ha suksess.
Trump tapte i 2020, men nederlaget fikk ikke den virkningen et valgnederlag normalt ville hatt fordi store deler av den republikanske velgermassen ikke aksepterte at han hadde tapt.
Gjentatte nederlag kan være annerledes.
– Hvis de taper mellomvalget nå, taper i 2028 og taper igjen senere, tror jeg det er mulig å komme tilbake til noe mer normalt.
Men fortsetter Republikanerne å vinne, kan omformingen av partiet bli varig.
Snoen mener endringen også gjelder økonomisk politikk.
– Det som tidligere var partiet for kapitalismen, er nå blitt et parti for oligarkene som også har politiske forbindelser med presidentembetet.
Han ser et stadig tettere forhold mellom staten og utvalgte næringslivsinteresser.
– Det er business-dealer mellom staten og næringslivet, et korporativt system.
Samtidig har partiets velgergrunnlag endret seg.
Pletten peker på at høyresiden både i USA og Europa nå representerer langt større deler av arbeiderklassen enn for noen tiår siden.
– Store deler av arbeiderklassen har flyttet seg fra ganske langt ute på venstresiden til ganske langt ut på høyresiden.
Det skaper en fundamental spenning. Republikanerne har tradisjonelt ønsket å redusere velferdsordninger, men mange av partiets nye velgere er avhengige av dem.
– Det er et kjempestort paradoks. Det gjør det veldig vanskelig for høyresiden å formulere en fornuftig politikk.
Snoen trekker fram kuttene i Medicaid som eksempel.
– Det er ganske mange millioner amerikanere som mister helseforsikringen sin.
Dette setter den tradisjonelle republikanske økonomiske politikken opp mot den arbeiderorienterte populismen man finner hos deler av MAGA-bevegelsen.
Samtalen beveger seg til slutt over Atlanteren.
Rønneberg viser til Trumps anstrengte forhold til NATO, presset mot EU og amerikanske tilskuddsordninger på 13 millioner dollar til europeiske organisasjoner som arbeider med saker som ligger nær MAGA-bevegelsens politiske prosjekt.
Pletten mener utviklingen er langt tydeligere enn i Trumps første periode.
– Akkurat dette synes jeg har vært ganske urovekkende. Det er veldig mye mer av det i denne perioden.
Hun mener USA nå forsøker å påvirke europeisk politikk både direkte og indirekte.
– Europeiske ledere må være tøffe. De må si fra. De kan ikke snakke Trump etter munnen og tro at dette går over eller at man kan jobbe seg rundt det.
Snoen er mindre bekymret for de 13 millionene i seg selv.
– Ikke når det gjelder akkurat den delen som handler om USAs forsøk på å påvirke hvilke partier som gjør det bra i valg.
Trump har et så dårlig omdømme i store deler av Europa at åpen støtte fra Washington også kan virke mot sin hensikt.
Snoen er mer bekymret for sosiale medier.
– Det bidrar til å normalisere høyreekstreme ideer. Det er jeg mer bekymret for enn akkurat denne direkte påvirkningskraften.
Mjelde advarer samtidig mot å betrakte høyrepopulismen som en amerikansk eksportvare.
– Det er viktig å huske at det ikke er slik at høyrepopulismen nå kommer til Europa. Det var europeisk høyreradikalisme som kom til USA i 2016.
Europa har hatt populistiske radikalhøyrepartier siden 1970-tallet. Trump ga tilsvarende strømninger et gjennombrudd i USA, men skapte dem ikke.
Pletten mener likevel dagens situasjon gjør presset fra Washington alvorligere.
– Europa er nå i en voldsom skvis fordi det er krig, og Trump-regjeringen er uttalt motstander av EU, vil bygge ned EU og sår hele tiden tvil om NATO.
Bekymringen handler derfor mindre om hvorvidt amerikanske penger kan flytte noen prosentpoeng i et enkelt valg enn om en langsiktig svekkelse av europeisk samhold og institusjoner.
Rønneberg trekker fram boken «Regime Change», som panelet anbefaler. Den bygger på et omfattende kildemateriale fra innsiden av Trump-administrasjonen og gjengir interne diskusjoner med stor detaljrikdom.
Pletten beskriver leseopplevelsen slik:
– Det er som om vi har video av hva som har skjedd inne i disse rommene.
Hva forteller alle lekkasjene om administrasjonen?
Snoen mener de først og fremst er et svakhetstegn.
– Folk begynner å bruke pressen for å prøve å påvirke politikken, og kanskje også for å posisjonere seg og begynne å tenke på hva som skal skje etterpå.
I Trumps første periode lekket de såkalte «voksne i rommet» blant annet for å forsøke å påvirke presidenten. Denne gangen begynte administrasjonen som en langt mer lojal organisasjon. At lekkasjene nå vender tilbake, kan tyde på at maktforholdet er i bevegelse.
Likevel har Trump fortsatt sterk kontroll over republikanske folkevalgte.
– Hvis du legger deg ut med ham, er du ikke senator lenger, rett og slett.
Dermed gjenstår spørsmålet ingen ennå kan svare på: Hvem skal overta?
Mjelde mener Trump selv helst vil utsette hele diskusjonen.
– Han vil jo helst ikke ha en etterfølger.
En utpekt arvtaker innebærer at oppmerksomheten begynner å flytte seg bort fra Trump.
– Han vil unngå så lenge som mulig at fokuset flytter seg over på noen annen enn ham selv.
Mjelde utelukker heller ikke at den neste store republikanske kandidaten kan være en person som ennå ikke regnes blant favorittene.
– Den neste presidenten i USA kan være en person ingen har på radaren i dag, en tidligere general eller en Hollywood-kjendis. Ting skifter så fort.
Pletten mener økonomien og utviklingen i krigen vil avgjøre hvilke kandidater som blir attraktive når arveoppgjøret faktisk begynner.
Dersom Trump-perioden ender med økonomiske problemer og republikanske valgnederlag, kan partiet søke etter en kandidat som kan vise til konkrete resultater og samtidig representere et brudd.
– Det kan komme en guvernør som Brian Kemp eller en annen som faktisk har gjort noe i delstaten sin, eller har noe annet å vise til, og som både kan virke som noe nytt og skape en kontrast til både Trump og Demokratene.
Mellomvalget avgjør derfor mer enn hvem som kontrollerer Kongressen de neste to årene. Det blir også en prøve på hvor sterkt Trump fortsatt står i sitt eget parti. Et demokratisk flertall kan utløse granskninger og nye konflikter om presidentmakten. Et republikansk nederlag kan åpne spørsmålet om trumpismen fortsatt er en valgstrategi som vinner.
Men så lenge Republikanerne tror de trenger Trump for å vinne, og de som kunne utfordret ham risikerer sin egen politiske framtid ved å gjøre det, finnes det få insentiver til å starte oppgjøret før velgerne tvinger det fram.
I Tingvoll finnes noen av de største feltene og blant de mest interessante hellemaleriene fra norsk steinalder. Ved Honnhammeren og Hinnhammeren Her er elger, båter, fisker og geometriske mønstre malt på bergflater som gjennom tusenvis av år har vært utsatt for vær og vind.
Laget av ScaleFlow.
