Applausen tok en tur til museet MUNCH i Oslo. Der det tidvis reises spørsmål rundt hvordan institusjonen ivaretar malerens sammensatte produksjon. Museets fysiske ramme, det 60 meter høye Lambda-bygget tegnet av det spanske arkitektkontoret Estudio Herreros, reiser seg som et monumentalt signalbygg i Bjørvika. Med sin karakteristiske knekk i toppen og en fasade kledd i perforerte, resirkulerte aluminiumsplater, reflekterer bygget Oslos skiftende lys og værforhold. Utsikten fra toppen er spektakulær.
-min.JPG)
Litt annen vinkel mot Gamlebyen. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementInnvendig preges strukturen av en lukket, vertikal kjerne i betong som huser de klimasensitive kunstskattekamrene. Dette er flankert av en åpen, glassdekket sirkulasjonssone som leder publikum oppover gjennom etasjene. Mens museets faste samlingsutstillinger som «Uendelig», «Monumental» og «Skygger» danner det varige fundamentet i dette vertikale formidlings maskineriet, viser sommerens og høstens temporære satsinger en todelt tendens. På den ene siden søker museet en historisk og konkret forankring ved å bringe eksterne friser inn i institusjonsrommet. På den andre siden utfordres den tradisjonelle verks tankens materialitet gjennom integreringen av kunstig intelligens.
Et av de mest markante materielle grepene i museets nåværende program er utstillingen «Edvard Munch og sjokoladefabrikken» i byggets 9. etasje. Her har museet for første gang hentet de historiske Freia-bildene ut av sin opprinnelige kontekst i spisesalen til Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka i Oslo. Denne forflytningen representerer tilgjengelighet og formidling av verk som opprinnelig var tiltenkt fabrikkarbeidernes daglige tilværelse, utført av Edvard Munch på oppdrag fra fabrikkeier Johan Throne Holst.
Gjennomgangen av maleriene i 9. etasje viser at verkene oppnår en annen tilstedeværelse når de underlegges museets lyssetning og romlige proporsjoner. Samtidig oppstår det et institusjonelt paradoks. Frisene var i sin tid nyskapende nettopp fordi de brøt med museets borgerlige rammer og ble integrert i arbeiderklassens pauserom. Når de nå vises i MUNCH-byggets glass- og betongstruktur, transformeres de fra funksjonell, sosial utsmykning tilbake til rendyrket gallerikunst. Utstillingen lykkes imidlertid i å dokumentere de historiske linjene mellom kunstneren og datidens industrikapitalisme, og den unngår å redusere bildene til rent dekorative elementer.
Parallelt med den fysiske utstillingen av fabrikk bildene, rettes søkelyset mot kunstnerens mest intime og sårbare arbeider i utstillingen «Edvard Munch. Der strekene møtes» i 10. etasje. MUNCH forvalter en samling på om lag 7000 tegninger etter kunstneren, verk som på grunn av papirets beskaffenhet og lysømfintlighet i stor grad må oppbevares skjermet i lukkede magasiner. For å omgå denne formidlingstekniske utfordringen har museet introdusert et interaktivt grensesnitt basert på kunstig intelligens.
Kritisk sett representerer dette digitale grepet en forskyvning av kunstopplevelsens natur. Publikums oppmerksomhet rettes i stor grad mot den teknologiske gjenkjennelseseffekten. Den viser maskinens evne til å speile menneskelig strek, fremfor en fordypning i kunstnerens opprinnelige materialitet. Utstillingen viser likevel et utvalg fysiske originaltegninger, som spenner fra tidlige barndomsarbeider til hans senere, mer ekspressive og groteske karikaturer. Kontrasten mellom de matte, taktile papirflatene i montre og de lysende skjermene illustrerer tydelig formidlingens brytningstid.
Utenom de tidsbegrensede prosjektene hviler museets faglige tyngdepunkt i de omfattende samlingsutstillingene, som dekker flere etasjer.
I fjerde etasje danner utstillingen «Uendelig» kjernen i museets formidling av de mest kjente motivene. Her finnes ulike versjoner av sentrale verk som «Skrik», «Madonna» og «Glitrende sjø», der museets rotasjonsordning for de mest ømfintlige papirverkene sikrer at publikum alltid møter de ikoniske motivene i en eller annen form.
I sjette etasje presenteres «Monumental», der de enorme lerretene tilsvarende Aula-dekorasjonene, som «Solen» og «Alma Mater», krever en arkitektonisk takhøyde som strekker seg over to etasjeplan. Utstillingen «Skygger» i sjuende etasje tar en mer biografisk retning, der Munchs personlige eiendeler, møbler og hans egne fotografier og tekster settes i system for å rekonstruere hans bo- og arbeidsform på Ekely.
En saklig konklusjon om institusjonens praksis
Museet MUNCH fremstår i dag som en institusjon som mestrer den tekniske og logistiske forvaltningen av en av verdens største monografiske kunstsamlinger. Det arkitektoniske rammeverket i Bjørvika gir rom for store formidlingsgrep, og utstillingen av Freia-bildene i 9. etasje viser en vilje til kontekstualisering som beriker forståelsen av Edvard Munchs samfunnsmessige forankring. Integreringen av kunstig intelligens i formidlingen av tegningene i 10. etasje tilfører et tilgjengelighetsaspekt, selv om det skjer på bekostning av den direkte, uforstyrrede verksbetraktningen.
Samlet sett dokumenterer utstillingene at Edvard Munchs produksjon tåler, og kanskje krever, både historisk rekonstruksjon og moderne kritiske og teknologiske rammeverk for å forbli virksomme i en norsk og internationale offentlighet. Et museum vi bør være stolte av i Norge. Det gjenspeiler vår sanntid og vår samtid. En kunstner som på mange måte definerer det moderne Norge og bidrar til å gi det kraft.
Innvendig preges strukturen av en lukket, vertikal kjerne i betong som huser de klimasensitive kunstskattekamrene. Dette er flankert av en åpen, glassdekket sirkulasjonssone som leder publikum oppover gjennom etasjene. Mens museets faste samlingsutstillinger som «Uendelig», «Monumental» og «Skygger» danner det varige fundamentet i dette vertikale formidlings maskineriet, viser sommerens og høstens temporære satsinger en todelt tendens. På den ene siden søker museet en historisk og konkret forankring ved å bringe eksterne friser inn i institusjonsrommet. På den andre siden utfordres den tradisjonelle verks tankens materialitet gjennom integreringen av kunstig intelligens.
Et av de mest markante materielle grepene i museets nåværende program er utstillingen «Edvard Munch og sjokoladefabrikken» i byggets 9. etasje. Her har museet for første gang hentet de historiske Freia-bildene ut av sin opprinnelige kontekst i spisesalen til Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka i Oslo. Denne forflytningen representerer tilgjengelighet og formidling av verk som opprinnelig var tiltenkt fabrikkarbeidernes daglige tilværelse, utført av Edvard Munch på oppdrag fra fabrikkeier Johan Throne Holst.
Gjennomgangen av maleriene i 9. etasje viser at verkene oppnår en annen tilstedeværelse når de underlegges museets lyssetning og romlige proporsjoner. Samtidig oppstår det et institusjonelt paradoks. Frisene var i sin tid nyskapende nettopp fordi de brøt med museets borgerlige rammer og ble integrert i arbeiderklassens pauserom. Når de nå vises i MUNCH-byggets glass- og betongstruktur, transformeres de fra funksjonell, sosial utsmykning tilbake til rendyrket gallerikunst. Utstillingen lykkes imidlertid i å dokumentere de historiske linjene mellom kunstneren og datidens industrikapitalisme, og den unngår å redusere bildene til rent dekorative elementer.
Parallelt med den fysiske utstillingen av fabrikk bildene, rettes søkelyset mot kunstnerens mest intime og sårbare arbeider i utstillingen «Edvard Munch. Der strekene møtes» i 10. etasje. MUNCH forvalter en samling på om lag 7000 tegninger etter kunstneren, verk som på grunn av papirets beskaffenhet og lysømfintlighet i stor grad må oppbevares skjermet i lukkede magasiner. For å omgå denne formidlingstekniske utfordringen har museet introdusert et interaktivt grensesnitt basert på kunstig intelligens.
Kritisk sett representerer dette digitale grepet en forskyvning av kunstopplevelsens natur. Publikums oppmerksomhet rettes i stor grad mot den teknologiske gjenkjennelseseffekten. Den viser maskinens evne til å speile menneskelig strek, fremfor en fordypning i kunstnerens opprinnelige materialitet. Utstillingen viser likevel et utvalg fysiske originaltegninger, som spenner fra tidlige barndomsarbeider til hans senere, mer ekspressive og groteske karikaturer. Kontrasten mellom de matte, taktile papirflatene i montre og de lysende skjermene illustrerer tydelig formidlingens brytningstid.
Utenom de tidsbegrensede prosjektene hviler museets faglige tyngdepunkt i de omfattende samlingsutstillingene, som dekker flere etasjer.
I fjerde etasje danner utstillingen «Uendelig» kjernen i museets formidling av de mest kjente motivene. Her finnes ulike versjoner av sentrale verk som «Skrik», «Madonna» og «Glitrende sjø», der museets rotasjonsordning for de mest ømfintlige papirverkene sikrer at publikum alltid møter de ikoniske motivene i en eller annen form.
I sjette etasje presenteres «Monumental», der de enorme lerretene tilsvarende Aula-dekorasjonene, som «Solen» og «Alma Mater», krever en arkitektonisk takhøyde som strekker seg over to etasjeplan. Utstillingen «Skygger» i sjuende etasje tar en mer biografisk retning, der Munchs personlige eiendeler, møbler og hans egne fotografier og tekster settes i system for å rekonstruere hans bo- og arbeidsform på Ekely.
En saklig konklusjon om institusjonens praksis
Museet MUNCH fremstår i dag som en institusjon som mestrer den tekniske og logistiske forvaltningen av en av verdens største monografiske kunstsamlinger. Det arkitektoniske rammeverket i Bjørvika gir rom for store formidlingsgrep, og utstillingen av Freia-bildene i 9. etasje viser en vilje til kontekstualisering som beriker forståelsen av Edvard Munchs samfunnsmessige forankring. Integreringen av kunstig intelligens i formidlingen av tegningene i 10. etasje tilfører et tilgjengelighetsaspekt, selv om det skjer på bekostning av den direkte, uforstyrrede verksbetraktningen.
Samlet sett dokumenterer utstillingene at Edvard Munchs produksjon tåler, og kanskje krever, både historisk rekonstruksjon og moderne kritiske og teknologiske rammeverk for å forbli virksomme i en norsk og internationale offentlighet. Et museum vi bør være stolte av i Norge. Det gjenspeiler vår sanntid og vår samtid. En kunstner som på mange måte definerer det moderne Norge og bidrar til å gi det kraft.
Laget av ScaleFlow.
