SUSE Trio består av Kari Telstad Sundet, Jorunn Telstad Sundet og Frida Jasmin Sende. De transformerte det sakrale rommet til en i høyeste grad intim og humoristisk arena. En lun og underfundig humor blandet med SUSEs særegne musikk. Inspirert fra folkemusikk med litt vise preg i seg. De gjør på mange måter det gamle, nytt med sitt tydelige stempel. Konserten er slik jeg ser det som anmelder og kritiker et gledelig og stort steg, eller en presisering av SUSE sin progresjon. Denne kvelden spilte de kun egen komponerte låter. Noen ord har de lånt, men musikken er med og av SUSE Trio.

En eventyrlig åpning på kirkeorgelet

Konserten bar preg av en sterk lokal og instrumentell forankring. Kvelden ble formelt innledet med den mektige instrumentalåpningen «Kvitebjørn», der Kari trakterte det store kirkeorgelet. Komposisjonen gled sømløst over i neste verk, «Valemon», en låt som tittelen tilsier er inspirert av folkeeventyret om Kvitebjørn kong Valemon. Denne todelte åpningen satte umiddelbart tonen for en flott konsert.

Ensemblets forhold til kveldens instrumenter, spesielt overgangen fra deres vante rammer til det monumentale kirkerommet. Om hvordan de spilte på Jorunn og Kari sin far sitt gamle trø-orgel og overgangen til det nye trø-orglet fra Myrbostad.

Kari utdypet takknemligheten overfor instrumentet, og som har styrket mye av gruppens musikalske identitet:

– Vi er uendelig takknemlige for at vi har fått dette orgelet. Det har inspirert så mange av våre låter, og det er et nydelig orgel. Ja, så tusen takk til dere for den fantastiske gaven.

Etter denne varmhjertige introduksjonen fremførte trioen sporet «Hemmelighet».

Eget materiale med melankolske undertoner

SUSE Trio presenterte et program, som tidligere skrevet, bestående av egenkomponerte melodier vevd sammen med poetiske tekster. Det neste sporet på konsertprogrammet var «Gøym meg», der musikken var satt til Per Sivles gripende og såre tekst «Gøym meg, mor!»

Dette ble etterfulgt av «Drowned Woman» med tekst av den amerikanske poeten Elinor Wylie. Kari forklarte bakgrunnen for sangen, som sprang ut av en opprinnelig irsk ballade som ikke harmonerte med trioens musikalske retning. En annen sentral tematikk i konserten omhandlet menneskets altså forgjengelighet og vandring mot graven i disse sangene. Kari introduserte denne tematikken med en dose ironisk distanse til det dystre innholdet:

– I begynnelsen av teksten «Gøym meg, mor!» så er det småguttene som springer til mor fordi moren er den trygge favnen. Og så går mennesker gjennom livet og blir nedslitt og blir gammelt . Og på slutten, så er det jorda som er den trygg.

Det er mørke i et melankolsk uttrykk, som gjør melankolien vakker. Dette sporet fyller SUSE godt, der tekstene passer godt til den melankolske musikalske ramme som de setter. For å balansere det tunge materialet i programmet, hadde trioen inkludert den lysere og mer oppløftende låten «Lykkelig». Frida redegjorde for programmets sammensetning og bakgrunnen for dette stilskiftet når vi laget programmet den konserten, så så de fort at det begynte å bli dominert av tunge låter. Diskusjonen deres ente med at om de skulle synge noe litt lyst her, og laget en låt som heter «Lykkelig».

Kvinneskjebner og allsang for Marianne

Konserten beveget seg deretter inn i et lengre, sammensatt parti der instrumentalmusikk og vokal klang tett sammen. Sekvensen startet med «Alveland del 1». Den fungerte godt som en opptakt til «En kvinnes skjebne». Låten er basert på et dikt av Ragnvald Indrebø. Jorunn ga en historisk kontekst til verket før musikken gled over i neste del:

– Et dikt og velge når du vil som har frem en kvinners skjebne, spesielt på attenhundretallet, om hvordan din mann og beste venn på en måte, både blir din vokter og din bror, både og din samarbeidspartner, men også på en måte en slags fangevokter. Midt i denne sekvensen plasserte trioen låten «Marianne», som er direkte inspirert av Leonard Cohens livslange kjærlighet. Her ble publikum invitert til å fungere som et eksternt kor.

Kari instruerte forsamlingen og fortalte om låten:

– Det er en låt som heter «Marianne», og den er inspirert av Leonard Cohen sin kjærlighet for sin Marianne, som varte hele hans liv. Så den her låten handler ikke om noe så trist, men den handler om den store kjærligheten. Litt trist kjærlighet, men den store kjærligheten. Den trenger et stort kor, ja, det er derfor jeg vil ha dere med, og det dere skal synge er ikke vanskelig.

Etter denne felles musikalske opplevelsen fulgte «Alveland del 2», der gruppen trakk veksler på tekster fra Arne Garborgs kjente verk Mot Soleglad.

Det kulinariske dramaet i Spania

Kveldens humoristiske avbrekk kom i form av en lengre fortelling fra en reise i Spania. Foranledningen var gruppens interne regel om at feilspilling må sones med en pinlig bekjennelse fra scenen. Nå tror vi at dette er lagt inn som en obligatorisk bekjennelse. Kari tok ansvar for alle og  bød raust på en selvopplevd episode som involverte overbestilling av tapas og en strandveske:

– I den historien, så var vi på interrail i Spania. Jeg var jo med to stykker, to venner, og den ene er han jeg er gift med i dag. Vi var i Spania der vi går inn og da vi har bestilt tapas.

‍

Kari fortalte her om tapas, og hvordan den jo består av flere store retter. Dette sett i sammenheng med at Kari anser det som flaut å sette igjen mat. Så kom den famøse potetomeletten på border, den var svær! Den ble beskrevet som en gigantisk potetomelett, en blautkake av en god potet. Kari fortsatte:

– og et par andre store retter og masse små. Når jeg blir flau, og det er da det går galt. Det er den pietistiske nordmannen som skal være ete opp det de har forsynt seg med. Det er for mye mat her, og midt på bordet der skammens testamentet. Hun siktet da til potetomeletten.

Kari trakk pusten og skildret den desperate beslutningen om å smugle maten unna i det skjulte:

– Da kommer den skumle tanken, hvis det bare ikke var for noen potetomelett der, så hadde det vært greit og det var det greit hvis den var vekk. Vi har nemlig strandveske. En stor hvit og svart prikka strandveske med akkurat riktige dimensjoner.

Hun fortalte entusiastisk om det lille dramaet som da utspant seg på en restaurant i Spania, og forsøket på å fjerne det kulinariske beviset endte i en direkte og pinlig konfrontasjon med restaurantens kelner. Kanskje mer av en interaksjon enn en konfrontasjon. Hun prøver å få hele potet kreasjonen ned i strandvesken som overhodet ikke var tiltenkt å inneholde mat som avgir fukt. Selvironi og forteller egenskaper, som skapte munter latter i kirkerommet.

Åre-salg av SUSE-poser, truser og klistremerker

Etter de musikalske og narrative utskeielsene, beveget konserten seg over i den rituelle delen av trioens opptredener, nemlig utlodningen. Jorunn presenterte kveldens gevinster, populært kalt «Suse-poser», med stor detaljrikdom om trekningen, årenes fortreffelighet. Selve loddtrekningen ble gjennomført under ledelse av Kari, som bemerket at aktiviteten grenset mot det esoteriske. De heldige vinnerne mottok premier i varierte størrelser, noe Jorunn kommenterte med praktisk realisme:

– Når vi skulle handle inn «Suse-truse», så var det litt utplukket, så de får enten størrelse ekstra small eller large.

Den offisielle delen av konserten ble rundet av med tittelsporet fra det omtalte klistremerket, den maritimt kraftfulle «Herre over havet». Helt slutt som første og aller siste ekstranummer bød trioen på komposisjonen «Heart, We Will Forget Him» Dette verket har de tonesatt selv til et dikt av Emily Dickinson.

Oppsumering

Konserten i Kvernes kirke befestet SUSE Trio som en helt særegen konstellasjon i ferd med å bli en tradisjon i det norske sommerlandskapet. Det er et ensemble der instrumentell beherskelse og dype litterære referanser uanstrengt møter en folkelig og høyst sjarmerende norsk visetradisjon. SUSE Trio er spesiell og har et uttrykk som lar seg høre langt utenfor Nordmøre. Jeg har fulgt dem en stund nå, og ser progresjonen i det de gjør.

Dette er meget bra, og det blir spennende å se om de spiller inn noe av sin musikk. Mye av spenningen knytter seg til om de klarer å beholde uttrykket sitt i innspilt versjon. Denne konserten var god pekepinn på at dette så absolutt bør la seg gjøre, siden kompetansen er veldig tilstedeværende. Vi gir denne stående applaus.

‍

‍

‍

‍

‍

‍

‍