Etter 16 år er Veronica Akselsen (40) tilbake med sitt nye album «Arven». Dette er en dypt personlig fortelling om arv, styrke og tilhørighet. Akselsen som er datter av artisten Elias Akselsen, har utviklet seg både som menneske og kunstner i løpet av årene.
Veronica Akselsen. Foto: Multiportrett
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement– Musikken var en lett bagasje mitt folk kunne bære med seg på sin vandring, sier Akselsen, som står i en sterk kulturtradisjon. Hennes tippoldebarn Stor-Johan Fredriksen, kjent som «tater-kongen», gir henne en unik tilknytning til taternes kulturarv.
Albumet «Arven» er en hyllest til kvinnenes historier og stemmer fra fortiden. Akselsen løfter frem temaer som motstandskraft, kjærlighet, og utenforskap. Hun kommenterer: – Med denne utgivelsen tar jeg min rettmessige plass som kulturformidler. Arven er både et ansvar og en velsignelse.
Musikken er produsert av Akselsen selv, sammen med multiinstrumentalist Anders Hofstad Sørås. Innspillingen fant sted i Athletic Sound, et studio kjent for sin historiske betydning. Akselsen forklarer:
– Det er ikke alltid det perfekte som skaper magi. Det oppstår noe sart og ekte når musikken får leve i øyeblikket. På mange måter synger jeg etter hjerterytmen.
Albumet inkluderer bidrag fra flere talentfulle musikere, deriblant Ola Erlien og Kristian Blinks, som medvirker på duetten «Ungersvennsvisa».
Veronica Akselsen har markert seg som en viktig kulturformidler. I 2024 mottok hun prisen for «Årets album – åpen klasse» under Folkelarm, sammen med kjente navn som Elias Akselsen og Stian Carstensen. Sammen med ektemannen, Atle Lillesveen, driver hun plattformen Taternes kulturformidling, som arbeider for å dokumentere og formidle taternes kulturarv.
Albumcoveret til «Arven» er malt av den anerkjente maleren Storm Ivan Juliussen, som gir et personlig preg til utgivelsen. Verket, med tittelen «I Taterland», er en passende hyllest til Akselsens kulturarv.
Med dette albumet markerer Akselsen starten på en ny kunstnerisk epoke, forankret i tradisjon, men med blikket rettet mot fremtiden. Hun er klar for å møte publikum igjen, og releasekonserten finner sted på Glomdalsmuseet i Elverum 6. juni.
– Musikken var en lett bagasje mitt folk kunne bære med seg på sin vandring, sier Akselsen, som står i en sterk kulturtradisjon. Hennes tippoldebarn Stor-Johan Fredriksen, kjent som «tater-kongen», gir henne en unik tilknytning til taternes kulturarv.
Albumet «Arven» er en hyllest til kvinnenes historier og stemmer fra fortiden. Akselsen løfter frem temaer som motstandskraft, kjærlighet, og utenforskap. Hun kommenterer: – Med denne utgivelsen tar jeg min rettmessige plass som kulturformidler. Arven er både et ansvar og en velsignelse.
Musikken er produsert av Akselsen selv, sammen med multiinstrumentalist Anders Hofstad Sørås. Innspillingen fant sted i Athletic Sound, et studio kjent for sin historiske betydning. Akselsen forklarer:
– Det er ikke alltid det perfekte som skaper magi. Det oppstår noe sart og ekte når musikken får leve i øyeblikket. På mange måter synger jeg etter hjerterytmen.
Albumet inkluderer bidrag fra flere talentfulle musikere, deriblant Ola Erlien og Kristian Blinks, som medvirker på duetten «Ungersvennsvisa».
Veronica Akselsen har markert seg som en viktig kulturformidler. I 2024 mottok hun prisen for «Årets album – åpen klasse» under Folkelarm, sammen med kjente navn som Elias Akselsen og Stian Carstensen. Sammen med ektemannen, Atle Lillesveen, driver hun plattformen Taternes kulturformidling, som arbeider for å dokumentere og formidle taternes kulturarv.
Albumcoveret til «Arven» er malt av den anerkjente maleren Storm Ivan Juliussen, som gir et personlig preg til utgivelsen. Verket, med tittelen «I Taterland», er en passende hyllest til Akselsens kulturarv.
Med dette albumet markerer Akselsen starten på en ny kunstnerisk epoke, forankret i tradisjon, men med blikket rettet mot fremtiden. Hun er klar for å møte publikum igjen, og releasekonserten finner sted på Glomdalsmuseet i Elverum 6. juni.
.jpg)
De måtte vandre i dagevis gjennom krevende terreng, frakte våpen og utstyr over fjellene og samarbeide om en jakt der utfallet var høyst usikkert. Likevel vendte steinaldermenneskene tilbake til de værharde fjellområdene gang på gang. Nye arkeologiske undersøkelser tyder på at reinsdyrjakten handlet om langt mer enn å skaffe mat.
Laget av ScaleFlow.
