Da Espen Rostrup Nakstad holdt sitt foredrag «En usikker verden – hva bør vi egentlig forberede oss på?» under Verdiskaperkonferansen 2026 på Campus Kristiansund, var det med et klart premiss: verdiskaping er ikke mulig uten stabile rammer. Nettopp derfor er dagens situasjon krevende. Ikke fordi verden står overfor én krise, men fordi flere grunnleggende forutsetninger er i ferd med å forskyves samtidig.
.jpg)
Espen Rostrup Nakstad, Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDagens situasjon krevende for verdiskapning. Ikke fordi verden står overfor én krise, men fordi flere grunnleggende forutsetninger er i ferd med å forskyves samtidig.
Nakstad tok utgangspunkt i etterkrigstiden og Norges plass i den vestlige verdensordenen.
– Det å skape verdier i fredstid er det dere alltid har holdt på med her, sa Nakstad, med direkte henvisning til næringslivet og institusjonene i regionen.
Han tok publikum tilbake til San Francisco i 1945, der FN-pakten ble signert, og der Norge var representert ved FN-ambassadør Vilhelm Borthen.
– Dette markerer starten på en gullalder i historien. En periode som dere, foreldrene deres og virksomhetene deres har blitt holdt oppe av.
Den regelbaserte verdensordenen, med frihandel, NATO og multilaterale institusjoner, ga små land som Norge et handlingsrom som var historisk unikt.
– Hvis du vokste opp i et lite vestlig demokrati som Norge, i en verden dominert av et stort vestlig demokrati, kunne du bruke ressursene dine på helse, utdanning, rettsstat og næringsliv.
Utviklingen Nakstad viste til var konkret.
– Alt fra mekanisering av landbruket til datamaskiner og kunstig intelligens har skjedd fordi man hadde sikkerhet.
Etterkrigstiden var imidlertidig ikke problemfri. Den kalde krigen var reell, men samarbeidet fungerte på avgjørende områder. Nakstad trakk frem utryddelsen av kopper som et historisk eksempel.
– WHO, etter forslag fra Sovjet og med backing fra USA, klarte å utrydde en sykdom som hadde ridd verden som en mare i flere tusen år.
For Nakstad var dette et bevis på at institusjoner og politisk vilje kan fungere også under dyp konflikt.
– Det klarte man midt under den kalde krigen. Det sier noe om kvaliteten på det internasjonale samarbeidet.
Den kalde krigens slutt åpnet det Nakstad beskrev som «optimismens tiår».
– 90-tallet var en periode med høy selvtillit, også i Norge.
Men optimismen var kortvarig.
– I 2001 fikk denne perioden en skikkelig nesestyver.
Nakstad var selv i New York i september 2001, og beskrev hvordan terrorangrepene påvirket amerikansk politikk og internasjonale strukturer.
– Allerede i 2002 begynte realpolitikken å ta over for folkeretten.
Han viste til USAs tilbaketrekning fra sentrale deler av det internasjonale rettssystemet, blant annet svekket støtte til Den internasjonale straffedomstolen.
– Man begynte faktisk å bygge ned den regelstyrte verden.
Da covid-19-pandemien traff, ble mange av disse strukturelle svakhetene synlige.
– Pandemien avdekket sårbarheter. Proteksjonismen kom umiddelbart.
Nakstad fortalte at han i 2021 håpet verden ville bruke momentumet etter vaksinering til å styrke samarbeid, slik man gjorde etter 1945.
– Det lå veldig godt an helt frem til 24. februar 2022.
Den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina endret situasjonen dramatisk.
– Vi fikk det jeg i ettertid har kalt samtidige kriser. Det ene tar det andre.
Han beskrev krigen som langvarig.
– Denne krigen tror jeg kommer til å vare lenger enn andre verdenskrig.
Samtidig trakk han frem Norges bidrag på helsesiden.
– Norge har flyttet over 3.000 pasienter til europeiske sykehus for avansert behandling.
Nakstad pekte på et globalt paradoks. På den ene siden har verden aldri vært rikere.
– Aldri har så mange hatt tilgang til rent drikkevann og nok mat.
På den andre siden har utviklingen i mange industriland skapt nye spenninger.
– For næringslivet og børsene har det gått bra. For deler av middelklassen har det ikke gjort det.
Han viste til tall som dokumenterer at en betydelig andel er i arbeid og likevel fattige.
– Dette er et alarmsignal.
Ifølge Nakstad gir dette en viktig forklaring på politisk misnøye i vestlige demokratier.
– Her ligger mye av forklaringen på hvorfor Trump ble sett på som en protestkandidat.
Den demografiske utviklingen er en grunnleggende drivkraft bak flere av utfordringene.
– Da FN-pakten ble signert, var vi to milliarder mennesker i verden. Nå nærmer vi oss ni.
Europa har samtidig mistet relativ betydning.
– Europa er ikke lenger sentrum.
Dette gir direkte utslag i klimadebatten.
– Ni milliarder mennesker med høyere levestandard gir et helt annet karbonavtrykk enn to milliarder.
Selv om andelen fornybar energi øker, vokser det totale energiforbruket.
– Fossilt forbruk øker i absolutte tall.
Samtidig pekte Nakstad på teknologiske fremskritt, særlig innen solenergi og batterier.
– Utviklingen går veldig fort, spesielt i Kina.
Et sentralt poeng i foredraget var samfunnets digitale sårbarhet.
– Vi er alle i skyen nå.
Alt fra privat kommunikasjon til kritisk infrastruktur er avhengig av digitale systemer og datasentre.
– Barna våre er i skyen. Ungdommene er der hele tiden.
Nakstad advarte mot svak regulering, desinformasjon og fremtidige sikkerhetsutfordringer, blant annet knyttet til kvantedatamaskiner.
– Data som er kryptert i dag, kan i prinsippet dekrypteres om ti år.
Nakstad brukte betydelig tid på kunstig intelligens (KI), særlig innen helse og forskning.
– I helsesektoren brukes KI allerede i stor skala.
Han viste til Nobelprisen i kjemi 2024, tildelt Demis Hassabis og John Jumper fra Google DeepMind.
– De brukte KI til å beregne strukturen til 200 millioner proteiner og gjorde det fritt tilgjengelig.
Samtidig var han tydelig på konsekvensene for arbeidslivet.
– Hvis jobben din kan gjøres fullt og helt bak en PC, da er den utsatt.
– I dag finnes det ingen programmerere som er bedre enn KI.
.jpg)
Mot slutten rettet Nakstad blikket mot USA og demokratiets tilstand.
– Kongressvalget i november har globale implikasjoner.
Han advarte mot ytterligere polarisering og pekte på 6. januar 2021 som et mulig forvarsel.
– Hvis et valgresultat blir bestridt, kan konsekvensene bli svært alvorlige.
Avslutningsvis tok Nakstad for seg beredskap slik den forstås av WHO, NATO, Stortinget og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).
– De virkelig store krisene er alltid tverrsektorielle.
Næringslivet er en forutsetning for både forebygging og håndtering.
– Du får ikke vaksiner, mat eller medisiner uten et fungerende næringsliv.
Han stilte konkrete spørsmål:
– Hva hvis strømmen er borte i syv uker? Eller syv måneder?
Nakstad avsluttet uten dramatikk, men med en tydelig konstatering:
– Vi kommer ikke tilbake til en stabil verden slik vi kjente den. Vi må lære oss å leve i usikkerhet – og fungere godt i den.
Det som skiller Nakstads foredrag fra mye annen samtidsanalyse, er fraværet av både alarmisme og trøstende illusjoner. Han lover ingen vei tilbake til «normalen», og han tilbyr heller ingen enkle løsninger. I stedet plasserer han usikkerheten som et varig vilkår.
For et norsk publikum– og særlig for næringslivet – er dette et krevende, men nødvendig perspektiv. Verdiskaping fremover handler mindre om å eliminere risiko, og mer om å bygge strukturer som tåler den. Det er ikke et politisk slagord, men en administrativ, økonomisk og institusjonell realitet.
Nakstads bidrag ligger nettopp her: Det er å gjøre usikkerheten konkret, håndterbar og relevant uten å gjøre den til et retorisk virkemiddel.
Dagens situasjon krevende for verdiskapning. Ikke fordi verden står overfor én krise, men fordi flere grunnleggende forutsetninger er i ferd med å forskyves samtidig.
Nakstad tok utgangspunkt i etterkrigstiden og Norges plass i den vestlige verdensordenen.
– Det å skape verdier i fredstid er det dere alltid har holdt på med her, sa Nakstad, med direkte henvisning til næringslivet og institusjonene i regionen.
Han tok publikum tilbake til San Francisco i 1945, der FN-pakten ble signert, og der Norge var representert ved FN-ambassadør Vilhelm Borthen.
– Dette markerer starten på en gullalder i historien. En periode som dere, foreldrene deres og virksomhetene deres har blitt holdt oppe av.
Den regelbaserte verdensordenen, med frihandel, NATO og multilaterale institusjoner, ga små land som Norge et handlingsrom som var historisk unikt.
– Hvis du vokste opp i et lite vestlig demokrati som Norge, i en verden dominert av et stort vestlig demokrati, kunne du bruke ressursene dine på helse, utdanning, rettsstat og næringsliv.
Utviklingen Nakstad viste til var konkret.
– Alt fra mekanisering av landbruket til datamaskiner og kunstig intelligens har skjedd fordi man hadde sikkerhet.
Etterkrigstiden var imidlertidig ikke problemfri. Den kalde krigen var reell, men samarbeidet fungerte på avgjørende områder. Nakstad trakk frem utryddelsen av kopper som et historisk eksempel.
– WHO, etter forslag fra Sovjet og med backing fra USA, klarte å utrydde en sykdom som hadde ridd verden som en mare i flere tusen år.
For Nakstad var dette et bevis på at institusjoner og politisk vilje kan fungere også under dyp konflikt.
– Det klarte man midt under den kalde krigen. Det sier noe om kvaliteten på det internasjonale samarbeidet.
Den kalde krigens slutt åpnet det Nakstad beskrev som «optimismens tiår».
– 90-tallet var en periode med høy selvtillit, også i Norge.
Men optimismen var kortvarig.
– I 2001 fikk denne perioden en skikkelig nesestyver.
Nakstad var selv i New York i september 2001, og beskrev hvordan terrorangrepene påvirket amerikansk politikk og internasjonale strukturer.
– Allerede i 2002 begynte realpolitikken å ta over for folkeretten.
Han viste til USAs tilbaketrekning fra sentrale deler av det internasjonale rettssystemet, blant annet svekket støtte til Den internasjonale straffedomstolen.
– Man begynte faktisk å bygge ned den regelstyrte verden.
Da covid-19-pandemien traff, ble mange av disse strukturelle svakhetene synlige.
– Pandemien avdekket sårbarheter. Proteksjonismen kom umiddelbart.
Nakstad fortalte at han i 2021 håpet verden ville bruke momentumet etter vaksinering til å styrke samarbeid, slik man gjorde etter 1945.
– Det lå veldig godt an helt frem til 24. februar 2022.
Den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina endret situasjonen dramatisk.
– Vi fikk det jeg i ettertid har kalt samtidige kriser. Det ene tar det andre.
Han beskrev krigen som langvarig.
– Denne krigen tror jeg kommer til å vare lenger enn andre verdenskrig.
Samtidig trakk han frem Norges bidrag på helsesiden.
– Norge har flyttet over 3.000 pasienter til europeiske sykehus for avansert behandling.
Nakstad pekte på et globalt paradoks. På den ene siden har verden aldri vært rikere.
– Aldri har så mange hatt tilgang til rent drikkevann og nok mat.
På den andre siden har utviklingen i mange industriland skapt nye spenninger.
– For næringslivet og børsene har det gått bra. For deler av middelklassen har det ikke gjort det.
Han viste til tall som dokumenterer at en betydelig andel er i arbeid og likevel fattige.
– Dette er et alarmsignal.
Ifølge Nakstad gir dette en viktig forklaring på politisk misnøye i vestlige demokratier.
– Her ligger mye av forklaringen på hvorfor Trump ble sett på som en protestkandidat.
Den demografiske utviklingen er en grunnleggende drivkraft bak flere av utfordringene.
– Da FN-pakten ble signert, var vi to milliarder mennesker i verden. Nå nærmer vi oss ni.
Europa har samtidig mistet relativ betydning.
– Europa er ikke lenger sentrum.
Dette gir direkte utslag i klimadebatten.
– Ni milliarder mennesker med høyere levestandard gir et helt annet karbonavtrykk enn to milliarder.
Selv om andelen fornybar energi øker, vokser det totale energiforbruket.
– Fossilt forbruk øker i absolutte tall.
Samtidig pekte Nakstad på teknologiske fremskritt, særlig innen solenergi og batterier.
– Utviklingen går veldig fort, spesielt i Kina.
Et sentralt poeng i foredraget var samfunnets digitale sårbarhet.
– Vi er alle i skyen nå.
Alt fra privat kommunikasjon til kritisk infrastruktur er avhengig av digitale systemer og datasentre.
– Barna våre er i skyen. Ungdommene er der hele tiden.
Nakstad advarte mot svak regulering, desinformasjon og fremtidige sikkerhetsutfordringer, blant annet knyttet til kvantedatamaskiner.
– Data som er kryptert i dag, kan i prinsippet dekrypteres om ti år.
Nakstad brukte betydelig tid på kunstig intelligens (KI), særlig innen helse og forskning.
– I helsesektoren brukes KI allerede i stor skala.
Han viste til Nobelprisen i kjemi 2024, tildelt Demis Hassabis og John Jumper fra Google DeepMind.
– De brukte KI til å beregne strukturen til 200 millioner proteiner og gjorde det fritt tilgjengelig.
Samtidig var han tydelig på konsekvensene for arbeidslivet.
– Hvis jobben din kan gjøres fullt og helt bak en PC, da er den utsatt.
– I dag finnes det ingen programmerere som er bedre enn KI.
Mot slutten rettet Nakstad blikket mot USA og demokratiets tilstand.
– Kongressvalget i november har globale implikasjoner.
Han advarte mot ytterligere polarisering og pekte på 6. januar 2021 som et mulig forvarsel.
– Hvis et valgresultat blir bestridt, kan konsekvensene bli svært alvorlige.
Avslutningsvis tok Nakstad for seg beredskap slik den forstås av WHO, NATO, Stortinget og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).
– De virkelig store krisene er alltid tverrsektorielle.
Næringslivet er en forutsetning for både forebygging og håndtering.
– Du får ikke vaksiner, mat eller medisiner uten et fungerende næringsliv.
Han stilte konkrete spørsmål:
– Hva hvis strømmen er borte i syv uker? Eller syv måneder?
Nakstad avsluttet uten dramatikk, men med en tydelig konstatering:
– Vi kommer ikke tilbake til en stabil verden slik vi kjente den. Vi må lære oss å leve i usikkerhet – og fungere godt i den.
Det som skiller Nakstads foredrag fra mye annen samtidsanalyse, er fraværet av både alarmisme og trøstende illusjoner. Han lover ingen vei tilbake til «normalen», og han tilbyr heller ingen enkle løsninger. I stedet plasserer han usikkerheten som et varig vilkår.
For et norsk publikum– og særlig for næringslivet – er dette et krevende, men nødvendig perspektiv. Verdiskaping fremover handler mindre om å eliminere risiko, og mer om å bygge strukturer som tåler den. Det er ikke et politisk slagord, men en administrativ, økonomisk og institusjonell realitet.
Nakstads bidrag ligger nettopp her: Det er å gjøre usikkerheten konkret, håndterbar og relevant uten å gjøre den til et retorisk virkemiddel.
