Gjennom samtalen belyste de hvordan skjønnlitteraturen kan gi stemme til barns sårbarhet og resiliens, og hvordan spesifikke språklige strategier blir avgjørende verktøy for å overleve emosjonell og materiell omsorgssvikt.

Barnets sentrum i et presset univers

Endre Ruset innledet seansen med å problematisere selve begrepet randsonen, og pekte på at det som utenfra kan virke som en ekstrem og marginalisert tilværelse, utgjør selve sentrum i barnets univers. For barna i de aktuelle romanene er denne kaotiske hverdagen den eneste realiteten de kjenner til. Nikoline Riis Lindahl, som debuterer med romanen «Hvis jeg var Agnes», forklarte at hennes motivasjon sprang ut av et sterkt engasjement for barn og unges psykiske helse. Skriveprosessen startet ikke med en ferdig tematisk plan, men med et levende bilde av hovedkarakteren.

Nikoline Riis Lindahl utdypet hvordan karakteren formet fortellingen:

– Altså for meg personlig startet det ikke bevisst tematisk. For meg startet det med at jeg fikk et veldig sterkt bilde av at jeg ville skrive fra et barns perspektiv, så det startet jo med at jeg fikk en fornemmelse av at det skulle være akkurat Astrid som var min hovedkarakter. Men det startet egentlig der, og så kjente jeg ganske tidlig at hun ikke hadde det bra, men jeg visste ikke hvordan omstendighetene skulle være, og det ble litt til underveis. Men det er ikke til å legge skjul på at jeg er veldig glad i barn og unge, veldig opptatt av dem og psykisk helse, så det var nok en motor da. Og jeg hadde et ønske om å få frem røsten til et barn som har det vanskelig, men også som finner sine måter å overleve på da.

Språklig isolasjon og makt i hjemmet

I «Hvis jeg var Agnes» møter leseren 12 år gamle Astrid, som lever under konstant beredskap i et hjem der rollene er snudd på hodet. Moren forsvinner tidlig, og faren fremstår som en skremmende og kontrollerende figur. For å overleve utvikler Astrid en forsvarsmekanisme basert på ekstrem observasjon av detaljer og telling, noe som etter hvert manifesterer seg som tvangslidelser. Dette gir en dypere litterær og psykologisk forståelse av sammenhengen mellom traumer og kontrollbehov.

Sentralt i romanen står setningen «Språket i huset var ikke vårt. Det fulgte ham». Under bokbadet leste Nikoline Riis Lindahl et utdrag som synliggjør hvordan faren dominerer det språklige og emosjonelle rommet, og hvordan Astrid må navigere i sine tildelte roller:

– Mamma og pappa ropte meg inn samtidig fra hver side av huset. Mamma med den lyse stemmen som sprakk på slutten, pappa med den mørke. Kom igjen, sa han. Mamma har lagd vafler. Inne sto mamma ved benken. Hun smilte da hun så meg, men øynene var et annet sted. Kanskje inni hodet, kanskje langt unna. Man kan stå i et rom uten å være der. Vi satte oss. Bestikket var varmt fra oppvaskmaskinen. Pappa brettet serviettene til båter. Han pleide aldri å gjøre sånt. Det var sånn mamma gjorde det, sånn hun pleide å gjøre. Kaptein Sirup, gjør deg klar, ropte han og kjørte en båt ned i tallerkenen min. Sirupen rant utover, ned i rutene på vaffelen som brune elver. Han slo hånden i bordet, glasset trillet. Jeg holdt det fast. Hvis det veltet, ble alt verre. Jeg visste ikke hvorfor, bare at det var sant. Mine roller var enkle. Jeg visste når jeg skulle smile. Jeg var den som måtte le. Hvis jeg lo, slapp mamma. Mamma lo ikke. Noen setninger trenger lov til å bli sagt. Jeg hadde ikke den loven. Språket i huset var ikke vårt. Det fulgte ham.

Dukken Agnes blir Astrids fremste lyspunkt og mestringsstrategi. Ved å gi dukken den omsorgen hun selv nektes, speiles barnets dype savn og lengsel. Nikoline Riis Lindahl leste fra kapittelet der Astrid bygger en hule under stuebordet, etablert som et suverent territorium der hun selv bestemmer reglene:

– Inne i hulen går det fint. Her bestemmer jeg hvem som får komme inn, hvem som må stå ute. Vi har en hemmelig lyd. Tre dunk i gulvet med pekefingeren. Hvis man følger reglene, går skrittene videre, lydene finner oss ikke. Her inne gjør det ikke vondt på ordentlig.

Fattigdommens følgefeil og fluktens geografi

Forfatter Steve Leirvik, som er aktuell med sin andre roman, «Alle de russiske horene», skildrer en oppvekst preget av materiell fattigdom og en konstant omflakkende tilværelse. Familien flytter til Trolla ved Trondheim, videre til Fauske, før de til slutt ender opp i Hammerfest. Romanen undersøker fattigdommens sosiale og relasjonelle konsekvenser, noe Endre Ruset omtalte som «fattigdommens følgefeil».

Steve Leirvik reflekterte over hvordan han ubevisst endte opp med å skrive en oppvekstroman med selvbiografiske elementer, særlig knyttet til morsskikkelsen:

– Det var jo først etter at jeg leverte fra meg manus, og boken kom i bokform, at det gikk opp for meg at jeg har skrevet en oppvekstroman. Det var først etter at jeg satt med det fysiske eksemplaret at jeg forsto at dette er en historie om kvinner og menn, om flukt og om barns evne til å klare seg. Men jeg ville gjerne ha et selvbiografisk element. Så en liten periode ute i selve skrivingen tenkte jeg: Nå skal jeg prøve å gå inn i mitt første klare minne. Og det var moren min og meg på kjøkkenet. Man blir den type person som kanskje ikke har evnen til å se seg selv så godt, så jeg har vært litt overrasket over at jeg endte opp med en oppvekstroman. Jeg ville ha en god Springsteen-amerikansk story fra Finnmark.

Om den krevende balansen mellom virkelighet og fiksjon, spesielt når det gjelder å skrive frem en troverdig karakter basert på egen mor, forklarte Steve Leirvik:

– Det er en veldig vanskelig balanse, fordi man kan jo ikke fortelle om sin egen mor som hun var, for da blir det plutselig ikke en romanfigur. Så det som var vanskelig, var å utbrodere og brodere og skape videre på noe kjent, og få det til å bli en troverdig litterær karakter. For det er ofte sånn at virkeligheten i møte med litteraturen ikke vil overleve. Man må justere og lyge og plusse på og trekke fra.

Psykisk overlevelse i et ustabilt miljø

I motsetning til Astrid i «Hvis jeg var Agnes», har ikke gutten i Steve Leirviks roman en fysisk hule å søke tilflukt i. Hans overlevelsesstrategi blir i stedet rent psykisk. Han må kontinuerlig kalibrere seg etter morens uforutsigbare, udiagnostiserte mentale sykdom og tvangshandlinger.

Steve Leirvik leste fra et kapittel i boken satt til Trolla, som illustrerer denne konstante emosjonelle tilpasningen og morens anstrengte forsøk på å opprettholde en fasade av normalitet:

– Vi spiser rett fra pakken, trekker ut pølsene en etter en. Solvarm ketchup, lunkne, ustekte pølser, knusktørre pølsebrød som smuldrer. Ei pølse til? Nei takk. Slik kjemper hun frem en munterhet, alt på liksom. Et mislykket forsøk på å opptre normalt.

Senere i handlingen flytter familien til Fauske, der faren drar på sjøen og etterlater moren og gutten alene. Her eskalerer morens tvangstanker, og hun tvinger sønnen ned på gulvet for å gjemme seg for bestefaren som kommer på besøk. Steve Leirvik leste den intense scenen som skildrer guttens innestengte raseri og frykt:

– En trang til å rope ut, et skrik som en propp i halsen. Mora mi sitter med bakhodet mot veggen og ser i taket. Hun ser ned på meg med en slags villskap i blikket. Er det et raseri over at jeg ikke klarte å gjøre det skikkelig? Jeg vet også at hun vet at hun er avslørt, men at hun bare trenger å høre det fra meg. Hallo, sier hun, så han deg? Nei, sier jeg. Jeg blir bare sittende klemt inne i kroken. Ikke sitt her og synes synd på deg selv, sier hun.

Industrielt forfall og håp i «Chicago»

En vesentlig del av Steve Leirviks roman utspiller seg i Hammerfest, nærmere bestemt i boligblokken «Chicago». Dette var en kommunal eller bedriftsfinansiert arbeiderblokk, knyttet til sesongarbeid ved Findus-fabrikken på 1960-, 70- og 80-tallet. Miljøet skildres som hardt og preget av industrielt forfall, arbeidsledighet, samt introduksjonen av tyngre rusmidler og steroider utover 1990-tallet.

Tittelen «Alle de russiske horene» refererer til en russisk kvinne i dette miljøet, som befinner seg nederst i det sosioøkonomiske hierarkiet. Til tross for sin egen marginaliserte posisjon, tilbyr hun gutten trøst og medmenneskelig varme ved en fontene. Forfatteren fremhever at dette møtet representerer et avgjørende lyspunkt: Uansett hvor brutalt samfunnet er, kan mennesker finne hverandre og tilby støtte, fordi vi grunnleggende sett klarer oss best sammen.

Språkets form som emosjonell nerve

Både Nikoline Riis Lindahl og Steve Leirvik har arbeidet bevisst med setningsstruktur og rytme for å speile barnas indre tilstand. Steve Leirvik avslørte at hans opprinnelige arbeidstittel var «Notat om dødsmetall», en tittel som reflekterte ønsket om et høyt tempo og en drivende, kortfattet rytme egnet til å formidle drama og raske avgjørelser.

Under den gjensidige evalueringen av hverandres verk, berømmet Steve Leirvik den språklige dynamikken i debutromanen til Nikoline Riis Lindahl:

– Jeg la med en gang merke til denne variasjonen, jeg kommer til å si teknikalitet, med variasjonen i setningslengde. Hvordan det veksler mellom lange og korte setninger. Det synes jeg gjør en stor del av nerven i boken, for det sier også noe om hvordan Astrid har det. Hvordan hun reagerer og responderer. Du kan ikke stå og debattere og forklare deg når du er redd og når du vil gjøre deg usynlig. Da må du være stille.

En meningsfylt samtale

Samtalen med og mellom de to forfatterne som beveger seg i det samme litterære landskapet med disse to bøkene var en meningsfylt samtale. Det er et tema som berører mange. Det være seg i stor og for noen heldigvis i mindre grad. Selv om dette er fiktive liv, er det nok bøker som speiler samfunnet.