Det er en underlig situasjon Norge står i. Produksjonen på norsk sokkel er rekordhøy. Investeringene er historisk store. Europa etterspør norsk gass som aldri før. Samtidig vet vi at produksjonen vil falle. Og vi vet at statens utgifter vil stige.
Ulf Rosenberg har lang erfaring inne oljebransen og holdt innlegget om situasjonen i energibransjen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNår energien blir alvor: Rekordinntekten, men varslet fall
Det er en underlig situasjon Norge står i. Produksjonen på norsk sokkel er rekordhøy. Investeringene er historisk store. Europa etterspør norsk gass som aldri før. Samtidig vet vi at produksjonen vil falle. Og vi vet at statens utgifter vil stige.
I dette spennet – mellom dagens styrke og morgendagens underskudd – plasserte Ulf Rosenberg sitt foredrag for Petropolen i Kristiansund. Det var en gjennomgang av energiens faktiske tilstand, og av det norske alvoret.
– Aldri i verdenshistorien er det brukt mer kull. Aldri mer olje. Aldri mer gass enn i dag.
Det er utgangspunktet.
.jpg)
Rosenberg viste til at andelen fossil energi i verdens primærenergiforsyning har økt fra rundt 80 prosent for 40 år siden til om lag 86 prosent i dag. Samtidig vokser fornybar energi raskt.
– Det er en eksponentiell vekst i sol og vind. Det er fantastisk. Men det kommer i tillegg.
Diskusjonen han trakk opp er grunnleggende: Er vi inne i en energitransformasjon, eller i en energiaddisjon? Er fornybar energi i ferd med å erstatte fossil energi, eller bare supplere den?
Verdens energietterspørsel øker. Flere hundre millioner mennesker skal inn i middelklassen de neste tiårene. Energi er fortsatt en forutsetning for velstand.
– Det finnes ingen steder i verden hvor du har velstand og økonomisk utvikling uten god tilgang på energi.
Dette er ikke ideologi. Det er en beskrivelse av sammenhengen mellom energiforbruk og levestandard.
På norsk sokkel er aktiviteten høy. Letingen er omfattende. Det er nylig tildelt 57 nye lisenser. Rundt 75 funn vurderes for utbygging. Equinor planlegger å bore 25 letebrønner årlig og 600 produksjonsbrønner fram til 2035, med investeringer på rundt 60 milliarder kroner årlig.
Produksjonen er på topp.
Likevel viser Sokkeldirektoratets framskrivninger at norsk olje- og gassproduksjon vil falle betydelig fram mot 2050, selv med høy ressursvekst.
– Vi skal utvikle, ikke avvikle, sa Rosenberg.
Men han la til: Fallet kommer uansett. Spørsmålet er hvor bratt det blir.
Dette er ikke bare et energipolitisk spørsmål. Det er et samfunnsøkonomisk spørsmål.
Krigen i Ukraina endret Europas energidebatt. Energisikkerhet gikk fra å være et teknisk begrep til å bli et politisk hovedanliggende.
– Plutselig handlet det bare om energisikkerhet.
Naturgass omtales ikke lenger bare som en bro til fornybarsamfunnet. Den omtales som en nødvendig stabilisator i et kraftsystem der sol og vind er væravhengige.
Begrepet «dunkelflaute» – perioder uten sol og vind – er blitt del av det energipolitiske vokabularet. I slike perioder må noe annet levere.
Rosenberg pekte på at norsk rørgass har betydelig lavere klimaavtrykk enn amerikansk LNG når hele produksjonskjeden tas med. Argumentet er både klimamessig og sikkerhetspolitisk: Europeisk eller nærliggende produksjon gir større stabilitet enn avhengighet av fjerne leverandører.
Et sentralt poeng i foredraget var produksjonsfallet i eksisterende felt. Nye felt faller raskere i produksjon enn tidligere.
– Du må springe fortere for å stå stille.
For å opprettholde dagens globale produksjonsnivå kreves det investeringer i størrelsesorden flere tusen milliarder kroner årlig. Dette har også påvirket retorikken i Det internasjonale energibyrået, som nå understreker behovet for investeringer for å sikre stabil forsyning.
Dette er en realitet som preger energimarkedet – uavhengig av politiske mål.
Rosenberg beskrev energipolitikken som et «kvintilemma». Energi må være:
Det siste punktet er blitt stadig mer fremtredende. Motstanden mot vindkraft, kraftlinjer og nye anlegg er sterk.
– Not in my backyard. Eller banana-syndromet: Build absolutely nothing anywhere near anything.
Samtidig er behovet for kraft voksende – både til elektrifisering, industri og nye næringer.
Det mest alvorlige perspektivet i foredraget var ikke globalt, men nasjonalt.
Rosenberg viste til «haikjeften» fra regjeringens perspektivmelding: Fallende oljeinntekter og stigende offentlige utgifter.
Den blå kurven – oljeinntektene – skal ned. Den røde – utgiftene til pensjon, helse og velferd – skal opp.
– Vi skal leve lenge. Vi skal pleies lenge.
Samtidig står rundt 700 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeid og utdanning. Verdiskaping må opp. Sysselsetting må opp.
Turisme og tjenesteyting vokser, også i Kristiansund og Stavanger. Men verdiskapingen per arbeidsplass er langt lavere enn i petroleumssektoren.
– Det er fantastisk at vi lykkes med turisme. Men det er ikke en verdiskaper som flytter samfunnet.
Her ligger det norske alvoret: Energiinntektene som har finansiert velferdsstaten vil avta. Utgiftene vil øke. Gapet må tettes.
Norge befinner seg i et skjæringspunkt:
Energidebatten handler derfor ikke bare om klima eller industri. Den handler om samfunnets bærekraft – økonomisk og politisk.
Rosenbergs foredrag var en påminnelse om at energipolitikk er strukturpolitikk. Det er finanspolitikk. Det er sikkerhetspolitikk.
Og det er et spørsmål om hvordan Norge skal håndtere overgangen fra ekstraordinære petroleumsinntekter til en normalisert økonomi.
– Dette blir krevende.
Når energien blir alvor: Rekordinntekten, men varslet fall
Det er en underlig situasjon Norge står i. Produksjonen på norsk sokkel er rekordhøy. Investeringene er historisk store. Europa etterspør norsk gass som aldri før. Samtidig vet vi at produksjonen vil falle. Og vi vet at statens utgifter vil stige.
I dette spennet – mellom dagens styrke og morgendagens underskudd – plasserte Ulf Rosenberg sitt foredrag for Petropolen i Kristiansund. Det var en gjennomgang av energiens faktiske tilstand, og av det norske alvoret.
– Aldri i verdenshistorien er det brukt mer kull. Aldri mer olje. Aldri mer gass enn i dag.
Det er utgangspunktet.
Rosenberg viste til at andelen fossil energi i verdens primærenergiforsyning har økt fra rundt 80 prosent for 40 år siden til om lag 86 prosent i dag. Samtidig vokser fornybar energi raskt.
– Det er en eksponentiell vekst i sol og vind. Det er fantastisk. Men det kommer i tillegg.
Diskusjonen han trakk opp er grunnleggende: Er vi inne i en energitransformasjon, eller i en energiaddisjon? Er fornybar energi i ferd med å erstatte fossil energi, eller bare supplere den?
Verdens energietterspørsel øker. Flere hundre millioner mennesker skal inn i middelklassen de neste tiårene. Energi er fortsatt en forutsetning for velstand.
– Det finnes ingen steder i verden hvor du har velstand og økonomisk utvikling uten god tilgang på energi.
Dette er ikke ideologi. Det er en beskrivelse av sammenhengen mellom energiforbruk og levestandard.
På norsk sokkel er aktiviteten høy. Letingen er omfattende. Det er nylig tildelt 57 nye lisenser. Rundt 75 funn vurderes for utbygging. Equinor planlegger å bore 25 letebrønner årlig og 600 produksjonsbrønner fram til 2035, med investeringer på rundt 60 milliarder kroner årlig.
Produksjonen er på topp.
Likevel viser Sokkeldirektoratets framskrivninger at norsk olje- og gassproduksjon vil falle betydelig fram mot 2050, selv med høy ressursvekst.
– Vi skal utvikle, ikke avvikle, sa Rosenberg.
Men han la til: Fallet kommer uansett. Spørsmålet er hvor bratt det blir.
Dette er ikke bare et energipolitisk spørsmål. Det er et samfunnsøkonomisk spørsmål.
Krigen i Ukraina endret Europas energidebatt. Energisikkerhet gikk fra å være et teknisk begrep til å bli et politisk hovedanliggende.
– Plutselig handlet det bare om energisikkerhet.
Naturgass omtales ikke lenger bare som en bro til fornybarsamfunnet. Den omtales som en nødvendig stabilisator i et kraftsystem der sol og vind er væravhengige.
Begrepet «dunkelflaute» – perioder uten sol og vind – er blitt del av det energipolitiske vokabularet. I slike perioder må noe annet levere.
Rosenberg pekte på at norsk rørgass har betydelig lavere klimaavtrykk enn amerikansk LNG når hele produksjonskjeden tas med. Argumentet er både klimamessig og sikkerhetspolitisk: Europeisk eller nærliggende produksjon gir større stabilitet enn avhengighet av fjerne leverandører.
Et sentralt poeng i foredraget var produksjonsfallet i eksisterende felt. Nye felt faller raskere i produksjon enn tidligere.
– Du må springe fortere for å stå stille.
For å opprettholde dagens globale produksjonsnivå kreves det investeringer i størrelsesorden flere tusen milliarder kroner årlig. Dette har også påvirket retorikken i Det internasjonale energibyrået, som nå understreker behovet for investeringer for å sikre stabil forsyning.
Dette er en realitet som preger energimarkedet – uavhengig av politiske mål.
Rosenberg beskrev energipolitikken som et «kvintilemma». Energi må være:
Det siste punktet er blitt stadig mer fremtredende. Motstanden mot vindkraft, kraftlinjer og nye anlegg er sterk.
– Not in my backyard. Eller banana-syndromet: Build absolutely nothing anywhere near anything.
Samtidig er behovet for kraft voksende – både til elektrifisering, industri og nye næringer.
Det mest alvorlige perspektivet i foredraget var ikke globalt, men nasjonalt.
Rosenberg viste til «haikjeften» fra regjeringens perspektivmelding: Fallende oljeinntekter og stigende offentlige utgifter.
Den blå kurven – oljeinntektene – skal ned. Den røde – utgiftene til pensjon, helse og velferd – skal opp.
– Vi skal leve lenge. Vi skal pleies lenge.
Samtidig står rundt 700 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeid og utdanning. Verdiskaping må opp. Sysselsetting må opp.
Turisme og tjenesteyting vokser, også i Kristiansund og Stavanger. Men verdiskapingen per arbeidsplass er langt lavere enn i petroleumssektoren.
– Det er fantastisk at vi lykkes med turisme. Men det er ikke en verdiskaper som flytter samfunnet.
Her ligger det norske alvoret: Energiinntektene som har finansiert velferdsstaten vil avta. Utgiftene vil øke. Gapet må tettes.
Norge befinner seg i et skjæringspunkt:
Energidebatten handler derfor ikke bare om klima eller industri. Den handler om samfunnets bærekraft – økonomisk og politisk.
Rosenbergs foredrag var en påminnelse om at energipolitikk er strukturpolitikk. Det er finanspolitikk. Det er sikkerhetspolitikk.
Og det er et spørsmål om hvordan Norge skal håndtere overgangen fra ekstraordinære petroleumsinntekter til en normalisert økonomi.
– Dette blir krevende.
