Hvordan forteller man 11 000 år med nordmørshistorie uten å ende med en lang rekke gjenstander og årstall? Da Nordmørsmusea skulle utvikle hovedutstillingen «Folk i bevegelse» i Normoria, måtte historien velges, avgrenses og gis fysisk form.
Virginia Bertani er fagleder utstilling ved Nordmørsmusea. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNår historien tar form – museumsutstilingene i Normoria
Hvordan forteller man 11 000 år med nordmørshistorie uten å ende med en lang rekke gjenstander og årstall? Da Nordmørsmusea skulle utvikle hovedutstillingen «Folk i bevegelse» i Normoria, måtte historien velges, avgrenses og gis fysisk form.
I foredraget «Når historien tar form» i Kulturhuset Normoria viste fagleder utstilling Virginia Bertani hvordan arbeidet med en museumsutstilling handler like mye om det som velges bort som det som får plass.
En museumsutstilling kan ved første øyekast se enkel ut. Gjenstander står i montre, tekster er plassert på veggene, lys er rettet mot enkelte objekter, og bilder, lyd og digitale løsninger utfyller fortellingen.
Men dersom man henter noen gjenstander fra museets magasin og plasserer dem på et bord, har man ennå ikke laget en utstilling, påpekte Virginia Bertani.
– Det er når vi begynner å gjøre bevisste valg om hvorfor akkurat disse gjenstandene er med, hva de skal fortelle, hvordan vi skal plassere dem i forhold til hverandre, hvem som er målgruppen, og hvordan vi skal bruke selve rommet aktivt, at vi begynner å snakke om å lage en skikkelig utstilling.
Utstillingsarbeid handler derfor ikke om å vise mest mulig. En utstilling handler om å velge, tolke og skape sammenheng.
Det innebærer også en formidlingsutfordring som skiller utstillingen fra eksempelvis boka eller artikkelen. En forfatter kan i stor grad regne med at leseren begynner på første side og følger teksten videre. I et utstillingsrom finnes ingen tilsvarende kontroll.
Publikum kan gå rett forbi det kuratoren betrakter som helt sentralt, fordi noe annet i rommet fanger oppmerksomheten.
Derfor formidler museet heller ikke bare gjennom tekst. Å besøke en utstilling blir en samlet opplevelse med Lys, lyd, farger, materialer, avstander og plassering som blir en del av fortellingen.
Historien kan ikke stilles ut i seg selv. Fortiden finnes ikke lenger som en tilgjengelig helhet, slik som en film som kan spilles om igjen med alle svarene. Museet arbeider med sporene og bruddstykkene etter den.
Det kan være gjenstander, fotografier, dokumenter og arkivmateriale.
En gjenstand har heller ikke nødvendigvis én ferdig historie i seg. Betydningen oppstår gjennom sammenhengen den settes inn i.
En spade kan være nettopp en spade. Men plasseres den inn i en fortelling om utvandring, jordbruk eller samfunnsendringer på Nordmøre, får den en annen betydning. Den blir en inngang til en større historie.
– Gjenstander forteller i seg selv nesten ingenting. De gir oss spor etter noe. Det er gjennom forskning og sammenligning at vi tolker disse sporene, sa Bertani.
Kuratering blir dermed et arbeid med å sette sporene sammen slik at de kan gi mening for publikum.
Utgangspunktet for «Folk i bevegelse» var omfattende: Utstillingen skulle forholde seg til rundt 11 000 år med historie på Nordmøre.
En mulighet ville vært å lage en stor kronologisk fremstilling, der publikum ble ført fra periode til periode og hendelse til hendelse. Problemet er at en slik løsning raskt kan gi store mengder informasjon uten at forbindelsene mellom de enkelte historiene blir tydelige.
Museet trengte derfor en fremstilling og et begrep som både kunne binde historien sammen og hjelpe prosjektgruppen med å velge hva som skulle få plass.
Begrepet ble bevegelse.
Det handler ikke bare om mennesker som flytter fra ett sted til et annet. I utstillingen beveger også varer, ideer, tro, teknologi og kunnskap seg. Når disse beveger seg, endrer samfunnene seg.
Perspektivet påvirker samtidig hvordan Nordmøre fremstilles geografisk og historisk. Regionen blir ikke presentert som et isolert område i utkanten, men som et sted som gjennom historien har vært i kontakt med verden omkring.
Fjordene og havet blir i dette perspektivet ikke bare landskap. De er ferdselsårer. Kystleden har i alle år vært riksvei nummer én, der båten var like vanlig å bruke som bilen er i dag.
Utstillingen ble delt inn i fem områder, med forskjellige funksjoner.
Det første er introduksjonen. Her skjer det bevisst relativt lite. Publikum skal få anledning til å roe ned og oppleve overgangen fra området utenfor til selve utstillingen. Lys og andre virkemidler bidrar til å markere skillet.
Deretter følger en kronologisk del som fungerer som ryggrad i fortellingen. Den er ikke laget som en lineær utviklingshistorie hvor alt nødvendigvis leder frem mot dagens samfunn. I stedet presenteres seks utvalgte hendelser med relativt få gjenstander. Hensikten er å gi publikum historisk orientering.
Så følger et overgangsrom, der lys, lyd og farger endres. Rommet fungerer som et mellomrom som skal gjøre publikum oppmerksom på at de beveger seg over i en ny del av utstillingen. Selve endringen i omgivelsene skal markere overgangen, uten at publikum er avhengig av et skilt som forklarer at en ny del begynner.
Etter dette kommer de tematiske installasjonene, hvor enkelte historier behandles grundigere. De kan ha svært forskjellige visuelle uttrykk, fordi temaene også er forskjellige. Likevel skal materialbruk, romlig logikk og hovedtemaet bevegelse gjøre at de oppleves som deler av samme utstilling.
Til slutt kommer et refleksjonsrom hvor samtidskunst vender oppmerksomheten fra fortiden mot fremtiden.
Historien avsluttes dermed ikke med et historisk punktum. Historien ender jo ikke i går, fortellingen fortsetter inn i fremtiden.
Begrepet bevegelse kunne lett ha fått en utelukkende positiv betydning: reiser, handel, utveksling og nye impulser.
Men mennesker beveger seg av svært forskjellige grunner. Noen reiser fordi de ønsker det. Andre må flytte. Noen hindres i å leve eller bevege seg slik de selv ønsker.
Dette blir særlig tydelig i installasjonen om Svanviken arbeidskoloni og behandlingen av tater- og romanifolket.
Den statlige assimileringspolitikken innebar at reisende skulle gjøres bofaste. I denne delen av utstillingen får bevegelsesbegrepet dermed en motsatt betydning: Historien handler også om mennesker som ble fratatt muligheten til å fortsette en reisende livsform.
For Bertani illustrerer dette hvorfor et hovedbegrep ikke bare kan fungere som en god tittel.
Det må fungere som en linse for hele utstillingen og hjelpe museet med å avgjøre hvilke historier som skal med, hvilke spørsmål som skal stilles, og hvordan forskjellige erfaringer kan ses i sammenheng.
Når hovedfortellingen er bestemt, oppstår et nytt problem: Hva skal ikke være med?
En hovedutstilling kan aldri romme hele historien. Hver gjenstand og hver fortelling må derfor begrunnes.
For en forfatter, historiker eller andre som er vant til å skrive og behandler store mengder tekst betyr det ofte «kill your darlings», på norsk kan vi forklare det med at «noe av hjertebarna du jobber med må ut».
– Hvorfor akkurat denne gjenstanden eller denne historien? Hvordan hjelper denne delen helheten i utstillingen?
Det er spørsmål som må stilles gjennom arbeidet.
Museumsobjekter velges heller ikke nødvendigvis fordi de er vakre, kostbare eller spektakulære.
Bertani trakk frem et lite flintavslag, i utgangspunktet avfall etter produksjon av et redskap. Da funnet ble gjort i Kristiansund i 1909, bidro denne og flere liknende gjenstander til å endre kunnskapen om hvor lenge mennesker hadde vært bosatt i Norge.
Verdien ligger dermed ikke i materialets økonomiske verdi eller objektets visuelle prakt, men i kunnskapen det gjør mulig.
I den andre enden finnes gjenstander som allerede har en sterk offentlig status. Kuli-steinen er et slikt eksempel. Derimot vil ikke selv en kjent historisk gjenstand svare automatisk på alle spørsmålene vi stiller til den.
Korset og innskriften gir kunnskap, og steinen kan plasseres historisk i overgangen mellom vikingtid og sakralkongedømme i en kristen middelalder. Samtidig finnes spørsmål som ikke kan besvares sikkert. Det er en viktig del av museets oppgave å gjøre dette tydelig.
– Det som er viktig i en utstilling, er å skille mellom hva vi vet, hva vi ikke vet og hva vi er usikre på.
Museet skal med andre ord ikke skjule usikkerheten for å skape en ryddigere historie. Det må vise forskjellen mellom dokumentert kunnskap, tolkning og teori.
Kuli-steinen reiste også et praktisk spørsmål. Når en original gjenstand skal inngå i en langvarig utstilling, må museet vurdere hvor nødvendig originalen er for opplevelsen, og hvordan fortellingen kan fungere dersom den senere må erstattes av en kopi.
En digital eller fysisk kopi kan formidle mye av den samme kunnskapen. Opplevelsen av å stå foran originalen er likevel en annen.
Utvalget gjelder ikke bare gjenstander, men også perspektiver.
I arbeidet med utstillingen måtte museet spørre hvilke historier som tradisjonelt har vært dårlig representert, både i museets fortellinger og i samlingene.
Museets oppgaver er å ta vare på kulturarv, utvikle kunnskap og formidle den. Men forventningene til hvilke historier og perspektiver et museum skal løfte frem, forandrer seg.
En utstilling er derfor aldri hele historien. Den er et begrunnet utvalg.
Noe får stor plass, noe får mindre plass, og noe kommer ikke med.
Det betyr også at en museumsutstilling sier noe om sin egen samtid. Den viser ikke bare hvordan museet forstår fortiden, men hvilke spørsmål institusjonen mente var viktige å stille da utstillingen ble laget.
Når innholdet er valgt, må historien få fysisk form.
Bertani understreket at design ikke kommer inn på slutten av prosessen for å gjøre utstillingen pen. Designet er en del av formidlingen.
En utstilling består av gjenstander, bilder, tekster, lyd og andre virkemidler. De skal ikke arbeide uavhengig av hverandre, men støtte samme fortelling.
Selve rommet påvirker hvordan en gjenstand blir lest. Avstanden til objektet betyr noe. Det samme gjør om publikum kan komme tett innpå eller må betrakte det på avstand.
Materialene har også betydning. Tre, tekstiler og metallflater gir forskjellige opplevelser. Farger kan skape sammenheng, markere overganger eller hjelpe publikum med å orientere seg.
Målet er ikke at alle installasjonene skal se like ut. Temaene er for forskjellige til det. Sammenhengen må skapes uten at variasjonen forsvinner.
Når dette fungerer godt, er det heller ikke sikkert publikum legger merke til alle valgene som ligger bak.
Installasjonen om Svanviken arbeidskoloni viser hvordan flere virkemidler kan brukes samtidig.
Her ble blant annet en takkonstruksjon brukt for å gi assosiasjoner til et kolonihus. Tekster, bilder, film og gjenstander inngår i installasjonen.
Men fordi denne historien er tung, ønsket museet ikke at alle virkemidlene skulle presse publikum i samme retning hele tiden.
Samtidskunst ble derfor tatt inn som en del av formidlingen.
Verkene skulle ikke redusere alvoret i historien, men gi publikum et annet sted å møte den fra og skape rom for refleksjon.
For Bertani viser dette hvordan design og kunstneriske grep kan gjøre en krevende historie tilgjengelig uten å gjøre innholdet mindre alvorlig.
Også lyssettingen innebærer avveininger.
Lys gjør det mulig å se gjenstandene, men kan samtidig skade enkelte materialer over tid. Mer lys er derfor ikke nødvendigvis bedre for å gjøre en gjenstand mest mulig synlig.
Kontrast og retning kan være viktigere enn lysstyrke. Riktig lyssetting kan trekke frem en gjenstand og lede blikket uten at hele rommet må være sterkt opplyst.
På samme måte brukes grafikk og farger til å styre oppmerksomheten og skape struktur.
Tekstene har ulike funksjoner. Noen gir en rask inngang til hovedfortellingen. Andre gir anledning til fordypning. Publikum skal derimot ikke være nødt til å lese alt for å forstå hva et område handler om.
Museet kan planlegge en utstilling ned til detaljene, men kan ikke bestemme hvordan den enkelte bruker den.
Noen leser alle tekstene. Andre kommer først og fremst for å se gjenstandene. Noen har omfattende forkunnskaper, mens andre møter stoffet for første gang.
Barn bruker dessuten rom på andre måter enn voksne. Derfor må en utstilling tilby flere innganger til den samme historien.
Enkelte steder kan det være riktig med interaktive løsninger. Andre steder kan en benk og muligheten til å sitte stille være et bedre formidlingsgrep.
Mer aktivitet betyr ikke automatisk bedre formidling.
I deler av «Folk i bevegelse» finnes interaktive kart og digitale flater hvor publikum kan gå videre inn i stoffet. Andre deler er laget for observasjon og refleksjon.
Tilgjengelighet kan ikke reduseres til spørsmålet om publikum fysisk kommer frem til en installasjon. Det handler også om språk, lesbarhet og formidlingsform.
Et grunnleggende prinsipp er at publikum ikke skal være avhengig av omfattende forkunnskaper for å få noe ut av utstillingen.
Barneløypa er et konkret eksempel. Den er ikke laget som ren underholdning mens foreldrene leser den «egentlige» utstillingen.
Barn får møte den samme historien, men gjennom andre handlinger og sanser. De kan utforske, lukte, bruke sansene og åpne elementer. Innholdet er knyttet til hovedfortellingen, men inngangen er tilpasset måten barn bruker rommet på.
Når publikum møter den ferdige utstillingen, er det lett å oppfatte den som ett samlet produkt.
Bak den ligger et omfattende tverrfaglig arbeid.
Fagpersoner utvikler innholdet. Samlingsforvaltere og konservatorer vurderer hvilke gjenstander som kan stilles ut og under hvilke forhold. Formidlere arbeider med hvordan stoffet skal nå ulike målgrupper. Designere utvikler rommet og de visuelle løsningene. Håndverkere bygger det som til slutt står i utstillingslokalet.
I tillegg må noen holde sammen tid, økonomi, kvalitet og fremdrift.
Utstillingsarbeidet befinner seg dermed i skjæringspunktet mellom museets sentrale oppgaver: forskning, forvaltning og formidling. Kvaliteten avhenger av at fagene faktisk arbeider sammen.
Når dørene åpnes, er prosjektperioden avsluttet. Men en hovedutstilling som skal stå i mange år, er ikke dermed ferdig. Den går nå over i drift.
Tekniske og interaktive elementer må vedlikeholdes. Gjenstander må kontrolleres. Enkelte objekter kan ikke stå utstilt ubegrenset og må byttes ut. Nye vurderinger kan bli nødvendige.
Også publikum kan påvirke utviklingen gjennom tilbakemeldinger og forslag.
Evalueringen etter åpningen handler ifølge Bertani ikke om å gi utstillingen en karakter. Den skal vise hva som fungerer, hvor problemene oppstår, hva som kan justeres, og hva museet bør ta med seg inn i neste prosjekt.
Først når publikum faktisk begynner å bruke rommet, blir enkelte svakheter synlige.
Det finnes enda en grunn til at en museumsutstilling aldri blir endelig.
Kunnskap forandrer seg.
Fortiden forandrer seg naturligvis ikke, men teoriene, tolkningene og spørsmålene vi stiller til den, gjør det. Ny forskning kan endre forståelsen av en gjenstand eller hendelse. Nye perspektiver kan gjøre tidligere oversette historier relevante.
Dermed forteller «Folk i bevegelse» ikke bare om Nordmøres historie.
Utstillingen dokumenterer også hvilke spørsmål museet stilte da den ble laget, hvilke perspektiver som ble vurdert som viktige, og hvordan historien ble forstått på dette tidspunktet.
Prosessen bak hovedutstillingen strakte seg over omtrent fem år. Underveis ble mengden materiale langt større enn det som kunne få plass i utstillingsrommet. Kunnskap, fotografier, kilder, gjenstander og historier måtte hele tiden vurderes mot helheten.
Også derfor oppsto ønsket om en katalog i bokform. Den kunne gi plass til noe av materialet som ikke lot seg innarbeide i selve utstillingen, selv om også en katalog også krever nye valg og avgrensninger. Katalogen gir en grundigere forklaring og beskrivelse av hva utstillingen har av gjenstander og tema.
Bak resultatet står en større gruppe ansatte og eksterne fagpersoner som har bidratt på forskjellige tidspunkt i prosjektet.
Det publikum til slutt møter i «Folk i bevegelse», er derfor ikke Nordmøres historie i fullstendig form, en totalhistorie som skal fortelle alt om alt. Det er en kuratert fortelling, hvor gjenstander og historiefortelling er bygget av historiske spor og faglige vurderinger, og gitt fysisk form gjennom gjenstander, rom, lys, lyd, tekst, kunst og materialer.
Det er også en fortelling som må kunne endres når kunnskapen, spørsmålene og publikum endrer seg.
Når historien tar form – museumsutstilingene i Normoria
Hvordan forteller man 11 000 år med nordmørshistorie uten å ende med en lang rekke gjenstander og årstall? Da Nordmørsmusea skulle utvikle hovedutstillingen «Folk i bevegelse» i Normoria, måtte historien velges, avgrenses og gis fysisk form.
I foredraget «Når historien tar form» i Kulturhuset Normoria viste fagleder utstilling Virginia Bertani hvordan arbeidet med en museumsutstilling handler like mye om det som velges bort som det som får plass.
En museumsutstilling kan ved første øyekast se enkel ut. Gjenstander står i montre, tekster er plassert på veggene, lys er rettet mot enkelte objekter, og bilder, lyd og digitale løsninger utfyller fortellingen.
Men dersom man henter noen gjenstander fra museets magasin og plasserer dem på et bord, har man ennå ikke laget en utstilling, påpekte Virginia Bertani.
– Det er når vi begynner å gjøre bevisste valg om hvorfor akkurat disse gjenstandene er med, hva de skal fortelle, hvordan vi skal plassere dem i forhold til hverandre, hvem som er målgruppen, og hvordan vi skal bruke selve rommet aktivt, at vi begynner å snakke om å lage en skikkelig utstilling.
Utstillingsarbeid handler derfor ikke om å vise mest mulig. En utstilling handler om å velge, tolke og skape sammenheng.
Det innebærer også en formidlingsutfordring som skiller utstillingen fra eksempelvis boka eller artikkelen. En forfatter kan i stor grad regne med at leseren begynner på første side og følger teksten videre. I et utstillingsrom finnes ingen tilsvarende kontroll.
Publikum kan gå rett forbi det kuratoren betrakter som helt sentralt, fordi noe annet i rommet fanger oppmerksomheten.
Derfor formidler museet heller ikke bare gjennom tekst. Å besøke en utstilling blir en samlet opplevelse med Lys, lyd, farger, materialer, avstander og plassering som blir en del av fortellingen.
Historien kan ikke stilles ut i seg selv. Fortiden finnes ikke lenger som en tilgjengelig helhet, slik som en film som kan spilles om igjen med alle svarene. Museet arbeider med sporene og bruddstykkene etter den.
Det kan være gjenstander, fotografier, dokumenter og arkivmateriale.
En gjenstand har heller ikke nødvendigvis én ferdig historie i seg. Betydningen oppstår gjennom sammenhengen den settes inn i.
En spade kan være nettopp en spade. Men plasseres den inn i en fortelling om utvandring, jordbruk eller samfunnsendringer på Nordmøre, får den en annen betydning. Den blir en inngang til en større historie.
– Gjenstander forteller i seg selv nesten ingenting. De gir oss spor etter noe. Det er gjennom forskning og sammenligning at vi tolker disse sporene, sa Bertani.
Kuratering blir dermed et arbeid med å sette sporene sammen slik at de kan gi mening for publikum.
Utgangspunktet for «Folk i bevegelse» var omfattende: Utstillingen skulle forholde seg til rundt 11 000 år med historie på Nordmøre.
En mulighet ville vært å lage en stor kronologisk fremstilling, der publikum ble ført fra periode til periode og hendelse til hendelse. Problemet er at en slik løsning raskt kan gi store mengder informasjon uten at forbindelsene mellom de enkelte historiene blir tydelige.
Museet trengte derfor en fremstilling og et begrep som både kunne binde historien sammen og hjelpe prosjektgruppen med å velge hva som skulle få plass.
Begrepet ble bevegelse.
Det handler ikke bare om mennesker som flytter fra ett sted til et annet. I utstillingen beveger også varer, ideer, tro, teknologi og kunnskap seg. Når disse beveger seg, endrer samfunnene seg.
Perspektivet påvirker samtidig hvordan Nordmøre fremstilles geografisk og historisk. Regionen blir ikke presentert som et isolert område i utkanten, men som et sted som gjennom historien har vært i kontakt med verden omkring.
Fjordene og havet blir i dette perspektivet ikke bare landskap. De er ferdselsårer. Kystleden har i alle år vært riksvei nummer én, der båten var like vanlig å bruke som bilen er i dag.
Utstillingen ble delt inn i fem områder, med forskjellige funksjoner.
Det første er introduksjonen. Her skjer det bevisst relativt lite. Publikum skal få anledning til å roe ned og oppleve overgangen fra området utenfor til selve utstillingen. Lys og andre virkemidler bidrar til å markere skillet.
Deretter følger en kronologisk del som fungerer som ryggrad i fortellingen. Den er ikke laget som en lineær utviklingshistorie hvor alt nødvendigvis leder frem mot dagens samfunn. I stedet presenteres seks utvalgte hendelser med relativt få gjenstander. Hensikten er å gi publikum historisk orientering.
Så følger et overgangsrom, der lys, lyd og farger endres. Rommet fungerer som et mellomrom som skal gjøre publikum oppmerksom på at de beveger seg over i en ny del av utstillingen. Selve endringen i omgivelsene skal markere overgangen, uten at publikum er avhengig av et skilt som forklarer at en ny del begynner.
Etter dette kommer de tematiske installasjonene, hvor enkelte historier behandles grundigere. De kan ha svært forskjellige visuelle uttrykk, fordi temaene også er forskjellige. Likevel skal materialbruk, romlig logikk og hovedtemaet bevegelse gjøre at de oppleves som deler av samme utstilling.
Til slutt kommer et refleksjonsrom hvor samtidskunst vender oppmerksomheten fra fortiden mot fremtiden.
Historien avsluttes dermed ikke med et historisk punktum. Historien ender jo ikke i går, fortellingen fortsetter inn i fremtiden.
Begrepet bevegelse kunne lett ha fått en utelukkende positiv betydning: reiser, handel, utveksling og nye impulser.
Men mennesker beveger seg av svært forskjellige grunner. Noen reiser fordi de ønsker det. Andre må flytte. Noen hindres i å leve eller bevege seg slik de selv ønsker.
Dette blir særlig tydelig i installasjonen om Svanviken arbeidskoloni og behandlingen av tater- og romanifolket.
Den statlige assimileringspolitikken innebar at reisende skulle gjøres bofaste. I denne delen av utstillingen får bevegelsesbegrepet dermed en motsatt betydning: Historien handler også om mennesker som ble fratatt muligheten til å fortsette en reisende livsform.
For Bertani illustrerer dette hvorfor et hovedbegrep ikke bare kan fungere som en god tittel.
Det må fungere som en linse for hele utstillingen og hjelpe museet med å avgjøre hvilke historier som skal med, hvilke spørsmål som skal stilles, og hvordan forskjellige erfaringer kan ses i sammenheng.
Når hovedfortellingen er bestemt, oppstår et nytt problem: Hva skal ikke være med?
En hovedutstilling kan aldri romme hele historien. Hver gjenstand og hver fortelling må derfor begrunnes.
For en forfatter, historiker eller andre som er vant til å skrive og behandler store mengder tekst betyr det ofte «kill your darlings», på norsk kan vi forklare det med at «noe av hjertebarna du jobber med må ut».
– Hvorfor akkurat denne gjenstanden eller denne historien? Hvordan hjelper denne delen helheten i utstillingen?
Det er spørsmål som må stilles gjennom arbeidet.
Museumsobjekter velges heller ikke nødvendigvis fordi de er vakre, kostbare eller spektakulære.
Bertani trakk frem et lite flintavslag, i utgangspunktet avfall etter produksjon av et redskap. Da funnet ble gjort i Kristiansund i 1909, bidro denne og flere liknende gjenstander til å endre kunnskapen om hvor lenge mennesker hadde vært bosatt i Norge.
Verdien ligger dermed ikke i materialets økonomiske verdi eller objektets visuelle prakt, men i kunnskapen det gjør mulig.
I den andre enden finnes gjenstander som allerede har en sterk offentlig status. Kuli-steinen er et slikt eksempel. Derimot vil ikke selv en kjent historisk gjenstand svare automatisk på alle spørsmålene vi stiller til den.
Korset og innskriften gir kunnskap, og steinen kan plasseres historisk i overgangen mellom vikingtid og sakralkongedømme i en kristen middelalder. Samtidig finnes spørsmål som ikke kan besvares sikkert. Det er en viktig del av museets oppgave å gjøre dette tydelig.
– Det som er viktig i en utstilling, er å skille mellom hva vi vet, hva vi ikke vet og hva vi er usikre på.
Museet skal med andre ord ikke skjule usikkerheten for å skape en ryddigere historie. Det må vise forskjellen mellom dokumentert kunnskap, tolkning og teori.
Kuli-steinen reiste også et praktisk spørsmål. Når en original gjenstand skal inngå i en langvarig utstilling, må museet vurdere hvor nødvendig originalen er for opplevelsen, og hvordan fortellingen kan fungere dersom den senere må erstattes av en kopi.
En digital eller fysisk kopi kan formidle mye av den samme kunnskapen. Opplevelsen av å stå foran originalen er likevel en annen.
Utvalget gjelder ikke bare gjenstander, men også perspektiver.
I arbeidet med utstillingen måtte museet spørre hvilke historier som tradisjonelt har vært dårlig representert, både i museets fortellinger og i samlingene.
Museets oppgaver er å ta vare på kulturarv, utvikle kunnskap og formidle den. Men forventningene til hvilke historier og perspektiver et museum skal løfte frem, forandrer seg.
En utstilling er derfor aldri hele historien. Den er et begrunnet utvalg.
Noe får stor plass, noe får mindre plass, og noe kommer ikke med.
Det betyr også at en museumsutstilling sier noe om sin egen samtid. Den viser ikke bare hvordan museet forstår fortiden, men hvilke spørsmål institusjonen mente var viktige å stille da utstillingen ble laget.
Når innholdet er valgt, må historien få fysisk form.
Bertani understreket at design ikke kommer inn på slutten av prosessen for å gjøre utstillingen pen. Designet er en del av formidlingen.
En utstilling består av gjenstander, bilder, tekster, lyd og andre virkemidler. De skal ikke arbeide uavhengig av hverandre, men støtte samme fortelling.
Selve rommet påvirker hvordan en gjenstand blir lest. Avstanden til objektet betyr noe. Det samme gjør om publikum kan komme tett innpå eller må betrakte det på avstand.
Materialene har også betydning. Tre, tekstiler og metallflater gir forskjellige opplevelser. Farger kan skape sammenheng, markere overganger eller hjelpe publikum med å orientere seg.
Målet er ikke at alle installasjonene skal se like ut. Temaene er for forskjellige til det. Sammenhengen må skapes uten at variasjonen forsvinner.
Når dette fungerer godt, er det heller ikke sikkert publikum legger merke til alle valgene som ligger bak.
Installasjonen om Svanviken arbeidskoloni viser hvordan flere virkemidler kan brukes samtidig.
Her ble blant annet en takkonstruksjon brukt for å gi assosiasjoner til et kolonihus. Tekster, bilder, film og gjenstander inngår i installasjonen.
Men fordi denne historien er tung, ønsket museet ikke at alle virkemidlene skulle presse publikum i samme retning hele tiden.
Samtidskunst ble derfor tatt inn som en del av formidlingen.
Verkene skulle ikke redusere alvoret i historien, men gi publikum et annet sted å møte den fra og skape rom for refleksjon.
For Bertani viser dette hvordan design og kunstneriske grep kan gjøre en krevende historie tilgjengelig uten å gjøre innholdet mindre alvorlig.
Også lyssettingen innebærer avveininger.
Lys gjør det mulig å se gjenstandene, men kan samtidig skade enkelte materialer over tid. Mer lys er derfor ikke nødvendigvis bedre for å gjøre en gjenstand mest mulig synlig.
Kontrast og retning kan være viktigere enn lysstyrke. Riktig lyssetting kan trekke frem en gjenstand og lede blikket uten at hele rommet må være sterkt opplyst.
På samme måte brukes grafikk og farger til å styre oppmerksomheten og skape struktur.
Tekstene har ulike funksjoner. Noen gir en rask inngang til hovedfortellingen. Andre gir anledning til fordypning. Publikum skal derimot ikke være nødt til å lese alt for å forstå hva et område handler om.
Museet kan planlegge en utstilling ned til detaljene, men kan ikke bestemme hvordan den enkelte bruker den.
Noen leser alle tekstene. Andre kommer først og fremst for å se gjenstandene. Noen har omfattende forkunnskaper, mens andre møter stoffet for første gang.
Barn bruker dessuten rom på andre måter enn voksne. Derfor må en utstilling tilby flere innganger til den samme historien.
Enkelte steder kan det være riktig med interaktive løsninger. Andre steder kan en benk og muligheten til å sitte stille være et bedre formidlingsgrep.
Mer aktivitet betyr ikke automatisk bedre formidling.
I deler av «Folk i bevegelse» finnes interaktive kart og digitale flater hvor publikum kan gå videre inn i stoffet. Andre deler er laget for observasjon og refleksjon.
Tilgjengelighet kan ikke reduseres til spørsmålet om publikum fysisk kommer frem til en installasjon. Det handler også om språk, lesbarhet og formidlingsform.
Et grunnleggende prinsipp er at publikum ikke skal være avhengig av omfattende forkunnskaper for å få noe ut av utstillingen.
Barneløypa er et konkret eksempel. Den er ikke laget som ren underholdning mens foreldrene leser den «egentlige» utstillingen.
Barn får møte den samme historien, men gjennom andre handlinger og sanser. De kan utforske, lukte, bruke sansene og åpne elementer. Innholdet er knyttet til hovedfortellingen, men inngangen er tilpasset måten barn bruker rommet på.
Når publikum møter den ferdige utstillingen, er det lett å oppfatte den som ett samlet produkt.
Bak den ligger et omfattende tverrfaglig arbeid.
Fagpersoner utvikler innholdet. Samlingsforvaltere og konservatorer vurderer hvilke gjenstander som kan stilles ut og under hvilke forhold. Formidlere arbeider med hvordan stoffet skal nå ulike målgrupper. Designere utvikler rommet og de visuelle løsningene. Håndverkere bygger det som til slutt står i utstillingslokalet.
I tillegg må noen holde sammen tid, økonomi, kvalitet og fremdrift.
Utstillingsarbeidet befinner seg dermed i skjæringspunktet mellom museets sentrale oppgaver: forskning, forvaltning og formidling. Kvaliteten avhenger av at fagene faktisk arbeider sammen.
Når dørene åpnes, er prosjektperioden avsluttet. Men en hovedutstilling som skal stå i mange år, er ikke dermed ferdig. Den går nå over i drift.
Tekniske og interaktive elementer må vedlikeholdes. Gjenstander må kontrolleres. Enkelte objekter kan ikke stå utstilt ubegrenset og må byttes ut. Nye vurderinger kan bli nødvendige.
Også publikum kan påvirke utviklingen gjennom tilbakemeldinger og forslag.
Evalueringen etter åpningen handler ifølge Bertani ikke om å gi utstillingen en karakter. Den skal vise hva som fungerer, hvor problemene oppstår, hva som kan justeres, og hva museet bør ta med seg inn i neste prosjekt.
Først når publikum faktisk begynner å bruke rommet, blir enkelte svakheter synlige.
Det finnes enda en grunn til at en museumsutstilling aldri blir endelig.
Kunnskap forandrer seg.
Fortiden forandrer seg naturligvis ikke, men teoriene, tolkningene og spørsmålene vi stiller til den, gjør det. Ny forskning kan endre forståelsen av en gjenstand eller hendelse. Nye perspektiver kan gjøre tidligere oversette historier relevante.
Dermed forteller «Folk i bevegelse» ikke bare om Nordmøres historie.
Utstillingen dokumenterer også hvilke spørsmål museet stilte da den ble laget, hvilke perspektiver som ble vurdert som viktige, og hvordan historien ble forstått på dette tidspunktet.
Prosessen bak hovedutstillingen strakte seg over omtrent fem år. Underveis ble mengden materiale langt større enn det som kunne få plass i utstillingsrommet. Kunnskap, fotografier, kilder, gjenstander og historier måtte hele tiden vurderes mot helheten.
Også derfor oppsto ønsket om en katalog i bokform. Den kunne gi plass til noe av materialet som ikke lot seg innarbeide i selve utstillingen, selv om også en katalog også krever nye valg og avgrensninger. Katalogen gir en grundigere forklaring og beskrivelse av hva utstillingen har av gjenstander og tema.
Bak resultatet står en større gruppe ansatte og eksterne fagpersoner som har bidratt på forskjellige tidspunkt i prosjektet.
Det publikum til slutt møter i «Folk i bevegelse», er derfor ikke Nordmøres historie i fullstendig form, en totalhistorie som skal fortelle alt om alt. Det er en kuratert fortelling, hvor gjenstander og historiefortelling er bygget av historiske spor og faglige vurderinger, og gitt fysisk form gjennom gjenstander, rom, lys, lyd, tekst, kunst og materialer.
Det er også en fortelling som må kunne endres når kunnskapen, spørsmålene og publikum endrer seg.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
