Det har aldri vært så mye tilgjengelig litteratur som nå, men oppmerksomheten vår har aldri vært så kort. I dagens mediebilde oversvømmes vi av meninger, inntrykk og underholdning som tar mye av tiden vår.Applausen har tatt pulsen på boksalget og tatt for seg tre bøker hos Norli på Futura. Spennet i utvalget sier også noe om hva som faktisk blir stående igjen i en bokhandel: sakprosa som vil forklare historien, krim som vil drive fortellingen fram, og lyrikk som insisterer på at språket kan bremse oss ned.
Butikkleder ved Norli Futura, Hanne Jentoft. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement
Det har aldri vært så mye tilgjengelig litteratur som nå, men oppmerksomheten vår har aldri vært så kort. I dagens mediebilde oversvømmes vi av meninger, inntrykk og underholdning som tar mye av tiden vår.
Applausen har tatt pulsen på boksalget og tatt for seg tre bøker hos Norli på Futura. Spennet i utvalget sier også noe om hva som faktisk blir stående igjen i en bokhandel: sakprosa som vil forklare historien, krim som vil drive fortellingen fram, og lyrikk som insisterer på at språket kan bremse oss ned.
En god bok ber om noe annet enn det som preger strømmen av korte innlegg, klikkbare overskrifter og kontinuerlige varsler. Den krever sammenhengende tid og konsentrasjon, og den gir oss til gjengjeld muligheten til å tenke i lengre linjer: å følge et sammenhengende resonnement, å bli værende i en situasjon, en verden eller å øke forståelsen av samfunnet rundt oss. Det er å se et spørsmål fra flere sider uten måtte å avbryte seg selv. I praksis er lesing en trening i konsentrasjon, men også i tolkning og kritisk vurdering. Bøker gir rom for kompleksitet: en sakprosafremstilling kan bygge dokumentasjon og sammenheng over en lengre periode, en roman kan gi erfaring gjennom handling og karakterer, og et dikt kan komprimere et helt erfaringsrom til noen få linjer. Papiret er ikke utdatert, det kan gi oss tid til å samle tankene og konsentrere oss uten statige avbrudd av meldinger og påminnelser. Bøker gir oss lange formater som kan gi oss mye av de som den daglige mediesirkulasjonen på sosiale medier absolutt ikke er laget for.
På et bord i butikken står tre ulike uttrykk side om side, med tilbudsprislapper som forteller oss at bokhandelen både er kulturformidler og butikk. Tittelen som peker mot etterretning og kald krig, den internasjonalt kjente krimforfatteren med en roman som signaliserer amerikansk kulisse, og en klassikerpresentasjon av en av de store norske lyrikerne. Utvalget er et øyeblikksbilde av tre forskjellige typer litteratur som selges, bøker som vi har løftet fram, men som også bokhandelen antar at leseren fortsatt vil bruke tid på gjennom mammutsalget.
Sakprosaboken Stay Behind presenterer et stykke norsk etterkrigshistorie med tydelig institusjonelt og sikkerhetspolitisk tyngdepunkt: oppbyggingen av en hemmelig beredskapsstruktur i skyggen av den kalde krigen. Tittelen peker mot det internasjonalt kjente «stay behind»-fenomenet, men boken sin tilskjæring av perioden 1946 til 1990 – gjør også tematikken ganske konkret: hvordan trusselbildet, forsvarstenkningen og den politiske situasjonen etter andre verdenskrig formet organisering, rekruttering og operativt arbeid. Formen til denne boken er typisk dokumentarisk sakprosa. Forfatterne er historikere, og boken vil forklare, systematisere og plassere hendelser i en historisk sammenheng. I møte med leseren handler det ikke først og fremst om spenning som i en roman, men om kildebruk, bakgrunn og struktur: hva som kan sies om en hemmelig virksomhet, hva som fortsatt er uklart, og hvordan et slikt apparat påvirker forståelsen av norsk samtidshistorie. Tematisk blir dette en bok om stat, beredskap og tillitsforhold. Den handler om hvordan hemmelighold og demokrati må sameksistere i perioder der sikkerhet settes høyt.
Med Minnesota er vi i krim- og spenningsfeltet, der leseren først og fremst kjøper en fortelling som skal holde tempoet, retning og spenningen oppe. Romantittelen hinter om Minnesota som både et geografisk og kulturelt skifte: en amerikansk ramme, eller i alle fall en tydelig orientering mot USA som scene og forestillingsrom. I Nesbøs forfatterskap er dette et kjent virkemiddel: han bruker sjangerens stramme dramaturgi til å drive fram et plott, men lar ofte tematikk som makt, vold, moral og skyld ligge under det handlingsbærende. Formen er en prosatekst som prioriterer framdrift: scener, dialog, vendepunkter og stadig nye opplysninger. Det er også en kommunikasjonsmåte som belønner leseren med en nøye kontrollert informasjonstilgang. Du får akkurat nok informasjon til å fortsette, men ikke nok til å stoppe å lese boka. Tematisk gjør krimromanen ofte noe viktig i norsk offentlighet: den lar samfunnsspørsmål opptre i fortellende form, uten at teksten må argumentere som et essay. Leseren møter problemstillinger som konsekvenser og valg i en handling, ikke som standpunkter i en debatt. Nå som vi skrider med raske skritt mot påske, vil nok bøker som Minnesota ligge på flere sidebord i tiden som kommer.
Beste dikt samler tekster av Hans Børli, og det at boken presenteres som en «best of», peker både på tilgjengelighet og på kanon: dette er en inngangsport til et forfatterskap mange forbinder med natur, arbeid, knapphet og presisjon. I Nordli på Futura er det også nettopp denne boken som løftes fram som et personlig valg av Butikkleder ved Norli Futura, Hanne Jentoft. Hun utpeker Børli sine Beste dikt som sin favoritt og begrunner det med lyrikkens egenart og funksjon i hverdagen.
– Et dikt er en veldig fin ting å gi et menneske, sier Jentoft.
Som lyrikk står Børli i kontrast til prosaens fortellingslogikk. Diktet er sjelden interessert i å «forklare» alt eller bære leseren lineært fra start til slutt; det arbeider heller med konsentrasjon, bilder, rytme og språklig trykk. Tematikken hos Børli, slik han ofte leses, dreier seg om erfaringer tett på livsvilkår, landskap og erkjennelse, men uten at teksten nødvendigvis blir refererende eller berettende. Et dikt kan romme en observasjon og en vurdering samtidig, beskrive den igjennom uten å bygge en argumentkjede. For leseren betyr det at meningen ikke alltid «leveres» ferdig, men åpnes: diktet inviterer til å stå i en formulering, kjenne etter nyanser og la pauser og undertekst og allegorier arbeide og la leseren danne sitt eget individuelle inntrykk.
Forskjellen mellom dikt og prosa handler i stor grad om hvordan teksten organiserer oppmerksomhet. Prosa, enten den er sakprosa eller roman, inngår ofte som en avtale om sammenheng. Det er et resonnement som skal henge logisk, eller en handling som skal utvikle seg over tid. Leseren forventer framdrift, forklaring, utvikling og helhet.
Diktet inngår oftere en avtale om tetthet. Det kan være kort, men ikke «enkelt». Lyrikken bruker språket mer som materiale enn som transportmiddel som skal formidle et budskap fra avsender til leser: ordvalg, klang, rytme, linjeskift og bilder bærer betydning på egne premisser. Der prosateksten ofte prioriterer hva som skjer, prioriterer diktet hvordan og på hvilken måte noe er sagt, og hva som oppstår i mellomrommene.
Dette er også grunnen til at dikt absolutt kan være bedre egnet til enkelte former for formidling. Når erfaringen er vanskelig å uttrykke rett fram, med følelser som sorg, erkjennelse, skam, intens glede, tvetydighet, der kan et dikt formidle sinnstilstandene på en bedre måte enn en prosatekst kan ved å antyde og samle flere betydningslag i samme setning. Lyrikken kan si to ting samtidig uten å velge. Den kan være presis uten å være forklarende, konkret uten å bli bare refererende. Dette betyr i praksis at et dikt ofte når leseren raskere i det som ikke lar seg redusere til en enkel påstand eller en rett fram prosatekst.
Lesere kjøper fortsatt bøker for å forstå (Høiland/Bjaaland), for å drives videre (Nesbø), og for å bli stående i et språk som ikke har hastverk (Børli). Dette er bare et lite utvalg, en liten fraksjon av hva vi har tilgang til av litteratur i dag. Når vi opplever at oppmerksomheten er presset, blir bokhandelen et sted som både speiler og utfordrer den korte tiden vi føler vi har i hverdagen: den tilbyr lange formater til å fordype oss i, verdener vi kan forsvinne i og lyrikk som både er kortlest og gir mening. Vi må samtidig velge hvilke titler som får ligge fremst. De av Applausen tre utvalgte bøkene på bordet viser at behovet for sammenheng, spenning og konsentrasjon fortsatt finnes – også når alt annet rundt oss forsøker å avbryte.
Det har aldri vært så mye tilgjengelig litteratur som nå, men oppmerksomheten vår har aldri vært så kort. I dagens mediebilde oversvømmes vi av meninger, inntrykk og underholdning som tar mye av tiden vår.
Applausen har tatt pulsen på boksalget og tatt for seg tre bøker hos Norli på Futura. Spennet i utvalget sier også noe om hva som faktisk blir stående igjen i en bokhandel: sakprosa som vil forklare historien, krim som vil drive fortellingen fram, og lyrikk som insisterer på at språket kan bremse oss ned.
En god bok ber om noe annet enn det som preger strømmen av korte innlegg, klikkbare overskrifter og kontinuerlige varsler. Den krever sammenhengende tid og konsentrasjon, og den gir oss til gjengjeld muligheten til å tenke i lengre linjer: å følge et sammenhengende resonnement, å bli værende i en situasjon, en verden eller å øke forståelsen av samfunnet rundt oss. Det er å se et spørsmål fra flere sider uten måtte å avbryte seg selv. I praksis er lesing en trening i konsentrasjon, men også i tolkning og kritisk vurdering. Bøker gir rom for kompleksitet: en sakprosafremstilling kan bygge dokumentasjon og sammenheng over en lengre periode, en roman kan gi erfaring gjennom handling og karakterer, og et dikt kan komprimere et helt erfaringsrom til noen få linjer. Papiret er ikke utdatert, det kan gi oss tid til å samle tankene og konsentrere oss uten statige avbrudd av meldinger og påminnelser. Bøker gir oss lange formater som kan gi oss mye av de som den daglige mediesirkulasjonen på sosiale medier absolutt ikke er laget for.
På et bord i butikken står tre ulike uttrykk side om side, med tilbudsprislapper som forteller oss at bokhandelen både er kulturformidler og butikk. Tittelen som peker mot etterretning og kald krig, den internasjonalt kjente krimforfatteren med en roman som signaliserer amerikansk kulisse, og en klassikerpresentasjon av en av de store norske lyrikerne. Utvalget er et øyeblikksbilde av tre forskjellige typer litteratur som selges, bøker som vi har løftet fram, men som også bokhandelen antar at leseren fortsatt vil bruke tid på gjennom mammutsalget.
Sakprosaboken Stay Behind presenterer et stykke norsk etterkrigshistorie med tydelig institusjonelt og sikkerhetspolitisk tyngdepunkt: oppbyggingen av en hemmelig beredskapsstruktur i skyggen av den kalde krigen. Tittelen peker mot det internasjonalt kjente «stay behind»-fenomenet, men boken sin tilskjæring av perioden 1946 til 1990 – gjør også tematikken ganske konkret: hvordan trusselbildet, forsvarstenkningen og den politiske situasjonen etter andre verdenskrig formet organisering, rekruttering og operativt arbeid. Formen til denne boken er typisk dokumentarisk sakprosa. Forfatterne er historikere, og boken vil forklare, systematisere og plassere hendelser i en historisk sammenheng. I møte med leseren handler det ikke først og fremst om spenning som i en roman, men om kildebruk, bakgrunn og struktur: hva som kan sies om en hemmelig virksomhet, hva som fortsatt er uklart, og hvordan et slikt apparat påvirker forståelsen av norsk samtidshistorie. Tematisk blir dette en bok om stat, beredskap og tillitsforhold. Den handler om hvordan hemmelighold og demokrati må sameksistere i perioder der sikkerhet settes høyt.
Med Minnesota er vi i krim- og spenningsfeltet, der leseren først og fremst kjøper en fortelling som skal holde tempoet, retning og spenningen oppe. Romantittelen hinter om Minnesota som både et geografisk og kulturelt skifte: en amerikansk ramme, eller i alle fall en tydelig orientering mot USA som scene og forestillingsrom. I Nesbøs forfatterskap er dette et kjent virkemiddel: han bruker sjangerens stramme dramaturgi til å drive fram et plott, men lar ofte tematikk som makt, vold, moral og skyld ligge under det handlingsbærende. Formen er en prosatekst som prioriterer framdrift: scener, dialog, vendepunkter og stadig nye opplysninger. Det er også en kommunikasjonsmåte som belønner leseren med en nøye kontrollert informasjonstilgang. Du får akkurat nok informasjon til å fortsette, men ikke nok til å stoppe å lese boka. Tematisk gjør krimromanen ofte noe viktig i norsk offentlighet: den lar samfunnsspørsmål opptre i fortellende form, uten at teksten må argumentere som et essay. Leseren møter problemstillinger som konsekvenser og valg i en handling, ikke som standpunkter i en debatt. Nå som vi skrider med raske skritt mot påske, vil nok bøker som Minnesota ligge på flere sidebord i tiden som kommer.
Beste dikt samler tekster av Hans Børli, og det at boken presenteres som en «best of», peker både på tilgjengelighet og på kanon: dette er en inngangsport til et forfatterskap mange forbinder med natur, arbeid, knapphet og presisjon. I Nordli på Futura er det også nettopp denne boken som løftes fram som et personlig valg av Butikkleder ved Norli Futura, Hanne Jentoft. Hun utpeker Børli sine Beste dikt som sin favoritt og begrunner det med lyrikkens egenart og funksjon i hverdagen.
– Et dikt er en veldig fin ting å gi et menneske, sier Jentoft.
Som lyrikk står Børli i kontrast til prosaens fortellingslogikk. Diktet er sjelden interessert i å «forklare» alt eller bære leseren lineært fra start til slutt; det arbeider heller med konsentrasjon, bilder, rytme og språklig trykk. Tematikken hos Børli, slik han ofte leses, dreier seg om erfaringer tett på livsvilkår, landskap og erkjennelse, men uten at teksten nødvendigvis blir refererende eller berettende. Et dikt kan romme en observasjon og en vurdering samtidig, beskrive den igjennom uten å bygge en argumentkjede. For leseren betyr det at meningen ikke alltid «leveres» ferdig, men åpnes: diktet inviterer til å stå i en formulering, kjenne etter nyanser og la pauser og undertekst og allegorier arbeide og la leseren danne sitt eget individuelle inntrykk.
Forskjellen mellom dikt og prosa handler i stor grad om hvordan teksten organiserer oppmerksomhet. Prosa, enten den er sakprosa eller roman, inngår ofte som en avtale om sammenheng. Det er et resonnement som skal henge logisk, eller en handling som skal utvikle seg over tid. Leseren forventer framdrift, forklaring, utvikling og helhet.
Diktet inngår oftere en avtale om tetthet. Det kan være kort, men ikke «enkelt». Lyrikken bruker språket mer som materiale enn som transportmiddel som skal formidle et budskap fra avsender til leser: ordvalg, klang, rytme, linjeskift og bilder bærer betydning på egne premisser. Der prosateksten ofte prioriterer hva som skjer, prioriterer diktet hvordan og på hvilken måte noe er sagt, og hva som oppstår i mellomrommene.
Dette er også grunnen til at dikt absolutt kan være bedre egnet til enkelte former for formidling. Når erfaringen er vanskelig å uttrykke rett fram, med følelser som sorg, erkjennelse, skam, intens glede, tvetydighet, der kan et dikt formidle sinnstilstandene på en bedre måte enn en prosatekst kan ved å antyde og samle flere betydningslag i samme setning. Lyrikken kan si to ting samtidig uten å velge. Den kan være presis uten å være forklarende, konkret uten å bli bare refererende. Dette betyr i praksis at et dikt ofte når leseren raskere i det som ikke lar seg redusere til en enkel påstand eller en rett fram prosatekst.
Lesere kjøper fortsatt bøker for å forstå (Høiland/Bjaaland), for å drives videre (Nesbø), og for å bli stående i et språk som ikke har hastverk (Børli). Dette er bare et lite utvalg, en liten fraksjon av hva vi har tilgang til av litteratur i dag. Når vi opplever at oppmerksomheten er presset, blir bokhandelen et sted som både speiler og utfordrer den korte tiden vi føler vi har i hverdagen: den tilbyr lange formater til å fordype oss i, verdener vi kan forsvinne i og lyrikk som både er kortlest og gir mening. Vi må samtidig velge hvilke titler som får ligge fremst. De av Applausen tre utvalgte bøkene på bordet viser at behovet for sammenheng, spenning og konsentrasjon fortsatt finnes – også når alt annet rundt oss forsøker å avbryte.
