Under årets Bjørnsonfestival i Molde ble publikum vitne til en rystende, men dypt poetisk dokumentasjon av menneskelig verdighet. Konsertforestillingen «Min hemmelighet er et vindu – Prison songs» forener monologer og musikk basert på virkelige fortellinger og sanger smuglet ut fra iranske fengsler.
Marjan Vahdat, Andrea Bræin Hovig og Mahsa Vahdat. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementGjennom skuespiller Andrea Bræin Hovigs gode tekstfremføring og et stilsikkert musikalsk ensemble, belyser produksjonen hvordan Irans mest skapende krefter yter motstand bak lås og slå. Der det politiske regimet forsøker å utradere dissens med brutalitet, svarer kunstnerne med estetikkens uovervinnelige språk.
Forestillingens tematiske kjerne kretser rundt en hemmelig indre verden som fangevokterne ikke har tilgang til. Skuespiller Andrea Bræin Hovig etablerer dette rommet tidlig i monologen:
– Min hemmelighet er et vindu. Og ingen andre enn jeg vet. Og ingen kan stenge for utsikten.
Dette vinduet fungerer som en mental livslinje. Gjennom det sanser fortelleren naturen utenfor murene og gjenoppretter kontakten med sine nærmeste, som moren som henger opp tøy og faren som returnerer fra den store basaren. Andrea Bræin Hovig beskriver lengselen etter friheten i cellen med, duggen i gresset mellom plommetrærne, de små dråpene på de røde rosene, jasmin og valmue. Langsomme dager styrker lengselen etter våren.
Monologen redegjør grundig for opptakten til fangenskapet, knyttet direkte til demonstrasjonene i Teherans revolusjonsgate etter begravelsen til Mahsa Amini. Protestene markerte et fundamentalt brudd med over 40 år med institusjonalisert undertrykkelse. Andrea Bræin Hovig formidler raseriet og den påfølgende volden. Da de løp til revolusjonsgata, noen få dager etter at Mahsa Amini ble lagt til jorden i Saqez. Mahsa Amini ble drept av moralpolitiet.
Videre skildres selve handlingen der de påtvungne slørene ble brent, en sekvens som bærer stor symbolsk vekt i forestillingen:
– Vi kastet så den påtvungne hijaben og mange, mange brente den på et bål som noen hadde tent. Det var som å brenne en uendelig mørk høst av sorg. Endelig. Etter over 40 år. Jeg kastet sløret mitt på bålet. Håret mitt ble kjærtegnet av vind. Vinden elsket det vi gjorde. Den danset med nakne hårstrå gjennom hele den lange revolusjonens gata. Og hvem vet vel mer om frihet enn vinden? Et rop fløy gjennom lufta: Kvinner, liv, frihet.
Konsekvensen av denne deltakelsen var brutal. Fortelleren beskriver møtet med regimets voldsapparat og de påfølgende avhørene på politihuset under isolerte forhold. Om møtet med batonger.Menn fulle av hat:
– De undertrykker oss kvinner. De pågrepne kvinnene ble kjørt til politihuset. De ble avhørt en og en. Da forhørslederne forsøkte å rette søkelyset mot familiens ære og mannlige autoriteter, insisterte fangen på sin egen suverenitet. De brukte undertrykkende hersketeknikker :
– Hva sier faren din til at du går ute på gata uten hijab? Hva sier broren din til det? Jeg sier at jeg er voksen. Jeg tenker selv. Du er en hore i samarbeid med fiender av Iran. De har hjernevasket deg. Du er en skam for landet.
De slo kvinnene.
Et slående paradoks i beretningen er fremstillingen av det beryktede Evin-fengselet. Fremfor å fungere utelukkende som et sted for nedbrytning, beskrives institusjonen som et sentrum for kunnskapsutveksling og solidaritet mellom kvinnelige intellektuelle, inkludert fredsprisvinner Narges Mohammadi. Andrea Bræin Hovig redegjør for dette unike kollektivet:
– Noen hadde sittet der i årevis, sterke, kloke kvinner fulle av kunnskap. Vi lærte masse av hverandre. Noen sier at Evin-fengselet er det beste universitetet i Iran. Vi delte rom, og vi fordelte arbeidsoppgaver, og noen dager så lagde vi mat sammen.
Inne i dette fellesskapet ble kunsten det fremste verktøyet for organisering og mental overlevelse.
I denne litterære konteksten trer den avdøde iranske dikteren Forough Farrokhzad frem som et historisk og åndelig fundament for de fengslede kvinnene. Hun døde for over 50 år siden men kunsten hennes lever fortsatt, blandt makthaverne i Iran. For noen er Forough Farrokhzad en inspirasjon.
– Diktene hennes, den frie kjærligheten. Hun våget å si hva en kvinne kan føle. Alle de forbudte tankene. Hun lovpriste det de fordømte. Jeg er aldri alene når jeg har Foroughs dikt. Fotalte Bræin Hovig med innlevelse.
Hennes profetiske samtidsdiagnose av et ødelagt hjemland siteres direkte:
– Hun kalte landet vårt en hage. En hage som er i ferd med å dø fordi ingen passer på blomstene. Naboene planter granater foran husene sine, og barna i hagen fyller skolesekkene med små bomber. Hagen er forvirret. Hagen er syk. Den har mistet alle de grønne minnene.
Kanskje et av de sterkeste, men også vemodig vakre øyeblikkene i konsertforestillingen.
Beretningens tyngste parti inntreffer når fortelleren overføres til et langt strengere fengsel, der betjeningen har flyktet, matmangelen er prekær og den totale isolasjonen truer med å utviske tidsfornemmelsen. Det rettes en skarp kritikk mot det internasjonale samfunnets passivitet. Midt i dette mørket gjenreises diktet som en direkte henvendelse til den eksterne verden og kjæresten Kaveh:
– Men min hemmelighet er et vindu. Der ser jeg Kaveh igjen. Jeg kan se at han er lei seg. Han stirrer ned i bakken. Men jeg kan prøve å skrive et dikt til Kaveh. Tenk på meg når du er langt hjemmefra. Tenk på meg når du lengter hjem. Når dagene farer forbi. Tenk på meg når du gråter. Tenk på meg når du hører musikk som trøster. Kom med gode nyheter, for når sorgen lukker vinduet mitt, så er døra alt jeg ser.
Musikken er med å løfte forestillingen. Den vever sitt teppe rundt det harde budskapet. Tekst og musikk sminker den lidende realiteten, og gjør den melankolsk vakker. Det musikalske fundamentet ivaretas av en klassisk jazztrio bestående av flygel, bass og trommer. Denne vestlige kjerneinstrumenteringen tilføres imidlertid en helt nødvendig kulturell forankring gjennom en utvidet besetning med en Duduk.
Dudukens klangkarakter og tilfører produksjonen et distinkt preg, som bringer oss inn i stemningen til opprinnelseslandet. Musikken fungerer ikke som illustrerende bakgrunn, men som en integrert dimensjon, der sangene blir stående som en emosjonell faktor som monologene bygger videre på.
Forestillingen konkluderer ikke i mismot, men i en bastant, kollektiv fremtidsvisjon der fangen ser forbi galgen og opprettholder et urokkelig løfte om frigjøring. Andrea Bræin Hovig avslutter beretningen med denne proklamasjonen:
– Nå ser jeg at det blir morgen, sola stiger opp. Og jeg ser tusenvis av kvinner og menn, og de går sammen i gatene. Og kvinnene har utslått hår.
«Min hemmelighet er et vindu – Prison songs» demonstrerer med all tydelighet at fengslingen av kropper ikke er ensbetydende med fengslingen av tanken. Det er en saklig, presis og kunstnerisk kompromissløs dokumentasjon av diktets og musikkens overlevelsesevne under totalitære vilkår.
Dette er en forestilling alle bør, ikke bare se, men oppleve. Det er en opplevelse for sansene, samtidig som man vekkes til hva som skjer av urettferdighet når regimer bygger sitt mismot på noe vi ikke kan omtale som annet en kollektivt galskap. Dette er en vekker alle burde la seg bli vekt av.
Sangere er Mahsa og Marjan Vahdat
Skuespiller Andrea Bræin Hovig tolker monologen
Harutyun Chkolyan - Duduk
Elisabeth Nesset - Perkusjon
Gjermund Silset - Bass
Andreas Utnem - Tangenter / Flygel
Komponist - Mahsa Vahdat.
Manus og regi -Erik Hillestad
Gjennom skuespiller Andrea Bræin Hovigs gode tekstfremføring og et stilsikkert musikalsk ensemble, belyser produksjonen hvordan Irans mest skapende krefter yter motstand bak lås og slå. Der det politiske regimet forsøker å utradere dissens med brutalitet, svarer kunstnerne med estetikkens uovervinnelige språk.
Forestillingens tematiske kjerne kretser rundt en hemmelig indre verden som fangevokterne ikke har tilgang til. Skuespiller Andrea Bræin Hovig etablerer dette rommet tidlig i monologen:
– Min hemmelighet er et vindu. Og ingen andre enn jeg vet. Og ingen kan stenge for utsikten.
Dette vinduet fungerer som en mental livslinje. Gjennom det sanser fortelleren naturen utenfor murene og gjenoppretter kontakten med sine nærmeste, som moren som henger opp tøy og faren som returnerer fra den store basaren. Andrea Bræin Hovig beskriver lengselen etter friheten i cellen med, duggen i gresset mellom plommetrærne, de små dråpene på de røde rosene, jasmin og valmue. Langsomme dager styrker lengselen etter våren.
Monologen redegjør grundig for opptakten til fangenskapet, knyttet direkte til demonstrasjonene i Teherans revolusjonsgate etter begravelsen til Mahsa Amini. Protestene markerte et fundamentalt brudd med over 40 år med institusjonalisert undertrykkelse. Andrea Bræin Hovig formidler raseriet og den påfølgende volden. Da de løp til revolusjonsgata, noen få dager etter at Mahsa Amini ble lagt til jorden i Saqez. Mahsa Amini ble drept av moralpolitiet.
Videre skildres selve handlingen der de påtvungne slørene ble brent, en sekvens som bærer stor symbolsk vekt i forestillingen:
– Vi kastet så den påtvungne hijaben og mange, mange brente den på et bål som noen hadde tent. Det var som å brenne en uendelig mørk høst av sorg. Endelig. Etter over 40 år. Jeg kastet sløret mitt på bålet. Håret mitt ble kjærtegnet av vind. Vinden elsket det vi gjorde. Den danset med nakne hårstrå gjennom hele den lange revolusjonens gata. Og hvem vet vel mer om frihet enn vinden? Et rop fløy gjennom lufta: Kvinner, liv, frihet.
Konsekvensen av denne deltakelsen var brutal. Fortelleren beskriver møtet med regimets voldsapparat og de påfølgende avhørene på politihuset under isolerte forhold. Om møtet med batonger.Menn fulle av hat:
– De undertrykker oss kvinner. De pågrepne kvinnene ble kjørt til politihuset. De ble avhørt en og en. Da forhørslederne forsøkte å rette søkelyset mot familiens ære og mannlige autoriteter, insisterte fangen på sin egen suverenitet. De brukte undertrykkende hersketeknikker :
– Hva sier faren din til at du går ute på gata uten hijab? Hva sier broren din til det? Jeg sier at jeg er voksen. Jeg tenker selv. Du er en hore i samarbeid med fiender av Iran. De har hjernevasket deg. Du er en skam for landet.
De slo kvinnene.
Et slående paradoks i beretningen er fremstillingen av det beryktede Evin-fengselet. Fremfor å fungere utelukkende som et sted for nedbrytning, beskrives institusjonen som et sentrum for kunnskapsutveksling og solidaritet mellom kvinnelige intellektuelle, inkludert fredsprisvinner Narges Mohammadi. Andrea Bræin Hovig redegjør for dette unike kollektivet:
– Noen hadde sittet der i årevis, sterke, kloke kvinner fulle av kunnskap. Vi lærte masse av hverandre. Noen sier at Evin-fengselet er det beste universitetet i Iran. Vi delte rom, og vi fordelte arbeidsoppgaver, og noen dager så lagde vi mat sammen.
Inne i dette fellesskapet ble kunsten det fremste verktøyet for organisering og mental overlevelse.
I denne litterære konteksten trer den avdøde iranske dikteren Forough Farrokhzad frem som et historisk og åndelig fundament for de fengslede kvinnene. Hun døde for over 50 år siden men kunsten hennes lever fortsatt, blandt makthaverne i Iran. For noen er Forough Farrokhzad en inspirasjon.
– Diktene hennes, den frie kjærligheten. Hun våget å si hva en kvinne kan føle. Alle de forbudte tankene. Hun lovpriste det de fordømte. Jeg er aldri alene når jeg har Foroughs dikt. Fotalte Bræin Hovig med innlevelse.
Hennes profetiske samtidsdiagnose av et ødelagt hjemland siteres direkte:
– Hun kalte landet vårt en hage. En hage som er i ferd med å dø fordi ingen passer på blomstene. Naboene planter granater foran husene sine, og barna i hagen fyller skolesekkene med små bomber. Hagen er forvirret. Hagen er syk. Den har mistet alle de grønne minnene.
Kanskje et av de sterkeste, men også vemodig vakre øyeblikkene i konsertforestillingen.
Beretningens tyngste parti inntreffer når fortelleren overføres til et langt strengere fengsel, der betjeningen har flyktet, matmangelen er prekær og den totale isolasjonen truer med å utviske tidsfornemmelsen. Det rettes en skarp kritikk mot det internasjonale samfunnets passivitet. Midt i dette mørket gjenreises diktet som en direkte henvendelse til den eksterne verden og kjæresten Kaveh:
– Men min hemmelighet er et vindu. Der ser jeg Kaveh igjen. Jeg kan se at han er lei seg. Han stirrer ned i bakken. Men jeg kan prøve å skrive et dikt til Kaveh. Tenk på meg når du er langt hjemmefra. Tenk på meg når du lengter hjem. Når dagene farer forbi. Tenk på meg når du gråter. Tenk på meg når du hører musikk som trøster. Kom med gode nyheter, for når sorgen lukker vinduet mitt, så er døra alt jeg ser.
Musikken er med å løfte forestillingen. Den vever sitt teppe rundt det harde budskapet. Tekst og musikk sminker den lidende realiteten, og gjør den melankolsk vakker. Det musikalske fundamentet ivaretas av en klassisk jazztrio bestående av flygel, bass og trommer. Denne vestlige kjerneinstrumenteringen tilføres imidlertid en helt nødvendig kulturell forankring gjennom en utvidet besetning med en Duduk.
Dudukens klangkarakter og tilfører produksjonen et distinkt preg, som bringer oss inn i stemningen til opprinnelseslandet. Musikken fungerer ikke som illustrerende bakgrunn, men som en integrert dimensjon, der sangene blir stående som en emosjonell faktor som monologene bygger videre på.
Forestillingen konkluderer ikke i mismot, men i en bastant, kollektiv fremtidsvisjon der fangen ser forbi galgen og opprettholder et urokkelig løfte om frigjøring. Andrea Bræin Hovig avslutter beretningen med denne proklamasjonen:
– Nå ser jeg at det blir morgen, sola stiger opp. Og jeg ser tusenvis av kvinner og menn, og de går sammen i gatene. Og kvinnene har utslått hår.
«Min hemmelighet er et vindu – Prison songs» demonstrerer med all tydelighet at fengslingen av kropper ikke er ensbetydende med fengslingen av tanken. Det er en saklig, presis og kunstnerisk kompromissløs dokumentasjon av diktets og musikkens overlevelsesevne under totalitære vilkår.
Dette er en forestilling alle bør, ikke bare se, men oppleve. Det er en opplevelse for sansene, samtidig som man vekkes til hva som skjer av urettferdighet når regimer bygger sitt mismot på noe vi ikke kan omtale som annet en kollektivt galskap. Dette er en vekker alle burde la seg bli vekt av.
Sangere er Mahsa og Marjan Vahdat
Skuespiller Andrea Bræin Hovig tolker monologen
Harutyun Chkolyan - Duduk
Elisabeth Nesset - Perkusjon
Gjermund Silset - Bass
Andreas Utnem - Tangenter / Flygel
Komponist - Mahsa Vahdat.
Manus og regi -Erik Hillestad
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
