Nasjonalarkivet og Utenriksdepartementet (UD) tar nå et nytt, felles grep for å få arkivet etter Oslo-prosessen tilbake til Norge. Målet er å sikre Terje Rød-Larsens privatarkiv knyttet til prosessen, og å få materialet plassert «på norsk jord hos Nasjonalarkivet». Initiativet kommer etter flere tidligere forsøk som ikke har ført fram.
Nasjonalarkivar Inga Bolstad Nasjonalarkivet
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementNasjonalarkivet
Nasjonalarkivet og Utenriksdepartementet (UD) tar nå et nytt, felles grep for å få arkivet etter Oslo-prosessen tilbake til Norge. Målet er å sikre Terje Rød-Larsens privatarkiv knyttet til prosessen, og å få materialet plassert «på norsk jord hos Nasjonalarkivet». Initiativet kommer etter flere tidligere forsøk som ikke har ført fram.
I pressemeldingen beskrives situasjonen uten omsvøp: Nasjonalarkivet og UD samarbeider om å hente hjem arkivet, og understreker at dette er et arkiv de mener bør sikres og bevares i Norge. Saken berører dermed både arkivfaglig ansvar, tilgang til historisk materiale og spørsmålet om hvor dokumentasjonen av norsk politisk og administrativ virksomhet faktisk skal forvaltes.
Kjernen i Nasjonalarkivets og UDs vurdering er at Rød-Larsens materiale etter Oslo-prosessen bør behandles som et nasjonalt bevaringsverdig arkiv – selv om det omtales som et privatarkiv. I pressemeldingen slås det fast at de to etatene mener arkivet «bør sikres og bevares» i Nasjonalarkivet.
Nasjonalarkivar Inga Bolstad plasserer dette inn i Nasjonalarkivets mandat som fagmyndighet:
– Som fagmyndighet for dokumentasjonsforvaltning og arkiv er det vår rolle å sikre et nasjonalt bevaringsverdig privatarkiv, sier nasjonalarkivar Inga Bolstad.
Hun knytter samtidig argumentasjonen til hvordan materialet vil bli forvaltet når det eventuelt kommer inn til Nasjonalarkivet: sikker oppbevaring, tilgangsstyring og ordnede rammer for innsyn.
– Her vil det bli oppbevart sikkert og trygt, med riktig tilgangsstyring tilpasset opplysningene i arkivet. Dette vil sikre tilgang under forsvarlige forutsetninger for alle som har lovlig interesse og behov for å bruke materialet, slår Bolstad fast.
I pressemeldingen ligger det et tydelig premiss: at det ikke bare handler om å hente «papirer», men om å plassere et historisk materiale i et system som kan forvalte det etter gjeldende prinsipper for sikkerhet, tilgang og bruk.
Det nye grepet beskrives som et «nytt felles initiativ» fra Nasjonalarkivet og UD. Ambisjonen er å få arkivet hjem «slik at dokumenter som hører hjemme i statens arkiver kommer dit». Formuleringen peker på at det i materialet antas å finnes dokumenter som ikke bare har privat karakter, men som har en naturlig plass i statens arkivsystem.
Pressemeldingen er også tydelig på fremgangsmåten i første omgang: dialog og frivillighet.
Det vil i første omgang skje gjennom dialog med mål om å oppnå frivillig overlevering.
Som del av dette initiativet opplyses det at det nå sendes brev.
Vi sender derfor i dag brev til blant annet Terje Rød-Larsens advokat og International Peace Institute. Vi utforsker alle muligheter for å sikre disse arkivene.
Her navngis både adressater og institusjon, og det framgår at arbeidet ikke begrenses til én kanal: målet beskrives som å «utforske alle muligheter» for å sikre arkivene.
Pressemeldingen legger vekt på at dette ikke er første gang norske myndigheter forsøker å få materialet hjem. Nasjonalarkivet har «over lang tid» forsøkt å hente arkivet på vegne av Norge. Samtidig gjengis Rød-Larsens posisjon:
Terje Rød-Larsen har sagt at han mener dette er et privatarkiv, og at han ikke ønsker å avlevere det til Nasjonalarkivet.
Dette beskriver en grunnleggende uenighet om arkivets status og plassering: der Nasjonalarkivet og UD legger vekt på nasjonal bevaring og tilknytning til statens arkiver, har Rød-Larsen framholdt at materialet er privat og ikke ønsket avlevering.
Pressemeldingen går også inn i konkrete milepæler i tidligere arbeid. I 2006 ble Nasjonalarkivet og UD enige om en todeling i tilnærming og ansvar: UD skulle søke å sikre offentlig arkivinnhold, mens Nasjonalarkivet skulle søke å sikre privatarkiv etter Rød-Larsen. Videre beskrives det at Nasjonalarkivet (Arkivverket) gjorde et nytt framstøt i 2018 for å overta arkivet.
Disse punktene etablerer et forløp der saken har vært aktiv over tid, med både rolleavklaringer og konkrete forsøk – uten at det har ført til at arkivet er kommet til Norge.
Nasjonalarkivar Inga Bolstad løfter i pressemeldingen fram hvorfor Nasjonalarkivet mener saken har offentlig betydning. Hun beskriver arkivet som både nasjonalt bevaringsverdig og som dokumentasjon av norsk forvaltningshistorie, og knytter det direkte til allmennheten.
– Dette er et viktig nasjonalt bevaringsverdig arkiv som dokumenterer et vesentlig stykke norsk forvaltningshistorie. Det er viktig å sikre det for allmennheten, sier nasjonalarkivar Inga Bolstad.
Uttalelsen binder sammen tre elementer som går igjen i pressemeldingen: bevaring (hva som må sikres), forvaltning (hva arkivet dokumenterer), og tilgjengelighet (hvem materialet til syvende og sist skal kunne komme til nytte for). Samtidig ligger det i formuleringen en tydelig norm: at materialet ikke bare er av privat interesse, men har en verdi som gjør at det bør være under ordnede, norske arkivfaglige rammer.
Pressemeldingen beskriver i korte trekk hva som skjer nå:
Slik formulerer pressemeldingen både retning, metode og konkrete handlinger. Initiativet presenteres som et nytt forsøk i en langvarig prosess, der målet er at materialet etter Oslo-prosessen skal bevares i Norge – med sikker oppbevaring og tilgangsstyring – og med mulighet for tilgang for dem som har «lovlig interesse og behov» for å bruke materialet.
Nasjonalarkivet
Nasjonalarkivet og Utenriksdepartementet (UD) tar nå et nytt, felles grep for å få arkivet etter Oslo-prosessen tilbake til Norge. Målet er å sikre Terje Rød-Larsens privatarkiv knyttet til prosessen, og å få materialet plassert «på norsk jord hos Nasjonalarkivet». Initiativet kommer etter flere tidligere forsøk som ikke har ført fram.
I pressemeldingen beskrives situasjonen uten omsvøp: Nasjonalarkivet og UD samarbeider om å hente hjem arkivet, og understreker at dette er et arkiv de mener bør sikres og bevares i Norge. Saken berører dermed både arkivfaglig ansvar, tilgang til historisk materiale og spørsmålet om hvor dokumentasjonen av norsk politisk og administrativ virksomhet faktisk skal forvaltes.
Kjernen i Nasjonalarkivets og UDs vurdering er at Rød-Larsens materiale etter Oslo-prosessen bør behandles som et nasjonalt bevaringsverdig arkiv – selv om det omtales som et privatarkiv. I pressemeldingen slås det fast at de to etatene mener arkivet «bør sikres og bevares» i Nasjonalarkivet.
Nasjonalarkivar Inga Bolstad plasserer dette inn i Nasjonalarkivets mandat som fagmyndighet:
– Som fagmyndighet for dokumentasjonsforvaltning og arkiv er det vår rolle å sikre et nasjonalt bevaringsverdig privatarkiv, sier nasjonalarkivar Inga Bolstad.
Hun knytter samtidig argumentasjonen til hvordan materialet vil bli forvaltet når det eventuelt kommer inn til Nasjonalarkivet: sikker oppbevaring, tilgangsstyring og ordnede rammer for innsyn.
– Her vil det bli oppbevart sikkert og trygt, med riktig tilgangsstyring tilpasset opplysningene i arkivet. Dette vil sikre tilgang under forsvarlige forutsetninger for alle som har lovlig interesse og behov for å bruke materialet, slår Bolstad fast.
I pressemeldingen ligger det et tydelig premiss: at det ikke bare handler om å hente «papirer», men om å plassere et historisk materiale i et system som kan forvalte det etter gjeldende prinsipper for sikkerhet, tilgang og bruk.
Det nye grepet beskrives som et «nytt felles initiativ» fra Nasjonalarkivet og UD. Ambisjonen er å få arkivet hjem «slik at dokumenter som hører hjemme i statens arkiver kommer dit». Formuleringen peker på at det i materialet antas å finnes dokumenter som ikke bare har privat karakter, men som har en naturlig plass i statens arkivsystem.
Pressemeldingen er også tydelig på fremgangsmåten i første omgang: dialog og frivillighet.
Det vil i første omgang skje gjennom dialog med mål om å oppnå frivillig overlevering.
Som del av dette initiativet opplyses det at det nå sendes brev.
Vi sender derfor i dag brev til blant annet Terje Rød-Larsens advokat og International Peace Institute. Vi utforsker alle muligheter for å sikre disse arkivene.
Her navngis både adressater og institusjon, og det framgår at arbeidet ikke begrenses til én kanal: målet beskrives som å «utforske alle muligheter» for å sikre arkivene.
Pressemeldingen legger vekt på at dette ikke er første gang norske myndigheter forsøker å få materialet hjem. Nasjonalarkivet har «over lang tid» forsøkt å hente arkivet på vegne av Norge. Samtidig gjengis Rød-Larsens posisjon:
Terje Rød-Larsen har sagt at han mener dette er et privatarkiv, og at han ikke ønsker å avlevere det til Nasjonalarkivet.
Dette beskriver en grunnleggende uenighet om arkivets status og plassering: der Nasjonalarkivet og UD legger vekt på nasjonal bevaring og tilknytning til statens arkiver, har Rød-Larsen framholdt at materialet er privat og ikke ønsket avlevering.
Pressemeldingen går også inn i konkrete milepæler i tidligere arbeid. I 2006 ble Nasjonalarkivet og UD enige om en todeling i tilnærming og ansvar: UD skulle søke å sikre offentlig arkivinnhold, mens Nasjonalarkivet skulle søke å sikre privatarkiv etter Rød-Larsen. Videre beskrives det at Nasjonalarkivet (Arkivverket) gjorde et nytt framstøt i 2018 for å overta arkivet.
Disse punktene etablerer et forløp der saken har vært aktiv over tid, med både rolleavklaringer og konkrete forsøk – uten at det har ført til at arkivet er kommet til Norge.
Nasjonalarkivar Inga Bolstad løfter i pressemeldingen fram hvorfor Nasjonalarkivet mener saken har offentlig betydning. Hun beskriver arkivet som både nasjonalt bevaringsverdig og som dokumentasjon av norsk forvaltningshistorie, og knytter det direkte til allmennheten.
– Dette er et viktig nasjonalt bevaringsverdig arkiv som dokumenterer et vesentlig stykke norsk forvaltningshistorie. Det er viktig å sikre det for allmennheten, sier nasjonalarkivar Inga Bolstad.
Uttalelsen binder sammen tre elementer som går igjen i pressemeldingen: bevaring (hva som må sikres), forvaltning (hva arkivet dokumenterer), og tilgjengelighet (hvem materialet til syvende og sist skal kunne komme til nytte for). Samtidig ligger det i formuleringen en tydelig norm: at materialet ikke bare er av privat interesse, men har en verdi som gjør at det bør være under ordnede, norske arkivfaglige rammer.
Pressemeldingen beskriver i korte trekk hva som skjer nå:
Slik formulerer pressemeldingen både retning, metode og konkrete handlinger. Initiativet presenteres som et nytt forsøk i en langvarig prosess, der målet er at materialet etter Oslo-prosessen skal bevares i Norge – med sikker oppbevaring og tilgangsstyring – og med mulighet for tilgang for dem som har «lovlig interesse og behov» for å bruke materialet.
