Nasrullah Qureshi har arbeidet som skuespiller i Norge siden en tid da rollene for innvandrere var få og små. Etter visningen av «Tilbakereisen til India» møtte Applausen skuespilleren, produsenten og festivalgründeren til en samtale om «De syv søstre», Bollywood, kinoens framtid og en filmindustri der han mener teknologien stadig oftere kommer mellom skuespilleren og publikum.
Skuespiller, produsent og festivalsjef Nasrullah Qureshi. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement– Du har lang erfaring som skuespiller og festivalsjef i Norge. Hvordan begynte det?
Nasrullah Qureshi går tilbake til ankomsten til Norge og til en interesse som var etablert allerede før han kom hit.
– Jeg startet selvfølgelig alt i Norge. Jeg kom til Norge for 50 år siden, faktisk 10. oktober 1976. Men helt fra barndommen var jeg veldig opptatt av å være skuespiller. Da tenkte jeg at jeg skulle fortsette med det. Først og fremst måtte jeg lære språket. Etter hvert begynte jeg å søke etter skuespillerarbeid, og det var litt vanskelig. Det var ikke lett å få roller som innvandrer, bortsett fra småroller som eventuelt dukket opp.
Han fikk etter hvert roller i NRKs TV-produksjoner, blant annet i en serie der han arbeidet sammen med Wenche Foss. Men det store gjennombruddet i norsk fjernsyn kom senere.
– Så kom «Familiesagaen De syv søstre», og det var en døråpner for meg. Den gikk fra 1996 til 2000, hver uke, og var en av de beste TV-seriene i det tidsrommet. Den var veldig populær.
Serien ga Qureshi en synlighet som tidligere hadde vært vanskelig å oppnå.
– Etter det har jeg jobbet med en del filmer. Jeg var blant annet med i «Olsenbandens siste stikk». Det var en ære for meg å hilse på alle de legendariske skuespillerne som var med. Så produserte vi filmen «Import Export», og jeg har vært med i «Izzat» og «Elling – Elsk meg i morgen», der jeg hadde en liten rolle. Jeg har også vært med i italiensk film, iransk film og Bollywood-filmer. Jeg har jobbet litt rundt omkring. Det har for det meste vært film, og noen ganger dukker det opp småroller eller reklame.
– Men skuespillerarbeidet førte deg også over i noe annet. Hvordan oppsto ideen om Bollywood Festival Norway?
Vendepunktet kom ifølge Qureshi i 1999, da en indisk filmproduksjon kom til Norge.
– Jeg ble fascinert av den indiske filminnspillingen her i 1999. De ga meg stor ære, og da begynte jeg å tenke på hvordan jeg kunne holde kontakten mellom selskapene i India og Norge. Jeg kunne ikke produsere film, for det koster veldig mye. Da tenkte jeg: Hvorfor ikke lage en festival?
Møtet med den indiske produksjonen ga ham et nettverk han senere kunne bruke i festivalarbeidet.
– En av verdens største stjerner kom, Shah Rukh Khan, og jeg var ansvarlig for ham i tolv dager. Vi filmet fra Oslo til Stavanger, Verdens Ende og mange andre steder. Det ble en døråpner for meg, fordi jeg ble kjent med dem som lagde filmen. De åpnet flere dører. Gjennom festivalen fikk jeg senere mange store stjerner til Norge fra India, Iran og noen fra Pakistan.
Festivalen utviklet seg fra ideen om å bygge en forbindelse mellom to filmmiljøer til et langvarig kulturprosjekt.
– Nå har vi hatt 25-årsjubileum. Festivalen gikk fra 4. til 11. september, og vi avsluttet med å vise fire episoder av «De syv søstre» på kino, den serien som hadde vært et avgjørende punkt i Qureshis egen skuespillerkarriere.
– Jeg fikk Torfinn Nag, som spilte Bjarte i serien, fra Stavanger til Oslo. Så samlet jeg noen andre skuespillere og noen av regissørene. Det var veldig minnerikt å gå tilbake i tiden og se serien på storskjerm.
– Når du både har vært skuespiller og arbeidet med festival i så mange år, hva tenker du om skuespilleryrket i dag?
– Å være skuespiller er krevende.
Dette utgangspunktet leder samtalen videre til et større spørsmål: Hva har egentlig skjedd med skuespilleren i den moderne filmen?
– Det er noe jeg har lagt merke til i nyere Hollywood-film. Tidligere kunne en film ha mange skuespillere med mindre roller og korte dialoger, slik som en dayplayer eller co-star. Nå virker det som om mange av disse rollene kuttes bort til fordel for de mest essensielle hovedkarakterene. Det skaper en annen, tommere dynamikk i filmen. Er det en god utvikling?
Qureshi mener utviklingen må sees i sammenheng med hvilke historier de store filmproduksjonene velger å satse på.
– Dessverre ser vi at de bygger opp denne typen superhelter. Plutselig har du en kniv som kan bli hva som helst. Det er greit å se et par ganger, men når du får se det samme år etter år, og det ikke har noe med virkeligheten å gjøre, skaper du en verden som er helt annerledes enn den du og jeg er vant til.
– Film har jo alltid tatt seg store friheter. Hvor går grensen?
Qureshi trekker fram James Bond som kontrast.
– Hvis vi ser på James Bond-filmene, var det mer realitet samtidig som det var action. Det var fortsatt en forbindelse til noe virkelig.
– Vi ser dette også gjelder historiske filmer. Filmskaperen kan si at dette er film og fiksjon, derfor betyr ikke virkelighet og historiske fakta så mye, men samtidig lager man en film om en historisk hendelse. Da oppstår spørsmålet om hvor langt fiksjonen kan gå før forbindelsen til virkeligheten og autensiteten blir borte?
For Qureshi er ikke problemet at Spider-Man, Superman eller andre superhelter eksisterer. Kritikken hans handler om at den samme fortellingsformen (narrativet, red anm.) og den samme logikken gjentas.
– Det var greit at de lagde en Spider-Man. Men hvis du ser på realiteten, kan Spider-Man ikke gjøre det som skjer. Så bygger man videre på det samme. Figuren får superkrefter sånn uten videre, og publikum stiller ikke spørsmål. De sier bare at det var gøy.
– Samtidig er det vel også publikum som avgjør? Blandede mottakelser gjøre at ikke alle slike filmer lykkes.
– Enkelte filmer bommer også. Det har vært superheltfilmer som har gjort det dårlig, der folk ikke gikk på kino.
– Konkurransen er jo langt større nå enn tidligere?
– Nå har vi Netflix, Amazon, Viaplay og mange andre. Du har TV-kanaler og tjenester hvor du kan laste ned det du vil. Og mer enn det: Du har det digitale med deg hele tiden. Du er ikke lenger avhengig av å gå på kino for å se film. Det har ødelagt ganske mye for kinobransjen. Folk er opptatt med mobilen nesten 24 timer i døgnet.
– Og da kommer vi til et grunnleggende spørsmål. Hvis filmen skal gjennom dette nåløyet, må den helst ha eksepsjonell lyd og et eksepsjonelt bilde for å konkurrere med en god TV og lydanlegg hjemme. Hvorfor skal jeg gå på kino?
Qureshi mener svaret fremdeles ligger i selve kinoopplevelsen.
– Du får lyden og bildet, men du får også en opplevelse sammen med familien eller dem som sitter i salen. Det er en opplevelse du faktisk får glede av når du går på kino.
Samtidig har kinoene måttet utvikle teknologien for å forsvare denne forskjellen.
– Kinoene var nødt til å utvikle seg. Derfor kom 3D, så 4D og IMAX. Det er for å trekke publikum til kino.
– Man kan kalle noe av dette en gimmick. Samtidig har det nettopp vært et middel for å få oppmerksomhet og trekke folk tilbake til salen. Nå ser vi at 3D til en viss grad er på vei ut igjen?
– Det varierer. Enkelte filmer egner seg ikke til 3D, og enkelte filmer er så store i seg selv at du ikke trenger å sitte med briller for å se dem.
Teknologien som skal redde kinoen, leder samtidig tilbake til Qureshis kritikk. For hva skjer når stadig mer av filmen skapes digitalt?
– Superheltfilmene er svært avhengige av dataanimasjon, green screen og bluescreen. Bakgrunnen og omgivelsene kan være konstruert. Men hvor går skillet mellom teknologi som hjelper skuespilleren og teknologi som erstatter skuespillet?
– Jeg er egentlig ikke noe for det. Nå sier de at du kan lage film med AI og slike ting. Det godtar de ikke, fordi de sier at det skal være skuespillere. Men det som lages nå – vi synes ikke alltid at de er skuespillere heller. Når skuespilleren er dekket til, hvem er det da som egentlig arbeider?
Applausen resonerer til nettopp en av de mest kjente karakterene i filmhistorien.
– Ta en karakter som Darth Vader. Skuespilleren, David Prowse, inne i drakten hadde ikke stemmen vi forbinder med figuren. Kampscenene ble spilt av fekteren Bob Anderson. Da masken til Darth Vader ble tatt av, var det en tredje skuespiller, Sebastian Shaw. Stemmen kom fra James Earl Jones. Da kan man stille det samme spørsmålet: Hva er skuespill?
Qureshis svar handler om kontakten mellom mennesket på lerretet og mennesket i salen.
– Skuespill er at han får deg til å føle det han føler. Er han trist, må du få følelsene hans inn i hodet ditt, slik at du også føler: Dette var kjempeleit, det han går gjennom. Det er skuespill. Det er følelser.
Det er også her han mener deler av filmbransjen igjen må orientere seg mot dramaet.
– Det er det vi egentlig ser etter nå. Både i Hollywood og Bollywood har man begynt å tenke litt tilbake og lage de dramaene folk gjerne vil se. Folk er ikke bare ute etter en superhelt som plutselig kan slåss mot 40 mennesker.
Qureshi trekker selv samtalen videre fra bruken av animasjon, green screen og bluescreen til det han mener denne utviklingen kan bety for barn.
– Det vil jeg gjerne understreke. Det er faktisk en veldig farlig utvikling. Det gjelder småbarn og sånn, for jeg ser det selv. Jeg har barnebarn, og jeg ser at det ikke er den samme typen tegneserier som Donald Duck og Tom og Jerry. De var greie nok, men nå er det plutselig superhelter. De klikker, og så kan de gå og redde noen og gjøre alt mulig. Det synes jeg er en veldig farlig utvikling.
Han gjentar poenget og knytter kritikken til det han oppfatter som et stadig sterkere innslag av det overnaturlige og urealistiske.
– Det er en veldig farlig utvikling. Her bør vi i hvert fall sette en stopper for at barna lærer seg de tingene som ikke er naturlige.
– Det umulige eller det overnaturlige, kan du si? Det som ikke er realistisk?
– Riktig.
For Qureshi ligger skuespillets grunnleggende oppgave fortsatt i dag i noe langt mindre teknisk: at et menneske på lerretet klarer å formidle en følelse som et annet menneske i salen kan forstå og relatere til.
– Du har lang erfaring som skuespiller og festivalsjef i Norge. Hvordan begynte det?
Nasrullah Qureshi går tilbake til ankomsten til Norge og til en interesse som var etablert allerede før han kom hit.
– Jeg startet selvfølgelig alt i Norge. Jeg kom til Norge for 50 år siden, faktisk 10. oktober 1976. Men helt fra barndommen var jeg veldig opptatt av å være skuespiller. Da tenkte jeg at jeg skulle fortsette med det. Først og fremst måtte jeg lære språket. Etter hvert begynte jeg å søke etter skuespillerarbeid, og det var litt vanskelig. Det var ikke lett å få roller som innvandrer, bortsett fra småroller som eventuelt dukket opp.
Han fikk etter hvert roller i NRKs TV-produksjoner, blant annet i en serie der han arbeidet sammen med Wenche Foss. Men det store gjennombruddet i norsk fjernsyn kom senere.
– Så kom «Familiesagaen De syv søstre», og det var en døråpner for meg. Den gikk fra 1996 til 2000, hver uke, og var en av de beste TV-seriene i det tidsrommet. Den var veldig populær.
Serien ga Qureshi en synlighet som tidligere hadde vært vanskelig å oppnå.
– Etter det har jeg jobbet med en del filmer. Jeg var blant annet med i «Olsenbandens siste stikk». Det var en ære for meg å hilse på alle de legendariske skuespillerne som var med. Så produserte vi filmen «Import Export», og jeg har vært med i «Izzat» og «Elling – Elsk meg i morgen», der jeg hadde en liten rolle. Jeg har også vært med i italiensk film, iransk film og Bollywood-filmer. Jeg har jobbet litt rundt omkring. Det har for det meste vært film, og noen ganger dukker det opp småroller eller reklame.
– Men skuespillerarbeidet førte deg også over i noe annet. Hvordan oppsto ideen om Bollywood Festival Norway?
Vendepunktet kom ifølge Qureshi i 1999, da en indisk filmproduksjon kom til Norge.
– Jeg ble fascinert av den indiske filminnspillingen her i 1999. De ga meg stor ære, og da begynte jeg å tenke på hvordan jeg kunne holde kontakten mellom selskapene i India og Norge. Jeg kunne ikke produsere film, for det koster veldig mye. Da tenkte jeg: Hvorfor ikke lage en festival?
Møtet med den indiske produksjonen ga ham et nettverk han senere kunne bruke i festivalarbeidet.
– En av verdens største stjerner kom, Shah Rukh Khan, og jeg var ansvarlig for ham i tolv dager. Vi filmet fra Oslo til Stavanger, Verdens Ende og mange andre steder. Det ble en døråpner for meg, fordi jeg ble kjent med dem som lagde filmen. De åpnet flere dører. Gjennom festivalen fikk jeg senere mange store stjerner til Norge fra India, Iran og noen fra Pakistan.
Festivalen utviklet seg fra ideen om å bygge en forbindelse mellom to filmmiljøer til et langvarig kulturprosjekt.
– Nå har vi hatt 25-årsjubileum. Festivalen gikk fra 4. til 11. september, og vi avsluttet med å vise fire episoder av «De syv søstre» på kino, den serien som hadde vært et avgjørende punkt i Qureshis egen skuespillerkarriere.
– Jeg fikk Torfinn Nag, som spilte Bjarte i serien, fra Stavanger til Oslo. Så samlet jeg noen andre skuespillere og noen av regissørene. Det var veldig minnerikt å gå tilbake i tiden og se serien på storskjerm.
– Når du både har vært skuespiller og arbeidet med festival i så mange år, hva tenker du om skuespilleryrket i dag?
– Å være skuespiller er krevende.
Dette utgangspunktet leder samtalen videre til et større spørsmål: Hva har egentlig skjedd med skuespilleren i den moderne filmen?
– Det er noe jeg har lagt merke til i nyere Hollywood-film. Tidligere kunne en film ha mange skuespillere med mindre roller og korte dialoger, slik som en dayplayer eller co-star. Nå virker det som om mange av disse rollene kuttes bort til fordel for de mest essensielle hovedkarakterene. Det skaper en annen, tommere dynamikk i filmen. Er det en god utvikling?
Qureshi mener utviklingen må sees i sammenheng med hvilke historier de store filmproduksjonene velger å satse på.
– Dessverre ser vi at de bygger opp denne typen superhelter. Plutselig har du en kniv som kan bli hva som helst. Det er greit å se et par ganger, men når du får se det samme år etter år, og det ikke har noe med virkeligheten å gjøre, skaper du en verden som er helt annerledes enn den du og jeg er vant til.
– Film har jo alltid tatt seg store friheter. Hvor går grensen?
Qureshi trekker fram James Bond som kontrast.
– Hvis vi ser på James Bond-filmene, var det mer realitet samtidig som det var action. Det var fortsatt en forbindelse til noe virkelig.
– Vi ser dette også gjelder historiske filmer. Filmskaperen kan si at dette er film og fiksjon, derfor betyr ikke virkelighet og historiske fakta så mye, men samtidig lager man en film om en historisk hendelse. Da oppstår spørsmålet om hvor langt fiksjonen kan gå før forbindelsen til virkeligheten og autensiteten blir borte?
For Qureshi er ikke problemet at Spider-Man, Superman eller andre superhelter eksisterer. Kritikken hans handler om at den samme fortellingsformen (narrativet, red anm.) og den samme logikken gjentas.
– Det var greit at de lagde en Spider-Man. Men hvis du ser på realiteten, kan Spider-Man ikke gjøre det som skjer. Så bygger man videre på det samme. Figuren får superkrefter sånn uten videre, og publikum stiller ikke spørsmål. De sier bare at det var gøy.
– Samtidig er det vel også publikum som avgjør? Blandede mottakelser gjøre at ikke alle slike filmer lykkes.
– Enkelte filmer bommer også. Det har vært superheltfilmer som har gjort det dårlig, der folk ikke gikk på kino.
– Konkurransen er jo langt større nå enn tidligere?
– Nå har vi Netflix, Amazon, Viaplay og mange andre. Du har TV-kanaler og tjenester hvor du kan laste ned det du vil. Og mer enn det: Du har det digitale med deg hele tiden. Du er ikke lenger avhengig av å gå på kino for å se film. Det har ødelagt ganske mye for kinobransjen. Folk er opptatt med mobilen nesten 24 timer i døgnet.
– Og da kommer vi til et grunnleggende spørsmål. Hvis filmen skal gjennom dette nåløyet, må den helst ha eksepsjonell lyd og et eksepsjonelt bilde for å konkurrere med en god TV og lydanlegg hjemme. Hvorfor skal jeg gå på kino?
Qureshi mener svaret fremdeles ligger i selve kinoopplevelsen.
– Du får lyden og bildet, men du får også en opplevelse sammen med familien eller dem som sitter i salen. Det er en opplevelse du faktisk får glede av når du går på kino.
Samtidig har kinoene måttet utvikle teknologien for å forsvare denne forskjellen.
– Kinoene var nødt til å utvikle seg. Derfor kom 3D, så 4D og IMAX. Det er for å trekke publikum til kino.
– Man kan kalle noe av dette en gimmick. Samtidig har det nettopp vært et middel for å få oppmerksomhet og trekke folk tilbake til salen. Nå ser vi at 3D til en viss grad er på vei ut igjen?
– Det varierer. Enkelte filmer egner seg ikke til 3D, og enkelte filmer er så store i seg selv at du ikke trenger å sitte med briller for å se dem.
Teknologien som skal redde kinoen, leder samtidig tilbake til Qureshis kritikk. For hva skjer når stadig mer av filmen skapes digitalt?
– Superheltfilmene er svært avhengige av dataanimasjon, green screen og bluescreen. Bakgrunnen og omgivelsene kan være konstruert. Men hvor går skillet mellom teknologi som hjelper skuespilleren og teknologi som erstatter skuespillet?
– Jeg er egentlig ikke noe for det. Nå sier de at du kan lage film med AI og slike ting. Det godtar de ikke, fordi de sier at det skal være skuespillere. Men det som lages nå – vi synes ikke alltid at de er skuespillere heller. Når skuespilleren er dekket til, hvem er det da som egentlig arbeider?
Applausen resonerer til nettopp en av de mest kjente karakterene i filmhistorien.
– Ta en karakter som Darth Vader. Skuespilleren, David Prowse, inne i drakten hadde ikke stemmen vi forbinder med figuren. Kampscenene ble spilt av fekteren Bob Anderson. Da masken til Darth Vader ble tatt av, var det en tredje skuespiller, Sebastian Shaw. Stemmen kom fra James Earl Jones. Da kan man stille det samme spørsmålet: Hva er skuespill?
Qureshis svar handler om kontakten mellom mennesket på lerretet og mennesket i salen.
– Skuespill er at han får deg til å føle det han føler. Er han trist, må du få følelsene hans inn i hodet ditt, slik at du også føler: Dette var kjempeleit, det han går gjennom. Det er skuespill. Det er følelser.
Det er også her han mener deler av filmbransjen igjen må orientere seg mot dramaet.
– Det er det vi egentlig ser etter nå. Både i Hollywood og Bollywood har man begynt å tenke litt tilbake og lage de dramaene folk gjerne vil se. Folk er ikke bare ute etter en superhelt som plutselig kan slåss mot 40 mennesker.
Qureshi trekker selv samtalen videre fra bruken av animasjon, green screen og bluescreen til det han mener denne utviklingen kan bety for barn.
– Det vil jeg gjerne understreke. Det er faktisk en veldig farlig utvikling. Det gjelder småbarn og sånn, for jeg ser det selv. Jeg har barnebarn, og jeg ser at det ikke er den samme typen tegneserier som Donald Duck og Tom og Jerry. De var greie nok, men nå er det plutselig superhelter. De klikker, og så kan de gå og redde noen og gjøre alt mulig. Det synes jeg er en veldig farlig utvikling.
Han gjentar poenget og knytter kritikken til det han oppfatter som et stadig sterkere innslag av det overnaturlige og urealistiske.
– Det er en veldig farlig utvikling. Her bør vi i hvert fall sette en stopper for at barna lærer seg de tingene som ikke er naturlige.
– Det umulige eller det overnaturlige, kan du si? Det som ikke er realistisk?
– Riktig.
For Qureshi ligger skuespillets grunnleggende oppgave fortsatt i dag i noe langt mindre teknisk: at et menneske på lerretet klarer å formidle en følelse som et annet menneske i salen kan forstå og relatere til.
Laget av ScaleFlow.
