Det er med forventning jeg sitter i salen før konserten begynner. Av det lille jeg har lest om Makhathini på Moldejazz sine nettsider, virker det som om jeg har noe helt spesielt i vente.

Lavmælt åpning

Han åpner lavmælt med en melankolsk sang på isiZulu. For et utrent øre kan språket nesten minne om fransk, uttrykket  brukes i de andre verkene også. Stemmen og det varsomme pianospillet smelter sammen og skaper et meditativt lydbilde. Etter hvert får pianoet ta hovedrollen. Musikken har tydelige klassiske innslag, samtidig som rytmene gradvis bygger seg opp uten at den rolige stemningen forsvinner.

Selv om jeg ikke forstår ordene han synger, formidles følelsene med stor styrke. Følelsene ligger i måten han synger og spiller på. Underveis flettes samplende lyder, afrikansk sang og talte budskap på engelsk, inn i musikken og gir verket et ekstra lag av dybde. Klikkelydene i språket vekker nysgjerrighet. Under konserten lurer jeg på om lydene kommer fra stemmen eller et instrument ved pianoet. Først etterpå får jeg vite at de er en naturlig del av isiZulu.

Emosjonelt og gripende

Etter den første delen av konserten reiser Makhathini seg og forklarer tankene bak musikken. Det blir et personlig og sterkt øyeblikk som gir verkene enda større tyngde. Da han forteller om hvordan musikken springer ut av disse følelsene, presser tårene seg fram. Tilbake ved pianoet viser han hvilket ekstraordinært nivå han holder som musiker. Hendene ser ut til å leve hvert sitt liv. Den ene bygger rolige melodilinjer, mens den andre skaper komplekse rytmer. Teknikken imponerer, men aldri på bekostning av uttrykket.

En god blanding av uttrykk

Senere øker intensiteten. Musikken beveger seg mellom fri improvisasjon, rytmisk driv og nærmest kontrollerte utbrudd av støyende uttrykk. Samplende lydlandskap ligger under pianospillet, og på et tidspunkt tar han også i bruk et lite keyboard oppå flygelet. Lyden minner om et orgel blandet med forvrengte stemmer og gir konserten et nesten rituelt preg.

Avslutningen er viet minnet om en annen sørafrikansk jazzpianist. Stykket begynner sørgmodig, men utvikler seg gradvis til noe mer håpefullt og svevende. Sorgen får plass, samtidig som musikken peker mot minnene og livet som lever videre.

Som ekstranummer inviterer Makhathini publikum til å bli en del av musikken gjennom en felles, lavmælt tone. Hele salen nynner forsiktig med, og den enkle klangen blir hengende i rommet til den siste pianotonen forsvinner.

Konklusjon

Hele konserten kretser rundt følelser, både de konkrete og de mer udefinerbare. Makhathini lar musikken formidle det ordene ikke alltid kan uttrykke. Verkene er lange og bygger seg gradvis opp. De veksler mellom rolige partier og mer rytmiske sekvenser, mens samplende lydlandskap veves sammen med det som fremføres live. Resultatet er en stemningsfull konsert som ikke etterlater noen tvil om at denne sørafrikaneren behersker tangentene på et helt ekstraordinært nivå.

Nduduzo Makhathini leverer ikke en konsert som først og fremst søker applaus eller anerkjennelse, selv om han er begavet i overflod. Han inviterer publikum inn i et musikalsk og spirituelt univers der følelser, tradisjon og improvisasjon smelter sammen. Resultatet er en gripende konsertopplevelse som blir sittende lenge etter at siste tone har stilnet.

‍