Det satt tre i sofaen, og det lå en egen spenning i rommet da Marcel Lelienhof og Per Heimly møttes til samtale under åpningen av utstillingen «No Country for Old Men» i Nordic Light-huset i Kristiansund. Publikum visste hva som kunne oppstå når de to fotografene delte scene. Sist de sto sammen i byen, ble kvelden stående igjen som en av festivalens mest omtalte samtaler.
Moderator Roger Hagen med fotografene Marcel Lelienhof og Per Heimly i samtale. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDenne gangen handlet det mindre om mytologi og mer om arbeid. Om teknikk, erfaring, feilgrep, digitalisering, mørkerom, økonomisk ruin, kunstnerisk frihet og hvorfor fotografi fortsatt primært handler om å bruke egne øyne og se.
Moderator Roger Hagen fra Applausen styrte samtalen løst, men presist, mens et godt opplyst publikum trakk diskusjonen inn i både det tekniske og det eksistensielle. Resultatet ble en ettermiddag der fotografene snakket overraskende usentimentalt om egne karrierer – og derfor desto mer konkret om hva som faktisk skjer mellom mennesket og kameraet.
Utstillingen samlet arbeider fra flere tiår. Heimly presenterte en personlig retrospektiv fortelling med bilder fra 1992 til 2026, mens Lelienhof viste typiske Americana arbeider fra USA, blant annet cowboy-seriene han tok fra tiden som cowboy på ranch i New Mexico. De har tidligere kun hadde vært vist i Korea, nå for første gang i Norge.
– «Det var en fantastisk opplevelse med total frihet til å ta bilder», sa han om oppholdet på ranchene i Mexico.
Gjennom samtalen var det samtidig tydelig at begge fotografene var mer opptatt av prosess enn av å oppsummere karrierer.
Per Heimly beskrev sin del av utstillingen som en «best of», men understreket at den også viste hvordan uttrykket hans har utviklet seg over tid.
– «Det eldste bildet er fra 1992, og det nyeste tok jeg nå i februar», fortalte Heimly.
Blant arbeidene som fikk mest oppmerksomhet under åpningen var fem kvinneportretter printet direkte på tre.
– «Det er en kjempekul teknikk. Bildet blir veldig forskjellig egentlig, så det blir et unikt uttrykk på alt», sa Heimly.
Han beskrev sitt eget uttrykk som ekspressivt og fortalte at han alltid har vært opptatt av at bildene skal presse seg utover formatet de vises i.
– «Jeg har alltid lyst til at bildene mine skal bryte ut av sine rammer.»
Et av kveldens mest uventede og samtidig mest prinsipielle spor oppsto da samtalen dreide inn på taktil fotografi. Midt blant diskusjoner om mørkerom, analoge prosesser og digital utvikling begynte Marcel Lelienhof å fortelle om arbeider der fotografiet ikke først og fremst skal sees, men berøres. Teknikken er printere som bygger opp motivet lag for lag med blekk, slik at bildet får fysisk dybde og struktur. Resultatet er fotografier der konturer, overflater og former kan kjennes med hendene.
– «Det tar sju timer å printe et sånt bilde», forklarte Lelienhof. – «Det bygges opp av lava black, kanskje nesten 2000 lag.»
Han beskrev prosessen som langt mer teknisk krevende enn tradisjonell printing. Hvert nivå i motivet må bygges opp manuelt gjennom høyder og graderinger, slik at bildet får en fysisk topografi. I rommet oppsto det raskt en annen type oppmerksomhet enn ellers i samtalen. Publikum gikk nærmere bildene. Flere forsøkte å forstå hvordan fotografi plutselig kunne bli noe materielt og kroppslig igjen i en tid der de fleste bilder oppleves på flate og glatte telefon- og dataskjermer.
Roger Hagen fulgte opp med et spørsmål om teknologien kunne gjøre fotografi tilgjengelig for blinde og svaksynte. Det førte samtalen over i noe langt mer alvorlig enn ren teknikk. Lelienhof fortalte om en blind kvinne som hadde fått laget et taktilt ultralydbilde av barnet sitt etter å ha mistet synet.
– «Hun kunne faktisk kjenne det», fortalte han.
Historien flyttet perspektivet på hva fotografi kan være. Det kan være et visuelt dokument på noe, men også et fysisk minne. Et objekt som kan oppleves gjennom huden og hendene. Samtidig understreket Lelienhof hvor utilgjengelig teknologien fortsatt er økonomisk.
– «Det koster 10 000 kroner å printe et sånt bilde.»
Det gjorde også diskusjonen interessant i en større kunstfaglig sammenheng. For mens samtidskunsten de siste årene i stor grad har beveget seg mot digitale flater, immaterielle uttrykk og raske distribusjonsformer, peker taktil fotografi i motsatt retning: tilbake mot materialitet og fysisk tilstedeværelse, fysisk erfaring og håndverk.
I Lelienhofs presentasjon framsto det heller ikke som et forsøk på teknologisk spektakel. Snarere virket det som en videreføring av det samme som preger resten av fotografiet hans: ønsket om nærhet til motivet og en motstand mot det glatte og friksjonsfrie.
Diskusjonen om analog og digital fotografi kom tidlig på banen fra publikum, men utviklet seg til en samtale om erfaring snarere enn nostalgi. Begge startet analogt. Begge mener den erfaringen fortsatt preger måten de arbeider på. Heimly fortalte at overgangen til digitalt kom etter at han mistet alt kamerautstyret sitt uten forsikring.
– «Da ble jeg tvunget til å gå over til digitalt», sa han.
Likevel mener han erfaringen fra mørkerommet er avgjørende.
– «Jeg er veldig glad for at jeg har den erfaringen. Hvis du går rett på digitalt uten de fysiske preferansene for hvordan ting egentlig skal være, blir det lett å gå seg litt vill.»
Lelienhof beskrev forskjellen mellom film og digitalt mer konkret.
– «Digitalt er nesten for mye informasjon. Du må nesten dempe ting. Film tilgir hud og mennesker på en annen måte.»
For Heimly handler mye av savnet om det fysiske arbeidet i mørkerommet.
– «Det er noe helt eget å stå der i mørket og se bildet komme fram. Man må bruke kroppen.»
Samtidig var begge tydelige på at dagens arbeidsliv gjør den gamle arbeidsformen vanskelig.
– «I dag skal alt være ferdig med en gang og deretter sendes over til kunden på kortest mulig tid over avstander», konstaterte Lelienhof.
Publikum dreide etter hvert samtalen inn på kamerautstyr, linser og teknologi. Roger Hagen introduserte temaet med å slå fast at den viktigste linsen kanskje er den man er født med, øynene. Det ble et av kveldens mest engasjerte partier. Lelienhof svarte kontant på spørsmålet om hvilket utstyr som er viktigst.
– «Det er ikke utstyret. Hvis du ser det, så ser du det.»
Han fortalte om en russisk fotograf som arbeidet utelukkende med iPhone.
– «Nydelige bilder. Det handler om hvordan du nærmer deg folk.»
Senere kom et spørsmål fra salen om speilrefleks kontra speilløse kameraer. Lelienhof avviste raskt ideen om at teknologien alene avgjør kvaliteten på bildene.
– «Det er så mye myter i fotografi», sa han.
Han sammenlignet kameradebattene med diskusjoner om vinyl og platespillere.
– «Det er bare preferanser.»
Derfra gled samtalen over i noe mer grunnleggende: hvorfor man tar bilder i utgangspunktet.
– «Ta bilder av det du liker selv. Gjør prosjekter fordi du er nysgjerrig», sa Lelienhof.
Begge fotografene snakket overraskende åpent om feil og mislykkede jobber. På spørsmål om de fortsatt tør å ta sjanser etter flere tiår som fotografer, svarte Lelienhof:
– «Jeg bommet helt katastrofalt på en god del jobber.»
Han fortalte om dobbelt-eksponerte bryllupsbilder, feil på filmruller og assistenter som hadde gjort gale innstillinger.
– «Da må du gjøre det på nytt.»
Heimly beskrev hvordan han etter store og omfattende produksjoner hadde mistet noe av gleden ved fotografiet. Vendepunktet kom under TV-arbeid med Ari Behn der de reiste rundt i mange land i hele verden.
– «Vi fant igjen gleden i å bare ta bilder av det som var der», fortalte Heimly.
Begge vendte tilbake til behovet for å beholde en viss lekenhet i arbeidet.
– «Teknikk gjør ikke nødvendigvis bildet bedre. Hvis alt er perfekt eksponert og perfekt framet, kan det bli kjedelig», sa Lelienhof.
Mot slutten kom samtalen inn på sosiale medier og hvordan fotografiet har endret karakter i en digital offentlighet. Lelienhof beskrev hvordan bildene som betyr mest for ham ofte får minst respons.
– «Hvis jeg legger ut et bilde jeg synes er kjempekult, får det lite respons. Legger jeg ut et bilde av katten eller en selfie, så eksploderer det.» En gjenkjende humring gikk igjennom salen. Fenomenet kattevideoer / bilder er velkjent. Han mente mange fotografer lar seg styre for mye av responsen i sosiale medier.
– «Vi blir hektet på det og tror vi er dårlige hvis vi ikke får nok likes.»
Heimly pekte samtidig på hvordan bildestrømmen har blitt voldsom.
– «Man blir jo helt bombardert», sa han om dagens visuelle offentlighet.
Likevel avviste ingen av dem sosiale medier fullstendig. Begge beskrev plattformene som steder for idéutprøving, kontakt med publikum og synlighet rundt prosjekter.
Det mest interessante ved samtalen var kanskje hvor lite den handlet om suksess. Begge fotografene snakket langt mer om arbeidsmåter, tvil, utholdenhet og nødvendigheten av å fortsette å være nysgjerrig.
Lelienhof beskrev dokumentarprosjektene sine som både økonomisk krevende og helt nødvendige.
– «For meg blir det ikke en jobb. Det er en måte å leve på.»
Heimly trakk fram betydningen av å bevare det barnslige i fotografiet.
– «Det er viktig å ha med litt barnslig glede», sa han.
Gjennom hele kvelden vendte de to stadig tilbake til det samme spørsmålet: hvordan fortsette å se etter gode motiv, også etter flere tiår med kamera i hånden. Det viktigste verktøyet sitter i hodet.
Denne gangen handlet det mindre om mytologi og mer om arbeid. Om teknikk, erfaring, feilgrep, digitalisering, mørkerom, økonomisk ruin, kunstnerisk frihet og hvorfor fotografi fortsatt primært handler om å bruke egne øyne og se.
Moderator Roger Hagen fra Applausen styrte samtalen løst, men presist, mens et godt opplyst publikum trakk diskusjonen inn i både det tekniske og det eksistensielle. Resultatet ble en ettermiddag der fotografene snakket overraskende usentimentalt om egne karrierer – og derfor desto mer konkret om hva som faktisk skjer mellom mennesket og kameraet.
Utstillingen samlet arbeider fra flere tiår. Heimly presenterte en personlig retrospektiv fortelling med bilder fra 1992 til 2026, mens Lelienhof viste typiske Americana arbeider fra USA, blant annet cowboy-seriene han tok fra tiden som cowboy på ranch i New Mexico. De har tidligere kun hadde vært vist i Korea, nå for første gang i Norge.
– «Det var en fantastisk opplevelse med total frihet til å ta bilder», sa han om oppholdet på ranchene i Mexico.
Gjennom samtalen var det samtidig tydelig at begge fotografene var mer opptatt av prosess enn av å oppsummere karrierer.
Per Heimly beskrev sin del av utstillingen som en «best of», men understreket at den også viste hvordan uttrykket hans har utviklet seg over tid.
– «Det eldste bildet er fra 1992, og det nyeste tok jeg nå i februar», fortalte Heimly.
Blant arbeidene som fikk mest oppmerksomhet under åpningen var fem kvinneportretter printet direkte på tre.
– «Det er en kjempekul teknikk. Bildet blir veldig forskjellig egentlig, så det blir et unikt uttrykk på alt», sa Heimly.
Han beskrev sitt eget uttrykk som ekspressivt og fortalte at han alltid har vært opptatt av at bildene skal presse seg utover formatet de vises i.
– «Jeg har alltid lyst til at bildene mine skal bryte ut av sine rammer.»
Et av kveldens mest uventede og samtidig mest prinsipielle spor oppsto da samtalen dreide inn på taktil fotografi. Midt blant diskusjoner om mørkerom, analoge prosesser og digital utvikling begynte Marcel Lelienhof å fortelle om arbeider der fotografiet ikke først og fremst skal sees, men berøres. Teknikken er printere som bygger opp motivet lag for lag med blekk, slik at bildet får fysisk dybde og struktur. Resultatet er fotografier der konturer, overflater og former kan kjennes med hendene.
– «Det tar sju timer å printe et sånt bilde», forklarte Lelienhof. – «Det bygges opp av lava black, kanskje nesten 2000 lag.»
Han beskrev prosessen som langt mer teknisk krevende enn tradisjonell printing. Hvert nivå i motivet må bygges opp manuelt gjennom høyder og graderinger, slik at bildet får en fysisk topografi. I rommet oppsto det raskt en annen type oppmerksomhet enn ellers i samtalen. Publikum gikk nærmere bildene. Flere forsøkte å forstå hvordan fotografi plutselig kunne bli noe materielt og kroppslig igjen i en tid der de fleste bilder oppleves på flate og glatte telefon- og dataskjermer.
Roger Hagen fulgte opp med et spørsmål om teknologien kunne gjøre fotografi tilgjengelig for blinde og svaksynte. Det førte samtalen over i noe langt mer alvorlig enn ren teknikk. Lelienhof fortalte om en blind kvinne som hadde fått laget et taktilt ultralydbilde av barnet sitt etter å ha mistet synet.
– «Hun kunne faktisk kjenne det», fortalte han.
Historien flyttet perspektivet på hva fotografi kan være. Det kan være et visuelt dokument på noe, men også et fysisk minne. Et objekt som kan oppleves gjennom huden og hendene. Samtidig understreket Lelienhof hvor utilgjengelig teknologien fortsatt er økonomisk.
– «Det koster 10 000 kroner å printe et sånt bilde.»
Det gjorde også diskusjonen interessant i en større kunstfaglig sammenheng. For mens samtidskunsten de siste årene i stor grad har beveget seg mot digitale flater, immaterielle uttrykk og raske distribusjonsformer, peker taktil fotografi i motsatt retning: tilbake mot materialitet og fysisk tilstedeværelse, fysisk erfaring og håndverk.
I Lelienhofs presentasjon framsto det heller ikke som et forsøk på teknologisk spektakel. Snarere virket det som en videreføring av det samme som preger resten av fotografiet hans: ønsket om nærhet til motivet og en motstand mot det glatte og friksjonsfrie.
Diskusjonen om analog og digital fotografi kom tidlig på banen fra publikum, men utviklet seg til en samtale om erfaring snarere enn nostalgi. Begge startet analogt. Begge mener den erfaringen fortsatt preger måten de arbeider på. Heimly fortalte at overgangen til digitalt kom etter at han mistet alt kamerautstyret sitt uten forsikring.
– «Da ble jeg tvunget til å gå over til digitalt», sa han.
Likevel mener han erfaringen fra mørkerommet er avgjørende.
– «Jeg er veldig glad for at jeg har den erfaringen. Hvis du går rett på digitalt uten de fysiske preferansene for hvordan ting egentlig skal være, blir det lett å gå seg litt vill.»
Lelienhof beskrev forskjellen mellom film og digitalt mer konkret.
– «Digitalt er nesten for mye informasjon. Du må nesten dempe ting. Film tilgir hud og mennesker på en annen måte.»
For Heimly handler mye av savnet om det fysiske arbeidet i mørkerommet.
– «Det er noe helt eget å stå der i mørket og se bildet komme fram. Man må bruke kroppen.»
Samtidig var begge tydelige på at dagens arbeidsliv gjør den gamle arbeidsformen vanskelig.
– «I dag skal alt være ferdig med en gang og deretter sendes over til kunden på kortest mulig tid over avstander», konstaterte Lelienhof.
Publikum dreide etter hvert samtalen inn på kamerautstyr, linser og teknologi. Roger Hagen introduserte temaet med å slå fast at den viktigste linsen kanskje er den man er født med, øynene. Det ble et av kveldens mest engasjerte partier. Lelienhof svarte kontant på spørsmålet om hvilket utstyr som er viktigst.
– «Det er ikke utstyret. Hvis du ser det, så ser du det.»
Han fortalte om en russisk fotograf som arbeidet utelukkende med iPhone.
– «Nydelige bilder. Det handler om hvordan du nærmer deg folk.»
Senere kom et spørsmål fra salen om speilrefleks kontra speilløse kameraer. Lelienhof avviste raskt ideen om at teknologien alene avgjør kvaliteten på bildene.
– «Det er så mye myter i fotografi», sa han.
Han sammenlignet kameradebattene med diskusjoner om vinyl og platespillere.
– «Det er bare preferanser.»
Derfra gled samtalen over i noe mer grunnleggende: hvorfor man tar bilder i utgangspunktet.
– «Ta bilder av det du liker selv. Gjør prosjekter fordi du er nysgjerrig», sa Lelienhof.
Begge fotografene snakket overraskende åpent om feil og mislykkede jobber. På spørsmål om de fortsatt tør å ta sjanser etter flere tiår som fotografer, svarte Lelienhof:
– «Jeg bommet helt katastrofalt på en god del jobber.»
Han fortalte om dobbelt-eksponerte bryllupsbilder, feil på filmruller og assistenter som hadde gjort gale innstillinger.
– «Da må du gjøre det på nytt.»
Heimly beskrev hvordan han etter store og omfattende produksjoner hadde mistet noe av gleden ved fotografiet. Vendepunktet kom under TV-arbeid med Ari Behn der de reiste rundt i mange land i hele verden.
– «Vi fant igjen gleden i å bare ta bilder av det som var der», fortalte Heimly.
Begge vendte tilbake til behovet for å beholde en viss lekenhet i arbeidet.
– «Teknikk gjør ikke nødvendigvis bildet bedre. Hvis alt er perfekt eksponert og perfekt framet, kan det bli kjedelig», sa Lelienhof.
Mot slutten kom samtalen inn på sosiale medier og hvordan fotografiet har endret karakter i en digital offentlighet. Lelienhof beskrev hvordan bildene som betyr mest for ham ofte får minst respons.
– «Hvis jeg legger ut et bilde jeg synes er kjempekult, får det lite respons. Legger jeg ut et bilde av katten eller en selfie, så eksploderer det.» En gjenkjende humring gikk igjennom salen. Fenomenet kattevideoer / bilder er velkjent. Han mente mange fotografer lar seg styre for mye av responsen i sosiale medier.
– «Vi blir hektet på det og tror vi er dårlige hvis vi ikke får nok likes.»
Heimly pekte samtidig på hvordan bildestrømmen har blitt voldsom.
– «Man blir jo helt bombardert», sa han om dagens visuelle offentlighet.
Likevel avviste ingen av dem sosiale medier fullstendig. Begge beskrev plattformene som steder for idéutprøving, kontakt med publikum og synlighet rundt prosjekter.
Det mest interessante ved samtalen var kanskje hvor lite den handlet om suksess. Begge fotografene snakket langt mer om arbeidsmåter, tvil, utholdenhet og nødvendigheten av å fortsette å være nysgjerrig.
Lelienhof beskrev dokumentarprosjektene sine som både økonomisk krevende og helt nødvendige.
– «For meg blir det ikke en jobb. Det er en måte å leve på.»
Heimly trakk fram betydningen av å bevare det barnslige i fotografiet.
– «Det er viktig å ha med litt barnslig glede», sa han.
Gjennom hele kvelden vendte de to stadig tilbake til det samme spørsmålet: hvordan fortsette å se etter gode motiv, også etter flere tiår med kamera i hånden. Det viktigste verktøyet sitter i hodet.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
