«Safr» er et rytmisk møte mellom pop, R&B og arabiske toner. Det er vanskelig å sovne til dette albumet, jeg prøvde faktisk. Ikke fordi albumet er høylytt eller intenst, men fordi låtene er fulle av rytmer. Noe som gjør det vanskelig å ligge helt stille.
Coverart. Sony Music Norway
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMusikken har en egen puls som trekker lytteren videre. Det er også noe av det mest karakteristiske ved «Safr». Her blandes moderne pop og R&B med arabisk-inspirerte rytmer og melodier. Resultatet er et album som føles både tilgjengelig og personlig, uten at de kulturelle referansene bare blir pynt. De er en naturlig del av lydbildet på hele albumet.
Albumet åpner med «Intro», hvor en mannsstemme snakker oppmuntrende om livet over en harmonisk melodi. En svak nynning ligger under, og sporet fungerer som en rolig inngang til det som kommer. Så kommer tittelsporet «Safr», som betyr «reise» på arabisk. Her blir albumets musikalske idé tydeligere. Nora Jabri veksler mellom engelsk og arabiske uttrykk, mens rytmene gir låten et tydelig dansepreg. Tematisk handler «Safr» blant annet om forholdet til moren og det å se likheter mellom seg selv og henne, samtidig som ønsket om å stå på egne bein kommer tydelig frem. Det passer godt med albumets gjennomgående temaer rundt familie, selvstendighet, identitet og tilhørighet.
På «Ya Bouye» bygges rytmen gradvis opp, blant annet gjennom en mannlig vokal som gjentar en tekstlinje. Låten får etter hvert et tydelig driv som gjør det lett å se for seg at den fungerer godt på et dansegulv. Den lille pikestemmen som dukker opp mot slutten, gir låten en søt avslutning. Låten «Sweet» viser en litt mykere side. Det er en gyngende poplåt der beaten endrer seg mellom vers, refreng og mellomspill. Den er umiddelbart lett å like, men beholder samtidig forbindelsen til albumets rytmiske uttrykk.
Deretter kommer «Khalas Interlude», et kort og litt annerledes innslag. Det arabiskklingende uttrykket og rytmen gir nesten assosiasjoner til et rim, eller en lek der man klapper i hendene. Som overgang fungerer det godt, før «Khalas» tar over med langt mer energi. «Khalas» er blant albumets mest umiddelbart fengende spor. Arabisk-inspirerte toner preger melodien, mens Nora Jabri veksler mellom å synge og nærmest snakke seg gjennom versene. Tittelen kan forstås som «nok» eller «ferdig», og teksten handler nettopp om å ha fått nok, ikke lenger ville forklare seg og sette en grense.
«Kiss Me» går mer i retning av R&B. Her handler teksten om en far hun ikke kjenner, men som hun har hørt mye om. Hun forestiller seg hvordan det kunne vært å bli en del av livet hans. Det gir låten en mer sårbar side, samtidig som produksjonen holder den inne i albumets moderne popunivers. «In The Dark» er et av de mer interessante sporene når det gjelder hvordan albumet henger sammen. Den begynner med lyden av «Noktune», før den går over i sin egen roligere melodi. Underveis kan man fortsatt ane spor av «Noktune» under beaten. Det skaper en følelse av sammenheng mellom låtene. Avslutningsvis kommer «When I'm Gone», en moderne pop- og R&B-låt med arabiske rytmiske elementer. Den har til tider karakter av en ballade, men får samtidig mye energi i refrenget. Mot slutten bygges dramatikken opp før låten plutselig stopper. Jabri synger deler av låten med en svært lys stemme, uten at det oppleves skarpt eller ubehagelig.
Det er nettopp denne balansen som gjør Safr interessant. Albumet kan være mykt og harmonisk, men det ligger nesten alltid en rytme under overflaten. Selv når musikken roer seg, føles det som om den fortsatt beveger seg. De forskjellige sjangrene som brukes sammen i alle sporene gjør at albumet føles mer gjennomarbeidet enn en tilfeldig samling enkeltspor.
Plateselskapet beskriver «Safr» som en musikalsk reise mellom norsk, skandinavisk og arabisk kultur, og som et album om identitet, familie, selvstendighet og tilhørighet. Etter å ha lyttet gjennom albumet både i hverdagslige situasjoner og mer konsentrert, er det særlig den musikalske siden av denne reisen som sitter igjen hos meg. Historiene finnes der, men de fortelles først og fremst gjennom rytmer, melodier og stemninger.
Det er heller ikke et album som krever at man setter seg ned og analyserer hvert eneste spor. Safr fungerer godt som bakgrunnsmusikk hjemme, men har samtidig nok detaljer til at en mer konsentrert lytting gir noe ekstra. Først og fremst er dette et album som vil at du skal bevege deg til musikken. Hvis planen var å bruke «Safr» som hjelp til å sove, ville jeg funnet noe annet. Det er rett og slett for mye rytme i låtene til å ikke sparke takten med foten eller vugger med hodet.
Musikken har en egen puls som trekker lytteren videre. Det er også noe av det mest karakteristiske ved «Safr». Her blandes moderne pop og R&B med arabisk-inspirerte rytmer og melodier. Resultatet er et album som føles både tilgjengelig og personlig, uten at de kulturelle referansene bare blir pynt. De er en naturlig del av lydbildet på hele albumet.
Albumet åpner med «Intro», hvor en mannsstemme snakker oppmuntrende om livet over en harmonisk melodi. En svak nynning ligger under, og sporet fungerer som en rolig inngang til det som kommer. Så kommer tittelsporet «Safr», som betyr «reise» på arabisk. Her blir albumets musikalske idé tydeligere. Nora Jabri veksler mellom engelsk og arabiske uttrykk, mens rytmene gir låten et tydelig dansepreg. Tematisk handler «Safr» blant annet om forholdet til moren og det å se likheter mellom seg selv og henne, samtidig som ønsket om å stå på egne bein kommer tydelig frem. Det passer godt med albumets gjennomgående temaer rundt familie, selvstendighet, identitet og tilhørighet.
På «Ya Bouye» bygges rytmen gradvis opp, blant annet gjennom en mannlig vokal som gjentar en tekstlinje. Låten får etter hvert et tydelig driv som gjør det lett å se for seg at den fungerer godt på et dansegulv. Den lille pikestemmen som dukker opp mot slutten, gir låten en søt avslutning. Låten «Sweet» viser en litt mykere side. Det er en gyngende poplåt der beaten endrer seg mellom vers, refreng og mellomspill. Den er umiddelbart lett å like, men beholder samtidig forbindelsen til albumets rytmiske uttrykk.
Deretter kommer «Khalas Interlude», et kort og litt annerledes innslag. Det arabiskklingende uttrykket og rytmen gir nesten assosiasjoner til et rim, eller en lek der man klapper i hendene. Som overgang fungerer det godt, før «Khalas» tar over med langt mer energi. «Khalas» er blant albumets mest umiddelbart fengende spor. Arabisk-inspirerte toner preger melodien, mens Nora Jabri veksler mellom å synge og nærmest snakke seg gjennom versene. Tittelen kan forstås som «nok» eller «ferdig», og teksten handler nettopp om å ha fått nok, ikke lenger ville forklare seg og sette en grense.
«Kiss Me» går mer i retning av R&B. Her handler teksten om en far hun ikke kjenner, men som hun har hørt mye om. Hun forestiller seg hvordan det kunne vært å bli en del av livet hans. Det gir låten en mer sårbar side, samtidig som produksjonen holder den inne i albumets moderne popunivers. «In The Dark» er et av de mer interessante sporene når det gjelder hvordan albumet henger sammen. Den begynner med lyden av «Noktune», før den går over i sin egen roligere melodi. Underveis kan man fortsatt ane spor av «Noktune» under beaten. Det skaper en følelse av sammenheng mellom låtene. Avslutningsvis kommer «When I'm Gone», en moderne pop- og R&B-låt med arabiske rytmiske elementer. Den har til tider karakter av en ballade, men får samtidig mye energi i refrenget. Mot slutten bygges dramatikken opp før låten plutselig stopper. Jabri synger deler av låten med en svært lys stemme, uten at det oppleves skarpt eller ubehagelig.
Det er nettopp denne balansen som gjør Safr interessant. Albumet kan være mykt og harmonisk, men det ligger nesten alltid en rytme under overflaten. Selv når musikken roer seg, føles det som om den fortsatt beveger seg. De forskjellige sjangrene som brukes sammen i alle sporene gjør at albumet føles mer gjennomarbeidet enn en tilfeldig samling enkeltspor.
Plateselskapet beskriver «Safr» som en musikalsk reise mellom norsk, skandinavisk og arabisk kultur, og som et album om identitet, familie, selvstendighet og tilhørighet. Etter å ha lyttet gjennom albumet både i hverdagslige situasjoner og mer konsentrert, er det særlig den musikalske siden av denne reisen som sitter igjen hos meg. Historiene finnes der, men de fortelles først og fremst gjennom rytmer, melodier og stemninger.
Det er heller ikke et album som krever at man setter seg ned og analyserer hvert eneste spor. Safr fungerer godt som bakgrunnsmusikk hjemme, men har samtidig nok detaljer til at en mer konsentrert lytting gir noe ekstra. Først og fremst er dette et album som vil at du skal bevege deg til musikken. Hvis planen var å bruke «Safr» som hjelp til å sove, ville jeg funnet noe annet. Det er rett og slett for mye rytme i låtene til å ikke sparke takten med foten eller vugger med hodet.
Laget av ScaleFlow.
