Vangsgutane tok med seg irsk og britisk folkrock, egne låter og mer enn tre tiår med konserterfaring til en intim kveld på Innlandet kultur- og samfunnshus. Med Magne Steinsvoll som frontfigur og Britt Elise Skram i en sentral musikalsk rolle fikk publikum en nær konsert der særlig de folkemusikalske innslagene traff godt.
Vangsgutane (og jenta) med konsert på Innlandet kultur og samfunnshus. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnement– Du verden, utbrøt Magne Steinsvoll da han sto foran publikum.
Det var en treffende reaksjon på mottakelsen Vangsgutane fikk denne fredagskvelden. Konserten på Innlandet kultur- og samfunnshus ble først og fremst en påminnelse om hva denne typen musikk trenger for å fungere: kort avstand mellom musikere og publikum, rom for historier mellom låtene og et publikum som faktisk svarer når bandet henvender seg til det.
Oppsettet var intimt, nærmest som på en klubbscene. Musikerne spilte rett foran publikum, uten den avstanden som gjerne oppstår på større scener. Det passet Vangsgutane godt. Kontakten mellom salen og bandet ble en vesentlig del av konserten, ikke bare noe som foregikk mellom numrene.
Med Britt Elise Skram på fele, Gunnar Rafteseth på trekkspill, Jørgen Wiik på fløyter, Lasse Krogseth på bass og Magne Steinsvoll på gitar og sang stilte Vangsgutane med en besetning som i seg selv forteller mye om det musikalske landskapet bandet arbeider innenfor. Her møtes folkrock, visetradisjon og irsk og britisk folkemusikk.
Vangsgutane har holdt det gående siden 1990 og har gjennom årene spilt mer enn 350 konserter, fra Tromsø i nord til Halden i sør. Inspirasjonskildene finnes blant annet hos The Pogues, Fairport Convention, The Waterboys, Flogging Molly og The Tossers, men konserten viste samtidig at bandet ikke nøyer seg med å være et repertoarband for den anglo-irske folkrocktradisjonen. En betydelig del av identiteten ligger i det egenkomponerte materialet.
Den irskinspirerte folkemusikken traff publikum godt. Det skyldtes dels det umiddelbare i materialet, men også instrumenteringen. Fele, trekkspill og fløyter gir Vangsgutane en klang som umiddelbart plasserer musikken i en folkemusikalsk tradisjon, mens gitar, bass og Steinsvolls vokal trekker uttrykket mot folkrock.
Konserten beveget seg mellom rolige partier og låter med større rytmisk framdrift. Det var nettopp denne vekslingen som gjorde at settet ikke ble ensartet. I en såpass intim konsertsituasjon blir det dessuten mulig å høre detaljene i arrangementene på en annen måte enn når musikken først og fremst skal fylle et stort lokale.
Fraværet av trommer ble også kommentert fra scenen. Bandet fortsatte uten trommeslager, og dermed fikk de akustisk orienterte instrumentene desto større plass. Det ga konserten et preg som passet lokalet og nærheten til publikum.
Vangsgutane fremførte blant annet «Rose Tattoo», «Solen» og «Far Away». Repertoaret demonstrerte samtidig hvor tett bandets forhold til Irland og Storbritannia er, både musikalsk og tematisk.
Et av kveldens mest interessante trekk var Steinsvolls introduksjoner til egne låter. Han nøyde seg ikke med å opplyse hva neste sang het. Flere av låtene ble satt inn i historien om hvordan de var skrevet, og hvordan betydningen av en tekst kan endre seg for den som har skrevet den.
Det gjaldt «Far Away», som Steinsvoll fortalte at han skrev for mange år siden. Han beskrev hvordan man under selve låtskrivingen kan ha en klar forestilling om hva teksten handler om, for senere å oppdage at den sier noe annet.
Det som først kunne oppfattes som en sang om å vandre eller reise bort, hadde etter hvert fått en mer konkret betydning for ham:
– Kom deg vekk, så du ikke ødelegger livet ditt, sa Steinsvoll om forståelsen han senere fikk av teksten.
Det ga «Far Away» en interessant plass i konserten. Her ble avstanden mellom den opprinnelige skriveprosessen og den senere egen-fortolkningen en del av fremføringen. En sang er ikke nødvendigvis ferdig fortolket idet den er skrevet eller spilt inn.
Geografien i Vangsgutanes univers er tydelig. Belfast, Dublin, Liverpool, England og Irland dukket opp både i sangene og historiene rundt dem.
Steinsvoll fortalte blant annet om en tur til Belfast og om byens store antall puber. Liverpool fikk sin egen plass gjennom låten «Liar Liverpool». Før den ble spilt, tok Steinsvoll kontakt med publikum og spurte hvem som hadde vært i Liverpool. Samtalen utviklet seg videre til andre engelske byer og fotballreferanser. Slike sekvenser kunne lett blitt utenomsnakk på en større konsert. Her fungerte de fordi publikum satt så tett på og svarte.
Den direkte dialogen understreket samtidig hvor mye Vangsgutane bygger konserten rundt forholdet mellom sted, fortelling og sang.
Et av kveldens mer spesielle baktepper kom i forbindelse med «Drømmeprinsen».
Steinsvoll fortalte fra scenen om begrepet «Cluster B personality disorder». Utgangspunktet for sangen hadde vært en forståelse av at dette kunne knyttes til det å være et «B-menneske». Problemet var bare at den forståelsen viste seg å være feil.
Låten var allerede skrevet og spilt inn da han fikk vite at begrepet ikke betydde det han hadde trodd.
Historien ble ikke forsøkt skjult eller skrevet om i ettertid. I stedet ble selve misforståelsen en del av presentasjonen av sangen. Steinsvoll fortalte også om en kommentar fra en kamerat som mente at virkeligheten snarere var «hakket verre».
Slik ble bakgrunnen for «Drømmeprinsen» stående som et eksempel på hvordan låter noen ganger får en historie komponisten neppe kunne ha planlagt da de ble skrevet.
Steinsvoll presenterte «My Home» som den første låten han skrev. Også her ble forholdet mellom språk, sted og identitet et tema.
Han fortalte om hvordan formuleringene i sangen hadde vært gjenstand for overveielser, blant annet knyttet til Irland og England og til hvordan ordet «my» fungerte i teksten. Det kan høres ut som en liten detalj, men i Vangsgutanes musikk er slike spørsmål relevante. Bandet henter så mye av sitt tonespråk fra de britiske øyene at forholdet mellom det lånte musikalske språket og musikernes eget hjemsted stadig ligger i bakgrunnen.
Det samme gjelder «Wherever I Roam», som viderefører motivet om å reise mellom steder. I introduksjonen kom Steinsvoll inn på egne reiser, blant annet at han landet i Dublin 22. juli 2011, en dato som naturligvis fikk en helt annen betydning i Norge den dagen.
I teksten og presentasjonen av sangen ble Dublin og de irske landskapene igjen en del av konserten. Reisingen er dermed ikke bare staffasje rundt Vangsgutanes musikk. Den er et tilbakevendende motiv i materialet.
Programmet viste samtidig at bandet ikke holder seg til én bestemt variant av folkrocken. Steinsvoll introduserte på et tidspunkt det som en svensk vise, før konserten beveget seg videre mellom forskjellige folkemusikalske former.
Også «Rainy Night» inngikk i materialet denne kvelden. Vekslingen mellom låter med tydelig britisk og irsk forankring og bandets egne komposisjoner gjorde at konserten beholdt forbindelsen til forbildene uten at den ble redusert til en gjennomgang av en etablert sjangerkanon.
Det er en viktig forskjell. Et band med fele, trekkspill og fløyter som spiller irsk- og britiskinspirert folkrock, risikerer raskt å bli oppfattet som et band som først og fremst gjenskaper en allerede definert stil. Vangsgutane har imidlertid sitt eget materiale og sine egne historier, og nettopp dette ga konserten et unikt særpreg.
Det tydeligste norske innslaget kom mot slutten.
Bandet hadde en instrumental låt som Steinsvoll mente hadde noe norsk over seg. Problemet var å finne et navn som var norsk nok. Fra scenen resonnerte han seg gjennom spørsmålet om hva som egentlig kunne representere Norge.
Svaret ble brunosten.
Dermed fikk instrumentalen tittelen «Brunosten». Historien rundt navnet var uhøytidelig, men musikalsk hadde poenget en viss relevans: Etter en kveld der Irland, England, Belfast, Dublin og Liverpool stadig hadde vært til stede, avsluttet Vangsgutane med å markere en norsk forbindelse.
Steinsvoll fortalte at han hadde hørt norske toner i melodien. Tittelen ble deretter valgt med betydelig mindre høytidelighet.
Det sier også noe om bandets arbeidsmåte. Vangsgutane behandler den irske og britiske tradisjonen med tydelig interesse, men uten å gjøre den til museumsgjenstand. På samme måte trenger heller ikke en instrumental med norske trekk å få en monumental tittel. «Brunosten» holder.
Publikums betydning denne kvelden bør ikke reduseres til at det var «god stemning». Det interessante var hvordan responsen faktisk påvirket formen på konserten.
Steinsvoll stilte spørsmål til salen, fikk svar og bygget videre på dem. Historiene mellom sangene ble dermed ikke ferdiginnøvde monologer løsrevet fra rommet. Publikum deltok i rytmen mellom låtene.
Det var merkbart allerede fra begynnelsen. Arrangøren viste til kontakten med bandet helt tilbake til november 2025 og til arbeidet som hadde ligget bak å få konserten på plass. Da Vangsgutane endelig sto foran publikum, var det derfor også en konsert som hadde vært under planlegging lenge.
Bandet svarte med en konsert der avstanden mellom scene og sal var liten både fysisk og sosialt.
– Det er et fantastisk lokale, sa Steinsvoll tidlig i konserten.
Mot slutten takket han igjen publikum og stedet. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor bandet trivdes i denne settingen. Vangsgutanes musikk er avhengig av samspill, men konsertformen deres er også avhengig av samtalen rundt musikken.
Vangsgutane har holdt på siden 1990, og erfaringen var tydelig i måten bandet håndterte den intime konsertsituasjonen på. Magne Steinsvoll var frontfigur som vokalist, gitarist og forteller, mens Britt Elise Skram, Gunnar Rafteseth, Jørgen Wiik og Lasse Krogseth ga musikken den instrumentale bredden som kjennetegner bandet.
Fraværet av trommer gjorde uttrykket mindre hardtslående, men ga samtidig fele, trekkspill og fløyter en større stemme i rommet. Det fungerte godt denne kvelden. Særlig i det irskinspirerte materialet fikk bandet fram både driv og melodiske detaljer.
Det egenkomponerte materialet var viktig. «Far Away», «My Home», «Wherever I Roam» og «Drømmeprinsen» viste et band som har funnet plass til egne historier innenfor et musikalsk landskap med tydelige britiske og irske forbilder.
Steinsvolls omfattende mellomprat ga flere av låtene en interessant bakgrunn og historie. Det hører med på denne type konserter. Irsk folkemusikk, eller norsk for den saks skyld, trenger en god historie eller tre. Det hører helt naturlig med. Vi ble underholdt av både sang og historier denne kvelden.
Kontakten med publikum var god gjennom hele konserten. Spørsmål og kommentarer fra scenen fikk svar fra salen, og den intime settingen gjorde dette til en naturlig del av konserten snarere enn et avbrekk.
Vangsgutane leverte en solid folkrockkonsert med et erfarent band, et variert repertoar og et eget materiale som sto godt ved siden av de tydelige irske og britiske referansene. Magne Steinsvoll gjorde en god figur og holdt god kontakt med publikum, mens Britt Elise Skram var bandets sterkeste kort når det kom til de folkemusikalske innslagene i konserten.
Konsertens sterkeste sider var når bandet lot musikken stå i sentrum og den folkemusikalske besetningen fikk drive låtene framover.
– Du verden, utbrøt Magne Steinsvoll da han sto foran publikum.
Det var en treffende reaksjon på mottakelsen Vangsgutane fikk denne fredagskvelden. Konserten på Innlandet kultur- og samfunnshus ble først og fremst en påminnelse om hva denne typen musikk trenger for å fungere: kort avstand mellom musikere og publikum, rom for historier mellom låtene og et publikum som faktisk svarer når bandet henvender seg til det.
Oppsettet var intimt, nærmest som på en klubbscene. Musikerne spilte rett foran publikum, uten den avstanden som gjerne oppstår på større scener. Det passet Vangsgutane godt. Kontakten mellom salen og bandet ble en vesentlig del av konserten, ikke bare noe som foregikk mellom numrene.
Med Britt Elise Skram på fele, Gunnar Rafteseth på trekkspill, Jørgen Wiik på fløyter, Lasse Krogseth på bass og Magne Steinsvoll på gitar og sang stilte Vangsgutane med en besetning som i seg selv forteller mye om det musikalske landskapet bandet arbeider innenfor. Her møtes folkrock, visetradisjon og irsk og britisk folkemusikk.
Vangsgutane har holdt det gående siden 1990 og har gjennom årene spilt mer enn 350 konserter, fra Tromsø i nord til Halden i sør. Inspirasjonskildene finnes blant annet hos The Pogues, Fairport Convention, The Waterboys, Flogging Molly og The Tossers, men konserten viste samtidig at bandet ikke nøyer seg med å være et repertoarband for den anglo-irske folkrocktradisjonen. En betydelig del av identiteten ligger i det egenkomponerte materialet.
Den irskinspirerte folkemusikken traff publikum godt. Det skyldtes dels det umiddelbare i materialet, men også instrumenteringen. Fele, trekkspill og fløyter gir Vangsgutane en klang som umiddelbart plasserer musikken i en folkemusikalsk tradisjon, mens gitar, bass og Steinsvolls vokal trekker uttrykket mot folkrock.
Konserten beveget seg mellom rolige partier og låter med større rytmisk framdrift. Det var nettopp denne vekslingen som gjorde at settet ikke ble ensartet. I en såpass intim konsertsituasjon blir det dessuten mulig å høre detaljene i arrangementene på en annen måte enn når musikken først og fremst skal fylle et stort lokale.
Fraværet av trommer ble også kommentert fra scenen. Bandet fortsatte uten trommeslager, og dermed fikk de akustisk orienterte instrumentene desto større plass. Det ga konserten et preg som passet lokalet og nærheten til publikum.
Vangsgutane fremførte blant annet «Rose Tattoo», «Solen» og «Far Away». Repertoaret demonstrerte samtidig hvor tett bandets forhold til Irland og Storbritannia er, både musikalsk og tematisk.
Et av kveldens mest interessante trekk var Steinsvolls introduksjoner til egne låter. Han nøyde seg ikke med å opplyse hva neste sang het. Flere av låtene ble satt inn i historien om hvordan de var skrevet, og hvordan betydningen av en tekst kan endre seg for den som har skrevet den.
Det gjaldt «Far Away», som Steinsvoll fortalte at han skrev for mange år siden. Han beskrev hvordan man under selve låtskrivingen kan ha en klar forestilling om hva teksten handler om, for senere å oppdage at den sier noe annet.
Det som først kunne oppfattes som en sang om å vandre eller reise bort, hadde etter hvert fått en mer konkret betydning for ham:
– Kom deg vekk, så du ikke ødelegger livet ditt, sa Steinsvoll om forståelsen han senere fikk av teksten.
Det ga «Far Away» en interessant plass i konserten. Her ble avstanden mellom den opprinnelige skriveprosessen og den senere egen-fortolkningen en del av fremføringen. En sang er ikke nødvendigvis ferdig fortolket idet den er skrevet eller spilt inn.
Geografien i Vangsgutanes univers er tydelig. Belfast, Dublin, Liverpool, England og Irland dukket opp både i sangene og historiene rundt dem.
Steinsvoll fortalte blant annet om en tur til Belfast og om byens store antall puber. Liverpool fikk sin egen plass gjennom låten «Liar Liverpool». Før den ble spilt, tok Steinsvoll kontakt med publikum og spurte hvem som hadde vært i Liverpool. Samtalen utviklet seg videre til andre engelske byer og fotballreferanser. Slike sekvenser kunne lett blitt utenomsnakk på en større konsert. Her fungerte de fordi publikum satt så tett på og svarte.
Den direkte dialogen understreket samtidig hvor mye Vangsgutane bygger konserten rundt forholdet mellom sted, fortelling og sang.
Et av kveldens mer spesielle baktepper kom i forbindelse med «Drømmeprinsen».
Steinsvoll fortalte fra scenen om begrepet «Cluster B personality disorder». Utgangspunktet for sangen hadde vært en forståelse av at dette kunne knyttes til det å være et «B-menneske». Problemet var bare at den forståelsen viste seg å være feil.
Låten var allerede skrevet og spilt inn da han fikk vite at begrepet ikke betydde det han hadde trodd.
Historien ble ikke forsøkt skjult eller skrevet om i ettertid. I stedet ble selve misforståelsen en del av presentasjonen av sangen. Steinsvoll fortalte også om en kommentar fra en kamerat som mente at virkeligheten snarere var «hakket verre».
Slik ble bakgrunnen for «Drømmeprinsen» stående som et eksempel på hvordan låter noen ganger får en historie komponisten neppe kunne ha planlagt da de ble skrevet.
Steinsvoll presenterte «My Home» som den første låten han skrev. Også her ble forholdet mellom språk, sted og identitet et tema.
Han fortalte om hvordan formuleringene i sangen hadde vært gjenstand for overveielser, blant annet knyttet til Irland og England og til hvordan ordet «my» fungerte i teksten. Det kan høres ut som en liten detalj, men i Vangsgutanes musikk er slike spørsmål relevante. Bandet henter så mye av sitt tonespråk fra de britiske øyene at forholdet mellom det lånte musikalske språket og musikernes eget hjemsted stadig ligger i bakgrunnen.
Det samme gjelder «Wherever I Roam», som viderefører motivet om å reise mellom steder. I introduksjonen kom Steinsvoll inn på egne reiser, blant annet at han landet i Dublin 22. juli 2011, en dato som naturligvis fikk en helt annen betydning i Norge den dagen.
I teksten og presentasjonen av sangen ble Dublin og de irske landskapene igjen en del av konserten. Reisingen er dermed ikke bare staffasje rundt Vangsgutanes musikk. Den er et tilbakevendende motiv i materialet.
Programmet viste samtidig at bandet ikke holder seg til én bestemt variant av folkrocken. Steinsvoll introduserte på et tidspunkt det som en svensk vise, før konserten beveget seg videre mellom forskjellige folkemusikalske former.
Også «Rainy Night» inngikk i materialet denne kvelden. Vekslingen mellom låter med tydelig britisk og irsk forankring og bandets egne komposisjoner gjorde at konserten beholdt forbindelsen til forbildene uten at den ble redusert til en gjennomgang av en etablert sjangerkanon.
Det er en viktig forskjell. Et band med fele, trekkspill og fløyter som spiller irsk- og britiskinspirert folkrock, risikerer raskt å bli oppfattet som et band som først og fremst gjenskaper en allerede definert stil. Vangsgutane har imidlertid sitt eget materiale og sine egne historier, og nettopp dette ga konserten et unikt særpreg.
Det tydeligste norske innslaget kom mot slutten.
Bandet hadde en instrumental låt som Steinsvoll mente hadde noe norsk over seg. Problemet var å finne et navn som var norsk nok. Fra scenen resonnerte han seg gjennom spørsmålet om hva som egentlig kunne representere Norge.
Svaret ble brunosten.
Dermed fikk instrumentalen tittelen «Brunosten». Historien rundt navnet var uhøytidelig, men musikalsk hadde poenget en viss relevans: Etter en kveld der Irland, England, Belfast, Dublin og Liverpool stadig hadde vært til stede, avsluttet Vangsgutane med å markere en norsk forbindelse.
Steinsvoll fortalte at han hadde hørt norske toner i melodien. Tittelen ble deretter valgt med betydelig mindre høytidelighet.
Det sier også noe om bandets arbeidsmåte. Vangsgutane behandler den irske og britiske tradisjonen med tydelig interesse, men uten å gjøre den til museumsgjenstand. På samme måte trenger heller ikke en instrumental med norske trekk å få en monumental tittel. «Brunosten» holder.
Publikums betydning denne kvelden bør ikke reduseres til at det var «god stemning». Det interessante var hvordan responsen faktisk påvirket formen på konserten.
Steinsvoll stilte spørsmål til salen, fikk svar og bygget videre på dem. Historiene mellom sangene ble dermed ikke ferdiginnøvde monologer løsrevet fra rommet. Publikum deltok i rytmen mellom låtene.
Det var merkbart allerede fra begynnelsen. Arrangøren viste til kontakten med bandet helt tilbake til november 2025 og til arbeidet som hadde ligget bak å få konserten på plass. Da Vangsgutane endelig sto foran publikum, var det derfor også en konsert som hadde vært under planlegging lenge.
Bandet svarte med en konsert der avstanden mellom scene og sal var liten både fysisk og sosialt.
– Det er et fantastisk lokale, sa Steinsvoll tidlig i konserten.
Mot slutten takket han igjen publikum og stedet. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor bandet trivdes i denne settingen. Vangsgutanes musikk er avhengig av samspill, men konsertformen deres er også avhengig av samtalen rundt musikken.
Vangsgutane har holdt på siden 1990, og erfaringen var tydelig i måten bandet håndterte den intime konsertsituasjonen på. Magne Steinsvoll var frontfigur som vokalist, gitarist og forteller, mens Britt Elise Skram, Gunnar Rafteseth, Jørgen Wiik og Lasse Krogseth ga musikken den instrumentale bredden som kjennetegner bandet.
Fraværet av trommer gjorde uttrykket mindre hardtslående, men ga samtidig fele, trekkspill og fløyter en større stemme i rommet. Det fungerte godt denne kvelden. Særlig i det irskinspirerte materialet fikk bandet fram både driv og melodiske detaljer.
Det egenkomponerte materialet var viktig. «Far Away», «My Home», «Wherever I Roam» og «Drømmeprinsen» viste et band som har funnet plass til egne historier innenfor et musikalsk landskap med tydelige britiske og irske forbilder.
Steinsvolls omfattende mellomprat ga flere av låtene en interessant bakgrunn og historie. Det hører med på denne type konserter. Irsk folkemusikk, eller norsk for den saks skyld, trenger en god historie eller tre. Det hører helt naturlig med. Vi ble underholdt av både sang og historier denne kvelden.
Kontakten med publikum var god gjennom hele konserten. Spørsmål og kommentarer fra scenen fikk svar fra salen, og den intime settingen gjorde dette til en naturlig del av konserten snarere enn et avbrekk.
Vangsgutane leverte en solid folkrockkonsert med et erfarent band, et variert repertoar og et eget materiale som sto godt ved siden av de tydelige irske og britiske referansene. Magne Steinsvoll gjorde en god figur og holdt god kontakt med publikum, mens Britt Elise Skram var bandets sterkeste kort når det kom til de folkemusikalske innslagene i konserten.
Konsertens sterkeste sider var når bandet lot musikken stå i sentrum og den folkemusikalske besetningen fikk drive låtene framover.
Laget av ScaleFlow.
