Etter foredraget til Svein Sæther i Nordmøre Historielag finner Applausen andre fortellinger om gullgravere fra Møre og Romsdal. Michael Knutsen Synnes fra Vigra var en av dem.
Dampskipet ROANOKE til kais med tilbakevendte gullgravere fra Klondike, Seattle, Washington, 19. juli 1898. Kilde: Frank La Roche, Public domain, via Wikimedia Commons
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEtter foredraget til Svein Sæther i Nordmøre Historielag finner vi andre fortellinger om gullgravere fra Møre og Romsdal. Michael Knutsen Synnes fra Vigra var en av dem.
I andre fortellinger om nordmenn i Klondike dukker også Michael Knutsen Synnes fra Vigra opp som en av dem som virkelig trosset villmark og overlevde eventyret. Synnes ble født i 1863 og utvandret som nittenåring til vestkysten av USA. Der arbeidet han som smed i Tacoma, før han i 1895 ble grepet av de stadig sterkere ryktene om gullfunn i Alaska ogYukon.
Som mange andre nordmenn tok han seg over de bratte fjellpassene ved Chilkoot, videre gjennom islagt landskap og inn mot elvedalene dertusenvis av lykkejegere samlet seg. Arbeidet var brutalt og preget av kulde,skjørbuk som følge av feilernæring, og mangel på mat, men ifølgefamilieberetningene ga han ikke opp. I Klondike ble Synnes omtalt som en seigog utholdende arbeidsmann, og mot slutten av oppholdet skal han ha gjort etfunn som ga ham et ry som «Skjervakongen» i slektens minne.
Etter hjemkomsten i 1898 etablerte han seg som skipsreder i Ålesund med selskapet «AS Skjerva» i 1901, fikk bygget stadig nye fiskedampskip og selfangstskuter, og i 1915 ble selskapet et av Ålesunds største fiske- og fangstrederier. og investerte senere i gruvedrift av kull på Svalbard. Historien om Synnes er ikke like godt dokumentert som enkelte andregullgravere, men den viser bredden i hvem som dro og hvor sterkt gullrushetgrep mennesker langs kysten av Møre og Romsdal. (Knutsen, 2017. Fra Klondiketil Ny-Ålesund: Biografi om Michael Knutsen)
Det er flere grunner til at folk fra Møre og Romsdal deltok i gullrushet. Den økonomiske situasjonen i mange bygder var vanskelig. Arbeidsplasser og livsgrunnlaget var usikkert hjemme. For dem kunne Klondike fremstå som en sjanse til et radikalt nytt liv. Erfaring fra hardtarbeid som fiske, sjø og kystmiljøet fra nordvestlandet kunne gjøre overgangen til hardt gruvearbeid mer tenkelig.
Gullrushet fikk ganske stor medieoppmerksomhet internasjonalt, og nyheter om«det store gullet i Yukon» spredte seg via avis, brev, brevveksling mellom utvandrere og familie hjemme i Norge. Dette skapte en kollektiv tro på mulighetene. Mange dro alene med håp om å få en bedre familieøkonomi. Det finnes derimot eksempler på at hele slekter eller flere fra samme bygd dro samtidig, noe som kan ha virket tryggere og sosialt bærbart. Da etterlot de seg ikke noen hjemme over lange avstander og vanskelig og sen kommunikasjon. Historiene om de som reiste fra Møre og Romsdal, og om de få av dem som eventuelt klarte å sikre seg gull, viser at ideen om «amerikansk lykke» var reell for en litengruppe.
Det er viktig å understreke at dokumentasjonen av folk fra Møre ogRomsdal i Klondike er har hull og er begrenset, fragmentarisk og i stor gradavhengig av lokale, muntlige kilder og senere intervjuer.
Det finnes ikke, så vidt jeg kjenner til, offentlige arkiv med endeliggullkvittering eller offisiell «gull-vekt» som står upåklagelig. Derfor må manlese historien som en kombinasjon av dokumentert emigrasjon, familietradisjonog lokal fortellerkultur, ikke som en verifisert, uforanderlig historisk«faktaboks».
Når vi i dag ser på historien om gullrushet i Klondike, tenker vi typisk gjerne først og fremst på amerikanere og kanadiere, og kanskje noen hardskodde eventyrere fra Europa. Men nordmenn fra små norske bygde- og kystsamfunn var også til stede. Mennesker fra Møre og Romsdal, som Fredrik Bruseth, Ingrid Skjølseth og Michael Knutsen Synnes valgte å følge drømmen og satset på gullgraving i Amerika.
Fortellingene er sammensatte, for noen lyktes, andre mislyktes. Noen vendte hjem, andre forsvant i villmarka eller ble boende i Amerika.
Det er derfor relevant også for norsk lokalhistorie å løfte fram disse navnene og fortelle om historien deres. Det er interessant å tenke på at det som kan virke som et fjernt eventyr i dag, hadde høyst reelle historiske røtter fra norske bygder.
Etter foredraget til Svein Sæther i Nordmøre Historielag finner vi andre fortellinger om gullgravere fra Møre og Romsdal. Michael Knutsen Synnes fra Vigra var en av dem.
I andre fortellinger om nordmenn i Klondike dukker også Michael Knutsen Synnes fra Vigra opp som en av dem som virkelig trosset villmark og overlevde eventyret. Synnes ble født i 1863 og utvandret som nittenåring til vestkysten av USA. Der arbeidet han som smed i Tacoma, før han i 1895 ble grepet av de stadig sterkere ryktene om gullfunn i Alaska ogYukon.
Som mange andre nordmenn tok han seg over de bratte fjellpassene ved Chilkoot, videre gjennom islagt landskap og inn mot elvedalene dertusenvis av lykkejegere samlet seg. Arbeidet var brutalt og preget av kulde,skjørbuk som følge av feilernæring, og mangel på mat, men ifølgefamilieberetningene ga han ikke opp. I Klondike ble Synnes omtalt som en seigog utholdende arbeidsmann, og mot slutten av oppholdet skal han ha gjort etfunn som ga ham et ry som «Skjervakongen» i slektens minne.
Etter hjemkomsten i 1898 etablerte han seg som skipsreder i Ålesund med selskapet «AS Skjerva» i 1901, fikk bygget stadig nye fiskedampskip og selfangstskuter, og i 1915 ble selskapet et av Ålesunds største fiske- og fangstrederier. og investerte senere i gruvedrift av kull på Svalbard. Historien om Synnes er ikke like godt dokumentert som enkelte andregullgravere, men den viser bredden i hvem som dro og hvor sterkt gullrushetgrep mennesker langs kysten av Møre og Romsdal. (Knutsen, 2017. Fra Klondiketil Ny-Ålesund: Biografi om Michael Knutsen)
Det er flere grunner til at folk fra Møre og Romsdal deltok i gullrushet. Den økonomiske situasjonen i mange bygder var vanskelig. Arbeidsplasser og livsgrunnlaget var usikkert hjemme. For dem kunne Klondike fremstå som en sjanse til et radikalt nytt liv. Erfaring fra hardtarbeid som fiske, sjø og kystmiljøet fra nordvestlandet kunne gjøre overgangen til hardt gruvearbeid mer tenkelig.
Gullrushet fikk ganske stor medieoppmerksomhet internasjonalt, og nyheter om«det store gullet i Yukon» spredte seg via avis, brev, brevveksling mellom utvandrere og familie hjemme i Norge. Dette skapte en kollektiv tro på mulighetene. Mange dro alene med håp om å få en bedre familieøkonomi. Det finnes derimot eksempler på at hele slekter eller flere fra samme bygd dro samtidig, noe som kan ha virket tryggere og sosialt bærbart. Da etterlot de seg ikke noen hjemme over lange avstander og vanskelig og sen kommunikasjon. Historiene om de som reiste fra Møre og Romsdal, og om de få av dem som eventuelt klarte å sikre seg gull, viser at ideen om «amerikansk lykke» var reell for en litengruppe.
Det er viktig å understreke at dokumentasjonen av folk fra Møre ogRomsdal i Klondike er har hull og er begrenset, fragmentarisk og i stor gradavhengig av lokale, muntlige kilder og senere intervjuer.
Det finnes ikke, så vidt jeg kjenner til, offentlige arkiv med endeliggullkvittering eller offisiell «gull-vekt» som står upåklagelig. Derfor må manlese historien som en kombinasjon av dokumentert emigrasjon, familietradisjonog lokal fortellerkultur, ikke som en verifisert, uforanderlig historisk«faktaboks».
Når vi i dag ser på historien om gullrushet i Klondike, tenker vi typisk gjerne først og fremst på amerikanere og kanadiere, og kanskje noen hardskodde eventyrere fra Europa. Men nordmenn fra små norske bygde- og kystsamfunn var også til stede. Mennesker fra Møre og Romsdal, som Fredrik Bruseth, Ingrid Skjølseth og Michael Knutsen Synnes valgte å følge drømmen og satset på gullgraving i Amerika.
Fortellingene er sammensatte, for noen lyktes, andre mislyktes. Noen vendte hjem, andre forsvant i villmarka eller ble boende i Amerika.
Det er derfor relevant også for norsk lokalhistorie å løfte fram disse navnene og fortelle om historien deres. Det er interessant å tenke på at det som kan virke som et fjernt eventyr i dag, hadde høyst reelle historiske røtter fra norske bygder.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
