Ved inngangen til 1600-tallet sto regalen som et særegent og markant instrument i det europeiske klanglandskapet. I en tid der kirkemusikk, hoffmusikk og tidlig opera utviklet seg raskt, representerte regalen en lydlig ytterlighet – en snærrende, grov, nasalt dirrende tone som skilte seg tydelig fra samtidens mer raffinerte orgelklanger. Lyden representerte i noen sammenhenger selve lyden av Helvete. Det var riktignok før trekkspillet ble funnet opp.
Regal muligens laget av Georg Voll, Nürnberg. aktiv instrumentmaker ca. 1540–ca. 1575. Foto: Metropolitan museum, the met collection.
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementVed inngangen til 1600-tallet sto regalen som et særegent og markant instrument i det europeiske klanglandskapet. I en tid der kirkemusikk, hoffmusikk og tidlig opera utviklet seg raskt, representerte regalen en lydlig ytterlighet – en snærrende, grov, nasalt dirrende tone som skilte seg tydelig fra samtidens mer raffinerte orgelklanger. Lyden representerte i noen sammenhenger selve lyden av Helvete. Det var riktignok før trekkspillet ble funnet opp.
Instrumentet er grundig beskrevet av Michael Praetorius, som dokumenterte samtidens instrumenter med både presisjon og systematikk. Hans beskrivelser viser at regalen ikke bare var en kuriositet, men et fullt integrert element i datidens musikalske praksis.
Regalen tilhører gruppen harmonium på norsk, reed organ (sivorgel oversatt fra engelsk). I motsetning til pipeorgelet, hvor luft settes i bevegelse gjennom åpne eller lukkede piper, produserer regalen lyd ved hjelp av metalltunger – såkalte frie siv – som vibrerer når luft presses gjennom dem.
Konstruksjonen var ofte kompakt. Mange regaler var små og transportable, med belg som kunne betjenes manuelt. Dette gjorde instrumentet fleksibelt i bruk, både i kirkelige og verdslige sammenhenger.
Det er likevel ikke størrelsen som har sikret regalen en plass i musikkhistorien, men klangen.
Som kontrast til den milde og avrundede tonen fra renessanse-treorgelet – organo di legno – som i Orfeo gjerne ble assosiert med pastorale scener, nymfer og gjetere, representerte regalen det motsatte ytterpunktet.
Der treorgelet tegnet et idealisert naturbilde, trakk regalen lytteren ned i noe mer kroppslig og urovekkende.
– Den dype, skarpe og snerrende tonen fra regalen ble brukt til å karakterisere selve helvete
Dette er ikke en metafor som er påført i ettertid. Samtidige komponister og teoretikere brukte instrumentet nettopp for å fremkalle slike assosiasjoner. Klangens ruhet, kombinert med en markant og ofte dominerende bass, gjorde regalen særlig egnet til dramatiske og symbolske formål.
Et av de mest kjente eksemplene på regalens bruk finner vi i Claudio Monteverdis opera L'Orfeo, som hadde premiere 24. februar 1607.
Her inngår regalen som en del av det klanglige apparatet som skiller mellom verdener – det jordiske og det underjordiske. Instrumentet bidrar til å definere scenografi og dramatikk gjennom lyd, ikke bare gjennom tekst og handling.
– Regalen står i direkte kontrast til organo di legno og markerer overgangen til mørkere, mer urolige sfærer
I denne sammenhengen er det ikke bare et instrument, men et dramaturgisk virkemiddel.
Lydkarakteren til regalen er vanskelig å sammenligne direkte med moderne instrumenter, men enkelte paralleller kan trekkes.
– Lyden kjennetegnes av en svært lav og kraftig bass, med en gjennomtrengende og nesten raspende kvalitet
Det er en klang som både bærer og skjærer. Den fyller rommet, men uten den harmoniske rundheten man finner i senere orgeltyper.
For å si det på en humoristisk måte med glimt i øyet: En moderne lytter kan kanskje ane en fjern slektskap til trekkspillet, men forskjellen er betydelig. Der trekkspillet stort sett er ganske forferdelig å høre på, er regalen mer ensidig i sitt uttrykk. Om trekkspillet hadde vært oppfunnet på denne tiden, ville det nok umiddelbart fått plass i den innerste niende sirkelen av helvete.
Selv om regalen etter hvert falt ut av vanlig bruk, har interessen for historiske instrumenter bidratt til en viss gjenoppdagelse. Rekonstruksjoner og spesialbygde kopier gir i dag et innblikk i hvordan instrumentet faktisk lød.
Visualiseringer og modeller, som blant annet er utviklet av moderne kunstnere og instrumentmakere, viser hvordan regalen kan forstås både teknisk og estetisk i dag.
Det er likevel ikke som museumsobjekt regalen først og fremst gjør seg gjeldende, men som et eksempel på hvordan klang ble brukt aktivt for å forme mening i tidlig moderne musikk. I dette ligger også dens relevans: som et instrument som ikke forsøkte å forskjønne, men å tydeliggjøre.
Som et svar på overskriften i artikkelen stemmer det at vi i dag fremdeles finner regal-klangen. I ganske mange kirkeorgler har de en eller flere klanger med regallyd, laget hovedsakelig etter de samme prinsippene. Regalpipene er relativt små sammenlignet med andre piper, og er ofte plassert sentralt i sentrum av orgelet nær organisten. Klangen varierer også her fra orgel til orgel, og har en noe lettere klang enn hvordan de ble stemt på tidlig 1600-tall.
Her er en lenke til en YouTube video om regalen:
Ved inngangen til 1600-tallet sto regalen som et særegent og markant instrument i det europeiske klanglandskapet. I en tid der kirkemusikk, hoffmusikk og tidlig opera utviklet seg raskt, representerte regalen en lydlig ytterlighet – en snærrende, grov, nasalt dirrende tone som skilte seg tydelig fra samtidens mer raffinerte orgelklanger. Lyden representerte i noen sammenhenger selve lyden av Helvete. Det var riktignok før trekkspillet ble funnet opp.
Instrumentet er grundig beskrevet av Michael Praetorius, som dokumenterte samtidens instrumenter med både presisjon og systematikk. Hans beskrivelser viser at regalen ikke bare var en kuriositet, men et fullt integrert element i datidens musikalske praksis.
Regalen tilhører gruppen harmonium på norsk, reed organ (sivorgel oversatt fra engelsk). I motsetning til pipeorgelet, hvor luft settes i bevegelse gjennom åpne eller lukkede piper, produserer regalen lyd ved hjelp av metalltunger – såkalte frie siv – som vibrerer når luft presses gjennom dem.
Konstruksjonen var ofte kompakt. Mange regaler var små og transportable, med belg som kunne betjenes manuelt. Dette gjorde instrumentet fleksibelt i bruk, både i kirkelige og verdslige sammenhenger.
Det er likevel ikke størrelsen som har sikret regalen en plass i musikkhistorien, men klangen.
Som kontrast til den milde og avrundede tonen fra renessanse-treorgelet – organo di legno – som i Orfeo gjerne ble assosiert med pastorale scener, nymfer og gjetere, representerte regalen det motsatte ytterpunktet.
Der treorgelet tegnet et idealisert naturbilde, trakk regalen lytteren ned i noe mer kroppslig og urovekkende.
– Den dype, skarpe og snerrende tonen fra regalen ble brukt til å karakterisere selve helvete
Dette er ikke en metafor som er påført i ettertid. Samtidige komponister og teoretikere brukte instrumentet nettopp for å fremkalle slike assosiasjoner. Klangens ruhet, kombinert med en markant og ofte dominerende bass, gjorde regalen særlig egnet til dramatiske og symbolske formål.
Et av de mest kjente eksemplene på regalens bruk finner vi i Claudio Monteverdis opera L'Orfeo, som hadde premiere 24. februar 1607.
Her inngår regalen som en del av det klanglige apparatet som skiller mellom verdener – det jordiske og det underjordiske. Instrumentet bidrar til å definere scenografi og dramatikk gjennom lyd, ikke bare gjennom tekst og handling.
– Regalen står i direkte kontrast til organo di legno og markerer overgangen til mørkere, mer urolige sfærer
I denne sammenhengen er det ikke bare et instrument, men et dramaturgisk virkemiddel.
Lydkarakteren til regalen er vanskelig å sammenligne direkte med moderne instrumenter, men enkelte paralleller kan trekkes.
– Lyden kjennetegnes av en svært lav og kraftig bass, med en gjennomtrengende og nesten raspende kvalitet
Det er en klang som både bærer og skjærer. Den fyller rommet, men uten den harmoniske rundheten man finner i senere orgeltyper.
For å si det på en humoristisk måte med glimt i øyet: En moderne lytter kan kanskje ane en fjern slektskap til trekkspillet, men forskjellen er betydelig. Der trekkspillet stort sett er ganske forferdelig å høre på, er regalen mer ensidig i sitt uttrykk. Om trekkspillet hadde vært oppfunnet på denne tiden, ville det nok umiddelbart fått plass i den innerste niende sirkelen av helvete.
Selv om regalen etter hvert falt ut av vanlig bruk, har interessen for historiske instrumenter bidratt til en viss gjenoppdagelse. Rekonstruksjoner og spesialbygde kopier gir i dag et innblikk i hvordan instrumentet faktisk lød.
Visualiseringer og modeller, som blant annet er utviklet av moderne kunstnere og instrumentmakere, viser hvordan regalen kan forstås både teknisk og estetisk i dag.
Det er likevel ikke som museumsobjekt regalen først og fremst gjør seg gjeldende, men som et eksempel på hvordan klang ble brukt aktivt for å forme mening i tidlig moderne musikk. I dette ligger også dens relevans: som et instrument som ikke forsøkte å forskjønne, men å tydeliggjøre.
Som et svar på overskriften i artikkelen stemmer det at vi i dag fremdeles finner regal-klangen. I ganske mange kirkeorgler har de en eller flere klanger med regallyd, laget hovedsakelig etter de samme prinsippene. Regalpipene er relativt små sammenlignet med andre piper, og er ofte plassert sentralt i sentrum av orgelet nær organisten. Klangen varierer også her fra orgel til orgel, og har en noe lettere klang enn hvordan de ble stemt på tidlig 1600-tall.
Her er en lenke til en YouTube video om regalen:
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
