Iver Kleive og Knut Reiersrud forvandlet Kvernes kirke fra et historisk, intimt rom til en monumental katedral. Gjennom en mesterlig sjangerlek skapte duoen et musikalsk lydbad som spente fra tysk barokk til blåtoner fra det ganske dype sør.
Knut Reiersrud og Iver Kleive mottar fortjent applaus. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementMyke orgeltoner fra Iver Kleive åpner konserten. Foran alterringen tar Knut Reiersrud plass med gitarene sine, og umiddelbart fylles det tradisjonsrike kirkerommet på Averøya av en andektig lyd. Gitaren og orgelet i samspill gir en høytidsstemt, men samtidig monumental klang som åpner opp et meditativt landskap. Kirken er i utgangspunktet et sted for åndelig ro, og musikken leder oss inn i et emosjonelt rom der begrepet «åndelig» føles som den eneste dekkende beskrivelsen for det vi opplever.
Blåtonene som er samstemt blå som Reiersruds dress for kvelden, setter stemningen. Gitaren og orgelet fremstår som et musikalsk spisspar i ordets beste forstand. De spiller hverandre gode og leverer presist på øverste nivå. Kontrastene mellom det sarte, rolige og det massive, majestetiske gjør et uutslettelig inntrykk på publikum. Utenfor er det en lunken sommerkveld preget av nordmørsk duskregn, men inne i kirken løftes rommet til katedralstatus. Og da er vi bare ferdig med første låt.
Når Reiersrud bytter til kassegitar, beveger vi oss over i et folkemusikalsk uttrykk med klare undertoner av bluegrass. Det hele får et universelt preg i det orgelet subtilt legger seg over gitarspillet, som delikat glasur på en fyldig kake. Dette er heftig og kaloririk musikalsk kost. Orgelpiper og strenger leker sisten med hverandre i et tradisjonsrikt landskap, noe som utløser massivt bifall fra en fullsatt kirke.
En slått fra Gudbrandsdalen leder oss sømløst over til Johann Sebastian Bach. Reiersrud omtaler den gamle mesteren som påskekomponisten fremfor noen. Påsken representerer som kjent omveltning, oppstandelse og lys – en positiv brytningstid. Det er fristende å trekke linjer til Bjørnstjerne Bjørnsons ord om at han velger seg april, fordi det er i den «somren blir til». Det vi blir servert, er tysk barokk på sitt aller vakreste.
Innimellom Bach og andre udødelige klassikere får vi også en tolkning av «Mr. Bojangles». Vi skal en tur innom «Sambandsstatene», som Reiersrud formulerer det i sin introduksjon. Her leker orgelet seg frydefullt med intrikate melodilinjer.
Med en repertoarliste som spenner fra Bach-kantater og salmer til en nordmørsk folketone, viser duoen at kirken er et gammelt hus som tåler mange ulike musikalske uttrykk. Bbredden i uttrykk fremhever bare det opphøyde i musikken. Under herrenes presise tonedressur driver man av gårde, fanget av musikkens fascinerende kraft. Det er ikke rent få toner som danner et overveldende lydbad i Kvernes kirke denne torsdagen. Seks strenger klangfulle orgelpiper har inngått en allianse som gir en mektig opplevelse. Egentlig behøver man ikke å intellektualisere eller mene så mye om det som blir servert, man trenger bare å føle det. Enten ferden går via «Apostlenes hester», «Blå koral», eller en selvironisk, snodig og befriende herlig sang om alpeluer.
For å oppsummere konserten i fotball VM-ånd: Dette var et musikalsk skudd som satt midt i krysset.
Myke orgeltoner fra Iver Kleive åpner konserten. Foran alterringen tar Knut Reiersrud plass med gitarene sine, og umiddelbart fylles det tradisjonsrike kirkerommet på Averøya av en andektig lyd. Gitaren og orgelet i samspill gir en høytidsstemt, men samtidig monumental klang som åpner opp et meditativt landskap. Kirken er i utgangspunktet et sted for åndelig ro, og musikken leder oss inn i et emosjonelt rom der begrepet «åndelig» føles som den eneste dekkende beskrivelsen for det vi opplever.
Blåtonene som er samstemt blå som Reiersruds dress for kvelden, setter stemningen. Gitaren og orgelet fremstår som et musikalsk spisspar i ordets beste forstand. De spiller hverandre gode og leverer presist på øverste nivå. Kontrastene mellom det sarte, rolige og det massive, majestetiske gjør et uutslettelig inntrykk på publikum. Utenfor er det en lunken sommerkveld preget av nordmørsk duskregn, men inne i kirken løftes rommet til katedralstatus. Og da er vi bare ferdig med første låt.
Når Reiersrud bytter til kassegitar, beveger vi oss over i et folkemusikalsk uttrykk med klare undertoner av bluegrass. Det hele får et universelt preg i det orgelet subtilt legger seg over gitarspillet, som delikat glasur på en fyldig kake. Dette er heftig og kaloririk musikalsk kost. Orgelpiper og strenger leker sisten med hverandre i et tradisjonsrikt landskap, noe som utløser massivt bifall fra en fullsatt kirke.
En slått fra Gudbrandsdalen leder oss sømløst over til Johann Sebastian Bach. Reiersrud omtaler den gamle mesteren som påskekomponisten fremfor noen. Påsken representerer som kjent omveltning, oppstandelse og lys – en positiv brytningstid. Det er fristende å trekke linjer til Bjørnstjerne Bjørnsons ord om at han velger seg april, fordi det er i den «somren blir til». Det vi blir servert, er tysk barokk på sitt aller vakreste.
Innimellom Bach og andre udødelige klassikere får vi også en tolkning av «Mr. Bojangles». Vi skal en tur innom «Sambandsstatene», som Reiersrud formulerer det i sin introduksjon. Her leker orgelet seg frydefullt med intrikate melodilinjer.
Med en repertoarliste som spenner fra Bach-kantater og salmer til en nordmørsk folketone, viser duoen at kirken er et gammelt hus som tåler mange ulike musikalske uttrykk. Bbredden i uttrykk fremhever bare det opphøyde i musikken. Under herrenes presise tonedressur driver man av gårde, fanget av musikkens fascinerende kraft. Det er ikke rent få toner som danner et overveldende lydbad i Kvernes kirke denne torsdagen. Seks strenger klangfulle orgelpiper har inngått en allianse som gir en mektig opplevelse. Egentlig behøver man ikke å intellektualisere eller mene så mye om det som blir servert, man trenger bare å føle det. Enten ferden går via «Apostlenes hester», «Blå koral», eller en selvironisk, snodig og befriende herlig sang om alpeluer.
For å oppsummere konserten i fotball VM-ånd: Dette var et musikalsk skudd som satt midt i krysset.
.jpg)
De måtte vandre i dagevis gjennom krevende terreng, frakte våpen og utstyr over fjellene og samarbeide om en jakt der utfallet var høyst usikkert. Likevel vendte steinaldermenneskene tilbake til de værharde fjellområdene gang på gang. Nye arkeologiske undersøkelser tyder på at reinsdyrjakten handlet om langt mer enn å skaffe mat.
Laget av ScaleFlow.
