Oslolovers er for meg en gjenkjennbar historie. Nå flyttet jeg nok til Oslo litt før handlingen i boken, og jeg kom fra Kristiansund, via Askøy og en sommerturne med et band fra Harstad som roadie. Denne grafiske romanen handler om Ove som jobber på Esso et sted i det indre østland. Han har kommet inn på kunstskole i Oslo, og vi kommer inn i livet til Ove der han har sin siste vakt på Esso.

En ung mann med navn Ove

Selvsagt druser en bil inn på Esso mens Ove driver med unevnelige ting inne på do. Dette er i korte men fullstendig trekk begynnelsen av denne historien. Ove er som så mange andre mot slutten av forrige årtusen. Trygt plassert i sin egen virkelighet, trygt plassert på hjemplassen sin. På terskelen til vikeligheten og denne reisen vi kaller livet.

Ove er altså en ung mann som forlater bensinstasjonsjobben i den fiktive bygda Haralia på det usentrale Østlandet for å begynne ved kunstskolen «Ostehøvelen», i Oslo. «Ostehøvelen» er sterkt inspirert av kunstskolen Stykehjernet. På Bjørnsonfestivalen der jeg selv var tilstede på Die Tankstelle, der Flu ble bokbadet av Erle Marie Sørum om nettopp OsloLovers. Der fikk vi høre hvordan Strykejernet er modell og inspirasjon til Ostehøvelen, noe selvbigafisk skal det jo være. Flu Hartberg gikk der selv rundt den tiden historien finner sted, sånn tidsmessig.

La oss vende tilbake til OsloLovers. Tidspunktet er slutten av 1990-tallet, nærmere bestemt 1999, et år preget av spesifikke historiske og kulturelle markører: Orderud-saken dominerer nyhetene, filmen The Matrix har premiere på Colosseum kino, og den teknologiske hverdagen domineres av antennemobiler. Ove møter Målfrid Bryseth, en kvinne fra Oslos vestkant, hvis familie har akkumulert betydelig kapital innen sjømatnæringen. Møtet mellom gutten fra ikke fullt så sentrale strøk og den urbane overklassen danner fundamentet for en nyansert drøfting av sosial mobilitet og kulturell kapital. Det handler om hvor ulikt vi angriper tilværelsen basert på bakgrunnen vår, og hvor enkelt det er å føle seg berettiget når privilegier har kommet uten anstrengelse. Litt basert på tilfeldigheter selvsagt.

Jeg kjenner meg igjen, jeg var der. Jeg tilbrakte tiden fra 1991 og ut årtusenet i Oslo. Nettopp i det geografiske området handlingen ligger. Nå er det ingenting i det som tilsier at jeg er inhabil i forhold til å skrive en anmelde verket, derimot er jeg preget av den entusiasmen som skapes av gjenkjennelse. Dette er mitt Oslo. Videobutikken på hjørnet mellom Hausmannsgate og Torggata, Cacadou er med i boka. Steder hvor man selv har frekvetert.

Ove, Målfrid og de andre henger i området rundt Husmania, og opp langs Akerselva. Om navnet Målfrid er en litt diskret hyllest til 90 tallets linjære tv-hverdag vites ikke med Målfrid var da vel også navnet på kjæresten til Karl i Mot i Brøstet. Det er noe jeg overhodet ikke skal spekulere i.

Undervisningsrommet som ideologisk slagmark

Kunstskolen fungerer som verkets primære arena for konfrontasjon mellom ulike estetiske og politiske paradigmer. Her blir studentene møtt med krav om radikalitet. Faglæreren på institusjonen formulerer utdanningens absolutte mandat og samfunns-evolusjonære formål på denne måten:

– Så sug til dere alt dere kan av klassisk tegnekunst, komposisjon og fargebruk, og så går dere ut i den grå, jævlige hverdagen og lager en føkkings revolusjon! Provoser og slåss! KUNST ER ET VÅPEN FOR HELVETE!

Det er en god strek, en liten genistrek i måten Flu Hartberg fanger kunststiler, fest på skolen og der Ove og Målfrid finner hverandre i boken. Det er rett og slett vakkert. Her flettes referanser til store kunstnere og kunstverk sammen. Tegningene er farget i blått, det kler historien. Det skaper en følelse av å se tilbake. Flu fører en ekspressiv, detaljrik linjeføring og en konsekvent fargebruk som underbygger verkets tidsånd. For det er jo det som skjer her, vi ser tilbake. Man må lese boken flere ganger, i hvert fall måtte jeg gjøre det. Dette fordi jeg ble dratt inn i bobla av svunnen tid. Det var faktisk vemodig godt, og tidvis deilig.

En slags nøktern konklusjon

«OsloLovers» er direkte i sin form og unngår den sentimentale nostalgien ved å opprettholde et sosiologisk blikk på de sosiale strukturene som formet Oslo ved tusenårsskiftet. Flu Hartberg lykkes i å levere et verk som tilfredsstiller både visuelle og intellektuelle krav. Gjennom å skildre forskjellige utgangspunkt, studentlivets sosiale koder og undergrunnskulturens dogmer, gir tegneserieromanen et edruelig bidrag til forståelsen av den norske kunstneridentiteten og dens historiske forutsetninger. Den gir en historisk fortelling som selv et tidsvitne kan kjenne seg igjen i. Hartberg er gjenkjennelig i strek og stil, en frisk strek og godt tegneseriespråk.

Når jeg leste denne, løste det ut noen tanker. Jeg hadde det egentlig veldig fint på den tiden, Jeg viste det bare ikke den gangen. For meg var dette en Marty McFly opplevelse, helt uten en DeLorean. Applausen bruker ikke terningkast, det hadde vært umulig. Her ville terningen fått like mange øyne som den samlete promillen på «Trubadur» i Brugata en fuktig kveld på 1990 tallet. Det sier seg selv at det blir for mange for selv et euforisk tabloid uttrykk.

Denne bør du lese! Stående applaus.