Under årets Bjørnsonfestival i Molde møttes tegneserieskaperen Flu Hartberg og journalist og tegneserieanmelder Erle Marie Sørheim til en omfattende samtale på scenen hos Die Tankstelle.
På scenen, på Die Tankstelle. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementSamtalens utgangspunkt var den grafiske romanen «OsloLoves», men samtalen bevegde seg imidlertid langt utenfor bokens permer. Den belyste et tverrsnitt av et av de mest markante norske tegneserieforfatterskapene i nyere tid.
Samtalen åpnet med en konkret skildring av Hartbergs reise til festivalen, som ble preget av tåke og lavt skydekke over Molde lufthavn, og som krevde to forsøk før flyet endelig kunne lande. Sørheim innledet med å plassere Hartberg som en helt sentral figur i det norske tegneseriemiljøet, med en aktivitet som strekker seg over flere tiår. Selv om offisielle registre som Facebook daterer karrieren hans til år 2000, påpekte Hartberg at hans virke strekker seg mye lenger tilbake, gjennom uavhengig selvpublisering.
Sørheim trakk frem Hartbergs tidlige år da han som ung gutt oppsøkte undergrunnsmiljøet rundt Tronsmo bokhandel i Oslo. Hartberg utdypet hvordan dette miljøet og nøkkelpersoner der ble avgjørende for hans kunstneriske utvikling:
– De var veldig kule fordi de da... vi kom dit som sånn trettenåringer og hadde laget eget tegneserieblad. Så fikk vi lov til å selge det der i en ekte butikk. Da får du lyst til å lage masse mer når du får lov til å ha det i en ordentlig butikk.
Sørheim minnet om en spesifikk hendelse fra denne perioden, der Hartberg og hans jevnaldrende kolleger tilbrakte en hel natt i butikkvinduet til Tronsmo for å produsere tegneserier. Hartberg beskrev seansen slik:
– Vi ville... han ville at vi skulle sitte i vinduet i butikken en hel natt og lage tegneserier, for det bare viser hvor produktive vi var eller noe. Jeg vet ikke. Det var fantastisk, og så skrev vi telefonnumrene... vi var single alle sammen, så vi skrev telefonnumrene våre på vinduet. Sånn at når jenter på vei hjem fra byen gikk forbi skulle de liksom... vel, det var litt sånn som i Red Light District.
Hartberg la til at denne fysiske tilstedeværelsen var nødvendig i en tid før digitale plattformer som Tinder, OnlyFans eller YouTube eksisterte. Han fremhevet også den daværende Tronsmo-sjefen, Terje Thorsen, som en avgjørende mentor og støttespiller, og omtalte ham spøkefullt som en gudfar for hele sitt virke.
Den første offisielle utgivelsen på et etablert forlag, utstyrt med et formelt ISBN-nummer, var utgivelsen «Vår hygiene», som markerte overgangen fra uavhengige fanziner til den profesjonelle bokbransjen.
Sørheim ledet samtalen over på Hartbergs langvarige ansettelse i Dagbladet, et arbeidsforhold som varte i 12 år og som nylig ble avsluttet. Hartberg understreket at han tross oppsigelsen har et utelukkende positivt syn på avisen som en tidligere kulturarena, og berømmet redaksjonens vilje til å forsvare hans kunstneriske frihet i offentligheten. Han trakk frem eksempler på kontroversielle motiver og omfattende prosjekter han fikk realisere i avisen, inkludert en dystopisk føljetong om Oslo etter en atombombe, samt ukentlig politisk satire:
– «De lot meg gjøre hva som helst, altså jeg fikk gjøre så mye gærent og de var ute og forsvarte meg i Dagsnytt 18 når jeg tegnet morsomme vitser om omskjæring som religiøse ledere ikke likte og masse sånn, så det er bare pene ting å si om de. De har en litt tacky nettside, det har de, men de var i hvert fall en veldig bra kulturavis og slapp til tegneserier.
På Sørheims spørsmål om hvordan arbeidet med den politiske satiren artet seg, spesielt gjennom faste spalter som «Ministern», karikaturer av Erna Solberg og kommentarer til koronapandemien, forklarte Hartberg at han opplevde det som en givende rutine å følge norsk politikk tett. Han beskrev arbeidsmetoden og savnet etter å være oppdatert etter at han mistet jobben i avisen:
– Tegneserier basert på norsk politikk, det synes jeg er ganske koselig egentlig, men det var fint fordi at man tvinges jo litt til å følge med på det som skjer. Og så det merker jeg jo at jeg hadde jo veldig god oversikt en stund.
Sørheim bemerket at Hartbergs nyeste bokutgivelse, «Fagprat-filene», samler disse dialogdrevne vitsetegningene fra Dagbladet. Hartberg forklarte at konseptet «Fagprat» var underlagt strenge, selvpålagte restriksjoner. Formatet skulle fylle en avisstripe, figurene skulle aldri repeteres, og handlingen måtte utelukkende drives fremover av dialog uten forklarende tekstbokser.
Utover avisarbeidet har Hartberg også arbeidet med barnebøker, spesielt såkalte myldrebøker med intrikate detaljer og store utbrettssider, som tillater ham å utfolde sin visuelle utålmodighet og tegneglede. Sørheim trakk i tillegg frem Hartbergs omfattende arbeid med plateomslag for internasjonale rock- og metallband, herunder det norske bandet Bokassa. Hartberg beskrev dette som en realisering av en barndomsdrøm og forklarte hvordan samarbeidet oppstod ved en tilfeldighet etter at han hørte bandet på radioen og sendte en uforpliktende henvendelse.
Han uttrykte en særlig fascinasjon for dedikasjonen i punk- og rockmiljøet, der fans i land som Japan samler på omslagene, og hvor det ikke er uvanlig at kunsten hans blir tatovert på kroppen til tilhengerne.
Et sentralt og aktuelt tema i samtalen var Hartbergs uttalte motstand mot bruken av kunstig intelligens (KI) i kunstnerisk produksjon. Sørheim siterte Hartbergs egne formuleringer om at KI-genererte bilder fremstår som late, uoriginale, usympatiske og useriøse, og viste til at han skulle holde en apell om emnet under festivalen. Hartberg redegjorde for sitt engasjement, og delte en anekdote om en mediehenvendelse han mottok tidligere samme dag angående Kristelig Folkepartis bruk av KI-genererte emojier:
– Da var det KrF som hadde brukt KI til å lage sånn emojier som folk skulle laste ned, kristne emojier eller noe sånn. Så da må jeg ut og mene litt om hva Jesus ville ment om KI... Ja, selvfølgelig. Så jeg mener jo at Jesus ikke liker KI, selvfølgelig...
Gjennom denne argumentasjonen understreket Hartberg sitt syn på at den mekaniserte bildegenereringen undergraver det menneskelige håndverket og den genuine kunstneriske intensjonen.
Hoveddelen av bokbadet var viet den grafiske romanen «OsloLovers». Sørheim beskrev boken som en dannelsesroman og et generasjonsportrett satt til slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Handlingen følger den unge kunstnerspiren Ove fra en distriktsbasert bakgrunn, som flytter til hovedstaden for å gå på kunstskole, og hans turbulente forhold til Målfrid, en kvinne fra en velstående Oslo-familie.
Sørheim spurte om i hvilken grad boken reflekterer forfatterens eget liv, ettersom den skiller seg fra hans tidligere mer fantastiske eller science-fiction-pregede utgivelser. Hartberg bekreftet at boken ligger tett opptil hans egne erfaringer, men presiserte at karakterene i seg selv er fiktive for å bevare den nødvendige dikteriske friheten:
– Jeg hentet veldig mye fram mitt eget liv til den her, så det er absolutt ikke noe sci-fi. Det er ganske nært til min virkelighet. Jeg savnet en type bok som jeg hadde lyst til å lage.
Hartberg forklarte videre at miljøet i boken er formet av undergrunnsmiljøet han selv bevegde seg i, med referanser til institusjoner som Radio Råkkel, Blitz-huset og det generelle kunstskolemiljøet på denne tiden. Tidsperioden er bevisst lagt til rundt år 1999 og 2000, noe som gjenspeiles i detaljerte historiske markører som den analoge røykeloven, fraværet av advarsler på sigarettpakkene, bruk av Walkman og Discman som ikke tålte for mye risting, samt konkrete historiske hendelser som det daværende besøket av den amerikanske presidenten til Oslo og de påfølgende demonstrasjonene. For å sikre historisk korrekthet la Hartberg ned et betydelig arbeid i å spore opp fotografisk dokumentasjon av bybildet fra denne epoken, som for eksempel utseendet til en spesifikk videobutikk i Torggata.
Sørheim påpekte at boken bryter med den tradisjonelle kjærlighetshistorien ved at den åpner med et voldelig ran på en bensinstasjon, der Ove arbeider nattevakt. Hartberg innrømmet at dette grepet sprang ut av hans egen utålmodighet som historieforteller:
– Det skulle jo være en kjærlighetshistorie som skulle foregå i Oslo og skulle ikke være en krimbok. Men jeg merket med en gang han jobbet på bensinstasjonen, så tenkte jeg: Her må det skje noe ordentlig. Det må skje noe med en gang. Det må skje noe, vi må ha litt action.
Ranet utføres av en eksentrisk kriminell familie som i løpet av handlingen stjeler Oves tegnebok, oppdager hans kunstneriske talent og forblir en gjennomgående komplikasjon i fortellingen.
Sørheim trakk også frem bokens visuelle uttrykk og fargebruk. Hartberg avslørte at han opprinnelig planla å benytte en ekspressiv og variert fargepalett som skulle skifte for hvert kapittel for å underbygge skiftende stemninger. Mot slutten av den kreative prosessen ombestemte han seg imidlertid og landet på en strengt begrenset palett der boken i sin helhet ble preget av en monokrom, knallblå nyanse. Dette grepet ble valgt for å skape visuell ro og forhindre at tids- og sceneskiftene virket unødig kompliserte for leseren.
En vesentlig del av den grafiske romanen skildrer miljøet ved kunstskolen «Ostehøvelen», som i realiteten er en direkte bearbeidelse av Hartbergs egne studieår ved kunstskolen Strykejernet i Oslo. Hartberg beskrev sitt møte med denne skolen, som ligger ved Akerselva i samme lokaler som jazzklubben Blå, som et kultursjokk for en ung mann fra en prestefamilie.
Boken parodierer og portretterer ulike arketyper innenfor kunstutdanningen, blant annet lærere som doserer om impresjonisme og kubisme, og studenter som utfører konseptuelle eksperimenter, som å smøre seg inn med syltetøy eller lage politisk provoserende installasjoner. Karakteren som skoleleder er direkte basert på den virkelige rektoren ved Strykejernet, som Hartberg beskrev som en eksentrisk skikkelse som var «larger than life».
Utenom kunstskolen huser boken flere bifigurer, blant annet Oves nabo Mio, en langtidsboende hybelbeboer preget av omfattende rusbruk og paranoide forestillinger om lyspærers stråling, og Oves tradisjonsbundne far. Hartberg forklarte at han finner stor glede i å observere og integrere mellommenneskelige dynamikker, sosiale hierarkier, statussymboler og hverdagsbanaliteter i sine arbeider, enten det er snakk om menn i sikkerhetskontrollen på flyplasser eller kjedsomheten under langvarige styremøter.
Samtalen ble avrundet med et blikk på Hartbergs fremtidige prosjekter, som inkluderer en kommende tegneseriebok for barn i klassisk fransk-belgisk albumstil (tilsvarende Sprint), skrevet av Aslak Guttorm Skår, samt hans fortsatte engasjement i lokalmiljøet som styremedlem for Bøler samfunnshus.
Samtalens utgangspunkt var den grafiske romanen «OsloLoves», men samtalen bevegde seg imidlertid langt utenfor bokens permer. Den belyste et tverrsnitt av et av de mest markante norske tegneserieforfatterskapene i nyere tid.
Samtalen åpnet med en konkret skildring av Hartbergs reise til festivalen, som ble preget av tåke og lavt skydekke over Molde lufthavn, og som krevde to forsøk før flyet endelig kunne lande. Sørheim innledet med å plassere Hartberg som en helt sentral figur i det norske tegneseriemiljøet, med en aktivitet som strekker seg over flere tiår. Selv om offisielle registre som Facebook daterer karrieren hans til år 2000, påpekte Hartberg at hans virke strekker seg mye lenger tilbake, gjennom uavhengig selvpublisering.
Sørheim trakk frem Hartbergs tidlige år da han som ung gutt oppsøkte undergrunnsmiljøet rundt Tronsmo bokhandel i Oslo. Hartberg utdypet hvordan dette miljøet og nøkkelpersoner der ble avgjørende for hans kunstneriske utvikling:
– De var veldig kule fordi de da... vi kom dit som sånn trettenåringer og hadde laget eget tegneserieblad. Så fikk vi lov til å selge det der i en ekte butikk. Da får du lyst til å lage masse mer når du får lov til å ha det i en ordentlig butikk.
Sørheim minnet om en spesifikk hendelse fra denne perioden, der Hartberg og hans jevnaldrende kolleger tilbrakte en hel natt i butikkvinduet til Tronsmo for å produsere tegneserier. Hartberg beskrev seansen slik:
– Vi ville... han ville at vi skulle sitte i vinduet i butikken en hel natt og lage tegneserier, for det bare viser hvor produktive vi var eller noe. Jeg vet ikke. Det var fantastisk, og så skrev vi telefonnumrene... vi var single alle sammen, så vi skrev telefonnumrene våre på vinduet. Sånn at når jenter på vei hjem fra byen gikk forbi skulle de liksom... vel, det var litt sånn som i Red Light District.
Hartberg la til at denne fysiske tilstedeværelsen var nødvendig i en tid før digitale plattformer som Tinder, OnlyFans eller YouTube eksisterte. Han fremhevet også den daværende Tronsmo-sjefen, Terje Thorsen, som en avgjørende mentor og støttespiller, og omtalte ham spøkefullt som en gudfar for hele sitt virke.
Den første offisielle utgivelsen på et etablert forlag, utstyrt med et formelt ISBN-nummer, var utgivelsen «Vår hygiene», som markerte overgangen fra uavhengige fanziner til den profesjonelle bokbransjen.
Sørheim ledet samtalen over på Hartbergs langvarige ansettelse i Dagbladet, et arbeidsforhold som varte i 12 år og som nylig ble avsluttet. Hartberg understreket at han tross oppsigelsen har et utelukkende positivt syn på avisen som en tidligere kulturarena, og berømmet redaksjonens vilje til å forsvare hans kunstneriske frihet i offentligheten. Han trakk frem eksempler på kontroversielle motiver og omfattende prosjekter han fikk realisere i avisen, inkludert en dystopisk føljetong om Oslo etter en atombombe, samt ukentlig politisk satire:
– «De lot meg gjøre hva som helst, altså jeg fikk gjøre så mye gærent og de var ute og forsvarte meg i Dagsnytt 18 når jeg tegnet morsomme vitser om omskjæring som religiøse ledere ikke likte og masse sånn, så det er bare pene ting å si om de. De har en litt tacky nettside, det har de, men de var i hvert fall en veldig bra kulturavis og slapp til tegneserier.
På Sørheims spørsmål om hvordan arbeidet med den politiske satiren artet seg, spesielt gjennom faste spalter som «Ministern», karikaturer av Erna Solberg og kommentarer til koronapandemien, forklarte Hartberg at han opplevde det som en givende rutine å følge norsk politikk tett. Han beskrev arbeidsmetoden og savnet etter å være oppdatert etter at han mistet jobben i avisen:
– Tegneserier basert på norsk politikk, det synes jeg er ganske koselig egentlig, men det var fint fordi at man tvinges jo litt til å følge med på det som skjer. Og så det merker jeg jo at jeg hadde jo veldig god oversikt en stund.
Sørheim bemerket at Hartbergs nyeste bokutgivelse, «Fagprat-filene», samler disse dialogdrevne vitsetegningene fra Dagbladet. Hartberg forklarte at konseptet «Fagprat» var underlagt strenge, selvpålagte restriksjoner. Formatet skulle fylle en avisstripe, figurene skulle aldri repeteres, og handlingen måtte utelukkende drives fremover av dialog uten forklarende tekstbokser.
Utover avisarbeidet har Hartberg også arbeidet med barnebøker, spesielt såkalte myldrebøker med intrikate detaljer og store utbrettssider, som tillater ham å utfolde sin visuelle utålmodighet og tegneglede. Sørheim trakk i tillegg frem Hartbergs omfattende arbeid med plateomslag for internasjonale rock- og metallband, herunder det norske bandet Bokassa. Hartberg beskrev dette som en realisering av en barndomsdrøm og forklarte hvordan samarbeidet oppstod ved en tilfeldighet etter at han hørte bandet på radioen og sendte en uforpliktende henvendelse.
Han uttrykte en særlig fascinasjon for dedikasjonen i punk- og rockmiljøet, der fans i land som Japan samler på omslagene, og hvor det ikke er uvanlig at kunsten hans blir tatovert på kroppen til tilhengerne.
Et sentralt og aktuelt tema i samtalen var Hartbergs uttalte motstand mot bruken av kunstig intelligens (KI) i kunstnerisk produksjon. Sørheim siterte Hartbergs egne formuleringer om at KI-genererte bilder fremstår som late, uoriginale, usympatiske og useriøse, og viste til at han skulle holde en apell om emnet under festivalen. Hartberg redegjorde for sitt engasjement, og delte en anekdote om en mediehenvendelse han mottok tidligere samme dag angående Kristelig Folkepartis bruk av KI-genererte emojier:
– Da var det KrF som hadde brukt KI til å lage sånn emojier som folk skulle laste ned, kristne emojier eller noe sånn. Så da må jeg ut og mene litt om hva Jesus ville ment om KI... Ja, selvfølgelig. Så jeg mener jo at Jesus ikke liker KI, selvfølgelig...
Gjennom denne argumentasjonen understreket Hartberg sitt syn på at den mekaniserte bildegenereringen undergraver det menneskelige håndverket og den genuine kunstneriske intensjonen.
Hoveddelen av bokbadet var viet den grafiske romanen «OsloLovers». Sørheim beskrev boken som en dannelsesroman og et generasjonsportrett satt til slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Handlingen følger den unge kunstnerspiren Ove fra en distriktsbasert bakgrunn, som flytter til hovedstaden for å gå på kunstskole, og hans turbulente forhold til Målfrid, en kvinne fra en velstående Oslo-familie.
Sørheim spurte om i hvilken grad boken reflekterer forfatterens eget liv, ettersom den skiller seg fra hans tidligere mer fantastiske eller science-fiction-pregede utgivelser. Hartberg bekreftet at boken ligger tett opptil hans egne erfaringer, men presiserte at karakterene i seg selv er fiktive for å bevare den nødvendige dikteriske friheten:
– Jeg hentet veldig mye fram mitt eget liv til den her, så det er absolutt ikke noe sci-fi. Det er ganske nært til min virkelighet. Jeg savnet en type bok som jeg hadde lyst til å lage.
Hartberg forklarte videre at miljøet i boken er formet av undergrunnsmiljøet han selv bevegde seg i, med referanser til institusjoner som Radio Råkkel, Blitz-huset og det generelle kunstskolemiljøet på denne tiden. Tidsperioden er bevisst lagt til rundt år 1999 og 2000, noe som gjenspeiles i detaljerte historiske markører som den analoge røykeloven, fraværet av advarsler på sigarettpakkene, bruk av Walkman og Discman som ikke tålte for mye risting, samt konkrete historiske hendelser som det daværende besøket av den amerikanske presidenten til Oslo og de påfølgende demonstrasjonene. For å sikre historisk korrekthet la Hartberg ned et betydelig arbeid i å spore opp fotografisk dokumentasjon av bybildet fra denne epoken, som for eksempel utseendet til en spesifikk videobutikk i Torggata.
Sørheim påpekte at boken bryter med den tradisjonelle kjærlighetshistorien ved at den åpner med et voldelig ran på en bensinstasjon, der Ove arbeider nattevakt. Hartberg innrømmet at dette grepet sprang ut av hans egen utålmodighet som historieforteller:
– Det skulle jo være en kjærlighetshistorie som skulle foregå i Oslo og skulle ikke være en krimbok. Men jeg merket med en gang han jobbet på bensinstasjonen, så tenkte jeg: Her må det skje noe ordentlig. Det må skje noe med en gang. Det må skje noe, vi må ha litt action.
Ranet utføres av en eksentrisk kriminell familie som i løpet av handlingen stjeler Oves tegnebok, oppdager hans kunstneriske talent og forblir en gjennomgående komplikasjon i fortellingen.
Sørheim trakk også frem bokens visuelle uttrykk og fargebruk. Hartberg avslørte at han opprinnelig planla å benytte en ekspressiv og variert fargepalett som skulle skifte for hvert kapittel for å underbygge skiftende stemninger. Mot slutten av den kreative prosessen ombestemte han seg imidlertid og landet på en strengt begrenset palett der boken i sin helhet ble preget av en monokrom, knallblå nyanse. Dette grepet ble valgt for å skape visuell ro og forhindre at tids- og sceneskiftene virket unødig kompliserte for leseren.
En vesentlig del av den grafiske romanen skildrer miljøet ved kunstskolen «Ostehøvelen», som i realiteten er en direkte bearbeidelse av Hartbergs egne studieår ved kunstskolen Strykejernet i Oslo. Hartberg beskrev sitt møte med denne skolen, som ligger ved Akerselva i samme lokaler som jazzklubben Blå, som et kultursjokk for en ung mann fra en prestefamilie.
Boken parodierer og portretterer ulike arketyper innenfor kunstutdanningen, blant annet lærere som doserer om impresjonisme og kubisme, og studenter som utfører konseptuelle eksperimenter, som å smøre seg inn med syltetøy eller lage politisk provoserende installasjoner. Karakteren som skoleleder er direkte basert på den virkelige rektoren ved Strykejernet, som Hartberg beskrev som en eksentrisk skikkelse som var «larger than life».
Utenom kunstskolen huser boken flere bifigurer, blant annet Oves nabo Mio, en langtidsboende hybelbeboer preget av omfattende rusbruk og paranoide forestillinger om lyspærers stråling, og Oves tradisjonsbundne far. Hartberg forklarte at han finner stor glede i å observere og integrere mellommenneskelige dynamikker, sosiale hierarkier, statussymboler og hverdagsbanaliteter i sine arbeider, enten det er snakk om menn i sikkerhetskontrollen på flyplasser eller kjedsomheten under langvarige styremøter.
Samtalen ble avrundet med et blikk på Hartbergs fremtidige prosjekter, som inkluderer en kommende tegneseriebok for barn i klassisk fransk-belgisk albumstil (tilsvarende Sprint), skrevet av Aslak Guttorm Skår, samt hans fortsatte engasjement i lokalmiljøet som styremedlem for Bøler samfunnshus.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
