Det begynte som enkeltstående reiser til Arktis og Antarktis. Etter hvert utviklet det seg til et ti år langt prosjekt om lys, ensomhet og menneskets plass i naturen. Under foredraget sitt på Nordic Light International Festival of Photography fortalte fotografen Wilfred Wessel om arbeidet bak fotoserien Exodus, om fotografiske begrensninger som metode, og om hvorfor han foretrekker ett fast objektiv fremfor et helt arsenal av utstyr.
Wilfred Wessel. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementForedraget beveget seg mellom tekniske refleksjoner, personlige erfaringer og konkrete historier fra ekspedisjoner til Antarktis, Svalbard og Island. Samtidig tegnet det et tydelig bilde av en fotograf som arbeider langsomt, metodisk og kompromissløst. Wessel åpnet med å fortelle at prosjektet Exodus startet allerede i 2009, uten at han på det tidspunktet visste at bildene skulle bli en sammenhengende serie.
– På den tiden visste jeg ikke at jeg skulle lage et prosjekt, fortalte Wilfred Wessel.
Det første bildet i serien ble tatt under hans første reise til Antarktis. Etter hvert begynte han å se en retning i materialet. Han oppdaget at bildene måtte være i sort-hvitt.
– Dette er et tiårsprosjekt. Jeg startet i 2009 og var ferdig i 2019–2020. Det tok ti år å lage serien som jeg har kalt Exodus, sa Wessel.
Tittelen på serien er ikke tilfeldig valgt. Wessel knyttet den til idéen om bevegelse og overgang, men også til fotografihistorien.
– Min store helt, og kanskje en av verdens største fotografer, Sebastião Salgado, hadde jo serien Genesis. Jeg måtte finne noe annet. Exodus handler om å komme fram og komme ut. Det beskriver det jeg gjør med fotografiene mine, sa han. Prosjektet omfatter tre reiser til Antarktis og fem reiser til Arktis, blant annet til Svalbard og områdene nord for iskanten. Wessel beskrev arbeidet som både økonomisk og mentalt krevende.
– Det er ikke gratis å reise til Antarktis. Det er litt dyrere enn en kort tur til Ibiza, sa han, til latter fra salen.
Men han understreket samtidig hvordan slike langvarige prosjekter blir en del av livet.
– Du går inn i det hele tiden. Du tenker på det konstant. Du vil gjøre det ordentlig.
Resultatet ble både utstilling og bokutgivelse. Fotoboken ble utsolgt etter kort tid, mye takket være omtale fra internasjonale fotokanaler på YouTube.
– Plutselig begynte det bare å tikke inn bestillinger. 250 bøker ble solgt på tre uker. Det var fantastisk, fortalte Wessel.
En stor del av foredraget handlet om arbeidsmetode. Wessel beskrev hvordan han gradvis gikk bort fra store kamerabagger og lange teleobjektiver til et langt enklere oppsett.
– Jeg har to kameraer nå. Ett sort-hvitt og ett i farge. Begge med 50 mm. Jeg trenger ikke noe annet, sa han.
For Wessel handler begrensningen om å frigjøre oppmerksomheten.
– Det er mye enklere å arbeide med enkle virkemidler. Du slipper å tenke på utstyr hele tiden. Du bruker tiden på å se og komponere.
Han fortalte om møtet mellom hans egen arbeidsmetode og mer tradisjonelle naturfotografer under ekspedisjonene til Antarktis.
– Det var 30 profesjonelle fotografer der med store stativer og enorme telelinser. Så kommer jeg med en liten Leica og et 50 mm-objektiv. Det provoserer litt, sa han.
Likevel er det nettopp denne nærheten og enkelheten han søker.
– Hvis du vil nærmere, så går du bare nærmere.
Flere av foredragets sterkeste partier kom når Wessel beskrev hvordan enkeltbilder oppstod tilfeldig. Ett av favorittbildene hans ble tatt på den siste reisen til Antarktis, ved det britiske postkontoret Port Lockroy.
Han fortalte at han egentlig var ferdig med å fotografere for dagen og stod og pratet med en annen fotograf.
– Så snudde jeg meg, og plutselig var motivet der. Jeg tok bildet med én gang. Det ble det beste bildet fra hele turen, sa han.
Han sammenlignet senere komposisjonen med fotografier av Richard Avedon, og bemerket samtidig hvordan tilfeldigheter ofte spiller inn i arbeidet.
– Når man kommer hjem, begynner man å forstå hva man faktisk har gjort.
Wessel brukte også tid på å snakke om bildene som bryter med forventningene til naturfotografi. Han fortalte blant annet om reaksjonene på uskarpe bilder av pingviner.
– Ingen drar til Antarktis for å fotografere pingviner ute av fokus. Derfor gjorde jeg det, sa han.
For ham handlet bildene mindre om dyrelivsdokumentasjon enn om menneskelige erfaringer.
– Det handler egentlig om mennesker. Pingvinene blir et slags bilde på oss selv.
Han beskrev også hvordan enkelte prosjekter kanskje aldri blir ferdige.
– Noen serier fortsetter bare. De blir værende i hodet.
I senere år har Island blitt et nytt hovedprosjekt. Wessel fortalte at han aktivt forsøker å unngå de mest fotograferte turiststedene.
– Vi har sett millioner av bilder av fossefallene og de klassiske motivene. Jeg vil finne noe annet.
Prosjektet består både av sort-hvitt-serier og mer eksperimentelle fargearbeider. Flere av bildene har et nærmest abstrakt preg, der landskapet oppløses til former og strukturer. Han beskrev hvordan han og kona reiser rundt på øya, ofte langt unna turistområdene.
– Nå prøver vi å finne steder der det ikke finnes turister. Da kommer man nærmere noe mer genuint.
En av seriene har fått tittelen Descending Jupiter, inspirert av science fiction-estetikk og former i landskapet som minner om planetoverflater og romskip.
– Jeg satt og redigerte bildene og tenkte: Dette ser jo ut som et romskip over Jupiter.
Mot slutten av foredraget kom Wessel inn på hvorfor han arbeider slik han gjør. Han understreket flere ganger at fotografiet ikke først og fremst handler om økonomi.
– Jeg gjør ikke dette for pengene. Jeg gjør det for fotografiet.
Han beskrev seg selv som en person som hele tiden må arbeide kreativt.
– Hvis jeg ikke får skape noe, fungerer jeg dårlig. Jeg må holde på med noe kreativt hele tiden.
For Wessel handler fotografi derfor ikke bare om bilder, men om en kontinuerlig prosess.
– Du blir aldri helt sikker. Du går gjennom tvil hele tiden. Men det er også det som driver deg videre.
Foredraget beveget seg mellom tekniske refleksjoner, personlige erfaringer og konkrete historier fra ekspedisjoner til Antarktis, Svalbard og Island. Samtidig tegnet det et tydelig bilde av en fotograf som arbeider langsomt, metodisk og kompromissløst. Wessel åpnet med å fortelle at prosjektet Exodus startet allerede i 2009, uten at han på det tidspunktet visste at bildene skulle bli en sammenhengende serie.
– På den tiden visste jeg ikke at jeg skulle lage et prosjekt, fortalte Wilfred Wessel.
Det første bildet i serien ble tatt under hans første reise til Antarktis. Etter hvert begynte han å se en retning i materialet. Han oppdaget at bildene måtte være i sort-hvitt.
– Dette er et tiårsprosjekt. Jeg startet i 2009 og var ferdig i 2019–2020. Det tok ti år å lage serien som jeg har kalt Exodus, sa Wessel.
Tittelen på serien er ikke tilfeldig valgt. Wessel knyttet den til idéen om bevegelse og overgang, men også til fotografihistorien.
– Min store helt, og kanskje en av verdens største fotografer, Sebastião Salgado, hadde jo serien Genesis. Jeg måtte finne noe annet. Exodus handler om å komme fram og komme ut. Det beskriver det jeg gjør med fotografiene mine, sa han. Prosjektet omfatter tre reiser til Antarktis og fem reiser til Arktis, blant annet til Svalbard og områdene nord for iskanten. Wessel beskrev arbeidet som både økonomisk og mentalt krevende.
– Det er ikke gratis å reise til Antarktis. Det er litt dyrere enn en kort tur til Ibiza, sa han, til latter fra salen.
Men han understreket samtidig hvordan slike langvarige prosjekter blir en del av livet.
– Du går inn i det hele tiden. Du tenker på det konstant. Du vil gjøre det ordentlig.
Resultatet ble både utstilling og bokutgivelse. Fotoboken ble utsolgt etter kort tid, mye takket være omtale fra internasjonale fotokanaler på YouTube.
– Plutselig begynte det bare å tikke inn bestillinger. 250 bøker ble solgt på tre uker. Det var fantastisk, fortalte Wessel.
En stor del av foredraget handlet om arbeidsmetode. Wessel beskrev hvordan han gradvis gikk bort fra store kamerabagger og lange teleobjektiver til et langt enklere oppsett.
– Jeg har to kameraer nå. Ett sort-hvitt og ett i farge. Begge med 50 mm. Jeg trenger ikke noe annet, sa han.
For Wessel handler begrensningen om å frigjøre oppmerksomheten.
– Det er mye enklere å arbeide med enkle virkemidler. Du slipper å tenke på utstyr hele tiden. Du bruker tiden på å se og komponere.
Han fortalte om møtet mellom hans egen arbeidsmetode og mer tradisjonelle naturfotografer under ekspedisjonene til Antarktis.
– Det var 30 profesjonelle fotografer der med store stativer og enorme telelinser. Så kommer jeg med en liten Leica og et 50 mm-objektiv. Det provoserer litt, sa han.
Likevel er det nettopp denne nærheten og enkelheten han søker.
– Hvis du vil nærmere, så går du bare nærmere.
Flere av foredragets sterkeste partier kom når Wessel beskrev hvordan enkeltbilder oppstod tilfeldig. Ett av favorittbildene hans ble tatt på den siste reisen til Antarktis, ved det britiske postkontoret Port Lockroy.
Han fortalte at han egentlig var ferdig med å fotografere for dagen og stod og pratet med en annen fotograf.
– Så snudde jeg meg, og plutselig var motivet der. Jeg tok bildet med én gang. Det ble det beste bildet fra hele turen, sa han.
Han sammenlignet senere komposisjonen med fotografier av Richard Avedon, og bemerket samtidig hvordan tilfeldigheter ofte spiller inn i arbeidet.
– Når man kommer hjem, begynner man å forstå hva man faktisk har gjort.
Wessel brukte også tid på å snakke om bildene som bryter med forventningene til naturfotografi. Han fortalte blant annet om reaksjonene på uskarpe bilder av pingviner.
– Ingen drar til Antarktis for å fotografere pingviner ute av fokus. Derfor gjorde jeg det, sa han.
For ham handlet bildene mindre om dyrelivsdokumentasjon enn om menneskelige erfaringer.
– Det handler egentlig om mennesker. Pingvinene blir et slags bilde på oss selv.
Han beskrev også hvordan enkelte prosjekter kanskje aldri blir ferdige.
– Noen serier fortsetter bare. De blir værende i hodet.
I senere år har Island blitt et nytt hovedprosjekt. Wessel fortalte at han aktivt forsøker å unngå de mest fotograferte turiststedene.
– Vi har sett millioner av bilder av fossefallene og de klassiske motivene. Jeg vil finne noe annet.
Prosjektet består både av sort-hvitt-serier og mer eksperimentelle fargearbeider. Flere av bildene har et nærmest abstrakt preg, der landskapet oppløses til former og strukturer. Han beskrev hvordan han og kona reiser rundt på øya, ofte langt unna turistområdene.
– Nå prøver vi å finne steder der det ikke finnes turister. Da kommer man nærmere noe mer genuint.
En av seriene har fått tittelen Descending Jupiter, inspirert av science fiction-estetikk og former i landskapet som minner om planetoverflater og romskip.
– Jeg satt og redigerte bildene og tenkte: Dette ser jo ut som et romskip over Jupiter.
Mot slutten av foredraget kom Wessel inn på hvorfor han arbeider slik han gjør. Han understreket flere ganger at fotografiet ikke først og fremst handler om økonomi.
– Jeg gjør ikke dette for pengene. Jeg gjør det for fotografiet.
Han beskrev seg selv som en person som hele tiden må arbeide kreativt.
– Hvis jeg ikke får skape noe, fungerer jeg dårlig. Jeg må holde på med noe kreativt hele tiden.
For Wessel handler fotografi derfor ikke bare om bilder, men om en kontinuerlig prosess.
– Du blir aldri helt sikker. Du går gjennom tvil hele tiden. Men det er også det som driver deg videre.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
