Utstillingen belyser hvordan personlige minner og feministisk aktivisme veves sammen med store samfunnsspørsmål, samtidig som det avdekker en dyp, historisk forbindelse til Edvard Munchs emosjonelle kunst.

Møtet med Munch: Det emosjonelle vendepunktet i London

For å forstå røttene til Paula Regos intense og emosjonelle uttrykk, må man gå tilbake til hennes ungdomsår. Høsten 1951, som 16-åring på skoletur til London, opplevde hun en utstilling på Tate Gallery som skulle prege hennes kunstneriske retning. Utstillingen dokumenterer dette formative møtet gjennom et brev hun sendte hjem til sin mor, Maria:

– Høsten 1951 opplevde Paula Rego, som da var 16 år gammel, Edvard Munchs kunst på Tate Gallery under en skoletur til London. I et brev hjem til moren Maria fortalte hun om hvordan utstillingen med Munchs malerier, tegninger og grafiske verk berørte henne. Særlig maleriet Arv (1897), der en gråtende kvinne sitter med en avmagret baby i fanget, gjorde sterkt inntrykk: «Men det er så imponerende, så imponerende at du ikke kan forestille deg det. Fremfor alt et maleri kalt Arv, som viser en sittende kvinne som gråter med et skjelettbarn, alt malt i grønt, i fanget.» Hun avsluttet brevet med å understreke at det nå var den moderne malerkunsten som interesserte henne, og at det emosjonelle i Munchs kunst var noe hun selv ville forsøke å få til.

‍

Kunsten som politisk våpen: Abortserien

Paula Regos engasjement for kvinners rettigheter og erfaringer ble tidlig formet av sentrale feministiske tenkere. Hennes kanskje mest direkte politiske og aktivistiske verk ble skapt som en reaksjon på den politiske situasjonen i Portugal på slutten av 1990-tallet. På utstillingen på MUNCH redegjøres det for den ideologiske bakgrunnen og den historiske konteksten rundt verkene:

– Paula Regos feminisme ble formet av forfattere som Simone de Beauvoir og Germaine Greer, og deres tanker om frihet, ansvar, seksualitet og kvinnelig erfaring. En serie motiver Rego laget i 1998–99, viser kvinner som gjennomgår eller har gjennomgått illegale aborter. Kvinnene fremstilles direkte og usentimentalt, verken som rebeller eller idealiserte ofre, men med verdighet, smerte og taus besluttsomhet. Utstilt her er syv av seriens ti pasteller. Sammen med triptyket synliggjør bildene hvordan uønskede graviditeter rammer kvinner uavhengig av alder og samfunnslag. Serien ble laget som en respons på den første folkeavstemningen om legalisering av abort i Portugal. Lav valgdeltakelse førte til at abortloven, som på den tiden var blant Europas strengeste, ble opprettholdt.

Verkenes innvirkning stanset imidlertid ikke ved galleriveggene. De grafiske reproduksjonene av motivene spilte en aktiv rolle i den påfølgende samfunnsdebatten frem mot en lovendring i Portugal:

– Regos arbeider fikk stor betydning i den offentlige debatten i Portugal og bidro til at abort endelig ble avkriminalisert i 2007. De grafiske trykkene gjorde det mulig for henne å spre motivene i større opplag, og de ble dermed et bevisst politisk virkemiddel for å nå et bredere publikum.

Barndommens mørke og de monumentale installasjonene

Dette rå uttrykket og fokuset på kvinners sårbarhet og styrke spisset seg ytterligere til utover på 2000-tallet, da Paula Rego beveget seg inn i et kunstnerisk landskap preget av økt romlig dramatikk. Utstillingen beskriver denne utviklingen og introduksjonen av de tredimensjonale modellene hun utarbeidet i atelieret:

– På 2000-tallet ble Paula Regos kunst mørkere og mer dramatisk. Barndomsminner, religion og maktmisbruk flettes sammen i et intenst billedunivers. På denne tiden begynte hun å bruke dukker som modeller for store komposisjoner. Den monumental-installasjonen Oratorio (2009) tar utgangspunkt i den katolske altertavlen Rego husket fra oppveksten. Skapet blir her en teaterscene for fortellinger om maktovergrep mot kvinner og avviste barn.

Det surrealistiske teateret og Portugals kolonihistorie

Mange av de mest sentrale motivene i Paula Regos kunst har sitt utspring i nære, familiære relasjoner. Disse personlige historiene utvides og knyttes direkte til nasjonale og globale traumer. Formidlingen på MUNCH forklarer sammenhengen mellom det private og det politiske:

– Mange av de surrealistiske og ofte teatralske motivene springer ut av Regos nære forhold til faren, som hun tematiserte i Fiskeren og La Marafona (begge fra 2005). Samtidig knytter hun disse personlige fortellingene til større spørsmål om seksualitet, utnyttelse og Portugals kolonihistorie.

Satire, nøytralitet og de sårbare religiøse figurene

I tillegg til de store installasjonene og de personlige familieportrettene, benyttet Paula Rego seg av satire og frodige pasteller for å rette et kritisk søkelys mot historiske og religiøse strukturer. Utstillingen trekker frem flere nøkkelverk fra denne perioden:

– I satiriske og frodige pasteller som Kakekvinne (2004), La Fête (2003) og Olga (2003) utforsker og utforrer Rego Portugals tvetydige nøytralitet under andre verdenskrig. I andre verk som Angsten i Getsemane (2002) og Jomfru Marias død (2002) fremstår religiøse figurer sårbare og menneskelige, som for å tilby oss trøst og forsoning.

Oppsummering

Vårt møte med Paula Rego på MUNCH i Oslo var et spennende møte med en kunstner som er sterk i sine uttrykk. Vi så tydelig hennes inspirasjon fra Edvart Munch, noe vi kunne se tydelige spor av gjennom hennes livsreise som kunstner. Hennes sterke abortserie gjorde sterkt inntrykk. Her klarte hun å fremstille kvinnene på bildenes smerte og ensomhet på en måte som var ekte og troverdig, og ikke vulgær. Hennes kreativitet var også noe som satte et spor i oss. En kunstner det er verdt å merke seg og oppsøke der man har mulighet til dette.

‍

‍

‍

‍