Veien til Sunndalsøra startet i 2011 for Yngvild Grotmol. Hennes kjennskap til produksjonen var på det tidspunktet begrenset, og det var en formell henvendelse som initierte prosessen.

Auditionen som endret alt

– I 2011 ble jeg kontaktet av Ole Magne Ansnes, daværende kultursjef, som ønsket å invitere meg på audition til rollen. Jeg hadde aldri hørt om stykket, og skjønte egentlig helt ikke hva det var ut fra den begrensede informasjonen og bildene jeg fikk på mail. Var det ute-spel? Var det allsang på grensen?

Møtet med det kunstneriske teamet fant sted midt på vinteren, og rammene for prøvespillet krevde umiddelbar emosjonell dybde i møte med juryen. Yngvild forteller videre:

– Jeg var på audition en grå vinterdag i Sunndal, med komponist Lars R. Halle og regissør Pål Øverland i juryen. Jeg måtte spille «dødsscenen», altså scenen der hun mister sønnen sin, som var helt annerledes den gang, og så tror jeg at jeg sang den siste sangen i hele stykket, når hun er gammel.

Til tross for skuespillerens alder på dette tidspunktet, overbeviste hun det kunstneriske rådet om at hun hadde den nødvendige modenheten til å bære rollen.

– Jeg fikk jo som kjent rollen, men fikk senere vite av regissør Pål Øverland at han var litt skeptisk før audition siden jeg var så ung, 31 år. Men det gikk jo også som kjent bra.

Når man ser på forestillingen i dag, og den sterke scenen med Lady Barbara ved livets konklusjon. Er det ikke tvil om at Yngvild var et riktig og godt valg. Hun klarer å få publikum til å føle både oppturene, og den endelige konklusjonen med den gamle Barbara med overbevisning.

Kontinuitet og internasjonale avbrudd

Siden debuten har Yngvild Grotmol opprettholdt en tilnærmet uavbrutt kontinuitet i rollen som Lady Arbuthnott. Unntakene skyldes ytre omstendigheter og internasjonale filmoppdrag.

– Siden den gang har jeg vært med hvert år med unntak av 2020, da det var covid og vi i stedet lagde en film og hadde live-streamet konsert, og i 2021 – da hadde de ute-versjon i august, men jeg var i Irland og filmet Vikings: Valhalla sesong 2.

Allerede fra første produksjonsperiode erfarte hun at oppsetningen hadde en særegen karakter som skilte seg fra andre teaterarbeider.

– Allerede den første gangen jeg var med på Lady Arbuthnott, kjente jeg at jeg var med på noe helt spesielt. Noe sjeldent, noe jeg aldri hadde opplevd før. Jeg ble fullstendig bergtatt og elsket alt ved det! Og det fantastiske er at sånn er det fortsatt. Hvert eneste år kommer magien tilbake og gir meg frysninger, og jeg kjenner en sjelden form for lykke og mening med livet. Det er noe nesten uforklarlig sterkt ved alt – historien, stykket, ordene, musikken, naturen, fjellene rundt oss, og ikke minst båndet, fellesskapet, samholdet og kjærligheten mellom alle som er med.

De to siste årene har også datteren min på elleve år vært med. Det gjør opplevelsen enda mer spesiell, fordi hun nå får ta del i denne magien sammen med meg. Og hun er allerede like trollbundet som jeg selv ble den første gangen – av alt det helt særegne ved Lady Arbuthnott.

Dette samspillet mellom det sceniske rommet og den omliggende geografien gir forestillingen en dimensjon som strekker seg utover ordinær teaterdrift.

– Det er som om alt rundt Lady Arbuthnott har en egen kraft. Når vi går inn i Hovshall og vekker historien til live igjen, er det som om noe større våkner. Noe nesten trolsk. Noe vakkert. Noe viktig og sterkt. Det er ikke bare en forestilling vi setter opp – det er så mye mer.

Menneskesinnets ytterpunkter på scenen

Rollen som Barbara Arbuthnott krever at skuespilleren behersker et bredt spekter av emosjonelle tilstander og et omfattende tidsspenn i karakterens liv. Yngvild fremhever kompleksiteten i rollen som dens fremste kvalitet.

– Hele stykket er fullt av scener jeg elsker å spille, både når hun er yngre og når hun er gammel. Dødsscenen er heftig og sterk å være med på, selv om den er trist og fæl. Men for en skuespiller som elsker drama og sorg, er det fantastisk. Lanark-scenen, altså den scenen der hun åpner med å si «Jeg er dronning her» og danser med de unge kvinnene, mens hun mimrer tilbake på det gode livet hun hadde, er herlig å spille. Det er gøy å spille gal, stygg og vulgær og ta helt av. Og så synes jeg det er veldig fint å spille henne som veldig gammel helt på slutten. Det er noe helt annet enn alt som har vært tidligere i stykket.

Denne karakterutviklingen innebærer en dykksekvens i menneskelig psykologi som sjelden tilbys i en og samme teaterrolle. Det har blitt påpekt fra faglig hold at rollen bærer likhetstrekk med de store klassiske kvinneskikkelsene i dramaturgien, som en kvinnerolle man ville «drept for».

– Dette er en drømmerolle! Jeg får spille alt som finnes i et menneske. Iver, glede, forelskelse, nysgjerrighet, kjærlighet, forelskelse, erotikk, glede, men også sinne, sorg, tristhet, ensomhet, bitterhet. Og hun kan være slem, utspekulert og fæl. I tillegg får jeg spille henne fra hun er ca. 40 til 80 år.

En tidlig kunstnerisk overbevisning

For Yngvild Grotmol har skuespilleryrket vært et bevisst og selvstendig valg helt siden barndommen.

– Jeg er skuespiller av legning. Siden jeg var barn har jeg visst at jeg skulle bli skuespiller. Mange i familien drev med musikk, men ingen er skuespillere, og ingen i klassen min på ungdomsskolen skulle gå dramalinjen eller ville bli skuespillere, men jeg visste at det var det jeg måtte. Jeg har fortsatt kladdeboka fra skolen, der vi som tolvåringer fikk i oppgave å skrive om oss selv tjue år frem i tid. Jeg skrev at jeg var en verdensberømt skuespiller som jobbet med film i utlandet. Ambisjonsnivået var det i hvert fall ingenting å si på.

Utdannelsesløpet tok imidlertid en uventet vending som førte til en styrking av hennes musikalske kompetanse, noe som senere har vist seg fruktbart i musikalske dramaproduksjoner.

– Jeg søkte på dramalinjen på Hartvig Nissen VGS i Oslo. Men etter 9. klasse dro jeg til Karibien, Den Dominikanske Republikk, som utvekslingsstudent i stedet, og da mistet jeg plassen min. Jeg fikk tilbud om plass på musikklinjen på Foss videregående skole, og der hadde jeg tre vidunderlige år, på en fantastisk skole, med sang som hovedinstrument. Jeg hadde spilt både fiolin og piano som barn, men likte best å synge.

I valget mellom tradisjonelt taleteater og musikalske produksjoner forholder Grotmol seg pragmatisk til kvaliteten på materialet fremfor sjangerdefinisjoner.

– Hva jeg liker best av musikal og ordinært teater er vanskelig å svare på. Hvis et stykke har et bra manus, en god regissør og gode kolleger, spiller ikke sjangeren så stor rolle. Jeg liker begge deler veldig godt.

Det kollektive maskineriet bak teppet

Etter avslutningen av en produksjonsperiode oppstår det regelmessig et tomrom. Årets sesong var i tillegg preget av usikkerhet rundt forestillingens fremtidige form.

– Ukene på Sunndalsøra er noe helt unikt. Og stemningen i år var ekstra spesiell, ekstra full av kjærlighet og kanskje litt sorg, siden ingen helt vet hva som skjer videre. Mange har vært redde for at dette var det siste året med Ladyen, i hvert fall denne versjonen av Ladyen. Da jeg kom hjem var jeg tom, trist og litt lost.

For Yngvild er det av avgjørende betydning å presisere at denne produksjonen, i tråd med ledelsens og styrets offisielle linje, ikke skal defineres som et tradisjonelt «spel». Siden dette er et musikkdrama båret frem av profesjonelle og frivillige krefter i samspill.

– Jeg har vært med på mange prosjekter, men dette er noe av det viktigste og flotteste jeg har fått være en del av. Alt ved Lady Arbuthnott griper meg: stedet, naturen, fjellene, fossene og selve stykket, som er så særegent og ikke ligner noe annet jeg har vært med på. Og så er det musikken, som jeg synes er utrolig vakker og sterk, med et uttrykk som skiller seg fra både andre musikaler og andre sjangre.

Det frivillige apparatet i Sunndal løftes frem som selve fundamentet for at produksjonen i det hele tatt kan realiseres år etter år.

– Men det viktigste er menneskene som er med. Forestillingen lever fordi alle er med og bærer den. De på scenen, de bak scenen, musikerne, lydfolkene, teknikerne, kostymegjengen, styret, alle som organiserer, lager mat, passer barn, bygger scenen, støtter oss ned trappen, i alt det synlige og usynlige arbeidet som gjør at dette kan skje, år etter år. De fra Sunndal og omegn som er med og jobber frivillig fortjener en ekstra stor takk. Det kan ikke sies for ofte: Det hadde ikke vært noen Lady Arbuthnott uten dem. Og det er så mye varme, tålmodighet og omsorg fra alle sammen. Det er unikt og rørende. Uansett hva som skjer i fremtiden, kommer Lady Arbuthnott til å være en lysende skatt inni meg, noe jeg vil tenke på med ømhet, takknemlighet og kjærlighet, til den dagen jeg dør.

‍

Fremtidige prosjekter og historisk ettermæle

Når det gjelder den umiddelbare fremtiden, forblir planene konsentrert om skuespillerens kjernevirksomhet, selv om konkrete avtaler på Nordmøre foreløpig ikke er formalisert.

– Jeg fortsetter med musikk og skuespill, mine største lidenskaper i livet. Når jeg kommer til Nordmøre neste gang, vet jeg ikke. Det har vært snakk om å ha noen konserter der, men ingenting er bestemt ennå.

I en avsluttede refleksjon omkring den historiske Lady Barbara Arbuthnott og hvordan hun ville stilt seg til det monumentale teaterstykket som i dag bærer hennes navn, påpeker Yngvild det komplekse forholdet mellom virkelighet og dramatisk fiksjon.

– Det er morsomt å tenke på hvordan hun ville ha reagert dersom hun hadde sett forestillingen, eller visst at historien hennes en dag skulle fortelles for fulle saler, år etter år, hver juni. Det er mye vi ikke vet helt sikkert om hvordan livet hennes faktisk utspilte seg, og stykket rommer naturligvis også dramatisering og kunstneriske tolkninger. Derfor kan vi heller ikke vite hvordan hun ville ha reagert på alt som skjer i forestillingen. Men forestillingen er jo først og fremst en hyllest til henne. Jeg liker i hvert fall å tro at hun ville ha satt pris på det.

‍