Reisen til Antarktis

Ane K. Engvik om Antarktis, Dronning Mauds Land og geologiensbetydning

Et sted de færreste har sett

Det er sjelden et publikum i Kristiansund får en direkte inngang til kontinentet som ligger lengst fra oss – Antarktis. Når Ane K.Engvik, geolog ved Norges geologiske undersøkelse og en erfaren polarforsker tar ordet, er det ikke et eksotisk reisemål hun beskriver. Det er et landskap som ennå holder på hemmelighetene sine, der tid, is og internasjonal politikk møtes.

Hun åpner nøkternt, med presist:

– «Antarktis er jordas minst utforskede kontinent, og det er det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet i verden», sier Engvik.

Mens Norge går inn i mørketida rundt jul, ligger det sørlige kontinentet i midnattssol i den sørlige halvkules sommersesong.

Hvorfor heter det Dronning Mauds land?

Engvik forklarer hvorfor Norge fortsatt er en aktiv polarnasjon i sør. Den historiske begrunnelsen kommer fra hvalfangst, politikk og internasjonale avtaler.

Når hun omtaler den norske annekteringen som kom i 1939, setter hun den isammenheng med tidens verdensbilde:

– «På 1800-tallet var det vanlig at europeiske land annekterte landområder. Norge var lite interessert i utgangspunktet, men skjønte til sluttat hvis man skulle opprettholde de økonomiske interessene i Sørishavet, måtte man annektere», forklarer hun.

Slik gjorde Norge krav på sitt eget område i Antarktis. Dronning Mauds land er en sektor på størrelse med sju ganger fastlands-Norge. Men Engvik er tydelig på at dette områdebegrepet i dag er juridisk avklart av Antarktistraktaten:

– «Traktaten sier at ingen land eier Antarktis, men man er enige om at man kan være uenig», sier hun.

I denne internasjonale konstruksjonen ligger også Norges forpliktelser, som er naturforvaltning, forskning og fredelig samarbeid.

Troll midt i fjellkjeden

Foredragets mest håndfaste del kommer når Engvik beskriver den norske forskningsstasjonen Troll, der hun selv har bodd og arbeidet gjennom tre ekspedisjoner.

Plasseringen er krevende, men strategisk:

– «Norge har valgt å bygge stasjonen inn ved fjellkjeden, ikke ute ved kysten. Det gir lengre transport, men en unik beliggenhet mellom isplatåetned mot havet og høydeplatået inn mot polpunktet.»

Hun understreker hvor isolert området er. Stasjonen ligger 1275 meter over havet, 200 kilometer fra iskanten, men også fremdeles svært langt fra Sydpolen.

Logistikkoperasjonene som må til for å holde stasjonen i drift er som mye ellers på det sørligste kontinentet i verden ekstreme: Flyruta fra CapeTown er på 4400km. Flyturen tar 6-9 timer, mye avhengig av været. Flyet skal lande på en rullebane av blåis som må skrapes grundig daglig av Avinors bakkepersonell som gjør jobben for å holde flystripa i drift. Mye av tungt materiell og utstyr må i midlertidig gåsjøveien via skip. Deretter starter den tunge skitransporten fra iskanten frem til Troll.

‍

Feltlivet

På ekspedisjon er risiko først og fremst et spørsmål om logistikkog avstand. Engvik er konkret når hun beskriver den største faren:

– «Det farligste er bresprekker. Små uhell kan bli alvorlige nårman er så langt fra hjelp. Det er svært langt til nærmeste sykehus, selv omTrollstasjonen er oppsatt med lege og ofte en sykepleier for å ta seg av demedisinske behovet.»

Lagets forberedelser er omfattende: Det er trening på Steindalsbreen i nærheten, kameratredning (frisk, men må reddes),pasientredning (skadet, må reddes), og deretter realistiske øvelser i enfaktisk sprekk ved stasjonen.

Hun viser også hvordan satellittbilder brukes til å legge tryggeruter, og hvordan teamet likevel må teste snøbroer manuelt.

Fjell som vitner om millioner av år

Engvik forklarer faglig presist hva geologene faktisk gjør:

– «Vi jobber for å kartlegge fjellene i Dronning Mauds land. Vi observerer bergarter, noterer, og tar prøver som kan analyseres hjemme.»

Kartleggingen fra ekspedisjonen i 2018 endte i et detaljertgeologisk kart, der fargekodene viser alt fra gneiser til granittiskebergarter.

Fjellene som befinner seg i Antarktis nær Trollstasjonen er 1100 millioner år gammel, og smelteprosesser fant sted 500 millioner år tilbake i tid, i forbindelse med superkontinentet Gondwana. Bergartene i området er faktisk ikke så forskjellige fra i Norge. De består av gneis oggranitt med en aldersbeskrivelse på rundt 3067 millioner år. Enkelte bergarter som zirkoner er dokumentert opptil 3445 millioner år gamle. Antarktis er imidlertidig et stort kontinent som består av et bredt geologisk spekter med en mangfoldig geologisk historie (Kilde: https://npolar.no/tema/geologi-antarktis/)

Et av de tydeligste bildene hun beskriver, er fjellet Stavbreen:

– «Fjellet ser kanskje 20 meter høyt ut, men stikker egentlig 1200meter opp. Under isen er det 1800 meter ned til berggrunnen.»

d mye forskjellig geologi med bergarter på «bare» omtrent 170 millioner år. (kilde: https://npolar.no/tema/geologi-antarktis/)

Et av de tydeligste bildene hun beskriver, er fjellet Stavbreen:

– «Fjellet ser kanskje 20 meter høyt ut, men stikker egentlig 1200 meter opp. Under isen er det 1800 meter ned til berggrunnen.»

Isens historie – 40 millioner år av nedising

Engvik fører publikum gjennom utviklingen av Antarktis somiskontinent. Hun skisserer hvordan kontinentene flyttet seg, og hvordan densirkumpolare havstrømmen oppsto.

– «Da den havstrømmen ble dannet, begynte Antarktis å ise ned for førti millioner år siden. For tretti millioner år siden var det helt dekket avis.»

Iskappen er verdens største, flere steder fem tusen meter tykk, med is som enkelte steder er over en million år.

Dyrelivet i Antarktis

Selv om foredraget handler om geologi, gjør Engvik også plass til biologenes arbeid og til dyrelivet som lever fast på kontinentet.

– «De eneste dyrene som lever fast et stykke inne på kontinentet,er bittesmå insekter», sier hun.

Fuglene, særlig antarktispetrell og snøpetrell,hekker i fjellene. For dem er avstanden til havet og tilgangen til mat ekstrem:

– «De flyr 200 kilometer for å nå havet, og så 200 kilometer tilfør de finner mat.»

Kyllingene ligger alene i dagevis, utsatt for rovfuglen skua, en av de få rovfuglene i området.

Internasjonale strukturer – SCAR og Antarktistraktaten

De politiske rammene som gjør forskning mulig, er SCAR og Antarktistraktaten:

– «SCAR ble dannet i 1958 for å koordinere forskning. Antarktistraktaten fra 1959 regulerer all aktivitet i Antarktis.»

I traktaten slås det fast at kontinentet skal brukes til fred,forskning og miljøvern, med forbud mot mineralutvinning og militærvirksomhet.

Dette rammeverket, understreker hun, gjør Antarktis til en viktig geopolitisk arena for Norge.

Fjellene i Dronning Mauds land

Når Engvik beveger seg inn i fjellbeskrivelsene, hører vi en geolog som begeistres over form og struktur. Hun presenterer Fimbulfjella,Jutulstraumen , og ikke minst Nunaker som Jøtulhogget, somer fjelltopper som stikker opp over isen.

Navnene i området er forankret i norsk mytologi, kultur ogfolketro – Gygra, Risen, Ulvetanna, Hjelmpanna, Jøkulkyrkjaog Hoggestaben.

Om sistnevnte sier hun:

– «Hoggestaben er en gedigen kloss med form som en hoggstabbe. Fraén side stikker den 900–1000 meter rett opp fra isen.»

Hun beskriver også naturfenomenet tafoni, vindforvitringsom danner hulrom i fjellene – noen så store at man kan stå i dem.

‍

Nikolai Hanson – Kristiansunderen som aldri kom hjem

Historien om Antarktis har også en lokal forankring i Kristiansund. Under den britisk-norsk-ledede ekspedisjonen Southern Cross i1898–1900, den første dokumenterte overvintringen på kontinentet, deltok zoologen Nikolai Hanson fra Kristiansund som en av fagpersonene.

Han var ansvarlig for innsamling og dokumentasjon av dyreliv i de islagte kystområdene. Arbeidet hans regnes som det første zoologiske feltarbeidet gjennomført på land i Antarktis. Under ekspedisjonen ble Hanson alvorlig syk. Til tross for begrensede medisinske muligheter fortsatte han å registrere funn så lenge helsen tillot det. Han døde vinteren 1899 og ble gravlagt ved Kapp Adare. Hanson er den eneste deltaker fra Southern Cross-ekspedisjonen som ikke kom hjem igjen. En bauta ved Kunstforeningen i Kristiansund markerer i dag livet og insatsen hans, og er et sjeldent fysisk minne på norsk jord over en av Antarktis’ tidligste forskningspionerer.

Hvordan kommer man seg til Antarktis?

Etter et vell av geologiske og naturfaglige detaljer åpner Engvik for et mer praktisk spørsmål: Kan vanlige mennesker reise dit?

– «Ja, men billettene er dyre», sier hun.

De fleste turister kommer via cruiseskip til den antarktiske halvøya. Andre går til Sydpolen, som Karen Killestø gjorde i 2024.

Men så legger hun til en mer jordnær mulighet:

– «Det er mulig å jobbe i Antarktis. Det er ikke bare forskere man trenger. Kokk, mekaniker, elektriker og rørlegger er yrker som er etterspurt. Det er også journalister som dokumenterer det de andre gjør, legger hun til.»

Et kontinent som krever kunnskap og samarbeid

Engvik avslutter foredraget med en oppsummering:

– «Antarktis er det kaldeste, mest øde og vindfulle kontinentet på jorda. Det har en sårbar natur, og det er helt nødvendig med internasjonaltsamarbeid for å verne miljøet der.»

Forskningsprogram som de norske ekspedisjonene (bl.a. ved Troll) bidrartil kartlegging, overvåkning og dokumentasjon av natur og klima, noe som girgrunnlag for å vurdere påvirkning, konsekvenser av klimaendringer og behov forvern.

Det er et kontinent som ikke tåler forurensning og klimaforandringer,men som krever at man, som henne, ser is og stein med samme blikk: et sted der manferdes på naturens og klimaets premisser.

‍