Det hadde møtt opp mye folk for å overvære konserten med Riley Mulherkar. Like før start klarte publikum det kunststykket å være tilnærmet helt stille. De som var der bare satt og hvisket til hverandre mens de ventet. Dette skapte en god avventende stemning av forventning.
Riley Mulherkar. Foto: Anette Thomsen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementKonserten åpnet med at trompetisten spilte alene. Han spilte på instrumentet sitt samtidig som han trampet hardt i gulvet, noe som ga en intens og rytmisk åpning. Den amerikanske trompetisten Riley Mulherkar regnes som en av de mest markante unge stemmene i moderne jazz. Oppvokst i Seattles sterke jazzmiljø studerte han ved Juilliard School i New York, hvor han utviklet seg under påvirkning av blant andre Wynton Marsalis. Han er medgrunnlegger av messingkvartetten The Westerlies og fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med soloalbumet Riley i 2024, en kritikerrost utgivelse som kombinerer jazztradisjon med det mer moderne klanglandskap.
I neste låt kom resten av bandet inn, og Riley fulgte etter med en fengende melodi. Noe av det mest fascinerende var lydene han skapte ved å blåse svært svakt inn i trompeten. Sammen med trommeslageren bygde han opp en nesten trolsk stemning, mens bass og piano la seg lavmælt under. Musikken beveget seg fra det rolige og stemningsfulle til et høyere tempo, der jazzen fikk utfolde seg fritt. Det var mye lyd, men aldri kaotisk, snarere et kontrollert kaos.
En av melodiene startet med at trompeten lekte seg med improvisasjon over bandets jazzkomp. Senere fikk bandet spille alene en stund. Pianoet fikk boltre seg vilt over beaten fra trommer og kontrabass. Trommeslageren brukte hele trommesettet kreativt, ikke bare som komp, og det samme gjaldt bassisten som var Barry Stephenson. Barry er en ettertraktet bassist med bakgrunn fra blant annet Jon Batistes Stay Human. Han behersker både kontrabass og el-bass og har spilt på noen av verdens største jazzfestivaler. Hans varme tone, sterke groove og melodiske spill gjør ham til en av de mest respekterte bassistene på den amerikanske jazzscenen.
«King Porter Stomp» startet rolig og nedpå før den gradvis ble bygget opp i styrke da resten av bandet kom inn. Tempoet økte ikke nevneverdig, men intensiteten gjorde det. Musikken ble mektigere og kraftigere uten å miste kontrollen.
En annen låt startet med piano alene. Det var Chris Pattishall som styrte tangentene, han er en pianist og komponist kjent for å forene jazzhistorien med et moderne uttrykk. Han har samarbeidet med blant andre Wynton Marsalis og har høstet stor anerkjennelse for albumet Zodiac, en nytolkning av Mary Lou Williams' legendariske Zodiac Suite. Pattishall har også skrevet og medvirket på musikk til flere prisbelønte filmer.
Pianisten brukte også samplet støy sammen med spillet sitt, noe som fungerte overraskende godt. Det ga meg assosiasjoner til utsikten over havet på en litt vindfull dag. Musikken skapte ro og fungerte som en vakker intro til låten som fulgte. Da trompeten kom inn, var det som om den fikk stemmen i musikken, mens pianoet tok over når trompeten tiet. Låten var harmonisk og lavmælt. Etter hvert fikk også bassisten en sentral rolle. Riley trådte til side og lot bassen skinne alene. Da han kom tilbake, lot han fortsatt bassen dominere før alle fire plutselig eksploderte i noen sekunder, før de elegant vendte tilbake til balladen.
Før neste nummer fortalte Riley at dette var en gammel standard og en personlig favoritt. Han benyttet også anledningen til å takke pianisten for den enorme hjelpen under innspillingen av kommende album. Vi får en kraftfull jazzballade. Hver gang jeg trodde den skulle forbli rolig, tok bandet plutselig av med stor intensitet, før de igjen dempet seg helt ned og bygde opp spenningen på nytt.
En lang trommesolo tok over, akkompagnert av et svakt piano i bakgrunnen. Trommeslageren lekte katt og mus med publikum, bygde opp og trakk ned intensiteten gang på gang. Flere ganger trodde jeg stykket var over, men plutselig kom hele bandet inn med voldsom kraft. Likevel fant de raskt tilbake til melodien. Trompetisten lagde lyder som nesten føltes ertende, som om han lekte med forventningene våre.
Jeg blir nesten svett av hvor gode musikere dette er. Hver enkelt har kvaliteter som virker utenomjordiske, og sammen blir de rene jazzguder. Musikken de spiller oppleves rett og slett utrolig sexy. Trommeslager Jason Burger var med å skapte denne opplevelsen. Han er kjent for sin musikalske følsomhet og sitt fargerike klangunivers. Med erfaring fra samarbeid med artister som Bill Frisell, Andrew Bird, Feist og Big Thief beveger han seg uanstrengt mellom jazz, folk og improvisasjonsmusikk. På scenen er han en trommeslager som alltid setter musikken foran seg selv, og som gjennom dynamikk og tekstur gir ensemblet ekstra dybde.
Neste låt var fra et kommende album. Riley fortalte at stykket består av tre kapitler, men at det foreløpig ikke har fått noen tittel. Han forklarte også at de aldri helt vet hvor musikken ender, fordi improvisasjonen får styre retningen underveis.
Stykket startet harmonisk før det gled over i et mer lystig uttrykk, med et trillende piano over bass og trommer. Musikken vokste og sank i intensitet flere ganger. Trompeten kom inn på de mest intense partiene og var med på å bygge musikken rolig ned igjen. Det svingte hele tiden, og bassen fikk også en lengre solopassasje. Det føltes som om hele stykket var én lang jam. Jeg klarte aldri helt å høre hvor ett kapittel sluttet og det neste begynte, men det gjorde ingenting. Dette var rett og slett fantastisk å høre. Musikken stilnet nesten helt før rytmen plutselig tok seg opp igjen.
Siste låt startet med luftige pustelyder fra trompeten før pianoet kom inn med en vakker melodi. Kontrabassen ble spilt med bue, og trommeslageren brukte myke visper og køller med filtball på tuppen, noe som skapte mange spennende klanger. Gjennom hele konserten byttet han stadig mellom ulike trommestikker og køller for å skape nye lydbilder. Selv om bandet til tider spilte med stor kraft, opplevdes denne avslutningen som rolig og meditativ. Trompeten virket nesten beroligende, og den gjentakende melodien i bakgrunnen ga musikken en meditativ følelse.
Ekstranummeret ble spilt kun med trompet og piano. Det var en gammel slager. Jeg hadde navnet helt på tunga, men klarte ikke å komme på det der og da. Kanskje dukker det opp senere.
Denne konserten senket pulsen og ga meg en behagelig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å se Riley dersom han kommer tilbake eller spiller i nærheten av der du befinner deg. Det er ingen tvil om at mannen er en fantastisk trompetist, men det som virkelig gjorde inntrykk, var samspillet mellom fire musikere som lyttet til hverandre og skapte noe unikt der og da.
Konserten åpnet med at trompetisten spilte alene. Han spilte på instrumentet sitt samtidig som han trampet hardt i gulvet, noe som ga en intens og rytmisk åpning. Den amerikanske trompetisten Riley Mulherkar regnes som en av de mest markante unge stemmene i moderne jazz. Oppvokst i Seattles sterke jazzmiljø studerte han ved Juilliard School i New York, hvor han utviklet seg under påvirkning av blant andre Wynton Marsalis. Han er medgrunnlegger av messingkvartetten The Westerlies og fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med soloalbumet Riley i 2024, en kritikerrost utgivelse som kombinerer jazztradisjon med det mer moderne klanglandskap.
I neste låt kom resten av bandet inn, og Riley fulgte etter med en fengende melodi. Noe av det mest fascinerende var lydene han skapte ved å blåse svært svakt inn i trompeten. Sammen med trommeslageren bygde han opp en nesten trolsk stemning, mens bass og piano la seg lavmælt under. Musikken beveget seg fra det rolige og stemningsfulle til et høyere tempo, der jazzen fikk utfolde seg fritt. Det var mye lyd, men aldri kaotisk, snarere et kontrollert kaos.
En av melodiene startet med at trompeten lekte seg med improvisasjon over bandets jazzkomp. Senere fikk bandet spille alene en stund. Pianoet fikk boltre seg vilt over beaten fra trommer og kontrabass. Trommeslageren brukte hele trommesettet kreativt, ikke bare som komp, og det samme gjaldt bassisten som var Barry Stephenson. Barry er en ettertraktet bassist med bakgrunn fra blant annet Jon Batistes Stay Human. Han behersker både kontrabass og el-bass og har spilt på noen av verdens største jazzfestivaler. Hans varme tone, sterke groove og melodiske spill gjør ham til en av de mest respekterte bassistene på den amerikanske jazzscenen.
«King Porter Stomp» startet rolig og nedpå før den gradvis ble bygget opp i styrke da resten av bandet kom inn. Tempoet økte ikke nevneverdig, men intensiteten gjorde det. Musikken ble mektigere og kraftigere uten å miste kontrollen.
En annen låt startet med piano alene. Det var Chris Pattishall som styrte tangentene, han er en pianist og komponist kjent for å forene jazzhistorien med et moderne uttrykk. Han har samarbeidet med blant andre Wynton Marsalis og har høstet stor anerkjennelse for albumet Zodiac, en nytolkning av Mary Lou Williams' legendariske Zodiac Suite. Pattishall har også skrevet og medvirket på musikk til flere prisbelønte filmer.
Pianisten brukte også samplet støy sammen med spillet sitt, noe som fungerte overraskende godt. Det ga meg assosiasjoner til utsikten over havet på en litt vindfull dag. Musikken skapte ro og fungerte som en vakker intro til låten som fulgte. Da trompeten kom inn, var det som om den fikk stemmen i musikken, mens pianoet tok over når trompeten tiet. Låten var harmonisk og lavmælt. Etter hvert fikk også bassisten en sentral rolle. Riley trådte til side og lot bassen skinne alene. Da han kom tilbake, lot han fortsatt bassen dominere før alle fire plutselig eksploderte i noen sekunder, før de elegant vendte tilbake til balladen.
Før neste nummer fortalte Riley at dette var en gammel standard og en personlig favoritt. Han benyttet også anledningen til å takke pianisten for den enorme hjelpen under innspillingen av kommende album. Vi får en kraftfull jazzballade. Hver gang jeg trodde den skulle forbli rolig, tok bandet plutselig av med stor intensitet, før de igjen dempet seg helt ned og bygde opp spenningen på nytt.
En lang trommesolo tok over, akkompagnert av et svakt piano i bakgrunnen. Trommeslageren lekte katt og mus med publikum, bygde opp og trakk ned intensiteten gang på gang. Flere ganger trodde jeg stykket var over, men plutselig kom hele bandet inn med voldsom kraft. Likevel fant de raskt tilbake til melodien. Trompetisten lagde lyder som nesten føltes ertende, som om han lekte med forventningene våre.
Jeg blir nesten svett av hvor gode musikere dette er. Hver enkelt har kvaliteter som virker utenomjordiske, og sammen blir de rene jazzguder. Musikken de spiller oppleves rett og slett utrolig sexy. Trommeslager Jason Burger var med å skapte denne opplevelsen. Han er kjent for sin musikalske følsomhet og sitt fargerike klangunivers. Med erfaring fra samarbeid med artister som Bill Frisell, Andrew Bird, Feist og Big Thief beveger han seg uanstrengt mellom jazz, folk og improvisasjonsmusikk. På scenen er han en trommeslager som alltid setter musikken foran seg selv, og som gjennom dynamikk og tekstur gir ensemblet ekstra dybde.
Neste låt var fra et kommende album. Riley fortalte at stykket består av tre kapitler, men at det foreløpig ikke har fått noen tittel. Han forklarte også at de aldri helt vet hvor musikken ender, fordi improvisasjonen får styre retningen underveis.
Stykket startet harmonisk før det gled over i et mer lystig uttrykk, med et trillende piano over bass og trommer. Musikken vokste og sank i intensitet flere ganger. Trompeten kom inn på de mest intense partiene og var med på å bygge musikken rolig ned igjen. Det svingte hele tiden, og bassen fikk også en lengre solopassasje. Det føltes som om hele stykket var én lang jam. Jeg klarte aldri helt å høre hvor ett kapittel sluttet og det neste begynte, men det gjorde ingenting. Dette var rett og slett fantastisk å høre. Musikken stilnet nesten helt før rytmen plutselig tok seg opp igjen.
Siste låt startet med luftige pustelyder fra trompeten før pianoet kom inn med en vakker melodi. Kontrabassen ble spilt med bue, og trommeslageren brukte myke visper og køller med filtball på tuppen, noe som skapte mange spennende klanger. Gjennom hele konserten byttet han stadig mellom ulike trommestikker og køller for å skape nye lydbilder. Selv om bandet til tider spilte med stor kraft, opplevdes denne avslutningen som rolig og meditativ. Trompeten virket nesten beroligende, og den gjentakende melodien i bakgrunnen ga musikken en meditativ følelse.
Ekstranummeret ble spilt kun med trompet og piano. Det var en gammel slager. Jeg hadde navnet helt på tunga, men klarte ikke å komme på det der og da. Kanskje dukker det opp senere.
Denne konserten senket pulsen og ga meg en behagelig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å se Riley dersom han kommer tilbake eller spiller i nærheten av der du befinner deg. Det er ingen tvil om at mannen er en fantastisk trompetist, men det som virkelig gjorde inntrykk, var samspillet mellom fire musikere som lyttet til hverandre og skapte noe unikt der og da.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
