Under denne overskriften gikk Jonas Bals på scenen under Bjørnsonfestivalen med sitt foredrag. Foredraget tok for seg fascismens historie og hvordan man kan jobbe for et demokratisk og mangfoldig samfunn. Det er de viktigste lærdommene fra fascismens historie som er utgangspunktet for foredraget. Et foredrag som handlet like mye om nåtiden som om fortiden, sett fra Bals sitt ståsted.
Jonas Bals. Foto: Roger Hagen / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBals har i en årrekke engasjert seg i debatten rundt høyreekstremisme, populisme og fascisme. Han har skrevet bøker og holdt en rekke foredrag rundt temaet. Der benytter han anledningen til å advare mot ytre høyres fremmarsj og diskutere strategier for bruk i et antifascistisk arbeid.
Bals advarer tilhørerne om at fascismen ikke forsvant da krigen tok slutt. Den skiftet bare språk, klær og navn. Og at det derfor er viktig at vi kjenner mønstrene igjen, før den igjen blir en del av normalen. Fascismen begynner sjelden med piggtråd, den fanger oss på helt andre måter. Den begynner med ord og med en forestilling om at noen mennesker egentlig ikke hører til. Den gir oss fortellinger om at nasjonen er truet, at samfunnet må «renses», at det finnes en indre fiende som står i veien for et bedre og sterkere land. Først kan det høres ut som politisk retorikk. En retorikk som blir gjentatt, normalisert og til slutt kan ordene åpne døren for handlinger som tidligere virket utenkelige.
Fascismen vokste frem i Europa på begynnelsen av 1900-tallet, i en tid preget av krig, sosial uro og sterke politiske motsetninger. Den var blant annet en motreaksjon til arven etter den franske revolusjonen. Der tanken om frihet, likhet og brorskap sto sterkt. Liberalismen og sosialismen ble oppfattet som trusler mot et hierarkisk og nasjonalt fellesskap.
I denne nye politiske tenkningen ble nasjonen fremstilt som en organisme. Så hvis den var syk, måtte den helbredes. Måten det skulle gjøres på var ved konflikt, disiplin og i siste instans krig som nødvendige midler. Det var den svenske statsviteren Rudolf Kjellén som var blant dem som utviklet tanker om nasjonen som en levende kropp. Samtidig ble nasjonalisme koblet sammen med forestillinger om sosial organisering og kamp mot arbeiderbevegelsen.
I Italia fikk disse ideene en langt mer brutal politisk form. Benito Mussolini hadde bakgrunn fra den italienske sosialistbevegelsen, men brøt med den i spørsmålet om første verdenskrig. Etter krigen bidro han til å samle den italienske fascistbevegelsen og i 1922 ble han statsminister. De som kjenner historien vet at derfra gikk veien mot diktatur relativt raskt. I Italia kunne man se hvordan fascismen som en bevegelse som hadde lovet nasjonal gjenfødelse, orden og styrke kunne forvandle seg til et system som avskaffet demokratiet.
Jonas Bals mener det er fristende å fortelle historien om norsk fascisme som en historie om Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonen, men bildet er mer komplisert. Også i mellomkrigstiden fantes det sterke fascistiske og fascistisk orienterte miljøer i Norge. Fedrelandslaget samlet på det meste svært mange medlemmer, også personer som senere skulle få betydning i norsk politikk. Flere av disse hadde kontakt med, eller sympati for miljøet i Fedrelandslaget.
Bals hevder at deler av det politiske Norge var langt mindre kritiske til Mussolini og Hitler enn ettertidens bilde av historien kan gi inntrykk av. Aviser og samfunnsaktører kunne se på diktatorene som ledere som hadde skapt orden i en kaotisk tid og advarslene som kom fra kritikere ble ikke nødvendigvis tatt på alvor. Det er en ubehagelig del av historien, for fascismen kom ikke bare utenfra. Den ble også møtt med fascinasjon, toleranse eller likegyldighet innenfor etablerte samfunnsinstitusjoner som media.
Et av fascismens mest gjenkjennelige trekk er behovet for en fiende. «Vi» er imot «dem», og «dem» må defineres. Et eksempel på «dem» var jødene. Det er et kjent historisk faktum at jøder ble en sentral indre fiende i den europeiske fascismens og nazismens verdensbilde. Antisemittismen ble spredt gjennom propaganda, aviser og politiske bevegelser. Før deportasjoner og drap kom ord, forestillinger og krav om at «dem» skulle fjernes fra fellesskapet.
En viktig del av historien om Holocaust handler om at forfølgelsen ikke begynte med gasskamrene. Den begynte med at bestemte typer mennesker ble definert som mindre verdifulle, mindre ønsket og deretter mindre menneskelige. Når grensene for hva som kan sies flyttes, kan grensene for hva som kan gjøres også flyttes. Resultatet ble et organisert forsøk på å utrydde de som var uønsket.
Etter 1945 ble det vanskeligere å erklære seg åpent som fascist eller nazist. Folkemordet og krigens katastrofe hadde avslørt hvor ideologien kunne ende, men ideer forsvinner ikke nødvendigvis bare fordi navnet på dem blir belastet, forteller Bals.
Etterkrigstidens ytterste høyre utviklet nye begreper og nye strategier. Tenkere som Julius Evola ble viktige for strømninger som presenterte seg som «tradisjonalistiske» i stedet for fascistiske. Andre forsøkte også å bevare eller videreføre fascistiske ideer under nye politiske etiketter og fascistiske ideer kom derfor forkledd som noe annet.
Det er dette som gjør historisk hukommelse så viktig, advarer Jonas Bals tilhørerne.
Historisk hukommelse er ikke en permanent tilstand, den må vedlikeholdes.
Når generasjonene som opplevde fascismen direkte blir færre, forsvinner også noe av den umiddelbare erfaringen av hvor raskt et samfunn kan endre seg. Symboler og politiske uttrykk kan miste betydningen de en gang hadde. Ord som tidligere utløste alarm, kan etter hvert behandles som bare enda et innslag i den offentlige debatten.
Samtidig har politisk propaganda fått nye kanaler. Desinformasjon kan spres på sekunder. Utenlandske påvirkningskampanjer kan bruke sosiale medier, falske kontoer og lokale aktører til å forsterke konflikter som allerede finnes i samfunnet. Høyreekstreme miljøer kan hente inspirasjon på tvers av landegrenser.
Migranter og minoriteter kan beskrives som en trussel mot nasjonen. Politikere kan bruke språk som fremstiller mennesker som skadedyr, eller som en gift som «forurenser» det nasjonale fellesskapet. Historien gjentar seg ikke nøyaktig, men mønstrene kan være påfallende like.
Hvis fascismen kan tilpasse seg nye tider, må også vi som motstandere gjøre det, forteller Jonas Bals. Det handler ikke bare om å fordømme ekstreme bevegelser, men det handler også om hva vanlige mennesker gjør når demokratiske verdier utfordres. Bals hadde en liste på fem måter å motarbeide fascistiske tanker og handlinger.
1. Kjenn historien
Den første handlet om at historie ikke bare er kunnskap om fortiden, det er også et verktøy for å forstå nåtiden. Vi trenger ikke finne identiske kopier av 1920 og 1930-tallets fascisme, men det viktigste er å kjenne igjen mekanismene. Mekanismer som demonisering av minoriteter, konspirasjonstenkning, autoritær lengsel, angrep på demokratiske institusjoner og forestillingen om at vold er nødvendig for å «redde» samfunnet.
2. Finn hverandre
Antifascisme handler ikke bare om ideologi, den handler om fellesskap. Organisasjoner, frivillighet, fagbevegelse, trossamfunn, politiske partier og lokale initiativer kan skape nettverk som gjør mennesker mindre sårbare for frykt og isolasjon. Man trenger ikke være enige om alt for å stå sammen om noen grunnleggende prinsipper som menneskers likeverd, demokrati og et samfunn der loven gjelder for alle.
3. Ikke normaliser
Vit at ord faktisk betyr noe. Så hvis en politisk aktør fremmer rasistiske eller autoritære ideer, bør de ikke nødvendigvis omtales som bare «kontroversielle». Språket vi bruker, former hvordan vi forstår virkeligheten. Det betyr selvfølgelig ikke at all hard- eller kontroversiell politikk er fascistisk. Men det betyr at vi må være presise når ideer faktisk innebærer demonisering, avhumanisering eller angrep på demokratiske rettigheter. Sannheten trenger også et forsvar siden vi lever i en tid der desinformasjon kan reise raskere enn vi rekker å faktasjekke.
4. Ikke la frykten vinne
Fascistiske bevegelser lever av frykt. Derfor er motstand også et spørsmål om mot.
Historien gir mange eksempler på mennesker som har nektet å la trusler bestemme hvordan de lever. Bals bruker et eksempel fra Oslo. I 1983 valgte elever ved Sagene skole å delta i 17. mai-toget til tross for nazistiske bombetrusler. Når politiet ikke kunne garantere for deres sikkerhet, valgte barna fremdeles å gå. De ble beskyttet av krigsveteraner og andre borgere som stilte opp og dannet en beskyttende mur rundt barna.Budskapet de gav var enkelt: Vi lar oss ikke skremme bort fra det offentlige rommet. Et slikt mot trenger ikke alltid være heroisk. Det kan være så hverdagslig som å møte opp, si fra, støtte en nabo og organisere seg.
5. Vær sint – og ha det gøy
Det siste rådet er kanskje det mest overraskende. Et korrekt rettet sinne kan være en politisk kraft. Sinne over rasisme, økonomisk ulikhet, klimakrise, utnyttelse og diskriminering kan brukes konstruktivt, i alle fall om det gjøres om til handling.
Motstand trenger ikke være gravalvorlig. Musikk, mat, dans, humor og teater kan også være politiske uttrykk. Når mennesker feirer mangfold og fellesskap, skaper de et alternativ til fascismens mørke fortelling om hvem som hører til. Humoren kan også gjøre det vanskeligere for autoritære bevegelser å kontrollere det offentlige rommet. Det er ikke tilfeldig at mange antifascistiske bevegelser har brukt satire, karneval og teater i kampen mot fascismen. De ønsker å fremstå som sterk, truende og uunngåelig, så da kan det å le av den være en måte å nekte fascismen denne makten på.
Kanskje er det viktigste forebyggende arbeidet det som skjer lenge før noen kaller seg fascist. Unge mennesker, særlig gutter og unge menn, møter i dag et enormt digitalt landskap der antifeminisme, konspirasjonsteorier, hierarkiske menneskesyn og hatretorikk kan blandes sammen. Veien fra frustrasjon til radikalisering er ikke nødvendigvis rettlinjet, men miljøene som dyrker slike forestillinger bør tas på alvor, mener Bals.
Derfor handler antifascisme også om å tilby noe annet som et fellesskap uten fiender, en identitet som ikke krever at andre mennesker skal ydmykes, et samfunn der styrke ikke betyr dominans, og der tilhørighet ikke forutsetter at noen andre holdes utenfor.
Det er lett å tenke på fascismen som et historisk fenomen, noe som hører til i svart hvitt fotografier, støvete historiebøker og dokumentarer om mellomkrigstiden, men fascismens historie viser noe annet. Ideer kan overleve ved å skifte navn, frykt kan organiseres politisk, fiendebilder kan bygges stein for stein og normalisering kan skje nesten umerkelig. Derfor er spørsmålet ikke bare hvordan fascismen en gang kunne få makt, men også hvordan vi selv reagerer når mennesker rundt oss blir fratatt menneskeverd, når løgn presenteres som sannhet, når vold forklares som nødvendig, eller når autoritære ideer gradvis blir en del av det politiske landskapet.
Historien gir ingen garanti, men den gir oss erfaringer som gir oss muligheten til å velge annerledes. Motstanden kan begynne med kunnskap og fortsette med organisering, sannhet og mot. Motstanden kan gjerne inneholde både latter, musikk, mat og fellesskap som en kontrast til fascismens verdensbilde. Uten frykt kan medmennesker som står sammen beseire fascismen, avsluttet Bals.
Jeg har valgt å gjengi hovedbudskapet i Jonas Bals foredrag og bevisst valgt å ikke bruke tid på å faktasjekke en del av påstandene han kom med under sitt foredrag. Jeg har derfor valgt å utelate en del påstander om kjente norske politikere. Det er ingen hemmelighet at Bals politisk står langt til venstre, og at det derfor kan bli hevdet det ene og det andre om politikere til høyre for ham selv. Om dette fremmer samling, er mer usikkert. At man skal være våken mot totalitære krefter er viktig, og det krever samling og ikke å lage motsetninger som strengt tatt ikke er motsetninger men gjerne forskjellige politiske løsninger på veien mot felles mål. En splitt og hersk retorikk, gavner i all hovedsak det man i utgangspunktet skulle bekjempe.
Bals har i en årrekke engasjert seg i debatten rundt høyreekstremisme, populisme og fascisme. Han har skrevet bøker og holdt en rekke foredrag rundt temaet. Der benytter han anledningen til å advare mot ytre høyres fremmarsj og diskutere strategier for bruk i et antifascistisk arbeid.
Bals advarer tilhørerne om at fascismen ikke forsvant da krigen tok slutt. Den skiftet bare språk, klær og navn. Og at det derfor er viktig at vi kjenner mønstrene igjen, før den igjen blir en del av normalen. Fascismen begynner sjelden med piggtråd, den fanger oss på helt andre måter. Den begynner med ord og med en forestilling om at noen mennesker egentlig ikke hører til. Den gir oss fortellinger om at nasjonen er truet, at samfunnet må «renses», at det finnes en indre fiende som står i veien for et bedre og sterkere land. Først kan det høres ut som politisk retorikk. En retorikk som blir gjentatt, normalisert og til slutt kan ordene åpne døren for handlinger som tidligere virket utenkelige.
Fascismen vokste frem i Europa på begynnelsen av 1900-tallet, i en tid preget av krig, sosial uro og sterke politiske motsetninger. Den var blant annet en motreaksjon til arven etter den franske revolusjonen. Der tanken om frihet, likhet og brorskap sto sterkt. Liberalismen og sosialismen ble oppfattet som trusler mot et hierarkisk og nasjonalt fellesskap.
I denne nye politiske tenkningen ble nasjonen fremstilt som en organisme. Så hvis den var syk, måtte den helbredes. Måten det skulle gjøres på var ved konflikt, disiplin og i siste instans krig som nødvendige midler. Det var den svenske statsviteren Rudolf Kjellén som var blant dem som utviklet tanker om nasjonen som en levende kropp. Samtidig ble nasjonalisme koblet sammen med forestillinger om sosial organisering og kamp mot arbeiderbevegelsen.
I Italia fikk disse ideene en langt mer brutal politisk form. Benito Mussolini hadde bakgrunn fra den italienske sosialistbevegelsen, men brøt med den i spørsmålet om første verdenskrig. Etter krigen bidro han til å samle den italienske fascistbevegelsen og i 1922 ble han statsminister. De som kjenner historien vet at derfra gikk veien mot diktatur relativt raskt. I Italia kunne man se hvordan fascismen som en bevegelse som hadde lovet nasjonal gjenfødelse, orden og styrke kunne forvandle seg til et system som avskaffet demokratiet.
Jonas Bals mener det er fristende å fortelle historien om norsk fascisme som en historie om Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonen, men bildet er mer komplisert. Også i mellomkrigstiden fantes det sterke fascistiske og fascistisk orienterte miljøer i Norge. Fedrelandslaget samlet på det meste svært mange medlemmer, også personer som senere skulle få betydning i norsk politikk. Flere av disse hadde kontakt med, eller sympati for miljøet i Fedrelandslaget.
Bals hevder at deler av det politiske Norge var langt mindre kritiske til Mussolini og Hitler enn ettertidens bilde av historien kan gi inntrykk av. Aviser og samfunnsaktører kunne se på diktatorene som ledere som hadde skapt orden i en kaotisk tid og advarslene som kom fra kritikere ble ikke nødvendigvis tatt på alvor. Det er en ubehagelig del av historien, for fascismen kom ikke bare utenfra. Den ble også møtt med fascinasjon, toleranse eller likegyldighet innenfor etablerte samfunnsinstitusjoner som media.
Et av fascismens mest gjenkjennelige trekk er behovet for en fiende. «Vi» er imot «dem», og «dem» må defineres. Et eksempel på «dem» var jødene. Det er et kjent historisk faktum at jøder ble en sentral indre fiende i den europeiske fascismens og nazismens verdensbilde. Antisemittismen ble spredt gjennom propaganda, aviser og politiske bevegelser. Før deportasjoner og drap kom ord, forestillinger og krav om at «dem» skulle fjernes fra fellesskapet.
En viktig del av historien om Holocaust handler om at forfølgelsen ikke begynte med gasskamrene. Den begynte med at bestemte typer mennesker ble definert som mindre verdifulle, mindre ønsket og deretter mindre menneskelige. Når grensene for hva som kan sies flyttes, kan grensene for hva som kan gjøres også flyttes. Resultatet ble et organisert forsøk på å utrydde de som var uønsket.
Etter 1945 ble det vanskeligere å erklære seg åpent som fascist eller nazist. Folkemordet og krigens katastrofe hadde avslørt hvor ideologien kunne ende, men ideer forsvinner ikke nødvendigvis bare fordi navnet på dem blir belastet, forteller Bals.
Etterkrigstidens ytterste høyre utviklet nye begreper og nye strategier. Tenkere som Julius Evola ble viktige for strømninger som presenterte seg som «tradisjonalistiske» i stedet for fascistiske. Andre forsøkte også å bevare eller videreføre fascistiske ideer under nye politiske etiketter og fascistiske ideer kom derfor forkledd som noe annet.
Det er dette som gjør historisk hukommelse så viktig, advarer Jonas Bals tilhørerne.
Historisk hukommelse er ikke en permanent tilstand, den må vedlikeholdes.
Når generasjonene som opplevde fascismen direkte blir færre, forsvinner også noe av den umiddelbare erfaringen av hvor raskt et samfunn kan endre seg. Symboler og politiske uttrykk kan miste betydningen de en gang hadde. Ord som tidligere utløste alarm, kan etter hvert behandles som bare enda et innslag i den offentlige debatten.
Samtidig har politisk propaganda fått nye kanaler. Desinformasjon kan spres på sekunder. Utenlandske påvirkningskampanjer kan bruke sosiale medier, falske kontoer og lokale aktører til å forsterke konflikter som allerede finnes i samfunnet. Høyreekstreme miljøer kan hente inspirasjon på tvers av landegrenser.
Migranter og minoriteter kan beskrives som en trussel mot nasjonen. Politikere kan bruke språk som fremstiller mennesker som skadedyr, eller som en gift som «forurenser» det nasjonale fellesskapet. Historien gjentar seg ikke nøyaktig, men mønstrene kan være påfallende like.
Hvis fascismen kan tilpasse seg nye tider, må også vi som motstandere gjøre det, forteller Jonas Bals. Det handler ikke bare om å fordømme ekstreme bevegelser, men det handler også om hva vanlige mennesker gjør når demokratiske verdier utfordres. Bals hadde en liste på fem måter å motarbeide fascistiske tanker og handlinger.
1. Kjenn historien
Den første handlet om at historie ikke bare er kunnskap om fortiden, det er også et verktøy for å forstå nåtiden. Vi trenger ikke finne identiske kopier av 1920 og 1930-tallets fascisme, men det viktigste er å kjenne igjen mekanismene. Mekanismer som demonisering av minoriteter, konspirasjonstenkning, autoritær lengsel, angrep på demokratiske institusjoner og forestillingen om at vold er nødvendig for å «redde» samfunnet.
2. Finn hverandre
Antifascisme handler ikke bare om ideologi, den handler om fellesskap. Organisasjoner, frivillighet, fagbevegelse, trossamfunn, politiske partier og lokale initiativer kan skape nettverk som gjør mennesker mindre sårbare for frykt og isolasjon. Man trenger ikke være enige om alt for å stå sammen om noen grunnleggende prinsipper som menneskers likeverd, demokrati og et samfunn der loven gjelder for alle.
3. Ikke normaliser
Vit at ord faktisk betyr noe. Så hvis en politisk aktør fremmer rasistiske eller autoritære ideer, bør de ikke nødvendigvis omtales som bare «kontroversielle». Språket vi bruker, former hvordan vi forstår virkeligheten. Det betyr selvfølgelig ikke at all hard- eller kontroversiell politikk er fascistisk. Men det betyr at vi må være presise når ideer faktisk innebærer demonisering, avhumanisering eller angrep på demokratiske rettigheter. Sannheten trenger også et forsvar siden vi lever i en tid der desinformasjon kan reise raskere enn vi rekker å faktasjekke.
4. Ikke la frykten vinne
Fascistiske bevegelser lever av frykt. Derfor er motstand også et spørsmål om mot.
Historien gir mange eksempler på mennesker som har nektet å la trusler bestemme hvordan de lever. Bals bruker et eksempel fra Oslo. I 1983 valgte elever ved Sagene skole å delta i 17. mai-toget til tross for nazistiske bombetrusler. Når politiet ikke kunne garantere for deres sikkerhet, valgte barna fremdeles å gå. De ble beskyttet av krigsveteraner og andre borgere som stilte opp og dannet en beskyttende mur rundt barna.Budskapet de gav var enkelt: Vi lar oss ikke skremme bort fra det offentlige rommet. Et slikt mot trenger ikke alltid være heroisk. Det kan være så hverdagslig som å møte opp, si fra, støtte en nabo og organisere seg.
5. Vær sint – og ha det gøy
Det siste rådet er kanskje det mest overraskende. Et korrekt rettet sinne kan være en politisk kraft. Sinne over rasisme, økonomisk ulikhet, klimakrise, utnyttelse og diskriminering kan brukes konstruktivt, i alle fall om det gjøres om til handling.
Motstand trenger ikke være gravalvorlig. Musikk, mat, dans, humor og teater kan også være politiske uttrykk. Når mennesker feirer mangfold og fellesskap, skaper de et alternativ til fascismens mørke fortelling om hvem som hører til. Humoren kan også gjøre det vanskeligere for autoritære bevegelser å kontrollere det offentlige rommet. Det er ikke tilfeldig at mange antifascistiske bevegelser har brukt satire, karneval og teater i kampen mot fascismen. De ønsker å fremstå som sterk, truende og uunngåelig, så da kan det å le av den være en måte å nekte fascismen denne makten på.
Kanskje er det viktigste forebyggende arbeidet det som skjer lenge før noen kaller seg fascist. Unge mennesker, særlig gutter og unge menn, møter i dag et enormt digitalt landskap der antifeminisme, konspirasjonsteorier, hierarkiske menneskesyn og hatretorikk kan blandes sammen. Veien fra frustrasjon til radikalisering er ikke nødvendigvis rettlinjet, men miljøene som dyrker slike forestillinger bør tas på alvor, mener Bals.
Derfor handler antifascisme også om å tilby noe annet som et fellesskap uten fiender, en identitet som ikke krever at andre mennesker skal ydmykes, et samfunn der styrke ikke betyr dominans, og der tilhørighet ikke forutsetter at noen andre holdes utenfor.
Det er lett å tenke på fascismen som et historisk fenomen, noe som hører til i svart hvitt fotografier, støvete historiebøker og dokumentarer om mellomkrigstiden, men fascismens historie viser noe annet. Ideer kan overleve ved å skifte navn, frykt kan organiseres politisk, fiendebilder kan bygges stein for stein og normalisering kan skje nesten umerkelig. Derfor er spørsmålet ikke bare hvordan fascismen en gang kunne få makt, men også hvordan vi selv reagerer når mennesker rundt oss blir fratatt menneskeverd, når løgn presenteres som sannhet, når vold forklares som nødvendig, eller når autoritære ideer gradvis blir en del av det politiske landskapet.
Historien gir ingen garanti, men den gir oss erfaringer som gir oss muligheten til å velge annerledes. Motstanden kan begynne med kunnskap og fortsette med organisering, sannhet og mot. Motstanden kan gjerne inneholde både latter, musikk, mat og fellesskap som en kontrast til fascismens verdensbilde. Uten frykt kan medmennesker som står sammen beseire fascismen, avsluttet Bals.
Jeg har valgt å gjengi hovedbudskapet i Jonas Bals foredrag og bevisst valgt å ikke bruke tid på å faktasjekke en del av påstandene han kom med under sitt foredrag. Jeg har derfor valgt å utelate en del påstander om kjente norske politikere. Det er ingen hemmelighet at Bals politisk står langt til venstre, og at det derfor kan bli hevdet det ene og det andre om politikere til høyre for ham selv. Om dette fremmer samling, er mer usikkert. At man skal være våken mot totalitære krefter er viktig, og det krever samling og ikke å lage motsetninger som strengt tatt ikke er motsetninger men gjerne forskjellige politiske løsninger på veien mot felles mål. En splitt og hersk retorikk, gavner i all hovedsak det man i utgangspunktet skulle bekjempe.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
